Utgivelsesår : 1968

Produsent : Tony Clarke

Låtskrivere : Justin Hayward, Michael Pinder, John Lodge, Ray Thomas, Graeme Edge

Bandmedlemmer : Justin Hayward, Michael Pinder, John Lodge, Ray Thomas, Graeme Edge

1. Departure

2. Ride My See-Saw 

3. Dr. Livingstone, I Presume? 

4. House Of Four Doors 

5. Legend Of A Mind

6. House Of Four Doors, Pt. 2 

7. Voices In The Sky

8. The Best Way To Travel 

9. Visions Of Paradise 

10. The Actor 

11. The Word

12. Om

Alt ved "In Search Of The Lost Chord" er pompøst og pretensiøst. Albumtittelen om jakten på den perfekte tone/harmoni. Det psykedeliske og forseggjorte coveret. Historien som gjennomsyrer plata, og det faktum at Moody Blues brukte hele 33 forskjellige instrumenter på plata. Resultatet ble en spennende og vakker plate. 

Dette er Moody Blues i deres mest kreative periode, med mange flotte melodier, og fine harmonier. I forkant av innspillingen kjøpte alt de kommer over av instrumenter, lærte seg å spille de sånn noenunde, og brukte dem på plata. Enten det var indisk sitar, obo, chants, eller tambora. Ikke ulikt hva Mike Oldfield gjorde på "Tubular Bells" noen år senere. Det var en veldig kreativ og utforskende fase. De var også en fase der Justin Hayward og de andre var sterkt inspirert av indisk kultur, og hadde begynt med transcendental meditasjon. Noe også albumet bærer preg av.

"In Search Of The Lost Chord" starter pompøst i "Departure", hvor vi får en presentasjon av platas tema. Nemlig å finne igjen den tapte harmonien/tonen. I virkeligheten handlet det om Moody Blues' søken etter seg selv, og sitt eget musikalske uttrykk. På forgjengeren "Days Of Future Passed" hadde de fått mye hjelp utenfra, noe de ikke var komfortabel med. På denne plata ønsket de å gjøre alt selv, så de kunne gjenskape det på egen hånd ved en senere anledning. F.eks. live.

"Departure" går rett over i klassikeren "Ride My See Saw", som er en rask, lystig og fengende låt. Den har mye 60-talls psykedelia  i seg, med måten de korer på, og den litt rufsete gitarlyden. Harmonien i koringen er svært vakker, og umiskjennelig Moody Blues fra denne tiden. Den har i ettertid blitt en kjær låt blant fansen. Den er også egnet til allsang, da refrenget er lett å synge med på.

Tekstmessig går det fra jakten på Gud, til det daglige slitet i hverdagen. Jeg-personen er så lei av det, at han ønsker å gi bort plassen sin i samfunnet. Han er desillusjonert og ønsker heller å starte med noe helt annet. Teksten er skrevet i god hippie ånd, hvor det å melde seg ut, og heller sitte på en eng og røyke hasj, var idealet.

I "Dr. Livingstone, I Presume" spinner de videre på de berømte ordene. Og spør Livingstone, Columbus, og Kaptein Scott om de har funnet det de var på leting etter? Og de konkluderer med at alle er på jakt etter noe. Melodien er vennlig og enkel, og nesten litt barnslig. Som om det var engelsk barne-TV vi lyttet til. I koringen på refrenget "we're all looking for something", får vi Moody Blues i mer kjent stil.

"House Of Four Doors" har et Beach Boys-aktig refreng. Med blanding av falsett og vanlig stemme. Den er middelaldersk i stemningen, og passe pompøs. Det er vakkert å høre, bla. pga. bruken av de ulike instrumentene. På slutten av blir det ekstra storslått - som om det var en avslutning på en eller annen klassisk oppsetning. 

Teksten er merkelig, der den snakker om huset med de 4 dørene. Uten at det gir noe særlig mening. Den virker sånn passe psykedelisk på meg.

"Legend Of A Mind" er en 6 1/2 minutt langt opus, og er blant de mest kjente og essensielle låtene fra denne plata. Låta handler om Timothy Leary : Psykolog, filosof, lærer, og oppdager. Leary hadde revolusjonerende teorier om sinnet. Og teksten ironiserer rundt hans oppdagelser : "He'll fly his astral plane, he'll take you trips around the bay, he'll bring you back the same day." Tittelen på låta blir aldri nevnt underveis. Men det er ikke tvil om at den handler om ham. Og selv om Moody Blues ironiserer her, var de visst likevel fascinert av denne merkelige mannen. 

Den starter bittersøt med ordene : "Timothy Leary's dead. No, no no no, he's outside, looking in." Dette blir gjentatt, før tempoet øker og vi går over i et mer rockete parti. I 1996 skapte Leary overskrifter verden over da hans dødsøyeblikk ble kringkastet via internett. Etter hans eget ønske. Ordene fra denne låta fikk muligens relevans på det tidspunktet.

Låta er folk/rock, med et vennlig lydbilde. Den går gjennom ulike stemninger, og bruker ulike instrumenter. Mellotronen høres i bakgrunnen flere plasser. Det starter rolig, går så over i et mer rockete parti med middelalder-gitar, før det roes ned med noen fløyter. Ikke ulikt starten på "Nights In White Satin". Igjen skaper de vakre stemninger med falsett stemmer, og psykedeliske mellotron-riff. På slutten går låta over i et rytmisk, raskere parti, og ting flyter mer over i hverandre. Denne låta ble opprinnelig spilt inn under "Days Of Future Passed", da de hadde noe tid til overs i studio.

"House Of Four Doors Part 2" spinner videre på "Part 1", og vi får pånytt denne vakre flerstemte sangen, med et enkelt, rytmisk komp til. Og igjen er teksten merkelig. Denne gangen har de kommet ut av døra, og den leder ingensteds. Men så ser de kursen de skal gå, en kurs som har vært borte i mange år. Dette er en tekst som muligens kun gir mening om man er dopet på noe.

"Voices In The Sky" er platas beste spor, og blant mine favorittlåter. Den er uproblematisk, rett fram pop. Med Justin Haywards vakre, myke stemme. Igjen er det fløyter, flerstemt sang, og mellotron som skaper den himmelsk vakre stemningen. Teksten passer bra til låta, hvor Justin ber sangfuglen, nattegalen, eldre og barn, fortelle om hvilke nyheter de himmelske stemmene har å komme med. Naiv tekst, men den passer til låta. Fløyta til Ray Thomas illustrerer fuglesangen på en fin måte. Den var også ute på singel, og gjorde det brukbart.

Etter alt det vakre, kommer vi ned på jorda med "The Best Way To Travel" som er en rett fram el-gitar låt med et litt rufsete preg. Som om det var Rolling Stones som spilte. Og teksten har igjen et psykedelisk innhold : "It's all a dream, light passing by on a screen. 
And there's you and I on a beam."

I "Visions Of Paradise" kommer vokalen for en gangs skyld i bakgrunnen. Ray Thomas' fløyte er i fokus her. Kompet av mellotron, gitar, og indisk sitar. Stemningen er Peru-lignende. Slik som Simon & Garfunkels "El Condor Pasa". Fint å høre på er det også.

"The Actor" er i likhet med "Voices In The Sky" skrevet av Justin Hayward. Og stemningen i låta og teksten er den samme - avslappende og vakkert. Med avdempet gitarspilling og fløyter. Hayward har en veldig fin stemme, og den får han vist på glimrende måte her. Særlig refrenget "The sound I have heard in your hello, Oh darling, you're almost part of me." er utrolig flott. I slutten av refrenget blir stemmen til Hayward utfylt med flerstemt koring.

I "The Word" får vi svaret på problemstillingen i albumtitten " In Search Of The Lost Chord" : "And to name the chord is important to some. So they give it a word, and the word is OM". Dermed har de på en merkelig måte kommet fram til en løsning, selv om resten av plata ikke bidrar til å løse problemet. Det er ikke noe musikk til ordene, og jeg synes måten Michael Pinder snakker på, og innholdet, blir litt for høytflyvende og meningløst. Men for dem selv kan det være at det ga mening.

Plata avsluttes så naturlig nok med "Om". Den har et klart indisk preg, med et lengre sitarparti. Den starter med ordene "Om", som de gjentar, som om det var en salme. Litt vel pretensiøst det hele, men likevel fint å høre på. Og en fin avslutning på denne velspilte og stemningsfulle plata.

Den nådde en 5. plass på den britiske albumlisten i august 1968. Noe som var 22. plasser fram i forhold til forgjengeren "Days of Future Passed". I U.S.A. ble det 100 plasser fram i forhold til "Days of Future Passed", med 23. plass. Den bidro til at Moody Blues ytterligere bygde opp en trofast tilhengerskare, som også økte med årene som fulgte. Og albumet har blitt stående som en av de 7 klassikerne Moody Blues ga ut i årene 1967-1972.