David Bowie : Station To Station

Utgivelsesår : 1976

Produsent : Harry Maslin, David Bowie

Låtskrivere : David Bowie

 

   

 

Låtene :

1. Station To Station 

2. Golden Years

3. Word On A Wing 

4. TVC 15 

5. Stay 

6. Wild Is The Wind 

 

 

                        

 

Etter discoplata "Young Americans" følte David Bowie for en forandring. Så han flyttet til California, U.S.A. for å gjøre sin neste plate "Station To Station". Det positive med flyttingen var at at han ble inspirert av dyktige folk der borte til å lage en av sine beste album. En plate som fortsatte flørten med disco, men som samtidig er umiskjennelig popmusikk, av høyeste kvalitet. 

Det negative var at han også ble påvirket til å begynne med kokain. Noe som han skulle slite med i mange år. Pga. det så Bowie skikkelig syk ut en periode - blek og skinnmager. Så når han i tittelåta "Station To Station" sang om "The thin white duke". Var det mange som så Bowie selv i den beskrivelsen. 

Mange tror denne plata er en del av Berlin-trilogien til Bowie. Men det er den ikke. Da den ble spilt inn i U.S.A. Mens "Heroes", "Low" og "Lodger" ble spilt inn i Berlin.

Egentlig var mange av låtene fra "Station To Station" tiltenkt soundtracket til "The Man Who Fell To Earth". Men pga. stridigheter rundt rettighetene ble det aldri noe av en slik soundtrack plate. Coveret til "Station To Station" er hentet fra en scene i den filmen.

"Station To Station" er på bare 37 minutter, fordelt på 6 låter. Nesten som om det var en EP. Men de låtene som er blitt med på plata holder alle svært høy kvalitet, og står på egne ben uavhengig av hverandre. Noe det faktum at samtlige låter fra denne plata, muligens med unntak av "Word On A Wing", har vært på minst en av samleplatene til Bowie. 

Personlig oppdaget jeg denne platen i ung alder, selv om det tok noen år før jeg fikk den i samlingen. Og flere av låtene fiikk jeg et sterkt forhold til gjennom andre plater jeg kjøpte med Bowie. Slik som "Changesonebowie" og "Christiane F.". Og da særlig tittellåta "Station To Station", som ennå idag er blant mine favorittlåter. Det er også en låt som på mange åpnet øynene mine for Bowie. Da jeg så ham framføre den live i filmen "Christiane F." Jeg ble utrolig fascinert av hans karisma og musikk. Og dette skulle resultere i over 90 Bowie album fram til i dag (2015). 

Det er også "Station To Station" som starter plata. Og den er den lengste låta Bowie noen gang har laget, med sine 10.08 minutter. Men den evner faktisk å underholde hele veien gjennom. 

Den starter med en lang intro som høres ut som et tog som starter opp, men som i virkeligheten bare er glimrende jamming med gitarer. Spilt av Carlos Alomar, David Bowie og Earl Slick. Før Bowie kommer inn med sin dype stemme, og synger "The return of the thin white duke, throwing dirts in lovers eyes..". 

Hva teksten handler om, er det uenighet om. Noen mener det er han selv som er "The thin white duke", pga. for mye kokain. Som nevnt var han ganske tynn og blek på denne tiden. Andre mener låta er et resultat av påvirkning fra Kraftwerk og andre tyske band på denne tiden. Kraftwerk hadde "Autobahn", og "Station To Station" ble Bowies motstykke til det. (Kraftwerk hadde "Trans Europe Express" året etter, noe som kan ses på som en hyllest tilbake). 

Andre mener tittelen "Station To Station" ikke henviser til reising mellom togstajoner, men mellom kristenverdenens hellige steder!! For meg høres det ut som en reise mellom togstasjoner. Og det er på den måten den passer best inn i filmen "Christiane F." Bowie selv har senere sagt at han fikk ideen til låta ombord på toget mellom New York og New Mexico, U.S.A. Der han sammens med mange av sine eiendeler var på vei til filminnspillingen av "The Man Who Fell To Earth".

Låta går gjennom ulike partier. Fra 'tog-gitarene', til det rolige "the thin white duke", over til det mer rockete og fengende i : "Once there were mountains on mountains. And once there were sunbirds to soar with. And once I could never be down." Sammen med introen er dette det beste partiet på låta. 

Selv om "Station To Station" er en av Bowies beste og mest kjente låter, ble den aldri gitt ut på singel. Men det kan nok ha noe med å gjøre at den var så lang, og man ikke ønsket å korte den ned, og dermed miste noe av magien i låta.

"Golden Years" var den låta som ble valgt som førstesingel fra albumet. Og den som skulle følge opp suksessen fra det forrige albumet, og låta "Fame". Den er funky og discoaktig på samme måte som "Fame". Men har også et kult, litt laid-back lydbilde. Den er vel den eneste låta som minner om noe av det som var på "Young Americans", resten av låtene på albumet ligger et stykke unna forgjengeren, da de er mer pop/rock enn disco. (Muligens med unntak for "Stay").

Eks, kona til Bowie Angie, hevdet "Golden Years" var dedisert til henne. Noe også Ava Cherry hevdet. I virkeligheten var den skrevet for Elvis Presley, men rockekongen avviste den.  "Golden Years" klarte en fin 8. plass på den britiske singellisten.

Det er en låt man blir i godt humør av å høre. Bowie gjør en fin prestasjon vokalt, med litt slentrende stemmer i bakgrunnen. 

"Word On A Wing" er den mest ukjente låta fra dette albumet, da den aldri har vært på noe annet album enn dette. Men likefullt er den en veldig fin låt som både jeg og mange andre har et spesielt forhold til. Det er en veldig lavmælt, og ærlig. Med en tekst hvor Bowie åpner seg i sitt forhold til religion : "Just because I believe don't mean I don't think as well. Don't have to question everything in heaven or hell."

Teksten bygger seg opp mot en følelsesmessig topp i refrenget hvor han henvender seg direkte til sin skaper : "Lord, I kneel and offer you my word on a wing. And I'm trying hard to fit among your scheme of things." 

"Word On A Wing" er litt gospelaktig. Med et operette-aktig refreng som når himmelske høyder. Og prestasjonene fra musikerne på låta følger fint opp denne sakrale stermningen. Earl Slicks metalliske gitar, og Roy Bittans flotte keyboardspilling, som komper denne himmelske stemningen. Men den flotteste prestasjonen gjør Bowie selv med sin bruk av stemmen. Det starter lavmælt, men bygger seg opp mot refrenget, før han avslutter i falsett i refrengets siste linjer.

"TVC 15" var den andre låta til å bli valgt ut som singel fra dette albumet. Uten den helt store suksessen verken i Storbritannia eller U.S.A. Den var også med på "Christiane F." albumet som jeg tidlig fikk et forhold til . Og der var denne låta en klar favoritt sammen med "Heroes/ Helden" og "Station To Station"

Ideen til låta hadde Bowie fra en Iggy Pop låt, hvor en dame blir spist opp av TVen sin. Det har også vært en favoritt hos Bowie selv, da han har tatt den med på flere ulike album, og bla. framførte den live på Live Aid i 1985. Noe som var en overraskelse, da de andre stort sett spilte sine mest populære låter, og denne kan ikke sies å være blant Bowies største hits. Men låta er absloutt fengende, med et rytmisk kraftig refreng, hvor Bowie har lagt flere stemmer oppå hverandre for å gi den trøkk. Det er en tempolåt man lett kan få på hjernen.

"Stay" er også en tempolåt med et fengende refreng. Den kan også sees på som en fortsettelse av discoplata "Young Americans". Både Earl Slick og Carlos Alomar bidrar på gitar til å gi denne låta et spesielt preg som den vil bli husket for. Den egner seg nok godt for dansegulvet. Den har likevel aldri vært blant mine favoritter, selv om den er helt grei.

"Wild Is The Wind" tok det lang tid før jeg så storheten i, men i dag er den en favoritt hos meg (mye takket være kona som hele tiden har elsket låta). Om Bowie gjør fine vokalprestasjoner på de andre låtene her, kommer de ikke i nærheten av denne. Dette er Bowie på sitt aller beste - vokalt. Det er også den eneste låta på denne plata Bowie ikke har skrevet selv. Den er komponert  av den ukrainske låtskriveren Dimitri Tiomkin en gang på 50-tallet. Som laget musikk til filmer som "Alamo" (1960). 

Låta går i lett, laid-back jazztempo. Men kompet er kun ment som bakgrunnseffekt. Det er Bowies sang som er fokusen. Hvor han går fra de helt høye, til de laveste tonene. Han klarer å holde en tone på en måte som ville gitt oss andre pustebesvær -alt gjort på en svært engasjert, intens, og følelsessterk måte. 

Han tar også en flott a cappella med ordene "Don't you know your life, it's hell".  Man er er bare nødt til å bli imponert. At det bare er 6 låter på plata gjør ingenting, når de som er her er så flotte som denne.

"Station To Station" nådde 5. plass i Storbritannia, 3. plass i U.S.A., Nederland, og Frankrike, 8. plass i Norge og Australia. Og er i ettertid sett på som en av de beste og mest gjennomførte Bowie albumene - en ekte Bowie klassiker.