Mike Oldfield : Ommadawn

Utgivelsesår : 1975

Produsent : Mike Oldfield

Låtskrivere : Mike Oldfield

 

     Låtene :

1. Ommadawn Prt. 1

2. Ommadawn Prt. 2

 

    

 

"Ommadawn" var det 3. studioalbumet fra Mike Oldfield. Etter suksessene "Tubular Bells" (16 millioner solgte) og "Hergest Ridge". Det ble det første Oldfield albumet som ikke gikk til topps, med sin 4. plass på den britiske albumlisten. Men den ble likevel godt mottatt av kritikerne og fansen. I avstemninger blant fansen rangeres denne ofte som den beste.  

Etter "Tubular Bells" og "Hergest Ridge", visste ikke Mike helt hva han skulle finne på, så han laget en ' tullelåt' i "Don Alfonso" sammen med David Bedford, og ga den ut på singel. Den floppet, men har blitt et populært samleobjekt for Oldfield fans i ettertid. Deriblant meg.  

"Ommadawn" er en tung plate å få taket på. Med sin eksperimentelle, progressive, instrumentale stil. Jeg har hatt plata i en årrekke, men det er først de siste årene at jeg føler jeg har kommet under huden på plata. Og det er en spennende verden jeg har oppdaget.

Som på tidligere plater har Oldfield valgt å gjøre det meste selv. Han komponerer, produserer og mikser. Og han spiller de fleste instrumentene selv. Som han også gjorde det på "Tubular Bells". Eksterne musikere blir bare brukt til koring, trommer, sekkepipe, fløyte o.l. Blant musikerne han fikk med seg var broder Terry Oldfield, søster Sally Oldfield, og Chieftans medlem Paddy Moloney.

Albumet har et spesielt navn. "Ommadawn" er uttalevarianten av ordet "Amadan", som er gaelisk for dum mann/tilbakestående. Og med et stort bilde av seg selv på forsiden, antyder han muligens at det er ham selv som er den dumme mannen.

"Ommadawn" er en monster av en plate. Den er mer variert enn "Hergest Ridge". Deler av plata er lett å nynne med på, mens andre partier kan oppleves som utilgjengelig. Den har primitive stammerytmer, greske og irske stemninger, såre stemninger, og mye spenning. Mike bruker studioteknikken til å lage en kvasisymfonisk struktur, tilpasset 70-talls prog rock. Som en klassisk komposisjon starter han med et tema, som han så lager variasjoner over, og bygger så på med ulike instrumenter og stemninger.

Det starter rolig med noe småklimpring på piano og gitar, og stemningsfull kvinnekoring i bakgrunnen. Vi får så en gitarimprovisasjon fra Oldfield som er spennende å høre på. Bakgrunnskompet blir kraftigere og kraftigere, nesten litt truende. Trompeter og fløyter kommer etter hvert inn og bidrar til å skape en pompøs stemning. 

Men så stopper det hele opp, og det går så over i en glad og lystig middelalderstemning med kassegitar og fløyte, som løsner litt opp. Og nettopp slike partier er det Oldfield er så god på, og som jeg liker så godt.

Deretter får vi igjen gitarimprovisasjoner fra Oldfield. Men denne gang har bakgrunnskompet endret karakter. Han har latt seg inspirere av afrikanske rytmer, noe som gir plata en ny retning og dimensjon. Gitarene blir så 'villere og villere', før de brått stopper opp. Og en enkel, rytmisk trommetakt avslutter side 1.

Side 2 starter med en strøm av el-gitarer, før det går over i behagelig gitarklimpring. Og det er nå Chieftans' Paddy Moloney kommer inn med sin uilleanske, irske sekkepipe. Som sammen med Oldfields følsomme gitarspill skaper en sår og vakker stemning. Med klare irske referanser. Dette går så over i vakkert fløytespill. Fortsatt med Oldfields distanserte gitarspill. Så skifter stemningen, og det hele blir mer dramatisk. Med 'truende' el-gitarspill. Før det igjen skifter stemning, og vi er i middelalderen, på et eller annet hyggetreff med polkalignende gladmusikk. Ikke ulikt hva han gjorde på "Portsmouth" med stor suksess.

Som en kuriøs avslutning på plata har Oldfield lagt inn en snodig men fin greie i form av "On Horseback". Hvor han med platas eneste vokale parti, på en komisk og banal måte forherliger livet på hesteryggen : "Some like the city, some the noise. Some make chaos, and others, toys. But if I was to have the choice. I'd rather be on horseback"." - En fin melodi med barnestemmer til å hjelpe ham på refrenget. Det høres ut som en sang hentet fra engelsk barne TV i beste Postmann Pat stil. Poenget kan være å la lytteren få riste løs litt etter den komplekse musikken forut. 

 

"Ommadawn" betyr som sagt dum mann. Og denne platen er et innblikk i en dum manns tankevirksomhet. Slik Oldfield ser det. For oss andre har det vært en spennende reise i hans musikalske landskap. Oldfield var nok egentlig ganske så fornøyd med hva han hadde skapt her : "Some people find it makes them happy. Other people, it makes them very unhappy. It scared me to death when I did it. When I did that electric guitar, I found it really frightening. I couldn't sleep."

 

Plata varer bare 36 minutter, noe som er usedvanlig kort. I hvert fall i forhold til i dag hvor platene gjerne varer 75 minutt.

   

Dette skulle bli det siste albumet Mike ga ut på 3 år. I mellomtiden kom pønken, og det var ikke lenger like populært å lage kompleks og avansert musikk slik Oldfield laget. Så "Incantations" fra 1978 ble ingen suksess. 

  

Mike Oldfield laget i 1990 en oppfølger, som tok utgangspunkt i "Ommadawn". Han kalte plata  "Amarok" (igjen et gaelisk ord) eller "Ommadawn 2" som den gjerne også kalles, som falt i smak hos fansen.