|
Historien
om Crowded House starter på New Zealand i 1972, da Tim
Finn
og Phil
Judd dannet
bandet Split
Enz.
De hadde moderat suksess i årene som fulgte. Gjennombruddet i
Australia, New Zealand, og tildels U.S.A. og Storbritannia kom ikke før
lillebror Finn - Neil
Finn
- ble med i bandet på vokal, i 1977. Han skrev låta "I got You"
som medførte at hvert tiende hjem i Australia hadde plata "True Colours" i
platesamlinga si. Den nådde også 11. plass på albumlisten i
Storbritannia.
I
1985 sa Neil Finn takk for seg i bandet og tok med seg ex.
trommeslager i Split Enz, Paul Hester. Bassist Nick Seymour,
og gitarist Craig
Hooper ble
med i Neils nye band like etter
(sistnevnte ble kort tid etter
droppet). Deretter bar det til U.S.A. og
Los Angeles. Her møtte de keyboardist og produsent Mitchell Froom
(Stan
Ridgway, Los Lobos, Sheryl Crow, Elvis Costello m.m.) som skulle bli en viktig mann for
de. Et slags 4. bandmedlem. De fikk kontrakt med Capitol records. På
denne tiden het de The Mullanes. Plateselskapet likte ikke navnet, og ba
de komme opp med noe nytt. Som en beskrivelse av bosituasjonen sin i
L.A., med folk som fløy inn og ut av leiligheten, valgte de å kalle
seg Crowded House. Gjennombruddet kom ikke med en gang, men gradvis,
etter å ha turnert rundt, og spilt for de rette folka.
I
1986 kom debutplata "Crowded House".
Og med den hitene "Don't Dream It's Over" og
"Something So Strong". De nådde 2. og 7. plass i U.S.A.
Og
med de gode plasseringene i U.S.A. var turen kommet til Europa og
Super Channel.. Det var nemlig der jeg første gang hørte
"Don't Dream It's Over". Jeg falt fullstendig for det nostalgiske
lydbildet, og det flotte refrenget. Den var favorittlåta mi i flere
år etter det. Jeg kjøpte også platene "Crowded House" og
"Temple
of Low Men". Det var flotte album med mange fine melodier, i
beste Beatles tradisjon. Crowded House oppleves som et veldig
'ekte' band, med sin bruk av tradisjonelle instrumenter, og
fine vokalharmonier. I tillegg til fokuset på den gode melodien.
Dessverre
var de to albumene litt for ujevne, med flere intetsigende låter. Noe
som hindrer meg i å gi de noe mer enn en firer på terningen.
På
"Woodface"
fortsatte de i samme sporet som forgjengerne, men denne gang hadde de
jobbet bedre med låtvalget, og kommet opp med mange flotte poplåter,
som ble spilt jevnlig på TV og radio. "Weather With You", "It's Only Natural", "Chocolate
Cake", "Fall At Your Feet", og ikke minst Paul McCartney kloningen "Four Seasons In One Day". De maktet for første gang å fenge meg over et
helt album. Selv om 14 låter kanskje er litt i overkant, og ingen av
låtene er i klasse med
"Don't Dream It's Over".
Siden
forrige utgivelse hadde de funnet plass til storebror Finn, Tim
Finn.
Noe som tydeligvis hadde vært en lykkelig løsning. Brødrene Finn
trives når de får skrive sanger sammen, og deres tostemte
sang har kvaliteter på linje med Simon & Garfunkel.
Egentlig
hadde brødrene tenkt å gi ut en plate under navnet "The
Finn Brothers", men Neil ønsket å dra låtene og Tim inn i Crowded House
i stedet. Og dermed ble låtene med på "Woodface" fra
1991. Dessverre for bandet valgte de å gi ut "Chocolate Cake"
som 1. singel. Noe som gjorde at plata floppet i både U.S.A. og
Storbritannia. Men med utgivelsen av singelen "Weather
With You" våknet i det minste engelskmennene. I 1992, nesten et år etter
utgivelsen, nådde albumet en fin 6. plass der borte. I Norge ble det
13. plass på VG-lista Samtidig som
flere av singlene gjorde det bra på listene. Det var også "Weather
With You",
som sammen med "Four Seasons In One Day"
gjorde at jeg bestemte meg for å gi bandet en ny sjanse.
Plata
starter da også med den ulykksalige 1. singelen som ødela bandets
framganger i U.S.A, og som holdt på å gjøre det i Storbritannia. Når de
i tillegg i låta gjør narr av overvektige amerikanerne, og deres dårlig
smak når det gjelder kunst og musikk, må man begynne å lure. Noe særlig
salgsfremmede der borte var det i hvert fall ikke.
Heller
ikke jeg ble imponert over den, da jeg fikk den presentert. Men i ettertid har jeg fått et mer greit forhold til den. Låta
har et fengende refreng, som blir ekstra tydelig med Finn brødrenes
vokalharmoni. Som så mange andre låter her, kan man dra
sammenligninger til en eller annen Beatles låt. Den har også et
visst svingpreg over seg.
"It`s
Only Natural" er en fengende gladlåt. Rett fram gitarpop,
som er vakkert å høre på når melodien er så fin som den er her.
Men igjen - veldig Beatles aktig. Når Neil Finn i refrenget synger
"oooh!", så er det som å høre Paul McCartney. Blandingen av kassegitar, og en
stemningsfull el-gitar, er også verd å merke seg. 24. plass på
listen i
Storbritannia.
"Fall
At Your Feet" anses av mange som den beste låta fra plata, endog
den beste de har laget. Den var også den andre singelen fra plata.
Hadde den vært førstesingelen kunne ting kanskje blitt annerledes. Igjen
en mid-tempo poplåt med et passe mykt og distansert komp, slik at
stemmen til Neil Finn trer tydeligere fram. Melodien er fin, men det
er refrenget som gjør at man virkelig spisser ørene : "I'll be
there when you call. Whenever I fall at your feet. And you let your tears rain down on me.
Whenever I touch your slow turning pain." Det er melodiøst, vakkert melankolsk, og
stemningsfullt. Rett og slett en nydelig låt.
"Tall
Trees" er en kjappere, mer rockete låt, hvor den tostemte
sangen igjen er høydepunktet. Dette er den første låta som
ikke gir assosiasjoner til
Beatles, men heller til australske Midnight
Oil.
"Weather
With You" er en av to favorittlåter fra denne plata. Den er også den
ultimate senkveld, sommerlåta. Med sin vennlige, hyggelige melodi.
Det flerstemte refrenget og gitarspillet gjør at tankene går til
allsang rundt leirbålet, en varm midtsommerskveld. Det blir lett til
at man mimret tilbake til hyggelige kvelder når man hører den.
Tittelen tolker jeg som at man alltid må ta med seg det gode humøret,
uansett hvor man går. I tillegg til det fengende refrenget, er det
lett rytmiske gitarriffet en annen flott ting på denne låta. En låt
som de fleste liker godt. Den står for mange som en av de fineste låtene
som ble laget på 90-tallet. Og det var som sagt den låta som løftet
albumet
"Woodface" tilbake
på listene. Singelen nådde en sterk 7. plass i
Storbritannia. Sharon
Finn,
kona til Neil Finn er med å synger på denne og andre låter. Noe som
ytterligere forsterket følelsen av at dette er et familieprosjekt.
"Whispers
And Moans" er skrevet av Neil Finn alene. Altså en av de låtene som
ble skrevet for det opprinnelige
"Woodface" albumet. Før de
valgte å slå den sammen med Finn Brothers låtene. Heldigvis slo de sammen platene, for de beste låtene på
denne plata er skrevet av Finn/Finn. Denne er Beatles aktig i el-gitarspillet.
Og et fint refreng løfter låta over det helt ordinære.
"Four
Seasons In One Day" er en perle av en låt. Jeg falt for den
umiddelbart da jeg hørte de framføre den live på MTV. Den
oppsummerer bandets kvaliteter på en fin måte. Den flotte melodien,
stemmeharmoniene, og det enkle gitarspillet som som aldri tar fokuset
bort fra melodien. Dette er låta
Paul McCartney kunne kappet av nok en fot på kona, for å ha fått lov til å
skrive. Den er veldig Beatles-aktig, og melodien har samme kvaliteter som
f.eks. "Yesterday".
Med enkel kassegitar synger Neil Finn
"Four seasons in one day, lying in the depths of your imagination.."
Den har også middelaldersk trubadurstemning i seg. Det
middelalderske orgelet som kommer inn etter hvert forsterker det
inntrykket. De som kjenner diskografien til Crowded House vil også
kjenne igjen "Better
be Home Soon" i den.
"Four
Seasons In One Day" er en klassiker i mine ører.
I
"There Goes God" harselerer de med Gud, om at han i sexy truser misunner
djevelen fordi han tar seg så godt ut i svart. En humoristisk og
velspilt låt, med munnspill til å skape stemning.
"Fame
Is" er en rocker som ville gått rett inn på "The
Rock'n roll album" med The Beatles.
Hammondorgel og røffe gitarriff gjør dette til en bra låt. Den
minner også om de engelske rockebandene fra 90-tallet med James, Pulp, Suede, Blur m.m.
"All
I Ask" er en 40-talls crooner, i beste Cole
Porter
stil. Med pompøs orkestering som minner om den i f.eks. "When
I Fall in love" med Nat King Cole.
Fint å høre på, og en veldig uvant sang fra Crowded House.
Låta er en merkelig hyllest til hukommelsestap. Kanskje er dette en
gammel mann som lett glemmer ting, men som husker den gode tiden da
han var ung?
"As
Sure I Am"er nok en gang en fin melodi, med et taffellignende komp,
hvor det også er funnet plass til noen franske stemninger.
"Italian
Plastic" er skrevet av trommeslager Paul
Hester.
At han skriver låter, er like sjeldent som at Ringo Starr
gjorde det i Beatles.
En morsom låt om en fyr som er en "Bella Bambino" som bare
løper ærend for sin kjære. Kompet har noe av den samme fengende
rytmen som i "Weather With You". Og på refrenget er hele bandet med og korer. Til sammen
bidrar dette til å gjøre
"Italian Plastic"
til en fin låt. Når låta tilsynelatende er over, starter den opp
igjen med gitar, munnspill, sang og roping. Veldig likt det Beatles
gjorde på "Hello Goodbye", hvor også sangen starter opp igjen med
noe "hey now, hello oa" sang fra
McCartney.
"She
Goes On" er en calypso-inspirert kjærlighetslåt, med en fin
trommerytme. Refrenget er svalt og behagelig. Noen trompeter på
slutten bidrar til å lage en gammel stemning. Som om vi var på
Havanna, Cuba, en gang på 50-tallet.
Plata
avsluttes med "How Will You Go" som
er en pen, men sukkersøt låt med flerstemt refreng fra Finn/Finn.
Men
avsluttes og avsluttes.. Som mange band har gjort etter CDens inntog,
får vi her et 'skjult' ekstraspor som ikke gir så mye.
"Woodface"
blir for meg høydepunktet i Crowded Houses diskografi. Den fikk også
jevnt over flotte kritiker da den kom ut, og ble naturlig nok sett på
som en fin videreføring av Beatles-tradisjonen. En tradisjon også band som
Squeeze, Blur,
og vår egen Sondre
Lerche har
vært formidlere av.
Tim
Finn bidro også med vokal på etterfølgeren "Together Alone".
Men bidro ikke på låtskriversiden, og var vel heller ikke lenger å
anse som et medlem av bandet. Det skulle da også bli det siste
albumet fra Crowded House - for denne gang. Et av de fineste bandene 80-, og 90-tallet hadde å by på. Neil Finn fortsatte
i stedet med soloplater, og
bandet Finn Brothers (Tim
og Neil).
|
