|
Culture Club
var uten tvil et av de mest særegne og merkelige bandene som 80-tallet hadde å by
på - et
tiår som i ettertid har vært beryktet for sine mange rariteter og
glorete framtoninger.
Boy George
skaffet bandet mye oppmerksomhet med sin framtoning. Noe som i starten
var en fordel. På tidlig 80-tall var det mange band som ville opp
og fram, og måten de kledde seg på hadde betydning for om de skulle
få kontrakt og bli satset på eller ikke. Dette var tross alt i new-romanticens gullalder.
Boy George, eller George
O`Dowd som han
egentlig het, var på slutten av 70-tallet en kjent skikkelse i
Londons undergrunnsmiljø, med sin spesielle stil. Han fikk tilbud
fra Malcolm McLaren
om å bli med i Bow
Wow Wow, noe han
gjorde en liten stund før han valgte å starte In
Praise of Lemmings
sammen med Mikey
Craig. Senere fikk
de med seg Jon Moss
som hadde spilt på plate
sammen Adam &
the Ants og The
Damned. I 1981
skiftet de navn til Culture
Club. På den tiden
hadde også Roy Hay
blitt med i bandet. De fikk flere små hiter før det tok av med "Do
you really want to hurt me"
som gikk til topps i Storbritannia. Og etter hvert også gjorde det bra i
U.S.A. Om det var musikken eller det tvekjønnede utseendet til Boy
George som ga mest oppmerksomhet, skal man vel helst ikke svare
på.
Personlig likte jeg
godt debutplata
"Kissing to be Clever"
med sin lette, sydlandske calypso-pop. Og jeg har et såpass åpent
sinn at jeg syntes det var morsomt med Boy Georges fargerike og lett
provoserende utseende. Plata ga brukbart salg, men liten aksept blant
kritikerne.
Men mange kritikere
måtte bite i seg de nedlatende og harselerende kommentarene da bandet
ga ut "Colour
by Numbers".
For dette var en feiende flott popplate som ble møtt med
anerkjennende nikk hos de fleste kritikere. Den var også med på
mange musikkavisers oppsummering av de beste platene fra 1983.
Men først og fremst
brakte den bandet opp i verdensklasse når det gjaldt popularitet og
salg. Singelen "Karma
Chameleon" ble
årets mest solgte i Stobrtiannia, og nådde også 1. plass i U.S.A.
Albumet nådde 1. plass i Storbritannia, og 2. plass i U.S.A. Begge steder
ga plata flere topp 10 singler, i tillegg til stor suksess ellers i
verden. I Norge ble det 1. plass for "Karma Chameleon" og 2. plass for
"Colour by Numbers".
For min egen del hadde
jeg hatt "Kissing to be Clever" en stund, og låta
"Karma Chameleon" hadde truffet meg like hardt i hjerterota
som hos så mange andre. Så forventingene til albumet var så
absolutt tilstede. Jeg husker jeg fikk plata i julegave i 1983 sammen
med flere andre album som jeg også fikk et sterkt forhold til, og som
befinner seg på denne "topp 100 lista" : "No
Parlez" : Paul
Young, "The
Rhythm of Youth" :
Men without Hats,
og "True"
med Spandau
Ballet. Så jeg
hadde en fin stund i dagene etter julaften det året.
Plata starter da også
med nevnte "Karma
Chameleon".
Fra å lage enkel kalypso-pop imponerer de her med en utrolig fengende
låt som med sin folk-lignende melodi og munnspill, gir
assosiasjoner til amerikansk folkemusikk. Smart funnet på, og bra
gjennomført. Som på så mange andre låter på denne plata blir
Georges sang supplert med soul sanger
Helen Terrys
(bildet over) flotte stemme, noe som gir låta større troverdighet. At
den ble en så stor hit, og også framstår som en av 80-tallets
største hits, er helt fortjent. Pop på sitt beste og mest
fengende.
"It`s a Miracle"
ble også en monsterhit både i U.S.A. og Storbritannia. Og en er lett og
ledig med sin northern soul-stil. Dette er også låta som minner mest
om stemningen fra "Kissing to be clever". Selv likte jeg den aldri mer
enn sånn passe, da jeg synes den har et for repeterende refreng. Men
man blir i godt humør av å høre på den.
"Black Money"
er en mer avslappet låt, i gospel stil. Hvor Helen Terry får
mulighet til å vise hvilken stemmeprakt hun har, i tospann med Boy
Georges mer myke, lavmælte stemme. Jeg synes låta har et fint,
nesten sakralt preg over seg.
"Changing every
day" er også
en låt jeg liker veldig godt. Melodien er fin, og Boy George får
vist at også han har en flott stemme. Den er litt latin-amerikansk i
rytmen, med et fengende saksofon/piano-parti midtveis. Den kan også
minne litt om Matt
Bianco.
"That`s the way
(I'm
only trying to help you)"
starter med pianoriff som jeg anser som en plagiat av "Oh
you pretty things"
med David Bowie.
Låta er fin med enkel pianospilling og Boy Georges stemme, noe som
igjen skaper et gospelpreg. Men Helen Terrys stemme blir
muligens litt overkill her. Da hun drar i noe voldsomt, som en ekte
gospelsangerinne gjerne gjør.
Side 2 starter med "Church
of the Poisoned Mind",
som var den første singelen fra plata. Den ble gitt ut et halvt
år før selve albumet ble gitt ut. Til stor suksess på den britiske
singellisten
med en 2. plass. Dette er sammen med "Time (clock of my heart)",
en låt som gjerne blir dratt fram av kritikerne som den beste låta
Culture Club noen gang gjorde.
Det er en veldig rett
fram poplåt, med et typisk Motown
tempo. (Låta kan ses på som en
hyllest til Motown). Som i "Karma Chameleon" har de funnet
plass til munnspill, noe som bidrar til å gjøre det fint og
stemningsfullt. Soulkoringen fra Helen Terry, blåserne, takten, og refrenget, gjør at denne låta sitter som støpt.
Fengende og umulig å mislike. Og en av mine favoritter fra denne
plata.
"Miss me
blind" nådde ikke opp i
Storbritannia, men ble til min overraskelse en
topp 5 hit i U.S.A. Låta er rytmisk, pågående og fengende. Og Boy
Georges stemme smyger seg gjennom låta på en innyndende og
vennlig måte. Personlig liker jeg best el. gitar partiet på slutten
av låta. Der den går over i en rytmisk takt. Refrenget kan bli litt
for gjentagende.
"Mister Man"
er en flott låt. Rytmisk og litt dramatisk. Takten og blåserne gir
den et fint sydlandsk/salsa/kalypso-preg. Midtveis kommer det også
inn en liten keyboardsolo som jeg liker godt. I hele tatt gir denne
låta meg en god følelse.
"Stormkeeper"
er platas dårligste låt, og burde muligens vært fjernet fra plata,
da den trekker ned helhetsinntrykket. Her blir det virkelig for
gjentagende i refrenget. Men det viser vel bare at Culture Club i sin
balansegang for å lage fengende pop, i enkelte tilfeller tipper over
i det banale. Noe de dessverre gjorde så alt for ofte i årene som
fulgte.
Plata avsluttes på en
overdådig måte i den pompøse, men flotte pianoballaden "Victims".
På samme måte som de overrasket meg med "Karma Chameleon"
i forhold til det de laget på "Kissing
to be clever", overrasket de meg med å lage denne, som ikke minnet om noe annet de hadde laget.
Boy Georges sang er ganske
lavmælt, og kompet består i hovedsak av et piano.
Men koringen i bakgrunnen, trommene, og den dramatiske pianospilling gir
den det pompøse, men samtidig litt sorgfulle preget. Sammen med
"Karma Chameleon" synes jeg dette er
den
beste låta fra plata. Jeg
liker det det pompøse, teatralske preget. Videoen var om mulig enda
mer overdådig enn låta. Til stor suksess i Storbritannia med en 2. plass
på singelisten. Av en eller annen merkelig grunn ble ikke "Victims"
gitt ut på singel i U.S.A. Enda hvor mange andre singelhits de hadde
der på samme tid.
80-tallet og
popmusikk hører sammen. Og dette er en av de store popplatene fra
tiåret. Og også en av de som huskes best, og som tas fram når man
skal omtale 80-talls musikk.
Et artig fargeklatt
synes jeg Boy George og Culture Club var. Artister som Marilyn
og Dead
or Alive tok etter hans tvekjønnede utseende. Dessverre ble Boy
George mer kjent for sine uttalelser og oppførsel enn sin musikk i
årene som fulgte. "Waking up with the house on Fire"
inneholdt enkelte øyeblikk. Men derfra og ut 80-tallet var Boy
George mer en neddopet parodi enn en god musiker. Dessverre. Men det
hindrer ikke meg i å huske "Colour by Numbers" som en flott plate.
|
