Dire Straits er et band jeg hørte om med jevne mellomrom i oppveksten. Helt siden de slo gjennom i Norge på slutten av 70 - tallet med albumet "Communique". Og jeg fikk tidlig med meg at dette var et band som mange mente var bra. Men det lille jeg hørte av platene deres på første halvdel av 80 - tallet, skapte ikke noen interesse hos meg. På den tiden var jeg opptatt av pop og synth. Så Dire Straits forekom meg som et kjedelig band. 

Første gang jeg så dem, var med videoen til "Private Investigations". Jeg husker også godt singelen "Twisting by the Pool" som jeg syntes var en fengende låt, men det var en type musikk jeg ikke klarte å like.

Som med så mange andre på den tiden, var det albumet "Brothers in Arms" og singelen "Money for Nothing" som skapte en større interesse. Låtene fra albumet ble hyppig spilt på radio og TV. Og både "Money for Nothing", "So far away" og "Brothers in arms" falt i smak. Det gikk ikke lang tid før albumet var i hus. Og der ble det hyppig spilt. 

Jeg syntes det var en veldig variert plate med mange musikksjangere representert. Det ble raskt et av mine favorittalbum, og en døråpner for de andre Dire Straits platene. I første omgang fikk jeg de kopiert over på kassett fra noen jeg kjente.

Av de andre albumene var det "Love over Gold" som først falt i smak, og som jeg ennå anser for å være det beste albumet deres sammen med "Brothers in Arms". Låter som "Telegraph Road", "Private Investigations", "Industrial Disease" og "Love over Gold" er utrolig bra, på hver sin måte. 

Også album som "Dire Straits", "Communique" og "Making Movies" liker jeg godt. Men jeg føler de mangler den variasjonen som de to andre albumene har. "On Every Street" er også et greit album, om enn litt intetsigende. "Calling Elvis" og "Heavy Fuel" er likefullt to fine låter.

Å sette på en Dire Straits plate er alltid en behagelig og hyggelig opplevelse. Det er godt å slappe av og bare nyte Knopflers flotte gitarspill. 

Også Knopflers soloplater har falt i smak hos meg. Selv om de gjerne er litt mer lavmælte.

Platene til Dire Straits er tidløse. Og jeg er overbevist om at jeg fortsatt kommer til å ta fram albumene deres jevnlig, slik jeg har gjort i mange år nå. Platene deres er for lengst kjøpt inn på cd. I tillegg til alle live og samleplatene deres.

Om det i framtiden kommer et nytt format som tar over for CD, er jeg sikker på at Dire Straits plater er blant de første som finner veien til det nye formatet. Slik de i sin tid gjorde da CDèn kom. 

God musikk vil alltid være moderne.