Utgivelsesår : 1982

Produsent : Alan Parsons, Eric Woolfson

Låtskrivere :  Alan Parsons, Eric Woolfson

Bandmedlemmer :  Alan Parsons, Eric Woolfson

1. Sirius
2. Eye In The Sky
3. Children Of The Moon
4. Gemini
5. Silence And I
6. You're Gonna Get Your Fingers Burned 
7. Psychobabble
8. Mammagamma [instrumental]
9. Step By Step
10. Old And Wise

Alan Parsons Project bestod i hovedsak av Alan Parsons og Eric Woolfson. Bandet ble dannet etter at  Parsons bla. hadde vært med og produsert "Dark Side Of The Moon" med Pink Floyd. Ideen bak bandet var at produsent og låtskriver skulle styre prosjektet, og hyre inn musikere etter behov. Og ikke omvendt slik de da følte var vanlig, der Parsons måtte følge ideene til bandene han jobbet med, og i tillegg fikk dårlig betalt. Bla. av Pink Floyd.

Etter sukssesen med "Turn Of A Friendly Card" lanserte de sitt sjette album "Eye In The Sky" i 1982. På plata hadde de med seg noen av de folkene som hadde preget de tidligere albumene : Andrew Powell (orkestrering), David Paton (bass og vokal), Ian Bairnson (gitar) og Stuart Elliot (trommer). Dette var dyktige folk som hadde fortid i Pilot og Steve Harley & Cockney Rebel. I tillegg til at Woolfson og Paton synger, hadde de lånt inn vokalister som Chris Rainbow, Lenny Zakatek, Elmer Gantry og Colin Blunstone. 

På de foregående albumene hadde Parsons hatt et gjennomgangstema. Men pga. kritikk mot det valgte han å tone ned temaet på denne plata. Ordene : "Eye In The Sky" henspiller på overvåkningskameraene i taket på casinoene som kikker ned på gamblerne.  (Eric Woolfson brukte på denne tiden mye tid i casinoer, noe som ga dem denne ideen.) Tidligere temaer var : roboter, kvinner, E. A. Poe, pyramider, science-fiction, og gambling. 

Parsons og co. var kjent som dyktige studiomusikere. Og "Eye In The Sky" var 'state of the art' i 1982. Det symfoniske lydbildet, og bruken av det nye instrumentet fairlight (se bildet), hvor man via en computer kunne legge inn all slags lyder digitalt på en keyboard. Noe som gjorde det mulig å spille lydene av på tangentene. Ganske banalt i dag, men nyskapende i 1982. Det ga en effekt som gjorde inntrykk, faktisk ennå idag.  

Plata starter instrumentalt med "Sirius". En litt mystisk, 'galaktisk', pompøs greie som setter standarden for plata. De som ikke tror de har hørt noe av Parsons har likevel garantert hørt denne. Den har blitt brukt i alle slags tv-program som bakgrunnsmusikk, eller som stemningsskaper. Chicago Bulls i U.S.A. bruker den som intro når de skal presentere spillerne.

Når den er ferdig, går likevel bassen videre inn i "Eye In The Sky" på en behagelig og smakfull måte. Eric Woolfson synger med en lavmælt og vennlig stemme på "Eye in the Sky", noe som bidrar til å gjøre den så vakker. Også Parsons produksjon er flott, noe som til sammen bidrar til å gjøre den til en klassiker. Bla. nådde singelen 3. plass i U.S.A. Låta henspiller som sagt på overvåkingskameraer i casinoer. Men kan også bety satellitter som er så sterke at de ser rett på oss, og hva vi bedriver tiden med. Privatliv er det slutt på iflg. teksten.

"Children Of The Moon" er nok en vakker sang, med en fin melodi og et kraftfullt refreng. Også bruk av stort kor, messinginstrumenter som trompet, trombone, valthorn, eufonium og tuba bidrar til å gjøre det ganske så storslått. Når sangen fades ut, fortsetter noen himmelske stemmer å synge noen sekunder til, før "Gemini" tar over. "Gemini" er en naken låt hvor Chris Rainbow synger vakkert, med sin egen stemme som backing-vokal. Det er også lagt på noen ekko-effekter på låta.

"Silnce And I" er platas mest storslåtte låt. Den starter lavmælt og rolig med Woolfsons stemme, i en låt som har mye middeladerstemning i seg. Deretter går den over i en symfonisk del hvor hele 95 symfonikere deltar, ledet av dirigent Andrew Powell - veldig pompøst og flott, og absolutt en favoritt på denne plata. Låta slutter som den startet med Woolfsons lavmælte sang.

Side B starter med rockeren "You're Gonna Get Your Fingers Burned". En låt som er ganske så forskjellig fra de andre på dette albumet. Rett fram 80-talls rock, som fenger bra, og som sikkert egnet seg bra på bilstereo'n på den amerikanske motorveien. Såkalt AOR som amerikanerne kaller slik musikk.

"Psychobabble" har en lett gjenkjennelig basslinje, som kombineres med Elmer Gantrys rå stemme og litt enkel pianospilling. Låta kjennes også ved politisirenene midtveis, kompet av et enkelt synthriff. Ikke ulikt det Trio gjorde på "Da, Da, Da" i sin tid. Fengende å høre på, i tilleg til at den i sin tid passet for dansegulvet. "Psychobabble" var også ute på singel.

"Mammagamma" er nok en instrumentallåt. Den ble gjerne brukt i forbindelse med TV-program, så den bør være kjent. Låta er spilt av en computer. Parsons brukte mye tid til å programmere maskinen, for å få det til høres ut slik han ville. Den kan minne om den mer kjente "Lucifer" av Parsons. På konserter spilte Parsons gjerne en medley av  "Lucifer"/"Mammagamma" som han kalte "Luciferama". Også italienske Pink Project hadde suksess med mikse "Mammagamma" sammen en annen låt : Pink Floyds "Another Brick In The Wall". I en låt de kalte "Disco Project".

"Step By Step" er ikke av de mest spennende å høre på. Den er litt  for standard rock/pop. Det mest  interessante er at Parsons plugget Bairnsons gitar rett inn i mixebordet, uten å gå via noen forsterker. Resultatet ble noe som lå midt imellom elektrisk og akustisk gitar. 

Plata avsluttes med nok en nydelig symfonisk ballade i "Old And Wise". Den er om mulig enda vakrere enn "Silence And I". Kanskje fordi den har en enda bedre melodi. Også her er det brukt et symfoniorkester for å skape et storslått stemning. I tillegg gjør Mel Collins en flott jobb med sin saksofon-solo. Teksten er også av det slaget man kan fordype seg i.  Om det å sette pris på de venner man har hatt i livet, i det man blir gammel og er i ferd med å dø.

"Eye In The Sky" ble spilt inn i Abbey Road Studios, hvor også Parsons startet karrieren sin. I tape-biblioteket. Han mottok også 9 grammys for beste produksjon med "Eye in the Sky". Bandet Camel jobbet samtidig med Parsons i Abbey Road studio. Og de hyret inn noen av de samme musikerne som hjalp Parsons på "Eye In The Sky", noe som førte til at deres album "The Single Factor" ble litt lik "Eye in the Sky". Uten at den hadde de samme kvaliteter eller suksess.