Erasure : The Innocents

Utgivelsesår : 1988

Produsent : Stephen Hague, Andy Bell, Vince Clarke, David Jacob

Låtskrivere : Andy Bell, Vince Clarke

Bandmedlemmer : Andy Bell, Vince Clarke

 

        Låtene :

1. A Little Respect

2. Ship Of Fools

3. Phantom Bride

 4. Chains Of Love

5. Hallowed Ground 

6. Sixty-Five Thousand

7. Heart Of Stone

8. Yahoo!

9. Imagination 

10. Witch In The Ditch 

11. Weight Of The World 

 

 

                    

   

"The innocents" var det tredje albumet fra duoen Erasure. På de to foregående albumene hadde de også laget mye bra musikk, men platene var for ujevn. Denne gangen hadde de i større grad funnet en formel som fungerte et helt album gjennom. De hadde også kuttet ut den gamle produsenten Flood, til fordel for den mer mainstream, men hit-orienterte Stephen Hague. En mann som stod bak mange av de store suksessene på 80-tallet (New Order, Pet Shop Boys, Communards). Og det resulterte i 1. plass på albumlisten i Storbritannia for Erasure, og 3 singler inne på topp 11 på singellisten. I tillegg til at de fikk et gjennombrudd i U.S.A. med låtene "Chains Of Love" og "A Little Respect". De fikk også generelt gode kritiker for albumet. Salgsmessig og kritikermessig var denne tiden et høydepunkt i deres karriere. De holder på ennå idag, men er langt unna samme oppmerksomhet som de fikk på denne tiden.

"The innocents"  starter med den største hiten deres, "A Little Respect". Hvor kombinasjonen av et keyboardriff og kassegitar skaper et luftig og lett preg. Den er fengende, med en god melodi man lett får på hjernen. Den nådde 4. plass på den britiske singellisten. Den ble også covret i 2003 av Wheatus, som tok den enda et hakk høyere opp, med 3. plass i Storbritannia.

Som med så mange andre låter, handler denne om ulykkelig kjærlighet. Altså ikke noe orginalt tema.

"Ship Of Fools" var også ute på singel, og klarte en sterk 6. plass. Til å være en synthlåt er den stemningsfull og tidløs. På grensen til soul. Kompet er pompøst, men den er likevel rolig og behagelig å høre på.

"Phantom Bride" minner meg veldig om låtene fra forgjengeren "The Circus". Den bygger seg pent og pyntelig opp mot et gospelaktig refreng : "Don't you cry, Don't you cry, Let me wipe away the tears from your eyes". En enkel men fengende låt i god 80-talls ånd. Men samtidig med et innslag av soul. Komplisert er den i hvert fall ikke.

"Chains Of Love" var også ute på singel og nådde 11. plass. I U.S.A. ble det en flott 12. plass, noe som skulle vise seg å bli det beste Easure oppnådde med en singel der borte. Låta starter rolig med ordene "How can I explain, when there are few words I can choose?", før det braker løs i en fengende og god poplåt, med innslag av Motown soul. Den egnet seg også godt for dansegulvet. 

Selv om "Chains Of Love" er enkelt oppbygd, med Bells vokal og Clarkes synthrytme, har den et fyldig lydbilde. Men det er refrenget som i hovedsak gjør denne låta så bra. Pga. teksten kan låta ses på som en homofil frigjøringssang. Om det å kutte lenkene som hindrer folk i å være seg selv.

I "Hallowed Ground" viser Andy Bell hvilken varme og dybde han har i stemmen sin. Igjen er det en synthrytme som komper melodien. I denne rolige og fine låta. Det kan høres ut som om Bell synger en preken, da den har det litt sakrale ved seg.

"Sixty-Five Thousand" er Vince Clarkes lek med synthesizere. Han lar en trompet à la Herb Alpert styre låta, og komper den med alle slags lyder. Det kan minne om Matt Bianco på samme tid, da det hele har et latin-amerikansk preg. Bare at denne er mer synthete.

"Heart Of Stone" er nok en enkel, men fengende låt. Med et typisk Erasure komp. Dette er en refreng-låt, på den måten at refrenget utgjør det meste av låta. Så den er veldig lett å få taket på. Den passet nok best til dansegulvet, da den er kjapp og glad.

"Yahoo!" har også et fengende og flott refreng. Et helt kor med bla. Caroline Wheeler, går sammen med Bell i refrenget : "Yahoo!" Noe som igjen gjør det litt gospelaktig.

"Imagination" er også glad og fengende. Den har et stemningsfullt komp som jeg liker godt. 

"Witch In The Ditch" er favorittlåta mi fra "The Innocents", og den som skiller seg mest ut fra de andre. Den har et klart middelaldersk preg. Og når Bell synger deler av teksten på tysk, får jeg også assosiasjoner til Bayern og tyrolerhus - en artig og stemningsfull låt.

Noe som høres ut som trompeter, viser seg bare å være et keyboard. Men fint å høre på er det likevel.

"Weight Of The World" avslutter plata på en rolig, men litt intetsigende måte. Den har ikke det samme drivet over seg som de andre låtene her.

På CD-utgivelsen er det et par glimrende bonuslåter, med bla. "River Deep, Mountain High". Men da jeg har LP-en, og de ikke er der. Vurderer jeg dem ikke.

Det er lett å like denne utgivelsen, da det er popmusikk av det enkle slaget, uten for mye fiksfakseri og avanserte arrangementer. Man må ta det for hva det er, og dømme deretter. Dette er pop som er ment for dansegulvet, eller mens man lager middag - fengende og glad. Og utifra kritikkene den fikk er det tydelig at det er flere som har skjønt bruksområdet. En flott plate.