|
The
Stranglers var ett av mange pønkband som på starten av 80-tallet
endret stil, og gikk over til å spille new wave med sterk påvirkning
fra pop strømningene som var på denne tiden. Dette falt ikke i god
jord hos de som hadde fulgt dem på 70-tallet. Det endelige
bruddet med pønken kom vel på kalkunen "The Gospel According To The Men in Black" fra 1981. Og ble perfeksjonert i
stemningsfull new wave på "La Folie"
fra samme år. De fikk sin kanskje største hit noensinne i "Golden
Brown"
fra
"La Folie".
Jeg
er veldig glad i "La Folie",
da det er en fin plate, og det var med den jeg endelig fikk øynene
opp for The Stranglers. Jeg hadde hørt om dem lenge før det, da
flere kamerater av meg var store fans av bandet. Den ene kunne
tekstene fra "Black & White" og
"The
Men in Black" på rams. Noe som selvfølgelig gjorde meg nysgjerrig.
"La
Folie" er en fin plate, men noen halvgode låter trekker ned. Men
den er likefullt en favoritt. På grunn av den hadde jeg store forventninger
da "Feline"
kom ut. Det var nesten noe magisk ved det. Sikkert fordi jeg så gjerne
ville ha den, og flere av kompisene mine hadde den, og det tok tid før
jeg fikk råd til den. Dessuten var jeg allerede blitt betatt av "Midnight Summer Dream".
Og coveret med den svarte panteren, som var uthevet fra LP-coveret, var spennende.
Og
plata stod til forventningene. Selv om den nok ikke tilfredstilte de
som likte det gamle Stranglers. For her tok de nok et steg bort fra
new waven og over i popverdenen. Det velkjente orgelet er byttet ut
med synthesizere, keyboards, flamencogitarer, og lettere poplåter.
Men det er gjort på en veldig stemningsfull, laid-back, litt
dyster måte. "Feline" ble også en
salgsmessig suksess, med 4. plass på den britiske albumlisten. Verd å
merke seg for oss nordmenn er det at dette ble den eneste
listeplasseringen Stranglers opplevde på VG-lista. 70-talls
pønkplatene, "La
Folie", og "Golden Brown" passerte
de norske platekjøperne ubemerket. Noe jeg finner
merkelig, da Stranglers er et essensielt band i pønk/new wave æraen.
Plata
starter med det som ennå idag er den store favoritten fra denne
plata, og blant mine favorittlåter. Den mystiske og stemningsfulle
"Midnight
Summer Dream". Vi får først noe keyboardspill som gir meg
en gotisk stemning, før Cornwell kommer inn med sin kule, lett
slentrende stemme. Vi får en fascinerende historie om denne gamle
mannen, full av livserfaring, som sitter og kikker på regnet, en
midtsommersnatt. Jeg-personen i sangen blir sittende sammen med ham,
for etter hvert å få høre hva meningen med alt er... Jeg har
mang en gang laget meg bilder i hodet om hvordan dette møtet kan ha
vært.
"Midnight
Summer Dream" var også ute på singel, med 35. plass i
Storbritannia som resultat.
"It's
A Small World" er en veldig synthete låt til Stranglers å være.
Sangen er monoton, men likefullt fin. Med et gitarriff i bakgrunnen.
Etter hvert får vi noe som minner om spanske gitarer. Småkoselig og
fint.
"Ships
that pass in the Night" spiller videre på de samme elementene. Med
synthrytmen, og det flate keyboardspillet. Men flamenco-stemningen er
mye tydeligere her, og melodien er sprekere. Midtveis i låta får
vi noen keyboard som høres ut som trompeter. Den har et refreng som
passer til allsang. Noe som sikkert ville gjort seg på en livekonsert.
"European
Female" var den første singelutgivelsen fra dette albumet. Og den nådde en fin
9. plass på den britiske singellisten. Låta er flott med sitt lavmælte
preg, og spanske gitar, som utgjør en vesentlig del av låta. Og
her får vi presentert den nye europeiske kvinnen ("Feline"
: katteskikkelse). En kvinne som er ufølsom, men elskverdig. Noen
år tidligere hadde Ultravox presentert "The New European"
som sitter hjemme og hører på synthesizer musikk. Så dette ble på
en måte en motvekt til den.
Jeg
skjønte ikke hvorfor de valgte å gi ut denne som 1. singel. Da den
er litt innadvendt, og mangler hitfaktoren. Men i ettertid har jeg
fått mer sansen for, da den fine melodien og den spanske stemningen
gjør det vakkert og stemningsfullt.
"Let's
Tango in Paris" har et keyboardspill og sang i starten som gjør
at den minner om "Golden Brown".
Den har også et litt middeladersk preg. Når den går over i
refrenget løsner låta litt opp.
"Paradise"
er en pyntelig låt. Med sydlandske takter i sang, rytme, og
gitarspill. Hvor Burnel
høres
ut som en eller annen degos sanger. Den ble gitt ut som 3. singel
fra albumet.
"All
Roads Lead To Rome" er en synthete låt. Med Burnels monotone sang,
og noen tyngre rytmer. Den minner meg om "How to find true love and
happiness in the present day" fra "La Folie".
Med den litt slentrende, kule stemmen til Burnel.
"Blue
Sister" starter med noen lange el. gitarriff. Låta er direkte og
fengende, med litt dus "la la la" koring i bakgrunnen, lik
den de hadde på "Golden Brown".
"Never
say Goodbye" avslutter plata på en stemningsfull og fin måte.
Med flamenco gitar, og Cornwells sang. Etter hvert blir vokalen avløst av
pianospill a' la' Madness.
"Feline"
står for
meg som en homogen plate, hvor låtene har mange av de
samme elementene i seg. Den er popete, men samtidig dyster på
typisk Stranglers manèr. Noe som gjør den litt mystisk og kul. Også
platene etter
"Feline" har et lydbilde som ligner denne. Og de er like bra.
Jeg tenker da på
"Aural Sculpture" og "Dreamtime".
3
album senere, og flere nedturer, var det slutt for dette fine
bandet. Det Stranglers som ga ut plater på 90-tallet, var uten
Hugh Cornwell, og regnes ikke som skikkelig Stranglers.
I
ettertid har diskusjonen stått om hvilken periode som var best. Pønken på 70-tallet, eller
popen på 80-tallet. Jeg heller til
det siste.
 
|
