|
"Mother
Fist" var
den andre platen jeg kjøpte med Marc
Almond etter det svært vellykkede
kjøpet av "Stories
Of Johnny". Selv om det var fellesnevnere var dette en annen type plate. Mye
dystrere, melankolsk, og enda mer stemningsfullt. Marc hadde fått hjelp av multi-instrumentalisten
Martin McCarrick som spilte ulike orientalske
instrumenter, Nigel Eaton på instrumentet hurdy-gurdy, og Enrico
Tomasso på trompet og trombone. Til sammen skapte dette en folkelig
pub-atmosfære som kledde disse fengslende låtene om en fallen
boksechampion, en mannlig gatehore, desperate kvinner, og havets
stemmer.
Instrumentet
hurdy-gurdy
"Mother
Fist"
går fra det helt vakre utsøkte i låter som "Melancholy
Rose", "Ruby Red" og
"Angel
In Her Kiss". Til det mer nakne, triste i låter som "The
Champ". Man blir nesten vemodig av å høre historiene om bokseren
som går fra å være den store stjernen, til å være ensom og
forlatt, sittende med hodet i fanget, gråtende.
Trist
er også historien om den mannlige prostituerte i "The
Hustler". Almond beskriver her en rå verden, samtidig som den er
fascinerende. Almond har alltid latt seg inspirere av livets
skyggesider. Skyggesider han selv var endel av i mange år :
Over there in the
cold
Stands the hustler his eyes are old
He has seen a million
Ugly scenes
Places where men droop with mould
The backrooms where soiled goods are sold
Seen with opened eyes
Since frail fifteen
Almonds
vakre uttrykksfulle stemme sammen med backingbandet The
Willing Sinners'
smakfulle orkestrering utgjør en flott helhet. Stemningsfull og
vakkert. Ikke ulikt det Nick Cave har gjort på sine album.
Annie
Hogan som
hadde fulgt Almond siden tiden i Leeds på 70-tallet, via
Marc & The Mambas, er med som låtskriver på platen. Samtidig
er hun med som medlem av The Willing Sinners, der hun spiller orgel
og piano.
Annie
Hogan
"The
Sea Says" er en annen fin låt. Du simpelten føler stemningen av sjøen
som slår mot land, mens vinden svakt visker "the sea says"
til deg. Smakfullt og
vakkert.
"Mr.
Sad" skifter fra naken vokal til full orkestrering, og tilbake
igjen. En låt som svinger bra.
Plata avsluttes med nok en
franskinspirert låt i "The River". En rett fram god popmelodi. Som "The
Champ" handler den om det å gå fra lykke til frustrasjon.
Den
fineste låta på plata er likevel tittellåta "Mother
Fist", som også starter albumet. Og det var nok den låta som
mer enn noe annet bidro til å
gjøre Marc Almond til favorittartisten min en periode. Uttrykksfull
og stemningsfull som låta er. Jeg
ser for meg Almond sittende på en fransk kafè. Med sitt lille
orkester bestående av en bass, et trekkspill, og en gitar. Syngende
denne vemodige sangen. Den
drar inn momenter fra både sigøyner- og fransk musikk. Noe som
tiltaler meg veldig. I hele tatt er det en elegant og flott laget låt.
Som på mange måter illustrerer Almonds talenter. Det å mestre
ulike stilarter og dra det inn i musikken.
"Mother
Fist" (albumet) er en vanskelig plate å beskrive, da den ikke ligner på
så mye annet som er laget. Muligens med unntak av Nick Cave og
det han gjorde på "The Good Son" og
"The Boatman's Call". Bare litt mer melodiøst og vakkert. Plata
ville sikkert fungert bra i en teateroppstening. Den utstrakte bruken av piano,
pumpeorgel, cello, marimba, fransk trekkspill, trombone og trompet,
er med på å gi plata et særpreg.
Veldig
mange musikkanmeldere elsker denne plata. Og jeg kan ikke forstå
hvorfor den ikke slo gjennom hos publikum da den kom ut. Noe den
absolutt hadde fortjent. Dette kan sies om mange av de platene
Almond har laget. De holder et mye høyere nivå enn platene til
Soft Cell, som solgte mye bedre.
"Mother
Fist" har vært en favoritt siden jeg kjøpte den, og den føles
fortsatt veldig ekte, også etter alle disse årene. Og jeg har
fortsatt stor glede av å høre på den.
|
