|
Enya,
eller Eithne
Ní Bhraonáin som hun egentlig heter, var medlem av det irske familiebandet
Clannad en periode på starten av 80-tallet. Senere valgte
hun å konsentrere seg om å lage filmmusikk. Det resulterte i første
omgang i "The Frog Prince"
- en litt intetsigende plate. Før hun og hennes faste produsent
Nicky
Ryan fikk tilbud om å sette musikk til
BBCs TV-dokumentar om
kelterne ("The
Celts"). Det skulle bli et slags gjennombrudd for henne og Nicky
Ryan. Ikke salgsmessig, da de kun ble lagt merke til i Irland. Men
med denne plata fant de fram til en egen uttrykksform musikalsk, som
de var alene om, og som med tiden skulle gi henne stor popularitet
over hele verden.
Og
albumet "The Celts" - eller
"Enya"
som den opprinnelig het -
er min personlige Enya favoritt, da den har et enklere uttrykk enn
de litt overproduserte etterfølgerne. Samtidig som den keltiske
stemningen er sterkere på den enn de andre. Jeg har ikke sett TV-serien om kelterne, men tipper at denne passer veldig godt inn i
historien. Plata ville også fungert perfekt som filmmusikk til "Ringenes Herre",
da den har den samme stemningen i seg som filmen, med alvesang og
middelaldersk preg. Enya har også brukt Tolkiens tekster som
utgangspunkt for flere av sine låter. Og hun var også med og sang
på den første av de tre "Ringenes Herre"-filmene.
Plata
starter litt utypisk med "The Celts".
Da den er mye mer pompøs og syntetisk enn de andre låtene på
plata. Likevel er den en av mine absolutt favorittlåter. Jeg liker
det storslåtte og pompøse ved den, som om det var musikken til et
epos. Noe det faktisk også er - eposet om kelterne. Jeg ser også for
meg at den kunne passet godt som vignett for et eller annet
idrettsmesterskap. Gjerne et Vinter-OL. Man settes i en slags høystemning
når man hører den.
Etter
den roer det seg ned med "Aldebaran".
En Ringenes Herre-aktig låt. Alveaktig, med harper og vakker
sang. Den har ingen tekst, bare bakgrunnsvokal, som om det er opp
til lytteren å gi den en historie utifra stemningen den formidler.
Personlig ser jeg for meg Kong Arthur på sin hest på vei til
Avalon, en tåkefull morgen.
"I
Want Tomorrow" er en naken og vakker sang. Med en syntetisk fiolin til
å kompe den.
"March
Of The Celts" er mer som et mellomparti, som om det skulle være
bakgrunnsmusikk. Den har utrykksfull
pianospilling med Enyas alvestemme i bakgrunnen. Og er den låta
som er mest linket til BBC-serien.
"Deireadh
an Tuath" er et vokalt mellomparti uten noe særlig komp.
"The
Sun In The Stream" er vakker med piano og Ulliean sekkepipe.
"To
Go Beyond" er naken sang med fin pianospilling i bakgrunnen. Etter
hvert kommer det koring inn med typisk Enya sang :"ooh-aah"
i bakgrunnen. Det er det enkle og stemningsfulle som tiltaler meg
her, som på så mange andre av låtene på plata. Man slapper helt
av, og lar tanken vandre til en fjern fortid.
Deretter
går det rett over i "Fairytale", som også er naken sang, men med en enkel
orgelbass i bakgrunnen. Før noen nynnende stemmer komper, samt en
stryker som kommer inn i bakgrunnen.
"Epona"
er enkel, men veldig vakker. Med stemningsfull orgelspilling.
"Triad"
er
Enyaaktig med flerstemt "aaah" i bakgrunnen. Samt noe gælisk sang i forgrunnen. Enya har en del elementer som man lett
kjenner henne igjen på. Og her er det flere, både "aaah"
sangen, og synthesizereffektene er slik vi kjenner fra "Shepherd Moons".
For øvrig består låta av de tre ulike partier, med navnene
"St. Patrick", "Cu Chulainn",
og "Oisin".
"Portrait"
er
en enkel pianosang som varer litt over et minutt. Den fungerer som
en interlude mellom to hovedlåter.
"Boadicea"
er
blitt mest kjent i ettertid for å ha blitt samplet av det
amerikanske bandet The Fugees
i låta
"Ready Or Not". Den har et litt dystert, trolsk lydbilde. Igjen
er det ingen tekst i låta, kun denne nynningen. Men likefullt
veldig fint å høre på. Man kan la tankene vandre tilbake til den
mørke middelalderen når man hører den. Eller man kan se for seg
Frodo Lommelun på vei opp til Orodruin.
"Bard
Dance"
har også dette umiskjennelige keltiske/middelalderske over seg.
En helt enkel, og litt skjør melodi spilt på en keyboard så det
minner om et eller annet tangentinstrument.
"Danydwr"
høres ut som om Enya står i en kirke og synger en salme. Da det er
noe religiøst over den. Hun synger forøvrig på walisisk, noe hun
gjorde for første og siste gang på plate.
"To
Go Beyond" er også mer en stemningsgreie, med alveaktig sang og pen
pianospilling i bakgrunnen. Før en trist fiolin kommer inn og tar
over og avslutter plata.
Enya
skulle komme til å lage mer markante og velproduserte låter i årene
som fulgte. Men ingen så stemningsfull og vakker som denne. Og så
egnet til å slappe av til, mens man drømmer seg bort i Enyas
eventyrverden.
"Enya"
("The Celts")
ble opprinnelig gitt ut i 1986. Men den ble lansert pånytt i 1992,
da med nytt cover og nytt navn.
Etter suksessene med "Watermark" og "Shepherd Moons".
Plata oppnådde da en fin 10. plass på albumlisten i Storbritannia.
|
