|
Neil
Young er en av rockens "grand old men". Og også en av de mest
betydningsfulle. Han har vært med og preget musikken fra 60-tallet helt fram til idag. Han har en imponerende
diskografi, både
som soloartist, som medlem av Buffalo Springfield på 60-tallet, og Crosby,
Stills, Nash & Young på 70-tallet.
Gjennom
disse har han bidratt med noen av de viktigste plateutgivelsene
rocken har å by på. Med album som "Deja Vu", "Buffalo
Springfield again"."Harvest", "After the
Goldrush", "Tonight's the Night" m.fl.
Samtidig
har han aldri vært redd for å gå nye veier. Det viste han ikke
minst med elektroalbumet "Trans"
fra 1983, og rockabilly albumet "Everybody's rockin'"
fra samme år. Han har også gått fra det helt akustiske, over til
mer heavy musikk, noe som har gitt ham både ros og ris. Men viljen
til å prøve nye ting, skal Neil Young ha respekt for.
Neil
vokste opp i Winnipeq, Canada sammen med sin mor. På lokale klubber
traff han musikere som Joni Mitchell
og Stephen
Stills
- personer som skulle være med å prege
ham de neste årene.
Senere dro
Stills
og Young til Los Angeles, der de møtte Bruce Palmer og
Richie
Furay.
Sammen dannet de Buffalo Springfield
- et av de viktigste countryrock bandene på
60-tallet. Bandet hadde hiter som "For What it`s worth", "Broken Arrow",
"I Am a Child" og "Mr. Soul". I 1968, etter å ha gitt ut 3 album, valgte de å
gi seg. Neil Young gikk nå solo. Fra 1969 til 1972 ga han ut 5
soloalbum. Hvorav tre av dem regnes som klassikere i dag :
"Everybody Knows This Is Nowhere Warner", "After the
Gold Rush" og "Harvest".
I 1970 var han i tillegg med på klassikeren "Deja Vu" med
Crosby, Stills, Nash & Young. Noe som vel viser at kvantitet ikke behøver å
gå på bekostning av kvalitet.
I
årene etter ga han ut soloalbum, med varierende kvalitet. Samt at
han dukket opp sammen med Crosby, Stills og Nash ved enkelte
anledninger senere også.
Mitt
forhold til Neil Young er mer diffust. Han har på en måte alltid vært
der som en artist jeg har kjent til. Jeg tror fiaskolåta
"Wonderin'" fra 1983 var det første jeg hørte med ham. Mens
plata "Freedom" var den første jeg kjøpte, etter å ha
blitt fenget av låta "Rockin' in the free world".
Men det var singelen "Harvest Moon"
som gjorde at jeg virkelig fikk øyene opp for mannens musikk. Og
siden har platene hans havnet i samlingen min, en etter en. Slik at
jeg idag har 40 av dem.
Jeg
kjøpte CDen "Harvest
Moon" og ble betatt av den vakre, stemningsfulle musikken på
plata. Mens Neil Youngs andre plater ofte var mer rockinspirert, var
dette mye mer country-inspirert. En sjanger jeg i utgangspunktet
ikke har så mye forhold til.
Plata
må ha vært litt av en gave til country fansen. Og de som er et
stykke oppe i årene. Da den kikker tilbake i tid på en måte som
sikkert traff mange over 50 midt i hjerterota. Også meg, som ikke er over 50. Mange vil nok lure på hvorfor jeg har
valgt å trekke fram akkurat denne plata i Neil Youngs store
plateproduksjon. Når alternativene kunne
vært
"Harvest",
"Everybody knows this is nowhere" eller "Tonight's the
Night". Og
svaret må være at ingen av dem er like stemningsfull og vakker som
denne.
"Harvest
Moon" kom ut i 1992, etter han to år tidligere hadde
eksperimentert med mer heavy stoff i "Ragged Glory".
På "Harvest
Moon" som er en mer retroaktiv plate, roer han det helt ned. Her er
det ingen skarpe kanter eller fussete gitarer.
Plata
er også ment som en hyllest til "Harvest"
som hadde kommet ut 20 år tidligere. Han brukte også mange av de
samme musikerne som hadde vært med på den platen. Samtidig kan den
sees på som en hyllest til den amerikanske countrytradisjonen.
Hvor typiske country navn som Linda
Ronstadt
og James
Taylor er
med og korer.
Mens
Young på "Harvest" var en ung mann, fylt av frustrasjoner.
Fremstår han på "Harvest Moon"
som en vis gammel mann, som ser tilbake på livet sitt med anger og
vemod, men også mye takknemlighet. Og som ønsker å bruke
anledningen til å hylle gamle venner, kjærester, og sin døde hund
King!.
Plata
starter med "Unknown Legend",
en låt som også ble valgt ut til å være singel. Og det er en behagelig
start. Med en vakker, melankolsk melodi. Kompet er avdempet med
enkel kassegitar, munnspill og steel gitar. Neil Young synger denne
fascinerende historien om en dame : "Somewhere on a desert
highway. She rides a Harley-Davidson. Her long blonde hair flyin' in
the wind". Er
det en tidligere kjæreste han synger om? Den vakre, saktmodige
sangen blir flott koret av Linda Ronstadt.
Den
samme laid-back stemningen fortsetter i "From Hank to Hendrix".
Hvor man føler seg hensatt til den amerikanske landsbygda. Man ser
for seg to godt voksne mennesker som danser tett til denne låta.
Slitne, men fylt av verdighet. Munnspill, og 'slidende'
steel gitarspill, gir også denne et litt vemodig, men vakkert
preg. Ordene : "From Marilyn to Madonna. I always loved your smile. Now
we're headed for the big divorce, California-style", sier det
meste om innholdet i dette låta. Et par som har holdt sammen i
mange år, mens om nå skal skilles. Noe som er vemodig i seg selv.
"You
and Me" er en naken og personlig låt, om hans forhold til kona, og
de følelsene han har for henne. Den har et enkelt 'folkaktig' preg. Og er samtidig nesten sakral. Young og
Ronstadt
synger det meste av låta tostemt, like vakkert som Simon & Garfunkel
på
"Sound of Silence".
"Harvest
Moon" er platas høydepunkt. En låt de fleste har hørt, og som
fanger mye av stemningen i plata. Igjen er det en rolig, vakker
melodi, med avdempet komp, og vakker koring. Neil Young sier : "I want to celebrate". Og
det han ønsker å hylle er kjærligheten, livet og folkemusikken.
Igjen ser jeg for meg disse eldre menneskene som danser på lokalet.
Et sted i midtvesten. Med slitne øyne ser de på hverandre, fylt
med kjærlighet og forståelse. Slik også videoen til å låta
beskriver det. Vakkert, og litt melankolsk.
"War
of Man" er ikke like sval i lydbildet som de andre. Noe som har med
temaet i låta å gjøre. Han tar for seg mannens manglende
toleranse over for andre mennesker og naturen. Et tema Young også
har vært innom på tidligere plater. Bla. på
"Harvest".
Noe som gjør at man kan se låta som en forlengelse av den.
Refrenget "No one wins, it's a war of man", er like
vakkert som noe annet her. Flere damestemmer som korer Young, bidrar
til å gi
"War
of Man" et vennlig preg.
I
"One
of these Days" ønsker Young å hylle alle de vennene han har
hatt i livet : "One of these days. I'm going to sit down and write a long letter. To all the good friends I've
known". Det er en sterk låt. Fylt med følelser og melankoli,
og kanskje et snev av dårlig samvittighet. Igjen er det et
behagelig, countr inspirert komp. Hvor James Taylor og Linda
Ronstadts
vokalharmonier, gjør en vakker låt enda vakrere.
"Such
a Woman" er sammen med titte låta, platas høydepunkt. Og en låt
som ikke har countrypreget i seg. En vakker melodi som blir kompet
av stemningsfull pianospilling, strykere, og kor. Låta har et litt
gotisk preg. Man ser for seg Young sittende i en gammel kirke,
spillende på piano. Mens et kirkekor synger et sted i bakgrunnen. Igjen hyller Young
kvinnen i sitt liv : "You are such a woman to me. And I love
you. Our love will live until the end of all time". Låta
er orkestrert av Jack Nitzsche. En mann som også orkestrerte noen av
Neil Youngs låter da han var med i
Buffalo Springfield.
Noe som forsterker retropreget på denne plata.
Fra
det gotiske går det rett over i det amerikanske bondelandet i "Old
King", hvor han med utpreget amerikansk dialekt og banjo synger om
denne bikkja han en gang hadde : "I had a dog and his name was
King. I told the dog about everything. There in my truck the
dog and I. Then one day the King up and died". Låta
er fin å høre på, og banjospillingen gir et varmt og jordnært
preg. Dette er en sentimental plate, men jeg synes kanskje Young går
litt langt når han velger å lage en hyllestsang om en hund, men
han om det.
I
"Dreamin
Man" bekjenner Young at han er en drømmer : "I'm a dreamin'
man. Yes, that's my
problem". Og ingen tviler vel på at det kan stemme. Også dette er en
sval låt, med rolig kassegitar og steel gitar. På refrenget blir
han kompet av noen kvinnestemmer. Young synger "Dreamin'
man", og damene svarer så med : "He's got a
problem". Og akkurat da minner det veldig om
"She's leaving Home" med The Beatles
fra
"Sgt. Peppers" og refrenget : "She (We gave her most of our lives)". Hvor
McCartney
først
synger "she", og resten av bandet synger "We gave her
most of our lives". Uansett veldig vakkert, og igjen på
grensen til det sakrale.
Plata
avsluttes flott med "Natural Beauty" som
er over 10 minutt lang. Vokalen og gitaren er spilt inn live i
Oregon, for deretter å bli dubbet i studio. Selv om Young synger
med sin myke stemme, og kvinnekoringen også bidrar til å gi låta
et vennlig preg, er den likevel den mest rockete låta her. Da
liveinnspillingen har gitt kassegitaren et litt mer rufsete preg.
Et
sårt munnspill som går gjennom hele låta, gjør at den minner
litt om "The
River" med Bruce Springsteen.
Igjen er dette en hyllest til kvinnen, og hennes skjønnhet. 10
minutt er kanskje litt mye. Men kvalitetene i låta, gjør at man
berger fint. Og det bidrar også til å gi plata en grandios, og
verdig avslutning.
De
fleste kritikere er enig at "Harvest Moon" er fin, men langt ifra det beste
han har laget. Kanskje fordi plata er for myk, og Neil Young ikke
fremstår som sint nok? Mange vil nok også si at plata er banal.
Men for meg er dette pur skjønnhet, som jeg tar fram når jeg er i
den rette stemningen. Den viser en side av Young som flere som liker
mannen burde fått med seg. For å få en bedre forståelse av hans
tanker.
"Harvest
Moon" ble en salgsmessig suksess for Neil Young, med 16. plass på
Billboard, og 9. plass i Storbritannia. I Norge ble det en 6. plass på VG-lista. Og slik var det mange steder i
verden, noe som gjorde dette
til den mest solgte Neil Young plata siden 70-tallet. Noe som
sikkert var hyggelig for Young, og de som deltok på plata.
|
