Simple Minds : Sparkle In The Rain

Utgivelsesår : 1984

Produsent : Steve Lillywhite

Låtskrivere : Jim Kerr, Mel Gaynor, Derek Forbes, Michael MacNeill, Charles Burchill

Bandmedlemmer : Jim Kerr, Mel Gaynor, Derek Forbes, Michael MacNeill, Charles Burchill

 

   Låtene :

1. Up on the Catwalk 

2. Book of Brilliant Things

3. Speed Your Love to Me 

4. Waterfront

5. East at Easter 

6. Street Hassle

7. White Hot Day

8. "C" Moon Cry Like a Baby 

9. The Kick Inside of Me

10. Shake Off the Ghosts

 

    

På samme måte som "New Gold Dream" fra 1982, er dette en en av de klassiske Simple Minds albumene. Utgitt på en tid hvor alt syntes å klaffe for Simple Minds. De solgte bøttevis med plater, hadde en stor fanskare, og kritikerne trykket dem til sitt bryst.

På albumene før "New Gold Dream" hadde bandet vært mer søkende i sitt uttrykk. Det gikk fra garasjerock, til kunstrock og synthpop. Men på "New Gold dream" og "Sparkle in the Rain" hadde de funnet en plattform i skjæringspunktet mellom fengende pop og nyskapende rock. Gjort på en elegant måte. Platene vil for ettertiden bli stående som noe av det bedre 80-tallet hadde å by på. "Sparkle in the Rain" ble også den første Minds plata til å toppe albumlisten i Storbritannia. Og når fans av bandet i dag skal fortelle hvilken plate de liker best, lander de fleste på en av disse to. Så også jeg.

Simple Minds har i alle år vært Jim Kerr og Charles Burchill sitt band. På samme måte som Icehouse var Iva Davies' band. Og det er blitt byttet ut medlemmer mellom nesten hver utgivelse. Men for meg står besetningen på "Sparkle In The Rain" som den klassiske, med Kerr, Forbes, Gaynor,  MacNeill, og Burchill. Derek Forbes ble i ettertid med i det tyske bandet Propaganda, sammen med eks. Minds medlem Brian McGee.

"Sparkle In The Rain" er produsert av den smått legendariske Steve Lillywhite, som her har med seg den kjente sangeren Kirsty MacColl som året etter skulle bli Lillywhites kone

Om plata kan sies å ha et budskap, må det være et religiøst ett. Med hentydninger til korset, Bibelen og omvendelse. Uten at det er så lett å få taket på hva de ønsker å formidle.

Plata starter friskt og fengende med hitèn "Up on the Catwalk". Lydbildet er tett og drivende med MacNeills Jean Michel Jarre-lignende keyboardspill, og et heftig trommepartiet - en sikkerstikk både på gutterommet og diskogulvet i 1984.

Det fortsetter like tett og fengende i "Book of Brilliant things", som også er blant Minds mest populære låter. El-gitaren ligger hele tiden i bakgrunnen og lurer. Mens Jim Kerr viser hvilken stemmeprakt han er i besittelse av. I bakgrunnen hører vi også noe keyboardspill som ytterligere bidrar til å gi låta et fyldigere lydbilde. Låta var også med på liveplata "Live in the city of Light".

Etter to flotte låter, kommer nok en perle i form av "Speed your love to me". Denne er mer gitarbasert enn de andre. Og vi finner igjen det pågående lydbildet, med tunge, hissige trommeslag i bakgrunnen, til tonene fra denne fine melodien. Den var også ute på singel med brukbar suksess.

Og om ikke dette var nok, følger så "Waterfront". Dette er den beste og mest kjente låta fra plata. Og for mange det første møtet med Simple Minds. Den starter med et tungt, repeterende bassriff, som går gjennom hele låta. Den blir etter hvert kompet av en skarp el-gitar, noe stemningsfullt keyboardspill, og Jim Kerrs fyldige vokal. Melodien er særdeles fengende og rytmisk. Det er nesten som den danser foran oss i en bølgende takt. Den oppleves som særdeles vital. Låta var en stor favoritt på konsertene deres opp gjennom årene. 

Deretter roer det ned litt i semi-balladen "East at Easter". Keyboardspillet og trommene vi hører i bakgrunnen bidrar til å lage en drømmende, storslagen stemning. Personlig liker jeg best versjonen fra "Live in the City of light", da den er enklere og mer stillferdig.

Alle disse 5 låtene er blant Simple Minds beste og mest populære, så her kom høydepunktene tett. Side 2 på LPen starter med Lou Reed coveren "Street Hassle", som her har fått et episk, storslagent preg med militærtrommer og et rytmisk keyboard/strykerriff som går gjennom låta. Med Jim Kerrs intense stemme til å drive låta framover. Den kan også gi assosiasjoner til Simple Minds' hjemtrakter i Skottland - en gang for lenge siden. Vakkert, og et originalt valg av når de først skulle gjøre en coverversjon.

"White Hot Day" er en mer rett fram rocker, med et lydbilde det er lett å kjenne igjen Minds på. Den blir etter hvert mer kompleks, på grensen til det rotete.

""C" Moon cry like a Baby" starter med et varmt bassriff, og går deretter over i en lett og ledig poplåt, med en fengende melodi. El-gitarriffet i bakgrunnen er stemningsfullt. Ikke ulikt gitarriffet på "Alive & Kicking". Mange har denne som en favoritt fra plata.

"The Kick inside of me" er også en fin låt, og en låt litt utenom det vanlige. Den ble spilt inn live i studio under ett for å gi den et røffere, mer direkte preg. Og den rocker skikkelig. Om man kan snakke om keltisk rock à la The Alarm og Big Country, er dette Simple Minds' bidrag til sjangeren. De ga absolutt alt, og endte opp med blødende fingre på slutten av dagen. Noe vi skjønner når man hører intensiteten i gitarspillet.

Plata avsluttes med instrumentalen "Shake off the Ghosts", hvor produsent Steve Lillywhite har hatt det morsomt med å legge inn reverserende trommeriff, som går som en rød tråd gjennom instrumentalen. Men i hovedsak er dette en låt hvor Charlie Burchill får vist hvilken glimrende gitarist han er. Normalt kommer gitaren hans i bakgrunnen for Jim Kerrs sang. Men her får han styre showet uten noe vokal til å stjele oppmerksomheten. En pen avslutning på plata.

Jim Kerrs vokal er storslått og imponerende. På oppfølgeren "Once upon a Time" som også er et fint album, synes jeg han tipper over til det pompøse, han blir nesten masete. 

I årene som fulgte beholdt Simple Minds evnen til å lage fengende låter, men de var ikke lenger nyskapende og spennende. Sakte men sikkert mistet de grepet om platekjøperne, og bandet rant mer eller mindre ut i sanden. Selv om de har kommet tilbake. De har i ettertid blitt stående som et typisk 80-talls band. Men da et band som påvirket strømningene innen rock i dette tiåret.