Icehouse : Man of Colours

Utgivelsesår : 1987

Produsent : David Lord

Låtskrivere : Iva Davies, Robert Kretschmer, Andy Qunta

Bandmedlemmer : Iva Davies, Robert Kretschmer, Andy Qunta, Simon Lloyd, Paul Wheeler

 

     Låtene :

1. Crazy

2. Electric Blue 

3. Nothing Too Serious

4. Man Of Colours 

5. Heartbreak Kid 

6. The Kingdom 

7. My Obsession 

8. Girl In The Moon

9. Anybody's War 

10. Sunrise 

11. Crazy [12" Mix]

 

      

   

Icehouse er et av mange typiske 80-talls band. De ble først kjent her på berget med låta "Hey Little Girl" fra 1982, som var en hit over det meste av verden. Bandet ble startet i Australia i 1977, under navnet Flowers. Men da de skulle lanseres ute i verden, valgte de å endre navn for ikke å komme i konflikt med et annet band ved samme navn. De valgte da å ta navnet fra debutalbumet og hitlåta "Icehouse", som hadde gjort det bra i Australia. 

Bandet var hele tiden sanger Iva Davies' prosjekt. Noen mente han byttet bandmedlemmer oftere enn andre bytter truse. Han hadde en stemme som lå et sted mellom David Bowie og Bryan Ferry.

Også for meg var "Hey Little Girl" det første møtet med bandet. Jeg likte låta godt, men det var først med "Measure for Measure" fra 1986 at jeg fikk et nærere forhold til Icehouse. Jeg kjøpte "Primitive Man" like etterpå. Jeg likte begge platene godt, og begge kunne vært kandidater til min "topp 100 album liste". Men "Man Of Colours" som kom i 1987, er en jevnere og mer velspilt plate. Men den er også veldig typisk 80-tall, tilpasset det amerikanske markedet - som skapt for lange bilturer i chevy'n. Noe de da også lyktes bra med. Plata fikk to låter inne på topp 15 i U.S.A. Noe de aldri hadde vært i nærheten av før. Også albumet gjorde det bra.

Plata starter med hiten "Crazy" (14. plass i U.S.A.). Det er den mest umiddelbare låta på plata. En fengende låt med Iva Davies Bowie-lignende stemme. Kompet er umiskjennelig 80-tall. Stemningsmessig føler man seg hensatt til en reise inn i solnedgangen, kanskje mens man kjører gjennom den amerikanske Midtvesten. 

"Electric Blue" er en litt mer opprocket melodi. Også den med et typisk 80-talls komp. Saksofonpartiene kan minne om Roxy Music. Selv om den er rockete, er den veldig stilren og behagelig i lydbildet. Melodien, og måten Davies synger den på, er myk og vennlig. Og refrenget er nesten rytmisk.

Faktisk er "Electric Blue" den største hiten Icehouse noensinne hadde. Større enn "Hey Little Girl". Den nådde en imponerende 7. plass i U.S.A, og gikk til topps i Australia (som den eneste Icehouse singelen til å gå til topps der) noe som sikkert overrasker mange som kjenner til bandet. Den er skrevet av Davies og John Oates fra Hall & Oates.

"My Obsession" er en mer romantisk låt. Iva Davies' er også mer tander i stemmen her. Den øker på i tempo etter hvert. 

Tittellåta "Man Of Colours" er svært vakker. Igjen er det en mer forsiktig Iva vi hører. Den minner litt om "Hide & Seek" med Howard Jones, pga. kompet. Keyboardspilingen og saksofonen gir låta et trolsk preg - som om dette er stemninger fra en fjern urtid. Han synger "I am a man, a simple man, a man of colours" i denne balladelignende låta.

"Heartbreak Kid" er en velprodusert og flott låt. Den starter med noe tangentspill, og behagelig bakgrunnslyd. Og Iva synger de første strofene med en svak stemme. Men både kompet og stemmen hans øker på. Og låta går over i et gitarparti, i denne historien om "The story of sunset.. and the Heartbreak kid". Som om det var handlingen i en film han prøver å beskrive. Kompet blir etter hvert mer storslagent, nesten pompøst, før det roes helt ned i samme tempo som i starten. Det kommer deretter en gitarsolo inn. Og det hele høres veldig amerikansk ut. Det er skikkelig 'highway musikk', uten at jeg klarer å si helt hvorfor. Uansett - igjen en flott låt.

"Kingdom" er favoritten min fra plata. I denne Bryan Ferry-lignende balladen. Både Ivas stemme og el-gitaren lar tankene gå til "Avalon" med Roxy Music. Iva har en varme, og en opptimistisk tone i stemmen sin. Han får også hjelp med koringen fra noen kvinnelige sangere, noe som ytterligere gir låta et mykt og vennlig preg. Men først og fremst er det den fine melodien som gleder. Dette mener jeg er blant Icehouses tre beste låter, uansett album. Flere burde fått sjansen til å lytte til den.

Fra det myke og vakre går det rett over i den rufsete og rockete "Nothing's Too Serious". Et keyboardriff og noen gitarer driver denne låta framover sammen med Davies sang. En stemme som denne gangen minner meg om Suede og Brett Anderson. Noen blåsere kommer også inn etter hvert inn og skaper en hektisk og storslått stemning. Refrenget : "I had a little accident, nothing too serious" blir gjentatt gang  på gang.

"Girl In The Moon" er en helt grei låt i skjæringen mellom rock og pop. Den huskes best for refrenget hvor han sier "hey" og blir svart med "hey" flere ganger, som om han stod foran en fjellvegg, og ble møtt av sitt eget ekko.

"Anybody's War" er en tempolåt med et "Eye Of The Tiger" lignende gitarriff i bakgrunnen. Den er litt fiffig på den måten at det er bandet i bakgrunnen som synger refrenget, mens Iva bare utfyller med noen ord i mellom. Også denne har et veldig 80-talls aktig, amerikansk preg over seg. Den er også pompøs på 80-talls maner.

Plata avsluttes formelt med "Sunrise", noe som virker litt bakvendt, da en soloppgang heller burde startet plata. Etter noen rockete låter, roer det seg pånytt ned i denne stemningsfulle låta som kan minne om Arcadia fra samme periode.

Også i denne går det rolige, mystiske over i et storslagent rockeparti. Før det igjen roer ned i stemningsmusikk som kan gi assosiasjoner til både Sør-Amerika og Kina. I god Peter Gabriel ånd. Før det formelig eksploderer i trommer og Ivas kraftfulle stemme og refrenget "And it buries the night. A new sunrise". Låta tones ut med refrenget, og noe saksofonspilling.

På CDen min er det med to remixer av "Crazy". Nå har jeg aldri vært så glad i maxiversjoner, da de ofte blir for langdryge og repeterende. Men her har de lagt til nye elementer som gjør det mer vignettaktig og storslått, så det fungerer greit nok. Men en ekstra versjon hadde nok vært nok, i stedet for to. Det er vel på en måte noe av 'problemet' med CDens inntog - det ble plutselig mye plass som man kunne fylle opp med remixversjoner. Og det er det absolutt ikke bare Icehouse som har benyttet seg av. 

Etter "Man Of Colours" gikk det bratt nedoverbakke for Icehouse. I årene etter var det de færreste som kjøpte platene Davies ga ut. Unntatt meg.. Lydbildet var det samme, men tammere. Med unntak av den glimrende coverplaten "Berlin Tapes".