Jeg hadde vært en stor fan av Vince Clarkes tidligere band Depeche Mode, Yazoo og The Assembly. Og var derfor litt spent på hvordan Erasure ville bli. Men som som så mange andre satt jeg litt på gjerdet den første tiden. Jeg så "Wonderland" i butikkene, uten å gå til innkjøp av albumet. Noe jeg tror skyldtes at jeg ikke hadde fått hørt noen av låtene deres.

Men da "Sometimes" begynte å gjøre seg gjeldende på listene, var jeg helt med. Jeg hørte låta på Sky Channel, og ble helt slått ut av hvor bra den var. En flott melodi, vakkert sunget, og et fint komp. Og så denne vakre trompet soloèn midtveis i låta. Det var nesten himmelsk musikk. Den ble umiddelbart en av mine favorittlåter. Og har vært det siden. Singelen var ikke å oppdrive her i Trondheim, så jeg måtte få søskenbarnet mitt i Oslo til å kjøpe den til meg, og sende den oppover.

Albumet som fulgte falt sånn delvis i smak. Låter som "The Circus", "It doesn`t have to be" og "Victim of Love" var fine. Men det dukket etter hvert opp andre Erasure plater i samlinga mi som jeg likte bedre. Først og fremst alle de fine B - sidene på singlene deres. "The Good, the bad,&  the Ugly" som Ennio Morricone egentlig har laget, var knalltøff. Likeså Edvard Grieg`s "In the hall of the mountain king" i synthversjon. Og "Where were you"

Jeg kjøpte også albumet "Wonderland" som viste seg å være et mer sjarmerende album enn "The Circus". Og jeg kjøpte "The two ring Circus" som var en flott liveplate med en fengende coverversjon av ABBA låta "Gimme Gimme Gimme".

Og etter det kom perlene som på en snor fra Erasure. Oppfølgeren til "The Circus", "The Innocents" var noe av det bedre jeg hadde hørt. Den var så gjennomført bra. I motsetning til forgjengerne som var litt mer ujevn. Låter som "A little Respect", "Chains of Love", "Ship of fools", og ikke minst "Witch in the Ditch" var utrolig flotte. "The Innocents" ble snart en favoritt  i platesamlinga. 

Også "Wild" som kom i 1989 hadde endel fine øyeblikk. Bla. i låter som "Blue Savannah", "Crown of Thorns" og "Brother and Sister". I 1991 var det igjen klart for en klassiker, iform av "Chorus" albumet. Det var rett og slett flott popmusikk. Med høydepunkt som "Am I Right?" og "I love to hate you"

På denne tiden var Erasure favorittartisten min sammen med Depche Mode og Marc Almond. Men etter det dalte nok interessen endel. "I say I say I say" og de følgende albumene var fine, men de engasjerte ikke på samme måte som før. Og etter 1997 tok jo bandet en lengre pause. 

Men "Other people`s songs" fra 2003 var fengende, selv om ideen ikke var så original. De gjør her en tøff versjon av Steve Harley`s gamle hit "Make me Smile". Men stort sett er det lytting til "The Innocents", "Chorus" og "Wonderland" som holder opp interessen for bandet idag. Sammen med de tøffe singlene deres. De har samlet dem i bokser som jeg har kjøpt. Hvor man får de gamle B-sidene i ren digital lyd. Uten knitringen på  7" singlene. 

Så lenge Vince Clarke og Andy Bell har noe nytt å komme med, kommer jeg til å kjøpe platene deres, med store forventinger. At jeg kommer til å bli skuffet av og til, får så være. 

Tilbake