Ultravox : Lament

Utgivelsesår : 1984

Produsent : Warren Cann, Midge Ure, Billy Currie, Chris Cross

Låtskrivere : Warren Cann, Midge Ure, Billy Currie, Chris Cross

Bandmedlemmer : Warren Cann, Midge Ure, Billy Currie, Chris Cross

 

    Låtene :

1. White China 

2. One Small Day

3. Dancing With Tears in My Eyes 

4. Lament 

5. Man of Two Worlds 

6. Heart of the Country 

7. When the Time Comes 

8. A Friend I Call Desire

 

   

 

"Lament" var den fjerde plata Ultravox gjorde sammen med Midge Ure. Mange anser den også for å være deres beste. For min egen del tok det faktisk flere år før jeg oppdaget storheten i den. Den framstod for meg - og sikkert mange andre - som litt anonym. Man må høre på den endel før man får taket på plata. 

På tidligere album hadde de fått hjelp fra berømtheter som George Martin, Steve Lillywhite, Brian Eno og Conny Plank. Denne gang valgte de å produsere plata selv, noe som ikke gjorde produksjonen dårligere. Heller bedre og mer variert.  "Lament" består av kun 8 låter, på underkant av 40 min. til sammen. Dermed har de sluppet unna unødvendig fyllstoff. Selv om CD-utgivelsene i ettertid gjerne er supplert med en eller flere remixer av "White China" og "One Small Day"

Plata starter med den rytmiske "White China", som plasserer plata trygt i et syntetisk landskap. Endel Ultravox fans synes den blir litt overkill. Personlig synes jeg den er fengende og flott. Den kan også ses på som et forsøk fra Ultravox å tekkes dansegulvet. Da den har noe av det samme rytmiske lydbildet som New Order hadde suksess med. Det ble også laget remixer av den. Til DJ-enes store glede.

Det fortsetter med 1. singelen fra plata "One Small Day". Den kom ut i en tid da flere av synth/popbandene fra starten av 80-tallet ga ut gitarbaserte låter. Spandau Ballet hadde "Highly Strung", The Human League hadde "The Lebanon". Ultravox hadde "One Small Day". Jeg husker jeg ble skuffet da jeg hørte den første gang. Jeg fryktet jeg hadde mistet det Ultravox jeg likte så godt, med synthbasert musikk. Men i ettertid klarer jeg fint å glede meg over den. Melodien er fin, og gitaren tar aldri fokusen bort fra selve låta. Og om man hører etter er det nok av syntetiske detaljer på låta som gjør at den egentlig ikke skiller seg så veldig ut fra tidligere låter med bandet.

Jeg velger å se på låta som en hyllest til kelt-rock trenden på denne tiden med Alarm , U2, Simple Minds og Big Country. Midge Ure er selv skotsk, og følte muligens tilhørighet i denne nye trenden. 

"Dancing with tears in my Eyes" er den STORE hiten fra denne plata. Som første singel hadde "One Small Day" kun klart 27. plass i Storbritannia, og "Lament" var i ferd med å bli glemt, nesten før den var kommet ut. "Dancing with tears in my Eyes" endret på det, da den ble gitt ut på singel. I mai 1984 nådde den en flott 3. plass på den britiske singellisten. Noe som var deres beste plassering, etter "Vienna". Det medførte et løft for albumet på albumlisten også. Med en fin 8. plass.

"Dancing with tears in my Eyes" er rett fram pop, med en veldig fengende melodi og flott komp. Den minner mer om låtene fra "Quartet", og f.eks. "Hymn", enn noe av det som ellers befinner seg på "Lament". Rytmen er rask, med Ures såre stemme i denne klassisk inspirerte låta. I teksten synger Ure om en siste dans med sin kjære før atomkrigen bryter løs, hvor tårene naturlig nok ikke er langt unna. Det var veldig fortjent at dette ble en stor hit.

Tittellåta "Lament" (gaelisk for klagesang) var også ute på singel. Litt usikker på hvorfor. Da låta ikke har noe umiddelbart hit-potensiale. "White China" tror jeg ville gjort det bedre. Men det var kanskje for å vise spennvidde på dette albumet. Fra kelt-rock inspirert, over til synthpop, og så denne litt innadvendte, Østen-inspirerte låta. Det høres ut som de slår på en xylophon (tangentinstrument), for å få det Japan-lignende riffet. Det er takten, atmosfæren, og de små detaljene det er verd å merke seg ved her. 

Litt merkelig at de valgte et gaelisk ord som tittel på en låt som lar tankene fly til Japan. Men likefullt veldig fint å høre på.

Side 2 på LPen åpner med den flotteste låta på plata. Den vakre og stemningsfulle "Man of two Worlds". Det starter med noe typisk synthkomp som vi kjenner igjen Ultravox på, før det går over i en sval stemning med Mae McKennas vakre gaeliske sang. Og man får følelsen av at dette er alvesang fra en svunnen tid. Den gaeliske sangen blir flettet sammen med det moderne kompet på en flott måte. Noe som helt fra starten av gjorde dette til min store favorittlåt på "Lament". Noe jeg vet jeg ikke er alene om. De jeg kjenner som har hørt den, liker den veldig godt. 

"Heart of the Country" er litt lik "Lament" i stemning og rytme. Før den går over i et symfonisk parti som lar tankene gå til "Visions in Blue" fra "Quartet". Låta er velprodusert og behagelig. Og det syntetiske lydbildet får komme i forgrunnen, uten at det ødelegger dens melodiøse og stemningsfulle preg. "Heart of the Country" ble gitt ut som 4. singel fra "Lament", uten å nå opp noe sted.

"When the Time comes" er den mest anonyme låta på plata. Den fungerer mer som bakgrunnsmusikk til en eller annen krim. Om man ser bort fra det vokale partiet. Men likefullt helt greit å høre på. 

Plata avsluttes på en fin måte med favoritten for mange fra denne plata. Nemlig "A friend I call Desire". Den minner meg litt om "The Song (we Go)" fra "Quartet" i både melodi og trommerytme. Den har også en bassriff som gjør at den kan minne om tidlig New Order. Også her har de funnet plass noen el. gitarer.

Det er en engasjerende og fengende låt. Med et pågående komp som gjør at man lett blir revet med. 

"Lament" er den siste klassiske Ultravox plata. Oppfølgeren "U-Vox" var en flau affære. Og platene som ble gitt ut under Ultravox navnet etter den, er ikke ekte vare, da både Midge Ure, Chris Cross og Warren Cann mangler.

Plata er mer lavmælt i sitt uttrykk i forhold til de andre Ultravox-platene, noe jeg tror hindret den fra å få samme oppmerksomhet som f.eks. "Vienna" og "Rage in Eden". En annen årsak kan være at interessen for synthmusikk hadde begynt å falme i 1984. Noe som gjorde at Ultravox ikke var like hipp som noen år tidligere. Synd for Midge og co. som hadde laget et mer enn respektabelt album.