|
Jeg
hadde nettopp fått opp øynene for Chris
De Burgh på den tiden dette albumet ble gitt ut. Og så vidt jeg husker,
var dette det første albumet jeg kjøpte med ham. Like etter var
jeg også på konsert med ham hvor denne plata stod i fokus. Hjemme
ble den spilt om og om igjen. Jeg hadde dilla på flere av låtene på
plata, mens endel andre først 'nådde inn' endel år
senere. "Borderline"
og "Where
Peaceful Waters Flow" er slike.
"The
Getaway"
markerer et skille i De
Burghs karriere. Fra det akustiske,
lavmælte, trubaduraktige, over til et mer mainstream, rock-basert
lydbilde. Samtidig med en overvekt av svale kjærlighetsballader.
Sistnevnte er en utvikling
jeg i ettertid ikke har satt noe særlig pris på. Men ingen regel
uten unntak. Denne plata er flott. Og historiefortelleren De Burgh
er fortsatt høyst oppegående.
Den
første historien får vi i åpningssporet "Don't Pay The Ferryman".
De Burgh er inspirert av en historie fra den greske mytologien, om
ferjemannen som frakter de dødes sjeler over elven Styx, til den andre
siden. Låta og budskapet er veldig engasjerende. Og
når De Burgh i refrenget ber deg om ikke å betale ferjemannen før
man er kommet over til den andre siden, gjør han det på en så
intens og kraftfull måte, at man virkelig føler dramatikken som
utspiller seg. De Burghs engasjement i stemmen gjør at man hører
ekstra godt etter.
"Living
On The Island" er en småpyntelig låt. Med litt calypsotakt. Om det gode,
tilbakelente livet på en øy. Er denne øya Irland? Eller er det en
sydhavsøy? Fin, men ikke
en låt man husker så godt.
"Crying
And Laughing" er en litt trist ballade om det å måtte si farvel til noen man
er glad i, fordi vedkommende må dra tibake til sin egen verden :
"Homeward, back to your world, back to the one who is there."
Refrenget er flott, i denne ettertenksomme låta.
"Counting
On You" er en vakker pianolåt, dedisert til De Burghs datter. En datter
som forøvrig
skulle gå hen og bli Miss World 20 år senere. Det er en veldig
naken, fin låt. Kun med piano og cello.
Pianoet
er ikke spilt av De Burgh, men av David Caddick.
"The
Getaway"
er en storslått og fengende låt. Det kan høre ut som en hyllest til
anarkiet? For her dreier det seg om å stenge inn verdenslederne, og
ikke la dem komme ut før de er blitt enige. Teksten kan vel virke litt
banal, men låta er både fornøyelig og fengende. Især der vi hører
lederne banke på døra for å komme seg ut. På slutten sier De
Burgh noe om at jorda tilhører oss alle - på forskjellige språk.
"Ship
To Shore" er en skikkelig gladlåt, med et sing-a-long refreng, og kraftfull
sang fra De Burgh. En litt enkel, muligens banal
trommerytme driver låta, men det fungerer bra likevel.
Teksten har et litt dypere innhold. Om en kvinne og mann som ikke
klarer å kommunisere. Et emne han noen år senere tar opp igjen i låta
"Separate
Tables".
"Ship
To Shore" var også en låt Chris gjerne åpnet konsertene med.
”All
The Love I Have Inside Me" er en enkel kjærlighetslåt slike De Burgh er så
glad i å lage, og som jeg synes det kan bli for mye av. Men det får
gå for denne gangen, i og med at plata ikke er overfylt av dem.
Et lystig øyeblikk før det går over til de mer alvorlige låtene
på plata.
"Borderline"
er
en flott melodi, med en gripende tekst. Om forbudt kjærlighet over
grenser. Man kan lett tenke seg til at dette er forholdet mellom en
katolikk og en protestant i Nord-Irland. Noe De Burgh som ire har et forhold til, og kan
beskrive. Det er er en enkel pianolåt. Men De Burgh synger denne
vakre låta på en sterk og kraftfull måte, noe som går rett hjem
hos meg. Utrolig flott, og en låt jeg aldri blir lei av, selv 30
år senere.
"Where
Peaceful Waters Flow" tok det mange år før jeg skjønte storheten i.
Takten, koringen og melodien er utrolig flott. Det er så man føler
seg hensatt til elvebredden, og hører vannet renne stille. Man blir
avslappet og i godt humør av denne.
Etter den går vi over i en større
komposisjon som strekker seg over 3 låter - en såkalt temalåt, om
fred.
"The Revolution" starter rolig. Som for at makthaverne ikke skal høre hva som er
i gjære. Men det er revolusjon på gang, så De Burgh bare hvisker
ordet
"evolution".
Før det ekploderer i
"Light A Fire". Og dermed er kampen tydeligvis igang. El-gitarer og kraftfullt komp lar oss skjønne at her er det kamper
på gang. Og teksten forteller om hvordan de lurer seg innpå
fienden før de fyrer løs.
Kampen
tones ut i "Liberty",
hvor friheten er et faktum, men hvor man sørger
over de mange menn som har
falt. Og det råder derfor en litt trist stemning i låta. Med fløyter
og militærtrommer. Stemningen er irsk - som om De Burgh prøver å
illustrere en av de mange frihetskampene irene har kjempet mot den
engelske overmakten gjennom årene. De Burgh er dyktig som historieforteller, og å
skape en stemning som gjør at man lever seg inn i historien. I så
måte blir dette litt likt
"Crusader"
fra 1979, som har den samme oppbygningen. Og som er en av mine favorittlåter.
Etter
mange år med suksess i Sør-Amerika, Canada og deler av Europa, ble
endelig De Burgh oppdaget i Storbritannia med låta "Don't Pay
The Ferryman"
og albumet "The
Getaway". Sistnevnte nådde en 30. plass - på det som skulle bli starten på en lang
og suksessrik historie for De Burgh på de britiske listene. Men også en
kvalitetsmessig nedtur, da dette var det siste høydepunktet i hans
diskografi, etter min
mening.
I
Norge nådde "The Getaway" 2. plass på albumlisten i noen uker. Noe som var
en salgsmessig nedtur i forhold til forgjengeren "Eastern Wind" som
var en braksuksess. Uten at jeg helt skjønner hvorfor, da "The
Getaway" er langt bedre.
|
