Tears for Fears : The Hurting

Utgivelsesår : 1983

Produsent : Ross Cullum, Chris Hughes

Låtskrivere : Orland Orzabal

Bandmedlemmer : Orland Orzabal, Curt Smith

 

        Låtene :

1. The Hurting 

2. Mad World 

3. Pale Shelter

4. Ideas as Opiates

5. Memories Fade 

6. Suffer the Children

7. Watch Me Bleed

8. Change

9. The Prisoner 

10. Start of the Breakdown

 

      

 

"The Hurting" var Tears for Fears' debutalbum. Og en suksess både hos platekjøperne og kritikerne.  1. plass på den britiske albumlisten, og 3 singler inne på topp 5 er sensasjonelt bra av et debutalbum.

Curt Smith og Roland Orzabal framstod som svært voksne. De to 22 år gamle guttene fra Bath hadde tatt utgangspunkt i et tungt psykologisk tema. Nemlig Primal scream teorien til Arthur Janov. Også bandnavnet var hentet fra hans bøker. Teorien går i korthet ut på at en psykolog presser fram minner, bilder, og opplevelser fra barndommen, slik at man kan bearbeide dem - en smertefull og vanskelig prosess. Låter som "Suffer the Children" og "The Hurting" omhandler dette temaet.

Musikalsk klarte Tears for Fears å skape en til tider dyster, og kaotisk stemning. Men samtidig også fengende og med et moderne lydbilde. På bakgrunn av denne plata havnet de raskt i kategorien synthpop-band. På linje med OMD, New Order og Talk Talk. Mange trakk også linjer til den depressive musikken til Joy Division.

Imagemessig var de ikke så ulik mange av de andre popbandene som slo gjennom på denne tiden. Med sitt stylede, 'pen gutt' image. Som skapt for cover, videoer, og postere. Veldig mange unge frustrerte ungdommer kjente seg igjen i musikken og stilen til Tears for Fears.

Personlig gikk denne plata meg hus forbi da den kom ut i 1983. Jeg var veldig opptatt av lignende popmusikk på den tiden, så det burde vært et opplagt valg allerede da. Grunnen kan være at de ikke slo gjennom i Norge med denne plata. Og når de norske mediene ikke nevnte de, ble det vel til at heller ikke jeg merket meg ved dem.

Det var først etter å ha anskaffet meg "Songs from the Big Chair" fra 1985, at jeg ble nysgjerrig på deres tidligere materiell. Jeg ble i første omgang fascinert av coveret med den triste gutten på forsiden. Noe som minnet meg om "War" med U2 fra samme år som denne. 

Jeg merket med en gang at musikken hadde et annet lydbilde enn det jeg hadde likt så godt på "Songs from the Big Chair". Mer dystert, mindre tilgjengelig, og enklere produksjonsmessig. Men det var også endel låter jeg falt for med en gang. På denne tiden visste jeg ingenting om hvilke låter som hadde vært på singel, og hvordan albumet hadde gjort det i England. For meg kunne dette likegodt vært en merkverdighet a' la' "The Gospel according to the Men in Black" med The Stranglers. Jeg fikk sjansen til å lytte til platen og gjøre meg opp en mening helt på egen hånd, uten noen referanser som kunne påvirke utgangspunktet mitt. Når jeg tenker etter er det ikke ofte jeg har hatt sjansen til det med en plate.

Plata starter på en fengende og dynamisk måte med tittelkuttet "The Hurting". Den skifter mellom pompøst synth/el. gitar komp, og enkel kassegitar. Noe som gjør den interessant å lytte til. Primal scream-teorien kommer tydelig til uttrykk her : "Could you ease my load. Could you see my Pain. Could you please explain. The Hurting". Jeg ser for meg personen med traumer, som går til psykologen for å få hjelp til å finne svaret på sine problemer. Dette er en låt jeg hele tiden har likt godt, og som jeg ser på som en av de beste sporene, på en plate med mange gode spor.

"Mad world" er en annen flott låt. Den tok det meg lengre tid å komme under huden på, da jeg synes refrenget blir litt for gjentagende og enkelt. Men drivet i låta, og den melankolske, dystre stemningen fenger. Låta er synthete på en fin måte, da den lager en flott rytme som også kjennetegner låta. Den er ofte tatt med på ulike "synthesizer collection" album. Noe som blir litt feil, da en el. gitar og andre tradisjonelle instrumenter er like mye til stede. "Mad world" var den største hiten fra plata med en 3. plass på den britiske singellisten. Den blir også gjerne tatt fram når man skal spille typiske 80-talls låter.

"Mad world" ble også til alles overraskelse den mest solgte låta på  den britiske listen i 2003, da den toppet i flere uker i Michael Andrews versjon. Noe som gjorde at mange fattet interesse for Tears for Fears' plateproduksjon. Noen kroner innen på kontoen til låtskriver Roland Orzabal ble det nok også. Forøvrig er alle låtene på "The Hurting" skrevet av Orzabal. 

Hitparaden på plata fortsetter med en låt jeg liker enda bedre, nemlig "Pale Shelter". Den var 3. singel fra plata, og nådde en fin 5. plass på den britiske singellisten. Den har et vennlig lydbilde med Curt Smiths vokal, og et fint gitarriff som kommer inn med korte mellomrom. Av og til kan det være vanskelig å vite om det er en gitar man hører, eller om det er en synth. Også vekselbruken mellom Smiths' og Orzabals stemmer, gir en fin virkning. Smith starter med "When you don't give me love", og Orzabal svarer med "You gave me Pale shelter". 

Låta er velkomponert og fengende. At det ble en stor hit var vel fortjent. 

Deretter kommer platas svakeste låt, i "Ideas as Opiates". At melodien er middels dårlig, er en ting, pianospillet er avdempet og vennlig. Men de har lagt inn en fryktelig, monoton synthrytme i låta. Den er så banal og barnslig at man blir flau på deres vegne. Jeg hadde et Casio mini orgel på midten av 80-tallet som jeg kjøpte i Syden. Og den laget akkurat den samme teite lyden. 

Man kan si at lydbildet på albumet med sin bruk av tidlig 80-talls synth, er litt utdatert i 2004. men denne synthlyden var utdatert allerede i 1983.

Heldigvis tar de seg flott opp igjen i "Memories Fade". Den makter å uttykke en kaotisk, depressiv stemning, men samtidig være vennlig både i vokal og komposisjon. Dette er en låt som har stått seg godt gjennom årene. Saksofonpartiet minner meg om "The Working Hour" "Songs from the Big Chair". På en elegant måte skifter låta mellom Smiths litt innadvendte sang, rett over i Orzabals mer klagende sang med ordene "Memories fade but the scars still linger". Med et passe dramatisk komp til.

Side 2 starter med "Suffer the Children", en låt  jeg helt fra starten av har hatt som favoritt på denne plata. Den starter med en jungellignende rytme, og en merkelig synthlyd, som for å gi den et litt surrealistisk preg. Før det går over i et større, mer rytmisk komp. Med gitarer og trommer. Låta skifter mellom et rockete komp, og denne surrealistiske synthlyden. På slutten blir Orzabals fine sang kompet av et barnekor - som for å understreke teksten, om barn som lider. Og barn som er ensom? Jeg velger å se låta som en del av Primal Scream-teorien. At dette refererer til traumer som en person har hatt i sin barndom.

Igjen er det interessant å se hvordan TFF klarer å lage en låt som både er fengende, melankolsk, og trist på samme tid. En låt som faktisk var ute på singel allerede i 1981 (jeg har den i samlingen min), uten å nå topp 40 listen. Noe den absolutt hadde fortjent. 

Plata fortsetter fint med "Watch me Bleed", som er en rask gitarbaser låt. Curt Smith har en litt for vennlig stemme til fullt ut å uttrykke smerten i låta. Men den rastløse stemningen i kompet gir oss en følelse av denne personens psykiske ubalanse. Når man leser ordene "Where do I go ? Where do I run ? What's left of me or anyone when we've denied the hurting ?", skjønner man at tankene jeg-personen har, ikke er så gode.

"Change" skiller seg ut fra de andre låtene på plata med sitt mer dansevennlige lydbilde. En hurtig rytme som kan høres ut som tangentspill, men som mest sannsynlig er en synth, driver låta på en fengende måte. Melodien er også av det lette, tilgjengelige slaget. Men samtidig har den en melankolsk stemning som binder den sammen med resten av plata. Midtveis får vi også et heftig 'synthsolo' parti. Men det er denne tangentrytmen som gjør at man merker seg ved låta. Den var sammen med "Suffer the Children", den låta jeg likte best. Og som ble spilt mer enn resten. Den ble også en stor hit på singel, med en 4. plass i Storbritannia.

"The Prison" uttrykker en verden i kaos, eller et menneskesinn i dyp depresjon? Men som lytting er ikke låta mye verd. Med sitt masete og stressende lydbilde. Den repeterer det samme vonde synthtemaet til man er nødt til å kapitulere. Sammen med "Ideas as Opiates" trekker den ned helhetsinntrykket på plata.

"Start of the Breakdown" avslutter plata. Men bortsett fra det musikalske som fungerer bra her, gir den gir oss ikke noen "happy ending". Dette er starten på nedturen : "Is this the start of the breakdown ? I can't understand you. Is this the start of the breakdown ? Dermed slutter plata like dystert som den startet i "The Hurting", uten noen særlige lyspunkt imellom heller.

En hissig trommerytme og enkel pianopspilling i bakgrunnen gir låta et urolig, men energisk preg. Melodien er fin, og Orzabal synger den med den såre følelsen teksten uttrykker. Generelt er jeg mest glad i Orzabals stemme, da den har et større register. Både tonemessig og uttrykksmessig.

Det er vågalt av Tears for Fears å ta utgangspunkt i et såpass dystert tema, og gjøre det om til fengende musikk. Om de faktisk mente noe med det, eller om det bare var for å bli lagt merke til, skal stå ubesvart. Men at det fenget folket er helt tydelig.

Etter dette albumet ble Tears for Fears mer popete og mainstream. Noe som skuffet endel fans som hadde sett på de som et alternativ til Joy Division, Nick Cave ol. De oppnådde stor suksess i U.S.A. og ellers i verden med "Songs from the Big Chair". Men salgsmessig gikk det faktisk tilbake i Storbritannia. "The Hurting" ble stående som det mest populære albumet der borte.