|
I
1992 ga Mike
Oldfield ut en av sine største suksesser, "Tubular
Bells II". Den gikk til topps i Storbritannia, samt at den leverte flere
singelhits. På oppfølgeren ønsket Oldfield å gjøre noe helt
annet.
For
på samme tid hadde Oldfield begynt å leke med tanken om å sette
musikk til en bok han var veldig fascinert av. Nemlig "The Songs Of
Distant Earth" av Arthur C. Clarke
- mannen bak "2001 : A Space Odyssey".
Og kjent for sine kunnskap og meninger om universet. Oldfield fikk
ideen til å lage disse sangene som boken snakker om. En bok
Oldfield opplevde som veldig musikalsk i sitt uttrykk. Han
kontaktet Clarke, og sendte ham en kopi av "Tubular
Bells II" for å vise ham hva slags musikk han stod for. Clarke likte
musikken og ideene, og ga ham frie tøyler i utviklingen av
musikken. Oldfield valgte likevel å legge seg tett opp til boken i sitt
arbeide.
Oldfield
slet med å finne instrumenter som uttrykte den kosmiske
stemningen i boka. En 12 strengers gitar var flott å høre på
ellers, men den passet ikke inn her. Resultatet ble en plate full av
studioskapte, syntetiske lyder - ganske så fjernt fra den
gitarorienterte musikken fansen ellers var vant til å høre fra
ham. Selv om gitarene er her denne gangen også. Om på en litt
annen måte. Ambient er en musikkstil som kan beskrive Oldfields
verk, med innslag av Deep
Forest/Enigma. Gang på gang mens man hører på plata, går tankene til
kosmos. Man ser for seg stjerneskudd, og et romskip på reise i
Galaksen.
Personlig
har jeg den merkelige ideen om at dette er musikken menneskeheten
burde lagt i den boksen som ble sendt ut i verdensrommet for en del
år siden. Som skulle være en beskrivelse av hva slags musikk
mennesket stod for. For denne plata gir et slags speilbilde av den
jordiske musikken. Her er det afrikansk sang, samesang, gregoriansk
sang, rock, elektromusikk og klassisk m.m.
Plata
starter rolig med "In The Beginning".
Før en spesiell lyd øker i volum, og vi hører Bill Anders
lese fra 1. mosebok ombord i Apollo 8 på reise rundt månen, jula
1968. I i bakgrunnen hører vi samplete damestemmer, som bidrar til
å bygge opp en vakker stemning. Samtidig som noen sequenser-lyder beveger seg opp og ned i
lydbildet.
Det er først med "Let There Be Light" at
selve hovedtemaet starter. Men alt går veldig over i hverandre, som
om hele plata var en eneste lang komposisjon. Så det er vanskelig å
merke seg ved noen bestemt låt, og hvor den ene slutter og den
neste starter. Det er Oldfields gitar som bærer låta. Etter hvert
kommer en damestemme inn som høres ut som Loreanna
McKennit. Et
stort kor som er samplet, høres i bakgrunnen, før en
barnestemme høres. Låta roes ned med astronauten som sier
"Let there be light", noe som gjentas flere ganger. Låta
avsluttes med et luftangrep-varsel.
Deretter
går rett over i "Supernova",
som er en ambient låt med akustiske gitarer. Etter hvert bygges det på
med flere og flere instrumenter, noe som gir en vakker stemning. Vi
hører også Oldfields samplete stemme, før en tromme og en
eksplosjon høres, og vi er over i "Magellan".
Hvor en tikkende lyd bygger opp en fin effekt i bakgrunnen, mens en
synth skaper hovedteamet. Like etter slår en tromme inn, og en
flott sekkepipe kommer inn og repeterer temaet. Det kommer også et
damekor inn, og Oldfields gitar. Og igjen er overgangene mellom låtene
umerkbare, og man er over i "First
Landing".
Gitaren
spiller et par riff, og den tikkende lyden som har vært der, dempes
ned. Og noe som høres ut som interferens på radioen introduseres.
Lyden starter på et høyt, irriterende nivå, før den går lavere
og lavere. Et nytt tema presenteres, med noe som høres ut som
skrikende stemmer i en loop. Loopen dempes etter hvert ned.
"Oceania" starter opp med trommer som bygger opp en
rytme, samtidig som en maskinlyd forsvinner. Her er det lagt inn både
sjøfugl lyder, bølgebrus, i en låt som veksler mellom akustisk
gitar og piano. Gitarlyden kan til forveksling minne om radarblipp.
Radarlyden forsvinner så, før en synth tar oss over i "Only Time Will Tell",
som
er en veldig atmosfærisk, vakker låt. Med stemningsfull bruk av
stemmer. Vi hører en dame rope ut "Zeit" (tid) i den ene
høytaleren, før en unge svarer i den andre høytaleren. Låta er
syntetisk på en måte som minner om Enigma og Deep Forest. Med nye
stemmer som legges oppå, mens andre tas bort. I tillegg til samplet
koring i bakgrunnen.
På
"Prayer
For The Earth" får vi et norsk innslag på plata. Oldfield har
samplet Nils-Aslak Valkepaas joiking fra filmen "Veiviseren".
Noe som er et høydepunkt på plata. Samens ursang blandet med
Oldfields kosmosmusikk, skaper en spesiell stemning. Det er særlig da
jeg får tanker om hva denne boksen i verdensrommet burde inneholde
av jordisk sang.
"Lament For Atlantis"
er den fineste låta på plata. Om man har hørt "Heaven & Hell"
med
Vangelis, får man en ide om hva dette høres ut som. Enkel
pianospilling iblandet kosmiske lyder og stemninger gjør dette
til en flott låt. Det hele roes ned på slutten av låta, og en
varm synthlyd kommer inn og repeterer temaet, før også den fader
ut.
"The Chamber" og "Hibernaculum"
går sånn inn i hverandre at de må vurderes under ett. "Hibernaculum"
var forøvrig sammen med "Let There Be Light"
singelutgivelsene fra denne plata. Det starter med noe nynning, som
senere går over i gregoriansk munkesang, og en taktfast
trommerytme. Samtidig som man hører samplete afrikanske stemmer i
bakgrunnen - fascinerende å høre på.
Igjen
skaper synthesizere følelsen av at dette har med kosmos å gjøre.
Noe som gir meg noe av den samme urfølelsen som jeg får i
"Lament For Atlantis". Det er nesten så man får frysninger av hvor
vakkert det er.
I "Tubular World" lager Oldfield en link til den musikken
han alltid vil bli husket for, nemlig "Tubular Bells".
Da han har samplet inn den kjente lyden av rørklokker. En gitar kommer inn, en bass
starter opp en rytme, før en tromme og diverse samplete stemmer
legges oppå. Alt gjort på en veldig fengende måte. På slutten
forsvinner stemmene, slik at bare trommene blir igjen. Før også de fader
ut, og en eksplosjon kan høres.
"The Shining Ones" består av en synthesizer-loop. Det er
gjort så enkelt at man kunne ta det for å være laget på en
gammel Commodore 64. Før en fløyte kommer inn, og spiller
hovedtemaet på denne låta. En tambla tromme, og en forsiktig gitar
kan også høres. Og igjen går det rett over i neste låt.
"Crystal
Clear" er en av de fineste, og mest kjente låtene fra denne plata.
De starter med trommebeat, og noe tikkelyd i bakgrunnen. En akustisk
gitar kan høres i venstre høytaler, den får 'svar' fra
en el-gitar i den andre høytaleren. Før en herrestemme sier
"Crystal Clear". Denne stemmen kommer igjen og igjen
senere i låta. Stemmene fortsetter å prate i bakgrunnen, mens
ulike gitarlyder skaper selve låta.
På
slutten av låta kommer en trommetakt inn som er bortimot identisk
med den Enigma hadde på "Return To Innocence".
Etter
det roer plata helt ned i ambient musikk i låta "The
Sunken Forest". Man hører lyder, og det skapes stemning, som
om man er langt ned i havdypet - avslappende og fint å høre på er
det .
Deretter
går det pånytt over i Enigma takt i "Ascension",
og vi hører pånytt astronauten fra rommet. Denne er også
behagelig å høre på, da den har et fint synthriff, og pen
gitarklimpring. Før en mer rufsete gitar kommer inn på slutten. Låta
bygger seg opp som om dette var platas grand finale. Og avsluttes
med noen tordenlyder.
Men
det er "A New Beginning" som er den siste låta på plata. Den
består av afrikansk sang fra gruppa Vahine Taihara.
Greit nok, men litt kjedelig som avslutning på et stort album.
Et
album som tar deg med på en musikalsk reise både på jorden og i
verdensrommet. På sin egen behagelige og fascinerende måte. Mike
Oldfield får til fulle vist at han er en lydmagiker i studio. Ikke
bare på gitaren. For denne plata er full av spennende detaljer, og
fine arrangementer.
Plata
ble veldig godt mottatt av fansen. Og er i flere avstemninger kåret
til den beste Mike Oldfield plata. (Blant annet på min norske Mike
Oldfield side www.mikeoldfield.no).
Men salgsmessig ble det en stor nedtur i forhold til forgjengeren
"Tubular Bells II". Selv om 24. plass på den britiske albumlisten ikke er
direkte dårlig. I Sverige ble det fin 12. plass.
"The Songs Of Distant Earth"
ble første gang gitt ut i 1994. Og pånytt i 1996, med nytt cover
og CD-rom på plata, slik at man kunne oppleve musikken sammen med
dataanimert film. Noe som ytterligere forsterket kosmos
opplevelsen.
|
