|
Big
Country var et av de mest interessante bandene som dukket opp på 80-tallet. Med sine
'sekkepipe gitarer' sjarmerte og imponerte de både
platekjøperne og musikkritikerne. Særlig debutplata "The
Crossing" ble en stor suksess da den kom ut i 1983. I
Storbritannia nådde den 3. plass, mens den nådde topp 20 i U.S.A., Norge, og en
lang rekke andre land.
Anført
av sanger og frontfigur Stuart Adamson
spilte bandet energisk
gitarrock med klare referanser til keltisk kultur og historie. På
sin helt spesielle måte klarte de å få el-gitarene til å høres
ut som sekkepiper, ved hjelp av et batteridrevet apparat holdt over
gitarstrengene, kalt e-bow.
Big
Country ble dannet av skottene Adamson og Bruce Watson i Dunfermline
i 1981. I forkant av dette hadde Adamson opplevd suksess med bandet
The Skids. Også de var fra Dunfermline, og hadde i 1979 en topp
10 hit
i Storbritannia med singelen "Into
The Valley".
I
1982 fikk Big Country sin klassiske besetning da Londonerne Tony
Butler og Mark Brzezicki ble med i bandet på henholdsvis bass og
trommer. De utgjorde en glimrende rytmeseksjon som bidro til det
tette, drivende lydbildet bandet etter hvert ble kjent for.
I
september 1982 ga de ut sin første singel kalt "Harvest Home".
Men det var først da de fikk med seg stjerneprodusent Steve
Lillywhite (U2, Ultravox, Peter Gabriel, Morrissey) at ting begynte
å skje. I utgangspunktet skulle han kun produsere singelen
"Fields Of Fire", men endte opp med å produsere hele debutalbumet
"The Crossing". Med ham på laget ble musikken deres mer
strukturert. Gitarspillet deres hadde fram til da hatt en tendens
til å virke litt rotete og rufsete.
"Fields
Of Fire" ble gjennombruddet for bandet da den nådde 10. plass
i Storbritannia i februar 1983. Den glimrende låta
"In A Big Country" ble gitt ut på singel i mai 1983, og selv
om den ikke solgte like bra fikk den mye ros for sitt spennende
lydbilde. Albumet kom ut i august 1983.
Personlig
ble jeg oppmerksom på Big
Country gjennom en kamerat av meg som hadde gått til innkjøp
av "The Crossing" i 1983. Jeg husker hvor fascinert jeg ble av hvordan de fikk gitarene til å høres
ut som sekkepiper. Også låtene "Fields Of Fire" og "The
Storm" falt i smak. "In A
Big country" ble spilt endel på TV og radio, så dette ble
låta jeg først fikk et forhold til, og den som hovedsaklig
inspirerte meg til å gå til innkjøp av plata.
Det
var også "In A Big country" som startet plata, og som
gjorde at jeg gang på gang ble stående fast i spor 1, der jeg spilte den om og om igjen. Den ble tidlig en av mine
favorittlåter, og er det ennå i dag. 23 år etter.
Den
starter med et heftig trommeparti som etter hvert blir supplert av en energisk
el-gitar.
En gitar som høres ut som en sekkepipe. Det
er både vilt og vakkert. Urkraften som formidles blir forsterket av
Adamsons roping i bakgrunnen. Det er også noe storslått over
melodien. Man føler seg hensatt til et stort landskap, et sted med masse fjell og vill natur. Det er
i hvert fall assosiasjonen jeg får
når jeg hører "In A Big country". Sekkepipegitarene
kommer igjen flere ganger utover i låta. Og det er ikke er noe minus.
Med Steve Lillywhites ved spakene ble "In A Big Country"
en velprodusert låt. Og en fin inngangsport til Big Countrys
musikk.
Plata
fortsetter deretter med den pønk-inspirerte "Inwards".
Elegansen fra "In A Big country" er her avløst med et mer
rufsete lydbilde. Den har en rytme i seg som man kjenner igjen i
Franz Ferdinands plater fra de senere årene. Keltgitaren er også
her på plass, noe som igjen gjør at tankene flyr til Skottland.
Frustrasjonen og håpløsheten mange av tekstene til Big
Country handler om finner man også igjen her. Og få klarer å
uttrykke den med større innlevelse og ærlighet enn Stuart Adamson.
En mann som hadde følt mye av denne håpløsheten på kroppen selv.
Tilslutt tok den også livet av ham. Det virker som om Lillywhite har
ønsket å beholde livefølelsen i låta.
"Chance"
er
derimot en mer stilren sak, med et enkelt gitarriff i bakgrunnen til
å drive låta framover. "Chance" er lavmælt og vakker.
Adamsons vokal kan her minne om Bruce Springsteen,
da de begge har det tunge, litt dystre over seg. Trommeslager Mark
Brzezicki som på dette albumet framstod som en svært dyktig
trommeslager, framviser her en kompleksitet i spillet sitt som
mange pratet om på den tiden låta ble gitt ut. Også et
tangentriff i bakgrunnen, som gir meg assosiasjoner til noe
kinesisk? går gjennom låta på en fin måte.
"Chance"
ble også etter hvert gitt ut på singel, med en fin 9. plass i
Storbritannia som resultat.
"1000
Stars" har som så mange andre av låtene her et litt dystert
preg over seg. Det er nesten så man føler hverdagslitet Adamson synger om i
teksten. Samtidig fornemmer man også her det ville og keltiske. Som lytter oppleves dette som
fascinerende og spennende.
"The
Storm" har et mykere og mer harmonisk lydbilde. Villskapen som
uttrykkes i de andre låtene finner man ikke her. I stedet får man
en trolsk låt som starter med Christine Beveridges engleaktige
stemme, kompet med en vakker gitarsolo i bakgrunnen. Etter hvert blir
dette avløst av kassegitar og Adamsons sang. Selv om lydbildet er
mykt og vakkert, er Adamsons sang sørgmodig. Der han synger om
landsbyen som blir angrepet og brent. Og om mennene som prøver å
finne igjen gjerningsmennene i den bitende vinterstormen som herjer.
Det er ikke vanskelig å leve seg inn i teksten og stemningen låta
uttrykker.
Midtveis får vi pånytt en vakker gitarsolo, der Watson
skaper en gyngende/dansende effekt med gitaren sin. På slutten får vi en
trommesolo fra Brzezicki til tonene fra Beverdiges vokal, før låta
dør ut.
"The
Storm" er uendelig vakker og lett å bli glad i. Jeg holder den
som en av mine absolutte favorittlåter. Den var aldri ute på
singel. Men Big Country har spilt den ofte live. Og den har vært
med på diverse samleplater med bandet.
Big
Country har av mange blitt 'beskyldt' for å være anthem-orientert rockeband. Og i "Harvest Home" er gitarspillet
storslått, som om det var en høytidstund man skal feire. Ved å
legge flere el-gitarer oppå hverandre får man et energisk
lydbilde som man lett lar seg rive med av. Ikke ulikt det Slade gjorde
på "Run
Run Away". Refrenget er fengende, og egnet til å
få fram det gode humøret. Man kjenner også det rykker litt i
føttene når de drar igang med gitarene sine.
"Lost
Patrol" er igjen en litt mer dyster låt med en tung gitarlyd
som for å skape en trykket stemning. Teksten er heller ikke
lystig : "There`s no beauty her friends, just death and rank
decay."
"Close
Action" har også det litt tunge over seg. Men den kelt-inspirerte gitaren skaper likevel en lystigere stemning. De mange
gitarene gjør at Adamsons vokal drukner litt på denne låta.
"Fields
Of Fire" er en av Big Countrys mest kjente låter, og også en
av deres beste. Den har et voldsomt driv over seg som engasjerer
lytteren. Og selv om gitarspillet ligger tykt utenpå hverandre er
det ikke vanskelig å høre Adamsons vokal. Lillywhite har her gjort
en dyktig jobb med å strukturere låta slik at den ikke virker
rotete. Bla. lar han gitarene komme inn en etter en, noe som gjør det
hele ganske så grandiost.
Det
er noe storslått og vilt over "Fields Of Fire". Den har
også noe høyverdig over seg. Som om det var en skotsk
nasjonalsang. For det keltiske stemningen er tydeligere her enn noe
annet sted. Innimellom hører vi noe "hah! hah! hah! hah!", som om det var et rop fra
urtiden.
"The
Crossing" avsluttes på en nesten episk måte i "Porrohman". Den
starter med et 4 1/2 minutt langt instrumentalparti. Først
med noe gitarklimpring som gjør at man seg for seg insekter som
danser på et tjern. Dette blir etter hvert kompet av noen
skarptrommer som gjør at man fornemmer marsjerende soldater. "Porrohman"
skifter stemning flere ganger i løpet av sine 8 minutter, noe som gir
den et progressivt preg, der detaljene ligger i flere lag oppå
hverandre.
Som
så mange andre låter på plata handler "Porrohman" om
vanlige menneskers lengsler og frykt. Adamsons stemme er også litt
sørgmodig, som om han har noe trist å fortelle. Porrohman er
ifølge Stuart Adamson en vest-afrikansk voodoo-doktor.
"The
Crossing" er en plate jeg har spilt mye opp gjennom årene. Jeg vender tilbake til den gang på gang. Den føles
som en del av min identitet, og er blant de 5 beste platene jeg har
i samlingen, noe som etter min mening sier en god del om platas
kvaliteter.
Big Country laget mye bra etter dette
albumet også. Bla. "Steeltown"
fra 1984, og
"The
Seer" fra 1986. Plater som hadde den samme keltiske
påvirkningen som "The Crossing". Så sent som i 1999 laget de
en bra plate i "Driving
To Damascus".
Derfor var det veldig trist at
Stuart Adamson
tok sitt eget liv i 2001. Det føltes nesten som om en som stod nær
meg døde. Men for meg og mange andre Big Country fans lever
musikken videre i beste velgående. Som et unikt minne fra 80-tallet.
|
