|
Marc
Almond har gitt ut mange flotte plater som er blitt ignorert av
platekjøperne. Så også med "Enchanted"
fra 1990.
2 år tidligere hadde Almond vært
nr. 1 i Storbritannia med "Somethings Gotten Hold Of My Heart".
Og dette albumet er like elegant, og enda mer stemningsfullt enn
den. Uten at det hjalp på salget, dessverre.
"Enchanted"
er den
av Almonds album som er innom flest etniske stemninger. Man føler
seg hensatt til både Frankrike, Spania, Tyrkia, Russland og selvfølgelig,
England på denne plata. I tillegg til at endel av låtene kan gi
assosiasjoner til easy-listening, da de minner litt om poplåter
fra 50-tallet. Mens andre er mer dystre, melankolsk.
Almond
blander tradisjonelle instrumenter med moderne synthrytmer. På en
til tider pompøs måte, som for å gi den et himmelsk preg. Noe som
enkelte kritikere ikke likte da
"Enchanted"
kom,
men som jeg synes gjør
plata mer spennende.
Plata
starter med mystiske "Madam de la Luna".
Som er en veldig sensuell låt. Den er fransk i uttrykket, med innslag av
trekkspill og fiolin. Og Blair Booths
vakre kvinnestemme som lurer i
bakgrunnen. Elegant, drømmende og behagelig å høre på.
"Waifs
And Stray" er både symfonisk og syntetisk. Med Almonds kraftfulle stemme
minner den mye om opera - en fin låt å høre på.
"The
Desperate Hours" er et av flere høydepunkt på denne plata. Her er vi i Spania.
Stemningen er flamenco, iblandet moderne syntetiske effekter. Både
strykerne og flamenco gitarene gjør at du sitter igjen med følelsen
av å ha hørt noe veldig vakkert.
"Toreador
In The Rain" fortsetter flørten med spanske stemninger. Men her er det blåserne
som imponerer. Sammen med noen tordenlyder skapes det en storslått
stemning. "Toreador
In The Rain"
er raskere enn de fleste andre låtene på denne plata, som er mer
avdempet.
"Widow
Weeds"
er en av to favoritter på "Enchanted". Nå er vi i Tyrkia,
kanskje i en opera? Strykerne som dominerer låta gir meg i hvert
fall den følelsen. Og det er igjen storslått og flott, med en fin
melodi. En artig tekst har låta også - om kvinnen som mister mannen
som hun elsker så høyt. Hun sørger så forferdelig over ham, og
savner ham, selv om alle forteller henne at hun burde gå videre i
livet. Ikke før testamentet hans bli lest opp, og hun får vite
at hun ikke arver noe fordi han har brukt opp pengene selv. Først
da innser hun at det ikke er noen grunn til å bruke tid på å sørge
over ham.
Stemningen
er elegant og vakker. Med himmelske damestemmer som kommer inn på
slutten. Men det er strykerne som fascinerer, og som bærer låta.
"A
Lover Spurned" er dramatisk, mørk, og dyster. Men samtidig elegant. Tangentspillingen gjør at tankene går til 50-tallet, og easy-listening. Eller gammel Grand Prix musikk om man
vil, da den
høres litt gammelmodig ut. Men den er likevel en veldig flott låt.
Med meksikanske blåsere, og Julie T. Wallace'
snakking/prating
midtveis i låta, hvor hun forurettet anklager en mann for å kun ønske
å ha henne som elsker, samtidig som han har kone, hus
og barn.
"Death's
Diary" er den andre favoritten fra denne plata. Stemningen her er kanskje
mer russisk? Som om vi er på de russiske steppene. I hvert fall en
plass langt borte. Låta har en energisk rytme, og heftig
fiolinspill som fenger. Teksten er derimot av det avskyelige slaget.
Om en mann som på hver av ukedagene voldtar og dreper. Og deretter
skriver om det i dagboka si, så han kan skryte av det. Likevel en låt
å bli glad i. Rytmen er så fengende at man nesten får lyst til å
danse. Og da gjerne en østerlandsk en, selv om man overhodet ikke
kan det.
"The
Sea Still Sings" er dyster og vakker. Som om det er en begravelse, eller
soundtracket til en film hvor noen har mistet sine kjære. Og det er
nettopp det teksten handler om. Det frådende havet som drepte barn
og voksne en natt i september. Og som fortsetter å synge til minne om
den forferdelige kvelden. Det er noe lengtende, og trolsk over
"The
Sea Still Sings", som om det er en gresk sirene som synger den vakre
sangen.
"Carnival
Of Life" er en fransk låt fra bakgatene i Paris, en gang på 20-tallet,
slik jeg ser det for meg. Rytmisk og fengende, og nok en låt å
bli glad i. Samtidig har Almond lagt inn moderne synthrytmer, uten
at det ødelegger stemningen. Det bidrar heller til å gjøre den mer dansbar.
Karnevalstemningen finnes i både teksten og låta. På slutten
kommer en fransk damestemme inn som minner om Edith
Piaf, noe som gjør
det enda mer stemningsfullt.
Plata
avsluttes med "Orpheus In Red Velvet". Igjen er det det elegante og
stemningsfulle som man merker seg ved. Strykere og stortrommer, og
Betsy Cooks vakre stemme gjør dette mer pompøst enn noe annet sted
på plata. En verdig avslutning på en stor utgivelse.
Dette
er Marc Almond på sitt beste. Og slik jeg ønsker å høre ham.
Ingen klarer å dra inn fremmede musikkformer på samme måte som
ham, og få det til å passe inn på en naturlig måte. Her er
lykkes han til fulle med det. Jeg ser på nettet at det fins flere der
ute som synes dette er en flott plate. Og de jeg har spilt den for,
har likt den veldig godt. Så jeg tror at det er den manglende
publisiteten som har ført til at "Enchanted" solgte så dårlig. Den
hadde fortjent så mye mer.
|
