Big Country : Steeltown

Utgivelsesår : 1984

Produsent : Steve Lillywhite

Låtskrivere : Stuart Adamson, Tony Butler, Bruce Watson, Mark Brzezicki 

Bandmedlemmer : Stuart Adamson, Tony Butler, Bruce Watson, Mark Brzezicki 

 

   Låtene :

1. Flame Of The West

2. East Of Eden

3. Steeltown

4. Where The Rose Is Sown

5. Come Back To Me

6. Tall Ships Go

7. Girl With The Grey Eyes

8. Rain Dance

9. Great Divide

10. Just A Shadow

   

 

        

   

Debutalbumet "The Crossing" hadde vært en stor suksess både salgsmessig og kritikermessig for Big Country. Musikken var særegen på den måten at den var trygt forankret i den keltiske musikktradisjonen, iblandet moderne rock. 

Da de skulle følge opp debuten holdt de seg til det samme lydbildet. Med den forskjell at stemningen her er mørkere. Og tekstene er ikke lenger eventyrlignende, men tatt ifra virkeligheten. Vokalist Stuart Adamson står for alle tekstene. Og de utgjør en vesentlig del av musikkopplevelsen.

Albumcoveret og tittelen på plata gir lytteren på forhånd visse ideer om hva plata handler om. I et intervju har Adamson sagt at Corby i Midt-England er virkelighetens Steeltown - en by med en stor andel innflyttere fra Skottland, og som i mange år var avhengig av stålindustrien i byen. 

Han tar også utgangspunkt i etterkrigstidens Storbritannia, og særlig de tøffe levevilkårene folk har hatt i hans hjemby Dunfermline, Skottland. Og skriver tekster utifra det. Han involverer også familien i tekstene sine. Hans kone Sandra blir "The Girl With Grey Eyes", og hans far som tidligere jobbet på handelsbåt : "And you seemed so bright and hard
Like a bloody edge of sword" i
"Tall Ships Go"

Allerede på førstelåta "Flame Of The West" viser Big Country at de hadde endret soundet sitt siden "The Crossing". Fortsatt var de kelt-gitarene der. Og stemningen i låta er fortsatt umiskjennelig keltisk. Men stemningen er samtidig litt dystrere, noe som preger hele plata. Og det er mer mainstream rock. Det flotteste med "Flame Of The West" er hvordan de lar gitarlyden danse i bakgrunnen. Teksten handler om en krigsdemagog. Noen mener denne demagogen (en som bevisst prater usant) er Ronald Reagan, som hadde besøkt England året før. 

"East Of Eden" var første singel fra plata. Om det var noe heldig valg, er uvisst, da også denne er litt dyster i lydbildet. Også teksten uttrykker frustrasjon og usikkerhet. Muligens Adamsons egen usikkerhet? Låta nådde 'bare' 17. plass på singellisten i Storbritannia. Det foregående albumet hadde hatt  3. topp 10 singler. Men det er likevel en fin låt, med en fin stemning.

"Steeltown" er en slags fortsettelse av "East Of Eden", de stemningsmessig og tekstmessig. Høydepunktet er refrenget som har et storslagent komp av keltgitarer. Det er så man får frysninger. 

"Where The Rose Is Sown" er platas beste låt. Denne har også et raskere tempo. Den starter med noen enkle trommeslag som gir den et litt nostalgisk preg, og fortsetter med en flott keltgitar-solo som er slik jeg liker å høre det. Og måten de synger sammen på gjør det også kraftfullt - helt klart den låta som minner mest om låtene fra "The Crossing". Keltsoloen kommer igjen og igjen i denne låta, noe som gjør at låta sitter bedre. Adamson bidrar med sine utbrudd : "hia" "hot shot", som jeg kjenner igjen fra "In A Big Country". Teksten kan forstås som antikrigs utrop : "If I die in a combat zone. Box me up and ship me home."

"Where The Rose Is Sown" avsluttes med en flerstemt gitarsolo, som så går rett over i den flotte balladen "Come Back To Me". Med trommer i bakgrunnen, og et el-gitarriff gjennom hele låta blir det en stemningsfull affære. 

For å få til den spesielle gitarlyden, hadde Big Country igjen tatt i bruk e-bow på gitaren - en magnetkloss som blir dratt over strengene, og som gir en lang og spesiell lyd. Denne bruker de på flere av låtene på plata. 

Teksten handler om kvinnen som lengter etter sin kjære, som er far til hennes barn, men som er blitt drept i krigen. Militærtrommene som man hører i det fjerne gir den rette følelsen for det teksten handler om. 

Side 2 starter med den rytmiske og raske låta "Tall Ships Go". En litt rufsete gitarlyd driver låta, sammen med Adamsons klagende stemme. Men det er en fin låt med et energisk lydbilde som man lytter til. På slutten av låta kommer keltgitaren inn. Som om bare for å vise at dette virkelig er Big Country. Som nevnt er låta en hyllest av Stuarts far, som i mange år jobbet som maskinist på en fisketråler utenfor Canada. Faren lærte Stuart om sjøen, og om båter, og oppfordret ham til å lese bøker slik at han fikk mer kunnskap om verden utenfor.

Det roer seg deretter helt ned med kjærlighetsballaden "Girl With Grey Eyes". En vakker melodi, hvor en svak gitarlyd bidrar til å skape en vennlig stemning.

"Rain Dance" er en mer rett fram gitarlåt, med det kjennetegnende dansende keltgitar-riffet. Noe som også er låtas høydepunkt, da melodien er litt intetsigende. Men "Rain Dance" er helt grei likevel. På sedvanlig Big Country vis kjører de på med et tettere gitarlydbilde mot slutten av låta. 

"The Greast Divide"er nok en gitarlåt, og kanskje platas tyngste. Refrenget er likevel av det fengende slaget. Med tunge trommeslag og gitarer i bakgrunnen, mens Adamson synger "Far away, far away, push the token door, lie away, steal a day, make the engine roar." Noen mener teksten handler om fabrikkarbeidere, men det er ikke så helt enkelt å tolke hva Adamson ønsker å formidle.

Plata avsluttes på en fin måte med den avdempede “Just A Shadow". En låt som var ute på singel, og som er med på mange av live- og samleplatene til Big Country. 

Låta handler om hvilket helvete endel kvinner lever i, sammen med mannfolk som slår : "It's just a shadow of the man you should be" og "Till' the struggle of ambition turned in violence upon you." Også på denne låta er det en storslått avslutning, som om det var et anthem. Uansett en fin avslutning på en fin plate. 

 

Selv om "Steeltown" var mørkere og ikke like tilgjengelig som den forrige, ble også denne en stor suksess med førsteplass på albumlisten i Storbritannia. (Den eneste 1. plassen de noen gang fikk.) De fikk også vist at de hadde utviklet seg kunstnerisk, gjennom et tyngre lydbilde, og  tekster som hadde fått et dypere innhold. Tekster som omhandlet både personlig og nasjonal frustrasjon. Samtidig hadde de bevart keltgitar-stilen, som var så kjennetegnende for debuten, og som jeg og så mange andre liker så godt.