Det var først med filmen "Christiane F.", som vi så gjennom ungdomsskolen i 1981, at det tok av. Filmen handlet om det å være ung i narkohelvetet i Berlin. En gripende film som gjorde inntrykk. David Bowie hadde en sentral rolle i filmen. Han spilte idolet til den narkomane jenta Christiane. Og når han stod på scenen og sang "Station to Station", ble jeg begeistret jeg også. Også låta "Heroes" likte jeg svært godt. Det endte med at jeg etter filmen kjøpte meg "Changestwobowie". Vet ikke helt hvorfor det ble den. Men den inneholdt "Ashes to Ashes" som jeg kjente fra før. Og sikkert fordi det var den plata Obs! (nærbutikken) hadde.

Jeg syntes dessuten han så stilig ut på coveret med ett blått og et grønt øye. Og plata var fin den, med mange flotte låter. Særlig "Ashes to Ashes"(som jeg likte svært godt nå), "Fashion", "Starman", "Sound and Vision" m.m. Men jeg likte ikke "Aladdin Sane" og (discoutgaven av) "John! I'm only Dancing".  Dette er kanskje den plata jeg har som jeg har spilt mest. Den gikk daglig i den tiden jeg ikke hadde andre Bowie-plater. Men jeg ønsket meg jo flere. Så jeg kjøpte meg filmmusikken til "Christiane F.", for å få tak i "Heroes" og "Station to Station". De to låtene digget jeg veldig. "Heroes" var i mange år favorittlåta mi. Den var magisk. Jeg kunne drømme meg bort i den. Resten av plata var mer ujevn, syntes jeg da. Det skyldes nok de mange instrumental-låtene på plata, som jeg ikke likte da. Men "TVC-15" var bra. På denne tiden var jeg helt BOWIE: Tror ikke jeg har forgudet noen popstjerner så sterkt i ettertid. Jeg samlet på alle mulige popbilder av ham. Jeg leste gjennom farmors ukeblader på jakt etter bilder, og var veldig glad når jeg fant noe. Jeg laget presentasjoner av Bowie(som nå), som jeg tok med i musikktimen på skolen for å fortelle om Bowie. Men jeg møtte liten forståelse der. De andre elevene syntes Bowie var rar. Pga. et spesielt refreng på b-siden av "Ashes to Ashes" : "Move on". Så jeg følte meg litt alene da. Har i ettertid sett at det er mange Bowie-fans rundt om. Jeg tegnet meg også en Bowie-skjorte med motiv fra "Diamond Dogs".

Jeg hørte også på radioen, for å høre om de spilte noen Bowie-låter. Og det var da jeg hørte "Cat People" for første gang. Jeg syntes den var litt annerledes, men o.k. Jeg kjøpte singelen, og hørte mye på den. Bowie-interessen ble ikke mindre da. På samme tid begynte jeg å kjøpe de gamle platene til Bowie, med "Ziggy Stardust", "Hunky Dory" og "Diamond dogs". Og dette er jo de tre platene jeg i ettertid ser på som de beste platene han har gitt ut. Det er utrolig mye fin musikk her. Det var en god tid med mange fine musikkopplevelser. "Rock'n roll Suicide", "Hang on to Yourself", "Lady Stardust","Big Brother", "Diamond Dogs", "Life on Mars", "Oh!you pretty things", "Bewlay Brothers", "Fill your Heart". Kjempebra låter!! "Pin-ups" og "Another Face" fikk jeg til jul( uten at de imonerte noe særlig), i 1981. Tror den store interessen varte fram til 1983. Da jeg ble hektet på popbølgen, med Spandau Ballet, Paul Young, Thompson Twins, Ultravox m.m. OG! fordi "Let's Dance" kom, og jeg burde blitt enda større fan. Alle andre ble det jo. Men jeg likte ikke plata og følelsen av at han nå var "allemannseie". Dessuten fant jeg ikke lenger så gode album fra back-catalogen til Bowie, som de tre nevnte albumene. Selv om "Station to Station" og "Scary Monsters" som jeg kjøpte på CD endel år senere, var veldig bra. 

Bowie kom ut med en del gode enkeltlåter i årene etterpå. Slik som "Blue Jean", "When the wind Blows", "This is not America", "Jump they say" og artiglåta "Magic Dance". 

Jeg har i alle år kjøpt mange Bowie-plater, og er fascinert av mannen. Jeg har etter hvert skaffet meg over 100 plater. Det er naturlig nok en god del samleplater blant dem. Det blir likevel lite, da han har gitt over 150 plater totalt, med alle mulige samleplater. I 1990 var jeg på hans "Sound+Vision"-turne, da han hadde konsert på Jordal Amfi. Det var en ordentlig kosestund. Her fikk jeg høre "Heroes", "Ashes to Ashes", "Station to Station" og mange av de gamle favorittene.

Opp gjennom årene har jeg ofte tatt fram de gamle platene og mimret og kost meg. De gode enkeltlåtene på "Station to Station", den gjennomførte "Ziggy Stardust", popperlen "Scary Monsters" med de fine låtene "Ashes to Ashes", "Fashion", "Up the hills backwards", og "It`s no Game". Og så har jeg hørt endel på "Aladdin Sane", "Space Oddity", "The Man who sold the world", og "Low". Og funnet ut at også det er bra plater. På samme måte som jeg har funnet ut at "Heroes" som album, ikke er det. Og jeg oppdager stadig nye ting ved platene hans.

Jeg synes "Hours" fra 1999, er en veldig fin plate. Med topplåter som "Thursdays Child" og "Seven". Han hadde funnet tilbake til noe av sounden fra syttitallet her.  Så jeg kommer nok til å være opptatt av Bowie i mange år framover. Som person, er han nok sammen med avdøde Freddie Mercury, den mest interessante av popstjernene jeg har likt.

Et artig kuriositet for meg var det da en journalist fra Aftenposten ringte meg i 2003. Hun hadde kommet over denne Bowie-siden. Og på bakgrunn av den ble jeg presentert som den "store" Bowie-fanen. Noe som bare delvis er riktig. Men med alle mine plater er det nok lett å trekke en slik slutning. Men interessen for Bowies musikk er der, og vil nok være det resten av livet mitt.