|
Fine
Young Cannibals ble dannet etter at ska-bandet The
Beat ble
oppløst i 1983. Andy
Cox og
David Steele fikk
vite at bandet var oppløst da banken ringte for å avslutte kundeforholdet. I hemmelighet hadde de andre dannet
et nytt band kalt General
Public.
Da
Andy og David skulle skaffe seg vokalist til sitt nye band, falt valget på en
sanger som hadde fungert som oppvarmer for The Beat, nemlig Roland
Gift.
Og det skulle bli et svært vellykket valg. Da Gift hadde en
soulfylt, særegen stemme. I tillegg til at han hadde evnen til å
skrive gode låter. I 1985 fikk de platekontrakt, og de spilte inn "Fine Young Cannibals"
- en plate som både solgte bra, og høstet fine kritikker. Og som også
er en favoritt hos meg.
Bandnavnet
Fine Young Cannibals
hentet de fra en film fra 1960.
To
år senere spilte de inn en låt til filmen "Something Wild".
De covret da Buzzcocks'
klassiker "Ever Fallen In Love".
Litt etter det laget de musikk til en film kalt "Tin Men".
Sistnevnte utgjør "The Raw"
siden på "The Raw & the Cooked".
I filmen fra 1987 var låter som "Social
Security",
"Good
Thing",
"Hard
As It Is",
og "Tell
Me What",
med. Med unntak av førstnevnte ble alle å finne
på "The Raw & the Cooked".
"Ever
Fallen In Love" ble med på albumet på "Cooked"
siden. "The Raw & the Cooked" ble utgitt i 1989. 4 år etter det forrige.
I
utgangspunktet hadde de ønsket Prince
til å produsere plata. Men han tok ikke på seg slike oppdrag. De
endte derfor opp med David Z. - en produsent som hadde jobbet tett med Prince
tidligere, og som hadde produsert Billy Idol og
Sheila
E. I
tillegg fikk de meg seg Talking Heads keyboardist Jerry
Harrison,
som senere produserte Crash Test Dummies med stort hell. Plata ble spilt inn i Paisley
Park
- studioet til Prince.
Dette
skulle vise seg å bli et godt valg. Selv om de hadde vært borte
endel år, og dermed skulle hatt problemer med å gjeninnta listene,
gikk det veldig bra. Mye pga. en utrolig fengende 1. singel i "She Drives Me Crazy".
Låta gikk til topps i U.S.A., og nådde 5. plass i Storbritannia. Mens albumet
"The Raw & the Cooked" toppet albumlistene begge
steder. I tillegg til at den gikk til topps i land som Australia,
Canada og Østerrike (19. plass i Norge). Det endte opp som en av de store salgssuksessene på 80-tallet.
"She
Drives Me Crazy" som også starter plata, er en leken og utrolig
fengende låt. Perfekt for partys og dansegulvet. Det er
trommerytmen og gitarriffet som driver låta og gjør den til det
den er. I tillegg gjør Roland Gift en fin vokalprestasjon i skiftet
mellom falsett og 'vanlig' synging.
Ellers
er det artig å høre hvordan de på slutten av låta spiller ut synthriff mot noen gitarriff. Med et godt anlegg hører man
hvordan riffene danser mellom høytalerne. "She
Drives Me Crazy"
har blitt samplet inn i mange andre låter. Og var også en del av
vignetten på "Greatest Hits" på
MTV. Og den var med i en
Pepsi-reklame. Så jeg tipper låtskriverne Steele/Gift har nok
penger idag. Motsatt kan man si at låta minner om "Need
You Tonight"
med
INXS fra
1987, i gitarriffet.
Etter
den gode starten følger albumet opp med en like bra, og like populær
låt. "Good
Thing" er en leken låt i fengende R&B takt. Litt sånn 50-talls
aktig. Mye pga. koringen i bakgrunnen. Pianospillingen gir også
låta et slentrende boogie-woogie/jazz preg. Pianoet er
spilt av eks. Squeeze
pianist Jools
Holland
- en
skikkelig gladlåt det ikke er mulig å ikke like. Og de fleste falt
for den. 1. plass på Billboard, og en sterk 7. plass på
singellisten i Storbritannia sier det meste om interessen for denne låta. Den var
samtidig ment som en hyllest til 60-talls Northern soul.
Selv om dette var de to store
hitene, fortsetter plata med flere
fine låter, som også var ute på singel. Bla.
"I'm Not The Man I Used To Be". En gjennomgående synthrytme driver låta, samt
at Roland Gift synger på en høyere oktav enn på "She
Drives Me Crazy".
Det er en rytmisk låt med en fin melodi. En sikker vinner på dansegulvet
dette også. Jeg husker denne og andre låter fra plata slo an på
hjemme alene-fester på 80-tallet.
"I'm
Not Satisified" har litt av det samme i seg. Igjen er det synthrytmer som
driver låta. Denne gang muligens enda heftigere. Fin koring, og en
tøff keyboardsolo på låta gjør at man får lyst til å hive seg
ut på et eller annet dansegulv når man hører den. Man kan
fornemme påvirkningen fra Prince, både i stemmebruken, og det
rytmiske - ikke ulikt
"Kiss" og "Mountains".
Med
"Tell Me What" tar plata en ny retning. Bort fra det moderne, dansbare, over til
elegant pop, i typisk 50-talls takt. Både låta og
pianospillingen gir slike assosiasjoner. Behagelig og vakker å høre
på er den.
’Don't
Look Back" er en favoritt hos meg. Denne gang prøver de seg på en mer rett
fram rockelåt. Roland Gift høres her ut som Joe Strummer
i stemmen, som om det var en Clash
låt. Uansett er dette en skikkelig gladlåt, med mye spilleglede i seg. Igjen kjenner man vibrajoner i
kroppen når man hører låta. Også denne gjorde det bra i U.S.A.
med 11. plass på Billboard.
"It's
Ok, (It's Alright)" er nok en rytmisk, fengende låt som fungerer
bra på dansegulvet. Velprodusert som den er.
"Don't
Let It Get You Down" er nesten eksperimentell i stilen, men samtidig fengende og
dansbar. Igjen kan Roland Gift minne om Prince i stemmen. Steele og Cox har fått sjansen til å
leke seg med synthesizere her, og ut av det skapt rare lyder som de
krydrer låta med.
Så
roes det helt ned igjen med "As Hard As It Is".
Også denne gjør at tankene går til 50-/60-tallet. Stemmen
til Gift kan da også minne om Otis
Redding. Dette kunne godt vært
en gammel Motown låt. Fin å høre på er den uansett. I bakgrunnen
hører man stemningsfull saksofon og trompet.
"Ever
Fallen In love" føler jeg blir litt på siden av denne plata. Ikke fordi den er dårlig
,eller at den ikke passer inn stemningsmessig. For det gjør den.
Men den ble gitt ut på singel 2 år før resten av albumet kom. I
tillegg til at det er en coverversjon. Når jeg tenker på typisk popmusikk, tenker jeg
ofte på denne. På samme måte som jeg også gjerne tenker på "Everybody
Wants To Rule The World" med Tears for
Fears.
Takten
er litt roligere, selv om også denne er rytmisk. Det er først og
fremst en god melodi som bærer denne låta. En låt som nådde 9. plass på den
britiske singellisten (originalen nådde 12. plass).
"The
Raw & The Cooked" er en plate å bli glad i. Spillegleden, de
fengende låtene, den flotte produksjonen, og ikke minst det at den
er så variert, gjør at du blir i godt humør av å høre på den.
Dessverre
kom det ikke flere studioalbum fra denne gjengen. Et remix-album og
et samlealbum er alt som er gitt ut i ettertid. Roland Gift ønsket
heller å prøve seg som skuespiller. Mens Cox og Steele jobbet
videre sammen. I 1996 ga de tre ut låta "The Flame". Men
det resulterte ikke i noe nytt album. Det er derfor lett å se på
Fine Young Cannibals som et typisk 80-talls minne, noe det jo også
er.
Både
jeg og mange andre skulle ønske at det hadde blitt mange flere. Men
slik gikk det ikke dessverre. Så da får man heller spille de to
gode albumene de ga ut, og glede seg over de.
|
