Mark Knopfler og hans gitarspill har vært der som en musikalsk referanse hos meg helt siden jeg ble musikalsk bevisst. Først som flinkis gitarist på "Communique" og "Making Movies". Deretter som en som skrev fengende rockelåter på "Love over Gold", "Brothers in Arms" og "On every Street"

Selv om han for mange forsvant ut av syne da han fortsatte som soloartist etter "On every Street", har han fortsatt å glede meg med sin musikk. Først og fremst med de "skikkelige" soloplatene "Golden Heart", "Sailing to Philadelphia", "Ragpicker`s Dream" og "Shangri-La". Den lune stemningen Knopflers gitarspill og baryton stemme gir får meg til å slappe av og bli i godt humør. Man ser rett og slett lysere på livet når man hører platene hans. 

Orgelspillet på "Walk of Life", gitarriffene på "Money for Nothing", det litt pompøse sytnhkompet på "Brothers in Arms"... Alt dette er erstattet med enkle, lavmælte låter som smyger seg under huden på en. Låta "Sailing to Philadelphia" viser hvor vakkert det kan gjøres.

Og når han spiller country / roots / folk / blues, så er det ikke bare sine egne røtter Knopfler rører ved. Man føler man kommer i kontakt med de røttene som alle musikkinteresserte er en del av.

Mark Knopfler er nok blitt for gammel til at han føler noe behov for å sjokkere eller å være innovativ. Kanskje er vi som lytter til platene hans også blitt for gammel til det? Istedet får vi arrangement og låter som ligner på ting vi har hørt før. Men som likevel evner å sjarmere og underholde. 

Hans siste plate "Shangri-La" viser med all tydelighet at han fortsatt har mye inne. Og vi kan nok forvente nye perler fra ham om han så passerer 70. Gitarspillet og evnen til å skrive de gode låtene er like innøvd hos ham som evnen til å gå hos oss andre. 

Tilbake