|
Selv
om jeg har stor interesse for musikk, har jeg ikke vært så flink
til å fange opp musikk fra de siste tiårene. Det går som regel i
ting fra 70- og 80-tallet. Av nyere musikk som virkelig har
imponert meg er det vel kun Air,
Dandy Warhols, og disse gutta. Og alle tre spiller elektromusikk med inspirasjon
fra 80-tallet. Noe som sammenfaller med min generelle musikksmak.
Dario
G bestod på denne tiden av Scott Rosser, Paul Spencer og
Stephen
Spencer (de er ikke i slekt). De hadde siden 1989 blandet World-music med samplinger, og elektrorytmer i sitt
hjemmelagde
studio. Men det var først i 1997 det tok av med "Sunchyme"
som ble en stor hit over hele verden.
Og
'låne' ting fra andre gjorde de også i bandnavnet.
Det er hentet fra den legendariske treneren Dario Gradi,
som trente Crewe Alexandra i en årrekke, med stor suksess. Gutta er
ihuga Crewe fans.
Det
er vanskelig å plassere Dario G musikalsk, da de skifter stil fra låt
til låt. Men techno-pop, med innslag av World kan være en
beskrivelse. Det elektroniske lydbildet med utstrakt bruk av
samplinger gjør at det minner om Deep
Forest og
Enigma.
Jeg
har ikke noe forhold til Dario G som band. Jeg vet vel ikke engang
hvordan medlemmene ser ut. Og det er kun dette ene albumet de har
gitt ut som har fenget meg. Oppfølgeren "In Full Colour"
er av mye dårligere kvalitet. Og det er ikke engang alle låtene på
"Sunmachine" albumet jeg synes er så veldig bra. På slutten
blir det litt for mye ambient/techno for meg. Så dette sier vel
litt om at jeg liker første halvdel av plata desto bedre.
Det
var nok først og fremst knallåta "Sunchyme" som
var inngangsporten til dette bandet for min del. Den starter da også
plata. Første gang jeg hørte
"Sunchyme", syntes jeg det var veldig fengende med
sine rytmer, og frigjørende refreng : "Ah hey ma ma ma".
Refrenget har de (selvfølgelig) ikke funnet på selv. De har tatt det fra Dream Academys hit "Life In A
Northern Town" -
en låt som nådde topp 10 i Storbritannia i 1985.
Det
starter rolig med et pianoparti som bygger seg opp via noen blipp-blopp lyder. Det fortsetter så med noen rytmer, keyboards, og
Dream Academys sang, før noen ståltrommer kommer inn, og gjør lydbildet
fyldigere.
Både 'ståltrommesoloen' og sangen har en befriende
stemning over seg. Som om dette var en sang om fred. Man får også
assosiasjoner til sydligere breddegrader, noe også den flotte musikkvideoen legger opp til. Men afrikanere kledd ut som løver,
sebraer o.l.
Den drar inn mange flotte elementer i
"Sunchyme", og knytter dem sammen på
en høystemt måte. I en blanding av dance og popmusikk. Det er
tydelig at det er flere som har fått denne 'fredsfølelsen'
ved å høre den, for
Nelson Mandela valgte låta som anthem for en Røde Kors kampanje, noe som
ytterligere økte
interessen for
"Sunchyme". Den solgte veldig bra. Det ble riktignok
'bare' en 2. plass i Storbritannia (bak "England's
Rose" : Elton John), men den solgte bra i andre land, med 4.
plass i Østerrike, 5. plass i Belgia, 3. plass i Canada og Irland,
2. plass i Danmark og Sveits. Og 2 millioner solgte eksemplarer i
Europa totalt.
Om
"Sunchyme" var en populær og fengende låt, var ikke "Carnaval
de Paris" stort dårligere. Håpet var at den skulle bli brukt som
vignettlåt for VM i Frankrike i 1998. Nå gikk det ikke slik, men
de fleste vil nok likevel forbinde den med VM i fotball, da den ble
spilt like mye som Ricky
Martin
sin låt.
"Carnaval
de Paris"
var teknisk og kreativt veldig spennende, der de hadde flettet
sammen elementer fra folkemusikken til land som Russland, Brasil,
Argentina, Skottland og Mexico - land som skulle delta i VM i 1998.
Låta
er utrolig fengende og rytmisk. Den starter med noe sørgmodig
fransk trekkspillmusikk og trompetspill. Før noen Brasil-lignende
karnevalsrytmer kommer inn med full kraft. Trompetspillingen
fortsetter sammen med rytmene. Melodien er ikke ulik den kjente
folkesangen "My
Darling Clementine".
Vi
får også noe russisk folklore inn før rytmene igjen tar over.
Etter det følger både tango-lignende musikk, skotsk sekkepipe, og
noe som høre ut som norsk seljefløyte, før alt samles i en grand
finale.
På 5 minutter har Dario G klart å
være jorda rundt på en musikalsk reise. Det er utrolig at tre fyrer fra
Crewe i Cheshire
klarer å ta musikk fra ulike deler av verden så på kornet som de
gjør her. "Carnaval
de Paris"
ble en stor hit over
hele fotballverdenen, og den er blitt brukt i mange ulike
sammenhenger. Som i fotballreklamer, og på store
idrettsarrangementer. Videoen ble av mange ansett til å være den
beste videoen fra 1998. Den nådde 5. plass i Storbritannia, og 2.
plass på den felleseuropeiske listen. I likhet med "Sunchyme"
er dette en låt jeg har spilt uttalige ganger, og jeg blir i like
godt humør hver gang.
Etter
to flotte låter, fortsetter det med nok en flott en, i
tittellåta "Sunmachine".
Her har de
samplet refrenget fra "Memory Of A Free Festival"
med David
Bowie.
Jeg er en stor Bowie fan, men syntes allerede ved første gangs
lytting at dette var tøft gjort.
Bowies
versjon
har noe innadvendt og uforløst over seg. Her har de tatt den
beste biten, med refrenget, satt til noe tøff pianospilling, og en fet keyboardsolo.
Og blandet dette med moderne rytmer. Og vips er låta som skapt
for å tekkes dansegulvet. Dyktig gjort, og nok en favoritt hos meg.
Riktignok var ikke
alle Bowie
fans like glad i denne låta.
Etter
disse tre tempolåtene roes det helt ned i "Voices".
Den er sunget av Espiritu, og ble brukt i filmen
"The Beach", hvor handlingen er lagt til Thailand.
Og denne låta passer perfekt inn i en slik setting. Da den har noe
fremmed, mystisk over seg. Den starter med noe som høres ut som 'ørkenfløyter', før vi
etter hvert får stemningsfull
sang i bakgrunnen fra The London Community Gospel.
Ikke ulikt
Dream
Academy
refrenget i "Sunchyme". Låta er både stemningsfull, avslappende og vakker.
Og nok en flott låt
fra dette albumet. Den var også inne på topp 40 i Storbritannia.
Plata
faller deretter litt i kvalitet. "Be
my Friend" er en etnisk låt med innslag av indisk sitar, trommer og
sang, til tonene av noen moderne rytmer. Selve melodien er av
vestlig karakter, sunget av norske Deepika. De fleste av låtene på 2. plata "In
Full Colours", inkl. 1. singelen "Dream To Me",
er sunget av norske Ingfrid Straumstøyl. Så de har et godt forhold til norske
damer disse gutta.
"Peaches"
er en rytmisk låt i krysningen mellom techno og ambient. Mens "Malaway"
er en mer monoton, etnisk greie. Med en sample fra "Proud to be Aborigine" med
den kjennetegnende Didjeridu-fløyta.
I
"Revolution"
prøver de å skape en stemning av opprør og uorden, til dystre
toner fra en keyboard. Denne gang har de fått med seg The London Session Orchestra
og noen Bolivianske panfløyte-spillere. Låta har et rolig
mellomparti med rolige keyboards og fløyter før noen damestemmer
kommer inn og gjør musikken mer stressende. Men det er fengende på
sin måte.
På
slutten får vi en fin akustisk versjon av "Voices"
med kassegitar, koring og strykere. Det forsterker inntrykket av at
dette er en melodi som står stødig uten et større komp å gjemme
seg bak.
Plata
avsluttes med "End Of The Beginning"
som oppsummerer endel av låtene på plata i alternative versjoner. Bla.
"Sunchyme" og "Sunmachine".
Jeg
tror jeg er bortimot alene om å ha et så godt forhold til denne
plata. Da Dario G som band verken er kjent eller anerkjent. Men jeg
liker deres nesten barnslige søken etter nye lyder og stemninger.
Plata er ujevn, men som helhet er den likevel en flott opplevelse, hvor man føler
at man er på en musikalsk jordomseiling.
Selv
om enkelt singler fra plata gjorde det bra, ble ikke albumet noen
suksess. Og oppfølgeren "In
Full Colours" ble
nesten en flopp. Selv om Cranberries
låta "Dream"
ble samplet inn til topp 10 i Storbritannia.
|
