|
"Violator"
ble det første albumet til Depeche
Mode på 90-tallet. Og det viste et band som var i endring lydmessig.
Borte var alt som kunne minne om 80-talls synthpop, selv om det
fortsatt var synthbasert. Lydbildet var mer kompleks, og samtidig også
dystrere - nesten gotisk. Man kunne
nesten tatt dem for å være et rockeband. Selv om gitarene kun
unntaksvis ble brukt på plata.
Med
dette albumet lyktes Depeche Mode med alt. De videreutviklet
lydbildet sitt. De fikk suksess salgsmessig på listene rundt om, med
2.
plass i Storbritannia, 7. plass i U.S.A., 1. plass i
Frankrike, 2. plass i Tyskland, 5. plass i Canada, og en fin 12.
plass i Norge.
Samt at "Enjoy The Silence"
ble en topp 10 hit i mange land. Men viktigere var det at det mer
komplekse, nesten rockete lydbildet slo an hos folk som tidligere
hadde rynket på nesen over navnet Depeche Mode. U2 hadde lenge vært et band for massene. Nå
var Depeche Mode iferd med å få samme status.
Og
både kritikerne og de som hadde fulgt bandet på 80-tallet nikket
anerkjennende til denne plata. En situasjon som må ha føltes svært
tilfredstillende for bandet.
Selv
om lydbildet hadde endret seg, var det også likevel likhetstrekk mellom
denne og forgjengerne "Music For The Masses"
og
"Black Celebration". Jeg ser på disse platene som en sterk trilogi.
På
produksjonssiden hadde de fått med seg Flood
som bla. tidligere hadde produsert Erasure. Denne plata viser at også han var i
utvikling som produsent.
Som lydtekniker hadde han med seg bla.
Daryl Bamonte,
som fram til da var mest kjent som medlem av
The Cure.
"Violator"
starter flott med "World In My Eyes" -
en låt som
på mange måter viser det nye soundet deres. Som er fyldigere,
dypere og med flere detaljer. David Gahans stemme fremstår også som
varmere og bedre enn før. "World
In My Eyes" er også rytmisk på en måte som
gjør den dansbar. Selv om den langt fra er så direkte som danselåter
gjerne er. Den var også ute på singel og gjorde det brukbart.
"The
Sweetest Perfection" skiller seg først og fremst ut fordi det er Martin
L. Gore
som synger. Han har et enda varmere uttrykk i stemmen sin enn Gahan.
Noe som passer her, da låta handler om noe som er vakkert. Hva det
er som er så vakkert er det vanskelig å få klarhet i. Man må
anta at det er kjærligheten han synger om. Og han gjør det på en
intens og oppriktig måte, til Wilders litt dystre lydbilde. Låta
gjør at tankene mine går til "Black Celebration"
plata, da den har denne samme melankolien i seg.
"Personal
Jesus" var første singel ute fra dette albumet. Muligens for å
vise verden at de nå hadde endret sound, og blitt tøffere. Låta
starter med noen enkle gitarriff, noe som ikke hadde vært vanlig
fra den kanten til da. Deretter noen samplede stemmer, og ordene :
"Reach out, touch faith!". Låta er veldig rytmisk, med
samplede lyder, og et gjennomgående bassriff.
Den
er også en av de mest kjente låtene til DM. Klassikerstatusen til
låta ble vel dokumentert idet Johnny Cash gjorde en coverversjon av "Personal
Jesus" i 2002.
"Halo"
er en vakker atmosfærisk sang. Agressiv og
truende : "You wear guilt like shackles on your feet,
like a halo in reverse". Teksten er poetisk og den skaper en stemning av usikkerhet. Kompet i låta gir meg en episk, storslagen følelse. Det er også
et mer komplisert, nyansert lydbilde med små detaljer. Uansett en
veldig fin låt som de fleste vil like.
"Waiting
For The Night" er en av mine absolutte DM favoritter. Den
inneholder mye av det jeg liker best fra bandet. Melankolien fra "Black
Celebration" er lett å kjenne igjen her. Samtidig er den også
enklere bygd opp enn de andre. Nesten minimalistisk.
Den
starter med noen blipp-blopp elektrolyder, som går gjennom hele låta.
Før Gahan og Gore kommer inn med tostemt vokal - vakkert! Det enkle
kompet gjør at stemmene blir mer tydelig. Alt er gjort på en
gjennomført, vakker måte. Teksten har seksuelle referanser, noe som på mange måter er blitt deres varemerke.
"Enjoy
The Silence" kom på et tidspunkt hvor Depeche Mode forlengst
hadde forlatt den enkle synthpopen, og gått over til et mer
kompleks, mindre umiddelbart lydbilde.
Derfor var det en overraskelse at de kom
med denne singelen, som er veldig catchy og lett å nynne med på.
En sjanse å ta, i forhold til deler av fansen. Men Depeche Mode
klarte kunststykket å lykkes i begge leire. Alle ser ut til å
elske denne synthbaserte låta. Med det fengende gitarriffet. Gitar
hadde som nevnt vært lite brukt i DMs låter, og her kom den til og
med i forgrunnen. Rytmen i låta er også i typisk poptempo.
Jeg liker godt tekstlinjen : "All I ever wanted, all I ever
needed is here in my arms. Words are very unnecessary, they can only
do harm." For meg virker det som at de her hyller overfladisk,
fysisk kontakt mellom to mennesker, framfor det å prate, og bli
ordentlig kjent med noen. Samtidig kan prat ødelegge den romantiske
illusjonen man har for et annet menneske. Og det kan også være
godt å bare holde rundt hverandre, og kjenne på den gode
følelsen, uten å si noe.
"Enjoy
The Silence" ble også Depeche Modes første topp 10 hit
i U.S.A. Et marked som hele tiden har vokst for bandet.
"The Policy Of Truth"
er nok manges favoritt fra denne plata, da det er en veldig gjennomført
låt arrangementsmessig. Og for en gangs skyld kommer Gahans stemme
litt i bakgrunnen. Her er det Flood og Wilders elektroniske
stemninger som er det bærende, på en eksperimentell måte. Og de
gjør det glimrende. Dette er også plata hvor Alan Wilder hadde størst
innflytelse på lydbildet til Depeche Mode, da de elektroniske
arrangementene er mer tydelig her enn på de foregående platene. I
så måte var det stort tap at han valgte å forlate bandet.
Teksten tar for seg de løgnfulle
politikerne som ikke ser den opplagte verdien i det å fortelle
sannheten.
Med "Blue Dress"
og "Clean"
går plata ned et hakk kvalitetsmessig, og blir litt mer
intetsigende. Men ikke dårlig. På førstnevnte synger Gahan
vakkert, til en fin melodi. Men refrenget blir litt for ensformig.
"Clean" minner i starten om "PIMPF"
fra "Music For The Masses". Selv om den etter hvert går
over i et mer tilgjengelig lydbilde får jeg aldri taket på den.
Stemningen er dyster, nesten gotisk. Men med Gahans stemme tiner
den opp i hvert fall litt.
"Violator"
er Depche Modes mest gjennomførte plate. Og den står for veldig
mange som den beste. En plate som deres senere utgivelser er blitt målt
opp mot. Med negativt utfall. Når man om mange år skal fortelle om
elektromusikken før årtusenskiftet, vil denne bli tatt fram som et
høydepunkt.
|
