|
"The
Game" markerer et skille i Queens
plateproduksjon. Musikalsk var det et markant steg bort fra den ambisiøse
rocken, med symfoniske og progressive innslag. Borte var også
innslagene av heavy metal som Queen hadde gjort seg respektert for. I
stedet framstod de her som et mer rett fram pop-rock band, med
radiovennlige låter. Til die-hard fansens fortvilelse, men til
massenes store glede. I tillegg tok de her i bruk synthesizere for første
gang. Noe man hører best på
"Play the Game". Og for å gjøre skillet fra tidligere utgivelser komplett,
flørtet de vilt med discobølgen i låta "Another one bites the Dust".
Noe som var vondt å svelge for mange.
Likefullt
ble dette deres mest suksessfulle plate noensinne. Med 1. plass i
U.S.A. Og 1. plass med singlene "Another one bites the dust"
og "Crazy
little Thing Called love". Og det i et land de ikke hadde hatt 1.
plasser tidligere. Også i Storbritannia ble det 1. plass for albumet. Også
ellers i verden ble denne plata en stor suksess. Større kritikerfavoritten "A night at the Opera".
Den kommersielle framtoningen var noe de kom til å fortsette med på
albumene som fulgte.
Resultatet
av dette har blitt at man får totalt forskjellige svar etter hvem man
spør, om kvaliteten på denne plata. Alt etter hvilke forventninger
man hadde til Queen. For min egen del liker jeg platene fra før 1980
bedre enn de etter. Men likefullt synes jeg denne platen er tøff. Jeg
velger å se på kvaliteten i de enkelte låtene, mer enn musikkstilen
de har valgt. For det er et album proppfullt av fengende og gode låter.
Det var 4 singler fra albumet som nådde topp 15 på den britiske
singellisten - låter som jeg liker godt. I tillegg er det flere
andre her som holder like høy kvalitet, noe som gjør "The
Game" til et flott
album, om man ser på den med fordomsfrie øyne.
Plata
starter med den låta som markerer Queens inntog i den syntetiske
musikkverden - "Play
The Game".
Med en markant synth-intro. Denne åpningen huskes
ellers godt blant nordmenn da den senere ble brukt av Kirvaag, Lystad,
og Mjøen
i "Spektralsteinene".
Men den synthete introen har lite med resten av låta å gjøre. Den
er en pen og pyntelig pianosang med et svalt, luftig refreng.
Jeg
har mange gode minner til
"Play The Game" og de andre låtene herfra som var med
på "Greatest
Hits". Det var nemlig den første Queen plata jeg kjøpte i 1981.
Og er kanskje den plata jeg har spilt mest opp gjennom årene. Jeg
husker denne låta åpnet side 2 på den plata.
Det
fortsetter deretter med funky og rytmiske "Dragon
Attack". Den er skrevet av Brian May.
Selv om det er heavygitarer her, passer den nok bra for dansegulvet.
"Dragon
Attack" fungerer som en intro til den enda heftigere "Another one bites the Dust".
Den
er salgsmessig Queens klart største hit, med over 3 millioner solgte
kopier. Den åpnet mange nye markeder for bandet. Albumet gikk til
topps i U.S.A. etter at "Another one bites the dust"
hadde gått til topps først. Også på de sortes egne lister klarte albumet en 8. plass. Noe som ikke er mange hvite artister forunt. Den
ble en kjempehit på dansegulvet, hvor den i alle år helt fram til i
dag har vært en favoritt.
Bortimot
samtlige av Queens låter er skrevet av Freddie Mercury eller Brian
May,
"Another one bites the Dust" er derimot skrevet av John Deacon.
At en av de få låtene han skrev skulle bli deres største hit, var
litt spesielt. Og det er Deacons bassriff som bærer låta. Sammen
med Mercurys heftige, soulfylte sang. Den har også endel synth
i seg. Noe som gjør den ganske annerledes enn det de holdt på med på de
første platene.
Suksessen
med
"Another one bites the Dust"
inspirerte
Queen til å lage en plate med flere låter innen
discosjangeren. Nemlig "Hot
Space". Den regnes av de fleste som Queens verste plate. I hvert
fall
den albumsiden som inneholder discolåtene.
"Need
your loving Tonight" er også skrevet av John Deacon. Og er en mer
rett fram poplåt med et lett, rytmisk preg.
"Crazy
little Thing Called Love" er Freddie Mercurys hyllest til 50-talls
rocken og Elvis Presley.
Det er en skikkelig glad og fengende rockabilly sviske. Han skrev den
på badet, og gjorde den ferdig så fort at Brian May såvidt fikk bli
med på den. May droppet den legendariske hjemmelagede gitaren (red
special) til
fordel for en gammel telecaster, for å få den rette 50-talls følelsen.
Låta ble gitt ut på singel nesten et år før albumet kom ut. Og
gikk til topps i U.S.A., og nådde en 2. plass i Storbritannia.
"Rock
It (Prime Jive)" er skrevet av Roger Taylor, og er en litt
ubetydelig låt. Den starter som en rolig hyllest til rocken med
Mercurys stemme, før den går over i et røffere parti med Taylor på
vokal. Stemningen er mye mer amerikansk, og den mangler sjarmen som
kjennetegner låtene Mercury synger på.
"Don`t
try Suicide" er platas kalkun og en av Queens svakeste. Den
går i en blanding av rockabilly, ska, og mer typiske Queen toner. Og
det alvorlige temaet de tar opp blir behandlet på en platt og flau måte.
Men om man legger godviljen til, kan man si at den har en viss sjarm.
"Sail
away sweet sister" derimot er en låt helt i toppklasse. Det er en
kjempefin med et flott arrangement. Lavmælt og lett middelaldersk i
preget. Refrenget er sånn vi liker å høre fra Queen. Allsang-aktig,
og kompet av Mays varme gitarlyd.
"Coming
Soon" minner meg endel om Electric Light Orchestra
med sin strømlinjeformete sang. Den er rytmisk, leken og pågående.
Med en passende gitarsolo fra Brian May. Freddie Mercury er i toppform
vokalt sett.
Plata
avsluttes på en aldeles nydelig måte i "Save Me"
som markerer et høydepunkt i Queens store katalog. Den var også ute
på singel og nådde en 11. plass i Storbritannia. Dette er blant de låtene
jeg har de fineste minnene fra på "Greatest Hits". Og den er også favorittlåta fra "The
Game".
"Save
Me"
minner om "Sail away sweet sister"
med sin lavmælte, middelalderske stemning i starten, pent kompet av
Mercury på piano. Og begge er da også skrevet av Brian May. Etterh
vert får den et mer episk, storslagent preg i beste Queen stil.
Refrenget er mer power rock-aktig, men inneholder samtidig den
flerstemte vokal-harmonien de er så dyktige på. Mercury synger
nesten operetteaktig, og May uttrykker låtas innhold med sin såre
gitar. Utrolig flott og stemningsfullt, og en grand avslutning på en
fin plate.
"The
Game" er ikke en plate man får sterke viber av å høre. Det er mere summen
av de flotte enkeltlåtene som løfter plata opp på et høyt nivå.
Jeg vil påstå at ingen andre Queen plater inneholder like sterke og
fengende enkeltlåter som "The
Game". Men den mangler noe av helheten som f.eks. "A night at the Opera" har. Men
om man vil ha litt behagelig og fengende musikk å høre på mens man
leser avisen, eller skal ha et lag med venner, er dette et godt
alternativ.
|
