|
"New Gold Dream"
er helt klart en av de essensielle utgivelsene fra 80-tallet. Både
pga. lydbildet, suksessen den oppnådde, og pga. dens kvaliteter som
de fikk mye fin omtale for. I tillegg til at den hadde innflytelse på
andre band som kom senere.
Simple
Minds ble dannet i Glasgow, Skottland i 1978. Som et post-punk band
med påvirkning fra bla. Roxy Music. Ikke ulikt Ultravox
på
samme tid, noe de første platene deres bar preg av. På starten av
80-tallet endret Simple Minds lydbilde til et mer poporientert, syntetisk
lydbilde.
"New Gold Dream" fremstår i så måte som en rose i full blomst.
Det
var også med denne utgivelsen jeg første gang fikk kjennskap til
bandet. Det startet med at jeg hørte låta "Glittering Price" på NRKs
populære ungdomsprogram "Ti i skuddet". Den
hadde ikke noen suksess der, men jeg
ble likevel fascinert av den. Jeg trodde de var et fransk band, da jeg
syntes det hørtes ut som
Jim Kerr sang på fransk. På samme tid så
jeg også bandet opptre med "Someone,
Somewhere In Summertime" på NRK. Og fikk sansen for dem. Men jeg ble
vel ikke så lenge etter 'skremt' bort igjen av ei i
klassen som hadde
"New Gold Dream", og som mente den var rar og
utilgjengelig. Jeg fattet ikke interesse for dem igjen før de ga ut
megahiten "Don't You (Forget About Me)". Og jeg etterpå skaffet meg albumet
"Once
Upon A Time", som jeg likte. Noen år senere skaffet jeg meg
"New Gold Dream". Og siden har den vært en favoritt.
Plata
er et overflødighetshorn av gode, velproduserte låter. Den starter
friskt med den kanskje mest kjente låta fra plata : "Someone Somewhere In
Summertime". Det er en flott poplåt med et fengende refreng.
Og synthhriffet bygger fint oppunder dette refrenget. Jim Kerr viser allerede
her sin dype, kraftfulle stemme, som gir plata en ekstra dimensjon.
"Colours
Fly And Catherine Wheel" er den låta som minner mest om musikken
de hadde laget fram til denne plata. Den er ikke fengende, men den
er velspilt og har et gjennomført syntetisk lydbilde.
"Promised
You A Miracle" er nesten discoaktig, og veldig fengende, med
Kerrs
kraftfulle stemme og et tøft keyboardriff. Charles Burchill har en
kjennetegnende måte å spille gitar på, som utmerker seg her.
"Promised
You A Miracle" er en låt som alltid fikk fart i publikum da den ble framført live.
Den ble ikke utgitt på singel da albumet kom ut. Først da de ga ut
"Live In The City of Light" i 1987, havnet den på singelplate.
"Big
Sleep" er også en livefavoritt. Den er stemningsfull men mangler
egentlig en melodi, noe som gjør den litt søvnig. Som så mange av
låtene på plata er det oppbygningen av lydbildet som står i
sentrum her.
"Somebody
Up There Likes Me" har noe av det samme over seg. Men er likevel en
bedre låt, da den har en mer gjennomført stemning. Her har de tatt
det helt ut og bygget opp et drømmende lydbilde som lar tankene
vandre fritt. ikke ulikt det Arcadia gjorde på sitt "So
Red The Rose" album. Elegant og flott. Veldig mange fans og
kritikere har denne som en av favorittene på plata.
"New
Gold Dream" har vel noe av det feteste synthriffet 80-tallet hadde å
by på. Noe både Usura
og Utah Saints hadde stor suksess med å
sample på 90-tallet. I tillegg at Kerr igjen briljerer med sin
vokal. Låta viser hva en analog synth er istand til å gjøre i
form av en varm, fyldig lyd.
"Glittering
Price" er den mest umiddelbare og fengende låta på "New Gold
Dream". Umiddelbart ga den meg assosiasjoner til en fransk
fløtesanger, pga. måten Kerr uttalte (de engelske) ordene. Men det
rytmiske lydbildet og teksten viser at den har dypere innhold. Simple Minds var sikkert fornøyd om denne fikk folk ut på
dansegulvet, noe den gjorde ute i Europa. Uten at det er noen forbrytelse å lage låter som
klarer det. I hvert fall når det blir gjort så elegant som her.
"Hunter
And The Hunted" er også en favoritt hos mange. Den huskes også
for jazzlegenden Herbie Hancocks gjesteopptreden. Han kommer inn på
slutten i form av en slags keyboardsolo. Låta er ikke så umiddelbar, men
behagelig å høre på. Igjen er det lydbildet bruken av instrumenter skaper,
som er det bærende, selv om også melodien er fin.
"King Is White And In The Crowd" er en litt anonym avslutning på plata. Igjen
er det stemningen man ønsker å formidle. Kerrs stemme, og
melodien kommer mer i bakgrunnen. Med sine 7 minutt er den platas
lengste. På slutten blir også gitarene mer framtredende, noe som løfter
låtas litt monotone inntrykk.
Totalt
kan man si at tross noen anonyme låter er
"New Gold Dream (81-82-83-84)"
en
klassiker med
mange flotte låter, som i sin tid satte en standard for hvordan
synthbasert rock skulle høres ut. Og en milepæl for ettertiden.
Plata nådde 'bare' 3. plass på den britiske albumlisten, mens
Minds' neste 3 album gikk til topps der. Men det var denne som
dannet mye av grunnlaget for interessen for bandet i årene som
fulgte. Etterfølgeren
"Sparkle
In The Rain" er et bortimot like godt album, med mange av de
samme kvalitetene som denne har.
|
