|
I
ganske ung alder fikk jeg et forhold til Genesis,
og denne plata. Vi bodde i rekkehus med engelske naboer. Og den ene
av guttene der spilte denne plata mye, noe jeg ble fascinert av.
Middelalderstemningen, det komplekse lydbildet, og det merkelige
coveret med en mann i elva som holdt en mann som tilsynelatende
satt i fengsel, i hånda. Det gjorde inntrykk på den tida, lenge før
datamanipulering var blitt vanlig. Jeg hørte "The Lamb
Lies Down On Broadway" litt til og fra
i årene som fulgte. Det var likevel med "Abacab"
at
jeg
virkelig fikk sansen for Genesis, men samtidig har jeg alltid vært
fan av låtene "In
The Cage", "Carpet Crawlers",
og "The
Lamb Lies Down On Broadway". Låter som jeg hørte igjen på ulike livealbum.
Det var faktisk først på starten av 2000-tallet at jeg for alvor
tok fram LPen igjen, og tok
meg tid til å lytte til den ordentlig. Og da skjønt hvilken perle dette er.
Det
er ikke enkeltlåtene jeg merker meg ved når jeg hører på denne.
Det er helheten, stemningen, og overgangene som jeg nyter. Det er
derfor vanskelig å si noe vettugt om titlene, noe jeg kan være
flinkere til på andre album.
"The
Lamb Lies Down On Broadway" er en av
prog rockens store klassikere. Det skulle
også bli Peter Gabriels siste album med Genesis.
Albumet er spunnet rundt en litt
surrealistisk historie om gatefanten Rael, og hans vandring i New
Yorks underverden. Noen mener musikken høres New York-aktig ut.
Noe jeg ikke kan bedømme. Men en låt som
"In The Cage" høres veldig engelsk ut for meg.
Plata
går fra det lett tilgjengelige i nevnte låt, tittelkuttet, og "Counting
On Time", til mer utilgjengelig i
"Back in N.Y.C". Over til soulfylte
"The Chamber Of 32
Doors". Og fine instrumentaler
som "Fly On A Windshield", "Hairless
Heart", og "Riding The Scree". Noen vil nok påstå at instrumentallåtene er
plassert der for å fylle ut dette dobbeltalbumet. På album to
finner man instrumentallåter som "The Ravine"
og "Silent
Sorrow In Empty Boats".
Medlemmene
bidrar på ulik måte på albumet. Det er kanskje Tony Banks'
keyboards vi merker mest til, da de dominerer lydbildet på plata,
mer enn på noe tidligere album av Genesis. Han lykkes mest på låter
som
"In he Cage", "The
Colony Of Slippermen", og "Riding the Scree".
Steve Hackett bidrar med noen fine gitarsoloer på
"Fly On A Windshield",
"The Supernatural Anaesthetist", og "The
Lamia". Mens Gabriel bidrar med sin uttrykkfulle stemme på de
fleste av låtene. En stemme som mange savnet på Genesis platene
som fulgte i årene etter.
Åpningen
på "The Waiting Room",
"The Colony Of Slippermen", og "Lilywhite
Lilith" er bearbeidete utdrag fra en tidligere Genesis-låt kalt "The
Light".
Mye
av progrocken på tidlig 70-tall synes jeg plages ved at de ønsker
å vise hvilke glimrende musikere de er. Og derfor kjører på med
lange gitar-, keyboard-, eller trommepartier, bare for å
imponere. Det har de ikke vært fristet til her. Det er stemningen
og melodiene som er i fokus her. Sånn som jeg liker det.
Det
eneste negative, er at de på "The Waiting Room"
har valgt å lage en låt bestående av irriterende lyder. På samme
måte som King Crimson gjorde det på sin "In The Court Of The Crimson King",
i
låta "Moonchild".
Pink
Floyd var
også innom lignende lydbilder. De skal sikkert illustrere en
psykedelisk sinnstilstand. Men for meg blir det bare dumt.
Veldig
mange ser på denne som Genesis' beste plate, og som en av de
store klassikerne fra 70-tallet. Noe jeg er enig i. Den fremstår
som et tidløst mesterverk som fortsetter å fenge nye
generasjoner.
|
