|
"Abbey Road"
skulle
bli The Beatles siste studioalbum, om man ser bort fra "Let
it Be" som ble gjort ferdig uten at bandet var tilstede, og hvor de fleste
av låtene ble laget før "Abbey Road".
Gnisningene innad i bandet var under denne produksjonen åpenbar.
De ble ikke enig
om hvilken manager de skulle ha, noe som førte til at McCartney
hadde en egen, mens de tre andre hadde en annen. John Lennon
kom drassende med Yoko Ono under innspillingen, noe McCartney ikke klarte
å akseptere. De 4 medlemmene skrev hver sine låter, som de andre
motvillig måtte være med å spille inn. Så selv om signaturen
fortsatt var Lennon/McCartney, hadde det lite innhold. Narkotika var også inne i bildet.
I studio var stemningen amper med med mange stygge bemerkninger - ikke noe godt utgangspunkt for en innspilling.
Likefullt maktet
The Beatles å lage en flott plate. En av de klassiske Beatles albumene som
gjerne blir trukket fram når man skal kåre tidenes beste plater.
Og som de fleste kritikere tar fram de beste superlativer for når
de skal omtale den.
"Abbey Road" har mange flotte låter, med et vennlig,
gjerne humoristisk preg. Det er veldig vanskelig å finne noe som
tyder på at det er motsetninger inne i bildet. Forklaringen kan være
at mange jobber best i motgang, og at Lennon og co. var
profesjonelle folk som ikke lot uenigheten gå utover kvaliteten på
arbeidet.
Albumnavnet er
hentet fra Beatles' studioet Abbey Road i London,
hvor Beatles platene ble spilt inn. Coveret er sammen med "Sgt.
Peppers" det mest kjente blant Beatles platene. Fotgjengerovergangen som er avbildet på forsiden, er en av de store
turistattraksjonene i London.
Plata starter med
flotte
"Come Together", som kan oppleves litt ironisk, da Mc Cartney og Lennon
overhodet ikke hadde evnen til å komme sammen på denne tiden. Den
er blant de mest bluesinspirerte låtene Beatles laget. Samtidig som
den har et funky snitt. Men refrenget plasserer låta trygt innenfor
den popen Beatles er kjent for. Låta starter med et bassriff fra
McCartney, og fortsetter med Lennons litt distanserte stemme. Låta
er for det meste skrevet av Lennon. Noe man skjønner når man leser
den litt absurde teksten. "Come together"
var et uttrykk LSD guru Timothy Leary brukte da han prøvde å bli guvenør i
California. En mann som også inspirerte Moody Blues
i "Legend
of a Mind".
"Come Together" er en låt
som 'alltid' har vært der i min bevissthet.
Og som jeg har
tenkt på som en av de beste låtene deres. Den nådde også 1.
plass på den britiske singellisten som dobbelsingel sammen med "Something".
"Something"
er
også den låta som følger etter "Come Together" på
plata. Den er skrevet av George Harrison. Han hadde også tidligere skrevet låter
som hadde blitt brukt på Beatles plater, men da av det litt mer
ubetydelige slaget. På "Abbey Road"
bidrar han med platas to beste spor. Denne og "Here comes the Sun". "Something"
er en av de virkelig klassiske Beatles låtene, på linje med "Yesterday"
og "She loves you".
Den er også covret utallige ganger. Bla. av Frank Sinatra, Elvis Presley og Ray
Charles. Harrison var usikker på om han ville bruke låta på
"Abbey
Road". Han lurte på om han heller skulle gi den til Joe
Cocker.
Låta minner om
mye av det Lennon/McCartney skrev. Men er en mye mer rett fram kjærlighetslåt
("Something in the Way She Moves") enn det de to andre
skrev på samme tid. Det er en ganske dus, laid back låt. Som skapt
for sene kvelder eller en rolig dans. Den er også litt
bluesinspirert. Med 'slidende' gitarer, og et markert
bassriff. George Martins strykerarrangementer
bidrar til det myke, popete preget. En behagelig og vakker låt som
jeg har et kjært forhold til.
"Maxwell's
Silver Hammer" er typisk McCartney. Og en type låt han elsket å ha med på
Beatles albumene. Med sin 20-talls hageparty stil. Ikke ulik "When
I`m sixty-four". Låta er lystig og ledig, med en morbid tekst.
Om skoleeleven Edison Maxwell som slår ihel folk med sin sølvhammer.
"Oh! Darling"
er også mer typisk McCartney. I lett 50-talls stil. Takten er
litt sånn sakte bossanova. I denne ærlige og 'rett fra
hjertet' låta, hvor han trygler kjæresten om ikke å forlate
ham. Etter hvert blir stemmen mer desperat og sår. Alt i alt en fin låt.
Ringo Starr
skrev ikke mange Beatles låtene han heller. Sammen med
"Don`t Pass Me By"
fra "The
White album"
er
"Octopus's Garden" blant de få Beatles låtene Starr skrev, i
hvert fall uten hjelp fra andre. Og
"Octopus's Garden" er absolutt en Beatles låt verdig. I sitt rett
fram, muntre, musichall-aktige vesen. Melodien er lettere banal, og
teksten nesten barnslig, men likefullt flott. Den er lett å huske
og synge med på. Og slike låter gjør denne plata til det
mesterverket det er. Fra det komplekse i "I
want you" til det barnslige i denne låta.
"I want you
(she's so heavy)" er den mest komplekse låta Beatles laget. Den ble spilt inn
over en periode på et halvt år, og inneholder mange spor oppå
hverandre. Det er også her Alan Parsons gjorde en av sine første oppdrag som
lydtekniker. Lennon som skrev låta, var på denne tiden en lydfrik
som var interessert i det nyeste innen studioteknikk. Han var også
påvirket av samtidige som Cream og Jimi Hendrix.
Noe denne låta bærer preg av, med sitt jazz og blues inspirerte
lydbilde. Den fete keyboardsoloen er gjort av Billy Preston.
Særlig slutten av "I Want You" er full av detaljer, før låta
brått blir kuttet av.
"Here comes
the Sun" er som nevnt blant Beatles' mest kjente låter. Den høres ut som en
hippielåt, med den enkle kassegitaren, og hyllesten til vårsola. Du ser for
deg Harrison med langt hår og skjegg sittende i enga, mysende mot
sola med kassegitaren sin. Visstnok var det visst omtrent sånn det
også var. Harrison skrev låta i hagen til kompisen Eric Clapton,
tidlig en vår. Så stemningen i låta fanger nok øyeblikket da han
skrev "Here comes
the Sun" ganske bra.
En enkel, men
flott låt, med en positiv stemning. Jeg hadde jo likt Beatles siden
jeg var veldig liten. Men denne oppdaget jeg ikke før jeg begynte på
ungdomsskolen. Læreren spilte den i en dramatime, og jeg falt for
den umiddelbart. Den har siden vært blant favorittene mine, og er
sammen med "A day in the Life" den
fineste Beatles låta i mine ører. Og en låt som bidrar sterkt til
å løfte dette albumet opp på et høyt nivå.
"Because"
er litt sånn
Disney-aktig
i mine ører. Da koringen minner meg om den vindaktige sangen som
Disney hadde i blant andre "Fantasia". Den er behagelig og fin, og også litt Moody
Blues-aktig.
De bruker synthesizere på den, noe som nok ikke var så vanlig på
denne tiden. Teksten er banal : "Because the world is round it
turns me on, aahhh". Enten er det en unge som gjør en av sine første
oppdagelser. Ellers er det en ruset person som hyller de mest
selvsagte ting.
"You Never Give Me Your Money" starter med Lennon og McCartney sammen i koring. Noe
som var ganske sjeldent på denne tiden. Den minner meg litt om "Band
on the Run" med Wings (McCartney), da den skifter tema underveis
underveis. Men som helhet er den en ganske rett fram poplåt som
svinger bra.
"Sun King"
er en kul låt som minner veldig om "Albatross"
med Fleetwood Mac. Lennon skrev denne som en hyllest til Peter
Green fra
Fleetwood
Mac,
og "samplet" på en måte "Albatross" - en låt
som går i blues/kalypso takt. Stemningsfullt og fint.
"Mean Mr.
Mustard"
er en kort liten låt som fungerer som Part 2 i en medley sammen med
"Sun
King", "Polythene Pam"
og "She
came in through the bathroom window". Pianoet bidrar til å gi låta et
rytmisk preg. Teksten er igjen merkelig : ""Mean Mr.
Mustard sleeps in the dark. Shaves in the dark, tryin'
to save paper. Sleeps in a hole in the road. Saves enough to buy
some clothes. Keeps a ten bob note up his nose." McCartney
likte ikke låta, og ønsket den slettet. Heldigvis gikk det ikke
slik.
"Polythene
Pam" er
Lennons beskrivelse av en fascinerende dame han hade møtt. Låta
er en rocker med Lennons 12 strengers gitar, McCartneys markante
bassriff, og Starrs raske, tom-tom aktige trommespill.
"She came in through the bathroom window" er McCartneys bidrag i denne medleyen. Det
er en rett fram låt, hvor man lett kjenner igjen stilen hans. Det
er en fengende låt som mange raskt la merke til. Allerede samme år
hadde Joe
Cocker
gjort sin versjon som nådde topp 30 i U.S.A. Hvem denne damen som
kommer inn gjennom vinduet er, kan man bare spekulere i. Men man kan
anta at det var Linda
Eastman (McCartney)
som Paul ble kjent med på denne tiden.
Deretter går det
over i nok en medley. Hvor "Golden Slumber"
starter rolig med litt melankolsk pianospilling. Den minner meg om
"Fool on the Hill" både i melodi og stemning. Det fortsetter så med
"Carry the Weight" som er en sing-a-long greie som passer bra
som allsang på en eller annen engelsk pub. I
"Obla-di-oblada" takt. Etter hvert går den over i en mer symfonisk, mykere stemning.
Før 'pubsangen' avslutter låta.
"The
End" er
siste låt i medleyen, men ikke på plata. Tross navnet. Det høres
ut som jamming med instrumenter. Før det går rett over i noen lett
pianosang og sval koring.
Plata er egentlig
ferdig nå. Men moromannen McCartney klarer ikke å la sjansen gå
fra seg til å komme med noen morsomheter om Dronningen i "Her Majesty".
Med lett og ledig gitarspill synger Paul : "Her Majesty is a
pretty nice girl, someday I'm gonna make her mine, oh yeah, someday
I'm gonna make her mine". Inspirasjonen til låta kan han ha fått
fra hans møter med dronningen. Låta varer kun i 23 sekunder.
På mange måter
er denne plata slutten på noe, men også starten på noe nytt. The
Beatles var mer eller mindre ferdig som band etter denne plata. Men
de enkelte medlemmenes bidrag til plata, ga lovnad om at 4 (i hvert
fall
3) store solokarrierer stod for døren. Deres evner var dokumentert
gjennom denne plata.
Abbey
Road" nådde
1. plass på den britiske albumlisten. Noe som viste at de evnet å
trollbinde publikum helt til siste slutt. Også det publikummet som
vokste opp med Beatles.
|
