Alan Parsons Project : The Turn Of A Friendly Card

Utgivelsesår : 1980

Produsent : Alan Parsons, Eric Woolfson

Låtskrivere : Alan Parsons, Eric Woolfson

Bandmedlemmer : Alan Parsons, Eric Woolfson

 

    Låtene :

1. May Be a Price to Pay 
2. Games People Play
3. Time 
4. I Don't Wanna Go Home
5. The Gold Bug 
6. The Turn of a Friendly Card, Pt. 1
7. The Turn of a Friendly Card: Snake Eyes 
8. The Turn of a Friendly Card: The Ace of Swords
9. The Turn of a Friendly Card: Nothing Left to lose
10. The Turn of a Friendly Card: The Turn of a friendly card Prt.2

 

   

 

Alan Parsons var en anerkjent mann i det britiske musikkmiljøet lenge før han kom på å stable på beina Alan Parsons Project. Han hadde vært en viktig del av av produksjonen på albumene "Abbey Road" : The Beatles, "Atom Heart Mother" og "Dark side of the Moon" med Pink Floyd. Samt album med Wings og Al Stewart.

Ideen bak bandet var at det ikke skulle være faste medlemmer. Man skulle leie inn folk etter behov. De skulle heller ikke dra på turne eller være i rampelyset. Arbeidet i studio var det viktige, og hver utgivelse skulle ha et nytt gjennomgangstema.

"The Turn of a Friendly Card" var det menneskets forhold til gambling som var det sentrale. Alan Parsons hadde vært på kasino i Monte Carlo, og blitt fascinert av automatene, rulettene, og spillegalskapen rundt det. Dette inspirerte ham til å skrive denne plata. Eric Woolfson var en hyppig gjest på de engelske kasinoene på denne tiden. Så emnet var vel nærliggende for dem. Men det musikalske gir andre assosiasjoner med sitt orkestrale, klassiske preg.

Plata starter på en lett pompøs måte i "May Be A Price To Pay", med bla. en trompet-intro. Den går deretter over i et roligere instrumentalt parti, før Elmer Gantry kommer inn med ordene : "Something's wrong in this house today." Hvor vi blir tatt med til spillehallen hvor de djevelske kreftene rår. 

Låta har et behagelig synthkomp med lett orkestrering fra orkestermester Andrew Powell (Kate Bush, Chris De Burgh, Steve Harley). Samtidig er det noe dramatisk i stemningen, som for å fortelle oss at ting ikke er som de burde.

"Games People Play" er en mer rett fram poplåt som også var ute på singel. Den er fengende med et mer lekent komp, fremført på en fin måte av Lenny Zakatek. Tittelen har Parsons hentet fra en bok ved samme navn, som omhandler de ulike rollene menneskene spiller.

"Time" er en av Parsons mest kjente låter. Og også en av de flotteste. Den har et svalt, tidløst preg over seg. Stemningsfull orkestrering til tonene fra Eric Woolfsons sang, bidrar til å skape en behagelig og fin opplevelse. Eric Woolfson har en myk og vennlig stemme, noe som passer til denne litt melankolske låta. Om to mennesker som kanskje aldri mer skal sees igjen. Og hvor man bare må ta tiden til hjelp. Teksten er nesten litterær i sitt uttrykk.

Side A avsluttes med "I Don't Wanna Go Home" som er en mer rockete låt. Lenny Zakatek har også en mye mer rufsete stemme enn Eric Woolfson. Tangentpartiet midtveis minner meg veldig om noe fra "The Wall" med Pink Floyd, som ble laget på samme tid. Låta er mer direkte og rytmisk.

Side B starter med en  instrumentallåt, og en type låt vi finner på de fleste av Parsons album. Denne gang i form av "The Gold Bug". Først får vi noe som høres ut som plystring, før en bass og et rytmisk synthriff tar over. Deretter får vi en saksofonsolo. Og den minner meg veldig om saksofonpartiet på "Samurai" med Michael Cretu som kom noen år senere. Låta fungerer mest som bakgrunn/stemningsmusikk, i forkant av platas hovedtema.

Og hovedtemaet er "The Turn Of A Friendly Card". Den er delt inn i 5 partier, i en pop-progressiv komposisjon. Førstedelen inneholder hovedtemaet med låta "The Turn Of A Friendly Card". Den er utrolig vakker og melodiøs, og en av mine absolutte favoritter. Den er også min favorittlåt med Alan Parsons Project. Det middelalderske preget, strykerne og den vennlige, fine melodien, er slik jeg ønsker musikk skal være. For å få et innblikk i Parsons musikk, kan dette albumet, og denne låta være en fin start.

Selv om stemningen er middelaldersk og symfonisk, er temaet menneskets hang til å gamble. Mennesker som satser hele livet sitt på et kort, i håp om at det skal bringe dem penger og lykke. Men som setter dem i en enda vanskeligere situasjon. 

"Snake Eyes" er del 2 i denne komposisjonen. Og den er en grei poplåt i typisk 70-talls låtdrakt. Ideen til navnet fikk de fra et kortspill, der man taper alt om 'snake eyes' dukker opp i kortstokken.

"Ace Of Swords" er igjen en låt etter min smak. En instrumentallåt med strykere og et episk storslagent preg. Vi får først noe klaverspill som flytter tankene til eldre tider, før noen mer moderne toner tar over.

Det er låtene med Eric Woolfson på vokal jeg liker best. Så også med "Nothing Left To Lose". Låta er stemningsfull med kassegitar, munnspill, og Woolfsons forsiktige og vennlige stemme. På slutten går den over i reggae, før vi får en reprise av "Snake Eyes" og et el-gitarparti.

Plata avsluttes på en flott måte med melodien til "The Turn of a Friendly Card". Kompet med strykerne og Woolfsons stemme er det samme som i starten. Men den avslutter på en mer pompøs måte, og med et større orkester enn i del 1.

Det er stemningen, de fine melodiene, og det symfoniske preget som tiltaler meg mest ved dette albumet. Temaet, og de mer rockete melodiene kommer mer i 2. rekke. "The Turn of a Friendly Card" er en behagelig lydopplevelse. Og en god grunn til at jeg har Alan Parsons Project som en av favorittbandene mine.

Selv om de klarte en 11. plass i Norge, ble ikke dette noen storselger i resten av verden, men den bidro til at flere fikk øynene opp for dem. Det endelige gjennombruddet fikk de med oppfølgeren "Eye In The Sky", som på mange måter fører både temaet fra "The Turn of a Friendly Card", og det symfoniske lydbildet videre. Disse to holder jeg som Parsons beste album. To album som har gitt meg mange fine opplevelser.