The Beatles : Magical Mystery Tour

Utgivelsesår : 1967

Produsent : George Martin

Låtskrivere : George Harrison, Paul Mc Cartney, John Lennon, Ringo Starr

Bandmedlemmer : George Harrison, Paul Mc Cartney, John Lennon, Ringo Starr

      

   

Låtene :

1. Magical Mystery Tour 

2. The Fool On The Hill

3. Flying

4. Blue Jay Way

5. Your Mother Should Know

6. I Am The Walrus

7. Hello Goodbye

8. Strawberry Fields Forever 

9. Penny Lane

10. Baby You're A Rich Man

11. All You Need Is Love

   

 

        

"Magical Mystery Tour" er en merkelig plate. Den er en oppsamling av singler, og en EP gitt ut i tiden før og etter "Sgt. Pepper's". Utgangspunktet var EPen ved samme navn, som nådde en 2. plass på singellisten i Storbritannia. Den inneholdt 6 låter : Magical Mystery Tour, Your Mother Should Know, I Am The Walrus, Fool On The Hill, Flying og Blue Jay Way. Samtidig var EPen soundtracket til filmen ved samme navn, en film som ble en fiasko på kino. Da de skulle lansere filmen i U.S.A., valgte de å legge til 5 låter som hadde vært ute på singel, for å kunne fylle opp et album. De 11 har i ettertid blitt stående som albumet "Magical Mystery Tour", også i resten av verden.

John Lennon selv har uttalt at dette er den beste plata de laget. Da den er solid, men samtidig rar. Låt for låt er dette en bedre plate enn 'tidenes beste plate' "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" som kom litt tidligere samme år. Men fordi låtene er satt sammen litt tilfeldig, blir ikke helheten like bra. Av de 5 låtene som ble lagt til hadde "Hello Goodbye" og "All You Need Is Love" vært nr. 1 i Storbritannia, mens"Penny Lane" og "Strawberry Fields Forever" hadde vært nr. 2. Noe som bidro til å gjøre "Magical Mystery Tour" til et sterkt album, med svært populære låter.

Disse klassikerne er blandet sammen med 'rare' låter som "Flying", "I Am Th Walrus" og "Blue Jay Way". Og resultatet er etter min mening sjarmerende.

Plata starter med tittellåta "Magical Mystery Tour" som var temalåta fra filmen med samme navn (som Beatles gjorde for BBC i 1967). Det er en lett, uhøytidelig låt som jeg alltid har vært glad i. Den har et humoristisk og positivt budskap i seg. Den ønsker å ta oss med på en psykedelisk busstur rundt om i England. Og selv om det er en mer rett fram poplåt, har den psykedeliske undertoner flere steder. 

Låta starter med en fanfare før vi blir bedt om å bli med på den magiske turen. McCartney høres ut som en av disse ivrige innkasterne vi kjenner så godt. Før noen ganske så jazzete vers setter inn. "Magical Mystery Tour" refrenget, og fine harmonier, bygger opp rundt McCartneys vokal, som i grunnen bare er typiske reiseleder-klisjeer. Men som det er lett å la seg sjarmere av. Man får rett og slett lyst til å bli med på turen (noe jeg fikk gleden av å gjøre mange år senere). 

"The Fool On The Hill" er sammen med "Strawberry Fields Forever" og "I am The Walrus" den låta som kritikerne liker best fra dette albumet. Den er balladeaktig på typisk Paul McCartney maner. Og i all hovedsak er det også han som har skrevet den. Arrangementet på den er veldig enkelt, med vokal, gitar, og stemningsfullt fløytespill. Noe som framhever låtas kvaliteter, på samme som måte som "Yesterday".  

Det er uklart hva teksten handler om. Men man kan anta at Beatles hadde ønsker om at folk skulle legge merke til den, da den er blant de to tekstene som er gjengitt i innersleevet. Tilsynelatende handler det om idioten som står på en høyde og ser sola gå ned. Men i realiteten er han mye smartere enn alle de som gjør narr av ham. Det kan også være at McCartney har tenkt på den tids hippier som idioten, men at det egentlig er de andre etablerte i samfunnet som er de virkelige idiotene.

"The Fool On The Hill" er blitt covret av flere, med stor suksess salgsmessig. Bla. Sergio Mendes & Brasil '66 som gjorde den til en hit i 1968.

"Flying" er blant de få låtene hvor Ringo Starr er kreditert på låtskriversiden. Den fungerer som en kort interlude, som man ikke merker seg noe særlig ved. Det er en instrumental keyboard låt med gitar og trommer i bakgrunnen.

"Blue Jay Way" er skrevet av George Harrison, og også sunget av ham. Den er surrealistisk, med en meningsløs tekst. Det høres ut som om han synger gjennom noe. Med strykere og en kontrabass til å kompe stemmen hans. Den minner meg litt om "Within, Without You" fra "Sgt. Pepper's". Den er ingen favoritt hos meg.

"Your Mother Should Know" er en typisk McCartney låt, i musichall stil - lett og glad, med en enkel, fin melodi. Man blir i godt humør av å høre den.

"I Am The Walrus" er en av de merkeligste og mest avantgarde-aktige Beatles låtene som ble spilt inn. Og også en av de mest kritikerroste. Men den var for 'rar' og hadde for lite pop-appell til å kunne være A-side på en singel, så den ble plassert på baksiden av "Hello Goodbye", og EPen "Magical Mystery Tour".

Det er den mest symfoniske låta fra deres psykedeliske periode. Med så mange lag av lyd, at det tar en god del lyttinger før man når bunnen av den. Den er sunget og skrevet av John Lennon. Tittelen var inspirert av boken "The Walrus And the Carpenter" av Lewis Carroll. Det er vanskelig å bli klok på innholdet i teksten på "I Am The Walrus", da ordene ikke gir mening. Og det er ikke så rart ettersom Lennon skrev den i LSD rus, med tanke på å forvirre lytteren. I det ene øyeblikket er han en hvalross, det neste en eggman (hva nå det er), og i det neste sitter han i engelsk hage.

Den starter pent med noe keyboardspill før noen 'syke' strenginstrumenter kommer inn, som om man er iferd med å entre en dårlig LSD-trip. Låta er surrealistisk med stadig skiftende melodilinjer. Sammen med teksten føler jeg at Lennon og produsent George Martin ønsket å illustrere et menneske som er på en narkotisk reise, hvor alt flyter.

Pga. kompleksiteten, og den surrealistiske  teksten, skulle man tro at ikke mange ville gjøre en coverversjon av denne låta. Men både Spooky Tooth, den britiske avant garde musikeren Lol Coxhill, og 90-tallets Brit-pop helter Oasis har gjort sine versjoner av låta. Oasis har flere ganger flørtet med stemningen i "I Am The Walrus", i sine låter.

"Hello Goodbye" er sannsynlig den mest uskyldige og  kommersielle Beatles-låte i deres psykedeliske periode. Det var nr. 1 i UK i 1967. Og større hit enn "Penny Lane" og "All You Need Is Love", med sine 7 uker på toppen av den britiske singellisten. Den gikk også til topps i Norge. Men ettertiden har ikke tillagt den samme kvaliteter som andre Beatles-låter fra denne tiden. Likefullt har dette alltid vært en låt jeg har likt å spille, da det rett og slett er en god poplåt. Og den er 'naturligvis' skrevet av Paul McCartney. 

Harmoniene i stemmene, og bruken av de ulike instrumentene, er sjarmerende og behagelig å høre på. Teksten er også interessant, hvor McCartney starter med å si en ting, men blir møtt av et motsatt utsagn. Dette gjentar seg utover i låta. Tanken er den at låta skal avspeile det gode og vonde i verden, hvor jeg-personen i låta uttrykker det gode, og motparten det onde.

"Strawberry Fields Forever" er blant de fleste regnet som en av Beatles' beste låter. Sammen med "A Day In The Life" og "Here Comes The Sun" synes jeg den er den aller beste. 

Selve melodien er litt folkaktig. Men pga. det kompliserte og geniale lydbildet George Martin har gitt låta, fremstår den på sin egen måte. Introen til "Strawberry Fields Forever"  som er så kjent ble spilt på mellotron - et instrument som vel kan sees på som en forløper til våre dagers synthesizere. Bruken av den var ganske revolusjonerende i 1967. Også ellers i låta tas instrumentet i bruk, noe som gir den et spesielt og litt psykedelisk preg. Særlig flott er den litt indisk-inspirerte tangentklimpringen som følger etter at Lennon har sunget ordene "Strawberry Fields Forever". 

Utgangspunktet for låtene "Penny Lane" og "Strawberry Fields Forever" var at Lennon og McCartney skulle skrive en låt om sine barndoms plasser. Mens McCartney beskriver "Penny Lane" ganske direkte. Er "Strawberry Fields Forever" mer en sinnstilstand/rustilstand. Riktignok var det en plass i Lennons barndom med det navnet, et slags militærhospital med en grønn slette hvor Lennon pleide å leke da han var barn. Jeg har besøkt Strawberry Fields i Liverpool, og til min skuffelse var ikke stedet preget av grønne sletter, men overgrodd buskas. Senere hyllet Lennon også gaten i Liverpool der han vokste opp (251 Menlove Avenue) i albumtittelen "Menlove Ave".

Man får assosiasjoner til rustilstand, med tekstlinjer som "Living is easy with eyes closed" og "But you know I know when it's a dream. I think I know I mean a 'Yes'. But it's all wrong. That is I think I disagree". Det virker usammenhengende, som en dopet person som prater usammenhengende.

Det er også i "Strawberry Fields Forever" noen finner belegg for at McCartney døde på 60-tallet, med ordene : "I buried Paul", men som egentlig er  "cranberry sauce".

Candy Flip gjorde en elektroversjon av denne låta i 1990, som gjorde det like bra på lista som orginalen (2. plass). Deres versjon er faktisk blant mine absolutte favorittlåter. Da den gir en allerede flott låt et oppdatert, rytmisk lydbilde.

"Penny Lane" og"Strawberry Fields Forever" utgjør den bortimot perfekte popsingelen. Med flotte låter på begge sider. Dobbeltsingelen gikk til topps i Norge.

Mens "Strawberry Fields Forever" var surrealistisk, er "Penny Lane" som nevnt en mer direkte beskrivelse av gaten ved samme navn, som Paul hadde minner om fra barndommen. Med spesifikke beskrivelser av folkene i gata - barbereren, brannmannen, og bankmannen uten regnjakke. Alt fortalt på en engasjerende, nesten barnslig måte. Det er virkelig så man får lyst til å besøke denne gata, og helst slik ting var der da Paul vokste opp. Beskrivelsen er lydsatt med en flott, lystig poplåt som man er nødt til å bli glad i. Med lett og ledig pianospilling, fin orkestrering, og en himmelsk trompetsolo midtveis i låta.

Jeg husker jeg falt for "Penny Lane" første gang jeg hørte den som liten. Og var lei meg for at jeg ikke hadde den på plate. Det ordnet seg til det beste da jeg fikk tak i den blå samleplata til Beatles hvor låta var med. 

I U.S.A ble de to låtene gitt ut på singel hver for seg. "Penny Lane" gikk til topps, mens "Strawberry Fields Forever" 'bare' klarte 8. plass. Men med tiden har nok sistnevnte blitt ansett som den beste og viktigste av de to. Og selv om jeg liker begge, og generelt liker Paul McCartney sine låter best, må jeg være enig i at "Strawberry Fields Forever" er best.

"Baby You're a Rich Man" var B-siden til "All You Need Is Love", og er kanskje ikke låta som huskes best fra dette albumet. Heller ikke hos meg. Men den har et hyggelig sing-a-long refreng, og et rufsete preg som du ikke finner på noen av de andre låtene. Denne rike mannen i teksten, er Beatles-manager Brian Epstein. John Lennon sang opprinnelig : "Baby, you`re a rich fag jew". (Epstein var homo og jøde). Sannsynligvis ville ikke Lennon spøkt med Epstein hadde han visst at mannen skulle dø kun få uker etter at singelen "All You Need Is Love" ble gitt ut. 

"All You Need Is Love" var nummer 1 singel i Storbritannia sommeren 1967, og ble med det den uoffisielle hippie-anthemet den sommeren. Den var også nr. 1 i Norge, Australia, U.S.A., Tyskland, Nederland, og mange av de andre landene singelen ble gitt ut i. Den gjenspeiler den positive holdningen som var i musikken og samfunnet på denne tiden. Og tittelen  "All You Need Is Love" summerer vel opp på en enkel måte mye av det positive hippiebevegelsen stod for. 

Låta ble lansert i forbindelse med BBCs "Our World"-sending (første internasjonale TV sending via satellitt), som ble broadcastet over hele verden. Og hvor dette skulle være det britiske innslaget. Man ønsket derfor å gjøre teksten enkel og lett tilgjengelig, med et universalt budskap. Et budskap så sterkt at låta og teksten gjør inntrykk også idag.

Den starter med med en flott horn-fanfare, som om det var for å hylle en eller annen kongelighet, før det enkle, men flotte refrenget kommer inn. Om refrenget kan oppleves som banalt, er selve teksten mer meningsfull. Om det å alltid ha tro på egne evner, og at ingenting er umulig. Og med den positive stemningen i låta er det lett å la seg rive med av teksten og troen på at alt er mulig. 

Det er John Lennon som har skrevet det meste av låta, og som også synger mellom refrengene. For å ytterligere gi følelsen av at dette er ment for allsang, hører vi noen som roper "all together now" og "everybody" i bakgrunnen, under refrenget. På slutten av låta hører vi de synge utdrag fra "Yesterday" og "She Loves You", samt en snutt av "In The Mood" med Glenn Miller. Selv om de Beatles låtene på den tiden bare var noen år gamle, var de allerede for klassikere å regne, på linje med "In the Mood". 

"Magical Mystery Tour" er en flott samling popklassikere. Som om det var en samleplate, og det er vel noe av grunnen til at endel mislikte den. Den regnes heller ikke med blant Beatles' studioalbum. Den ble på en måte et steg tilbake til albumene fra starten av tiåret, som kun var en oppsamling av hits, og ikke fortalte en selvstendig historie. Men "Magical Mystery Tour" oppsummerer tiden den ble laget i på en glimrende måte. Kanskje bedre enn "Sgt. Pepper's" som mer var en lukket historie. Plata nådde ikke høyere enn 25 i Storbritannia (de andre Beatles albumene nådde minst topp 10), 13. plass i Norge, og 163. plass i U.S.A. Noe som virker uforståelig i dag.