"Dare" ble omtalt som en klassiker allerede i sin samtid, som et kunstverk av en plate. Den har i årene etter beholdt denne statusen, som en av de absolutt beste platene 80-tallet hadde å by på. "Dare" har også inspirert andre elektroband i årene etter at den ble gitt ut.  

At Philips Oakey og co. var i stand til å lage mesterverket "Dare", framstod i 1981 som litt av et mysterium, og en gledelig overraskelse. For i forkant av utgivelsen var de avskrevet både av musikkjournalistene, og de som hadde inngående kjennskap til dette bandet fra Sheffield. 

For i november 1980 hadde nemlig de to som kunne spille instrumenter i bandet - Martyn Ware og Ian Craig Marsh - forlatt The Human League til fordel for et nytt prosjekt kalt British Electric Foundation, og senere Heaven 17. Tilbake stod sangeren Philip Oakey og sceneteknikeren Philip Adrian Wright. Ingen av dem kunne spille på noe instrument. De fikk med seg danserne Joanne Catherall og Susanne Sulley, som heller ikke kunne spille noe instrument. Sammen dannet de fire den nye utgaven av The Human League. Litt senere fikk de også med seg Ian Burden og Jo Callis. To menn som kunne spille gitar, men ikke synthesizer.. De fikk beskjed om å legge bort gitarene, og heller lære seg å spille synth. Noe også Oakey og Wright måtte skoleres i. 

The Human League hadde på slutten av 70-tallet vært et av de mest innovative og spennende synthbandene i England, med albumene "Reproduction" og "Travelogue", og hiten "Being Boiled". Men det var altså under musikalsk ledelse av Ware/Marsh, som i 1981 ikke lenger var endel av bandet.

I tillegg til en imponerende evne til å lære seg synthesizerens hemmeligheter på kort tid, og skrive fengende låter, var produsent Martin Rushent den 3. faktoren som førte til suksessen med "Dare". Han hadde tidligere produsert pønkplater med The Stranglers og The Buzzcocks, men hadde rundt 1980 fått en stor interesse for elektronisk musikk og synthesizere. Gjennom arbeid med synthplater med Pete Shelley, og ikke minst Visage, der Rushent lærte mye av folk som Midge Ure, Billy Currie (Ultravox) og Dave Formula (Magazine). Plateselskapet Virgin hadde tro på den nye utgaven av The Human League, og satte Rushent til å produsere plata deres. I Rushents hjemmestudio i Reading ble mesterverket til. 

I mai 1981 fikk publikum et innblikk i hva den nye besetningen holdt på med, da singelen "Sound Of The Crowd" ble gitt ut. En kjølig og rytmisk synthlåt som var godt egnet både til gutt/jenterommet og dansegulvet. Den nådde en flott 12. plass i Storbritannia, og bidro til interesse for utgivelsen av "Dare".  Etter å ha jobbet noen måneder til i studio ga de i august ut den flotte singelen "Love Action". Og dette ble bandets første topp 10 hit med en sterk 3. plass i august 1981. I oktober fulgte "Open Your Heart" med 6. plass. Kritikerne som hadde kommet med endel syrlige bemerkninger angående den nye besetningen måtte nå bite i seg ordene.

Da albumet "Dare" omsider kom ut i oktober 1981var både pressen og platekjøperne fulle av forventninger. Og som nevnt ble de innfridd. Plata gikk til topps i Storbritannia, Canada, New Zealand og Sverige, i U.S.A. ble det 3. plass, mens Norge ble det en fin 6. plass. 

Coveret til plata var like stilrent og futurisk som musikken. Med nærbilder av de 6 medlemmenes ansikter. Ansiktet til sanger Philip Oakey prydet forsiden sammen med en stilfull bandlogo. Oakeys framtoning med tykk eyeliner, leppestift og langt hår var egnet til å provosere, samtidig som han fungerte som et godt blikkfang.

I desember fulgte "Don't You Want Me" på singel. Låta bandet framfor noen andre er kjent for i ettertid. Den gikk til topps i både Storbritannia, U.S.A. Norge, og en lang rekke andre land. I Storbritannia ble det den 5. mest solgte singelen på 80-tallet. Det paradoksale er at bandet ikke ønsket å ha med låta på albumet, langt mindre gi den ut på singel, da de følte den var for svak. Men Virgin og en Simon Draper hadde stor tro på "Don't You Want Me", og trumfet gjennom singelutgivelsen. Noe bandet nok er glad for i dag.

Personlig fikk jeg mitt første møte med The Human League da en nabo av meg som var engelsk, kom hjem fra ferie i England med "Dare" på kassett.  Han fortalte om hvordan 'alle' der borte spilte plata. Og når jeg var på besøk hos ham spilte han stadig vekke denne kassetten. Og jeg lot meg fenge av flere av låtene, bla. "The Things That Dreams Are Made Of", der tekstlinjen "New york, ice cream, tv, travel, good times, Norman wisdom, johnny, joey, dee dee, good times" framstod som både militant, underlig og spennende. 

Jeg kjøpte også endel musikkblader hvor bandet var hyppig omtalt. Etter hvert ble "Don't You Want Me" spilt jevnlig på ungdomsdiscoen. Jeg ble derfor mer og mer interessert i å skaffe meg plata.

Jeg kjøpte ikke plata før en klassekamerat av meg kom fra byen og fortalte at han hadde sett den til 25 kr i en butikk. Vi gikk! derfor de to kilometerne tilbake til byen og kjøpte plata, og så hjem igjen. Jeg var veldig fornøyd da, særlig ettersom plata svarte til forventningene jeg hadde. 

"Dare" starter med den rytmisk kjølige "The Things That Dreams Are Made Of". En låt mange ser på som platas beste, og en låt som muligens kjennetegner plata best. Oakeys monotone stemme, og synthriffet, bidrar til å gi den et dystert preg. Men samtidig som den er dyster er rytmen i låta også fengende, og egnet for dansegulvet. Også den plystrende synthlyden som går som en rød tråd gjennom låta bidrar til å gi  "The Things That Dreams Are Made Of" et litt lystigere preg. Man får også assosiasjoner til Orwells "1984", som et futurisk samfunnsdrama der latter og glede er forbudt. Skremmende og spennende på samme tid. Låta ble merkelig nok aldri gitt ut på singel. 

"Open Your Heart" er en mer rett fram synthpoplåt. Rytmen i låta er lik mange av platas andre spor. Og den plystrende synthlyden man hørte på "The Things That Dreams Are Made Of", finner man også igjen her. I en litt annen setting. Stemmene til Joanne Catherall og Susanne Sulley bidrar til å gi låta et mykt og vennlig preg. Noe som sikkert gjorde den godt egnet for musikkanalene på radio og TV. 

"The Sound Of The Crowd" har også noe av den samme 'truende' stemningen i seg som førstelåta. Med en pulserende synthrytme til å drive låta framover. Refrenget har noe dystert over seg, samtidig som det er fengende og lett å huske. Som så mange andre av Human Leagues låter på denne tiden er "Sound Of The Crowd" godt egnet både for dansegulvet og gutterommet. Den viser igjen bandets geniale evne til å mikse det futurisk spennende, med det dansbare.

I "Darkness" trer selve melodien tydeligere fram enn på de andre låtene. Oakey synger på en nesten crooner-aktig måte, som kan gi assosiasjoner til David Bowie og "Wild Is The Wind". På slutten av låta blir synthrytmen tydeligere.

Rytme er det bærende elementet i "Do Or Die". Også denne har noe truende og kjølig over seg. Samtidig som rytmen gjør den dansbar. Et trompet-lignende synthriff bidrar til at man også fornemmer noe sydlandsk i den. Alt dette til sammen gjør "Do Or Die" til en kompleks og spennende låt. Personlig anser jeg den for å være platas fineste øyeblikk sammen med  "The Things That Dreams Are Made Of" og "Don't You Want Me". 

Side 2 på vinylversjonen starter 'kjølig' med et skarpt fløytelignende synthriff i "Get Carter". Dette blir etter ett minutt avløst av den truende "I Am The Law", hvor man igjen fornemmer stemningen i boken "1984". Philip Oakey utgir seg her for å være en foraktet politimann som folk frykter og hater. Men fra hans ståsted gjør han bare jobben sin, der han beskytter folk mot farer : "You`re lucky I care, for fools like you." Den kan beskrives som stemningsmusikk/filmmusikk. Ikke ulikt det David Bowie gjorde på "Low". 

"Get Carter" og "I Am The Law" er to annerledes låter som bidrar til å gi "Dare" en ekstra dimensjon, bort fra det rytmiske og dansbare.

Den mer minimaliserte "I Am the Law" blir på en kraftfull måte avløst av "Seconds". Med noen tordenlyder som gjør at man får assosiasjoner til bombenedslag og krig. Igjen er stemningen truende, samtidig som "Seconds" er rytmisk dansbar. Det truende finner man også igjen i teksten. Der man har tatt utgangspunkt i mordet på president John F. Kennedy. Idyllen som hersker i forkant av drapet blir i løpet av et sekund forvandlet til bunnløs fortvilelse : "It took seconds of your time to take his life, it took seconds."

"Love Action" er en mer rett fram poplåt, med et litt sydlandsk lydbilde, og Oakeys crooner-aktige stemme. Lydbildet er fylt av detaljer som gjør det svært hyggelig å lytte til den. Midtveis nærmest rapper Oakey ordene : "I believe, I believe what the old man said, though I know that there's no lord above." Akkurat denne rappingen ble samplet av bandet Utah Saints noen år senere i "Believe In Me" (8. plass i Storbritannia).

Plata avsluttes på en grandios måte med monsterhiten "Don't You Want Me". Både melodien og kompet til låta er godt håndverk, og egnet til å la seg fenge av. I utgangspunktet høres det ut som en standard kjærlighetsduett, der Philip Oakey og Susanne Sulley skifter på å synge tekstlinjene. Men i stedet for den standard 'gutten møter jenta og de lever lykkelig alle sine dager', er dette en låt om ulykkelig kjærlighet. Der mannen som plukker opp jenta mens hun jobber i en bar, forventer at hun vil være ham evig takknemlig for at han fikk henne bort derfra. Men etter 5 år takker hun for seg og går videre i livet uten ham. Dette finner han svært urimelig, etter alt han har gjort for henne : "Don't you want me, you know I can't believe it when I hear that you won`t see me." De fleste av låtene på "Dare" har en dyster undertone i tekstene, og som man skjønner er ikke denne noe unntak. 

"Dare" ga The Human League mye heder, og mange kroner inn på kontoen. I årene etter klarte ikke bandet å følge opp suksessen verken kunstnerisk eller salgsmessig. Selv om "Human" fra 1986 gikk til topps i U.S.A. Og "Mirror Man" og "Facination" nådde 2. plass i Storbritannia. Begge sistnevnte var produsert av suksessprodusent Martin Rushent. Dessverre trakk han seg ut av samarbeidet med The Human League i 1983. Og de fleste vil nok være enig i at bandet aldri ble det samme etter det. Dessverre. 

"Dare" fremstår som spennende og frisk også i 2015. Nesten 30 år etter at den ble gitt ut. Som en av de beste og mest innflytelsesrike platene som er laget.