The Christians : Colour

Utgivelsesår : 1990

Produsent : Laurie Latham

Låtskrivere : Henry Priestman

Bandmedlemmer : Henry Priestman, Garry Christian, Russel Christian

     Låtene :

1. Man Don't Cry 

2. I Found Out 

3. Greenbank Drive 

4. All Talk 

5. Words

6. Community Of Spirit 

7. There You Go Again 

8. One More Baby in Black 

9. In My Hour Of Need

   

  christians     christians     christians    

    

The Christians bestod av de tre brødrene Russel, Garry og Roger Christian, og eks. It's Immaterial medlem Henry Priestman (med norske aner). De ble dannet I Liverpool i 1984. Deres tre første singler "Hooverville", "Forgotten Town" og "When The Finger Points" gjorde det alle bra på den britiske singelllisten. Noe som løftet debutalbumet deres opp på en 2. plass på albumlisten. Før utgivelsen av albumet valgte den eldste av Christians brødrene, Roger, å gi seg i bandet, da han ikke fikk synge hovedvokal. 

Det tok 4 år før The Christians kom med oppfølgeren "Colour". I forkant av utgivelsen ga de ut singelen "Words"

Og det var da jeg for alvor oppdaget bandet. Jeg hadde hørt endel av låtene fra "The Christians" uten å bli fenget av de da. Men låta "Words" falt jeg fullstendig for. Det er egentlig en folk-song. Og i Christians' versjon fikk den et lydbilde låta verdig. Den starter først rolig med pianospiling. Før vi får en lang og vakker fiolin-intro som høres veldig irsk ut. Denne går så over i et roligere soulparti hvor Garry viser hvilket uttrykk og varme han har i stemmen. Det hele blir veldig sakralt. På slutten får vi igjen denne vakre fiolinen, samtidig som vi hører Garrys stemme, nå litt i det fjerne. Låta ebber ut på en smakfull måte, til tonene av Priestmans keyboardspilling. 

Mye av suksessen til Christians ligger i Priestmans dyktighet som låtskriver og tangentmann. Og Garry Christians fantastiske soulstemme. På "Colour" fungerer dette veldig bra. Låtene er av høy kvalitet - nesten litt gospelaktig. Hele tiden innhyllet i vakre lydbilder skapt av Priestmans keyboards.

Plata begynner med "Man Don't Cry". En lavmælt sang, hvor stemmene deres brukes sammen på en fin måte. Soul/pop på sitt beste, og veldig gospellaktig. Men det er ikke bare selve melodien som er bra. Både på denne, og de andre låtene på plata er det alle de små detaljene som Priestman får til rundt låtene som løfter plata til til et høyere nivå. Så også på denne. 

"I Found Out" og "Greenbank  Drive" følger i samme sporet. Velprodusert og behagelig musikk. Dette er hvit pop koblet sammen med svart soul. Og resultatet blir en nytelse. "All Talk" har et litt høyere tempo. Selv om den er grei nok er det likevel platas dårligste. Men det sier mer om at alle de andre låtene er veldig bra. 

"Community Of Spirit" får Priestman lov til å eksperimentere med keyboards og blåsere, noe som resulterer i en fyldig og kompleks låt. 

"There You Go Again" er også en pen poplåt. Bra melodi og fint sunget av Garry. 

"One More Baby In Black" er nok en flott låt. Det er litt mere trøkk her, og de andre korer bra. Og her er det både gitar- og keyboardpartier som fenger. "One More Baby In Black" har en veldig fin melodi, og hitpotensiale i mengder. Så det er synd at den ikke var ute på singel. 

Plata slutter med en rett fram gospellåt i "In My Hour Of Need". Den har en lengre intro med keyboards og trommer. Den er mer som en salme enn en poplåt - med bønn til Gud om hjelp. Her får Garry hjelp fra en kvinne med like mye soul i stemmen som ham. Også et helt kor kommer inn på slutten av låta (The London Community Gospel Choir), noe som gjør det svært vakkert. Denne er mer sakral enn "Amazing Grace", og en verdig avslutning på plata.

Soul musikk har aldri vært min sterke side. Men om dette kan kalles soul, evt. pop-soul, så er jeg frelst på soul. For dette er bra laget. Elegant og vakkert. Og veldig bra gjennomført av dyktige musikere. 

Plata gikk da også til topps på albumlisten i Storbritannia, og førte til flere utmerkelser. Veldig fortjent. Oppfølgeren "Happy In Hell" som også hadde sine høydepunkt, floppet. Og siden var det stille rundt Liverpoool gutta. Helt til 2003, da ga de ut "Prodigal Sons", uten at heller den var i nærheten av dette.