|
Chris
Lowe og Neil Tennant traff
hverandre i en platebutikk i London i 1981. De fant ut at de hadde
felles interesse for elektronisk musikk, og bestemte seg for å
danne et band sammen. De kalte seg Pet
Shop Boys i respekt for noen venner som jobbet i en dyrebutikk. De slet
lenge for å slå gjennom. Både "West End Girls",
"One
More Chance" og "Opportunities" ble
gitt ut uten større suksess. Men da Stephen Hague produserte
"West
End Girls" pånytt, tok det av. Låta gikk til topps både i
Storbritannia og U.S.A. Noen hevder at om låta kan regnes som en rap,
var det den første raplignende låta til å gå til topps i U.S.A.
Endel svarte er nok uenig i den definisjonen. Også de neste
singlene fra albumet gjorde det brukbart. Og albumet nådde en fin
3. plass i Storbritannia (i Norge ble det 13. plass).
Jeg
må innrømme at jeg var utrolig tregt ute med å oppdage dette
bandet. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å mislike dem før jeg hadde
hørt noe fra dem. Jeg visste jo at "West
End Girls"
var en stor hit overalt. Kanskje var det noe med bandnavnet som
gjorde at jeg dømte dem på forhånd. Jeg ble vel heller ikke imponert
etter å ha hørt låta første gang. Det måtte flere lyttinger til, evt.
at jeg også fikk med meg den gode musikkvideoen til låta, som gjorde at jeg skjønte
at dette var bra. Jeg ble etter hvert ordentlig hekta på "West
End Girls".
Jeg likte også
oppfølgeren "Love Comes Quickly",
som hadde et lydbilde som tiltalte meg.
Jeg
jobbet i en elektrobutikk på den tiden
"Please"
ble gitt ut, og der benyttet jeg anledningen til å spille plata om og om
igjen. Jeg kopierte også enkeltlåter fra plata til mine egne hitkassetter.
Men tlslutt ble jeg bare 'nødt' til å kjøpe den.
"Please" starter tøft med "Two Divided By Zero". Og er den låta som skiller seg mest ut på
albumet. Da den ikke er så melodiøs som de andre, med et ganske
så pompøst elektronisk lydbilde. Mens Neil Tennant
innimellom sier "divided by, divided by". Men
det fungerer faktisk veldig bra. Så bra at jeg tror den ville egnet
seg som singel. Uansett en markant start på plata. Pet Shop
Boys startet som et synthband. Og i 1986 var ikke denne
sjangeren like populær som noen år tidligere. Så det var tøft
gjort å starte plata med en låt som til de grader oser av synth.
"West
End Girls" er kjent for de fleste. Ennå idag er den blant mine
absolutte favorittlåter. Snakkingen/rappingen til Tennant er
tøff - sånn passe nøktern i stilen, i tillegg til det kule synthriffet. Men først og fremst tror
jeg det er stemningen i låta som tiltaler meg. Det er så man
virkelig føler hvordan østkantgutta driver hvileløst rundt i byen
på jakt etter vestkantjentene... Låta uttrykker på en måte håpløshet.
Og den manglende melodien forsterker dette inntrykket.
"Opportunities"
er en glimrende poplåt. Bra melodi med et passende synthkomp. Den
starter elegant med en lett pianosolo, før en hard synhtrytme slår
inn, og låta er igang for alvor. Låta vil også
huskes for de lite flatterende ordene : "You got the look, I
got the brain, let`s make a lot of money".
"Suburbia"
har noe av det samme som
"West End Girls" ved
seg, på den måten at den formidler en undertrykt stemning. Om
gutta fra drabantbyen som ønsker seg et mer meningsfullt liv enn å
bare henge rundt. Hundebjeffingen i starten på låta bygger opp om
stemningen (løshundene som sprer uhygge i nabolaget?). Stemningen,
sammen med den gode melodien gjør dette til en bra låt. Jeg liker singelversjonen bedre enn albumversjonen.
4
av 5 låter på A-siden var ute på singel. Ingen på side B.
Likevel er det ikke noe dårlig albumside, for alle låtene holder bra
standard. "Tonight
Is Forever" er nok en pent produsert poplåt. Den starter
som en intro til en eller annen kriminalfilm, før den går over i
et lett mellomparti, før keyboardriffet til selve låta kommer
inn. I 1989 covret Liza
Minnelli "Tonight Is Forever", i en versjon
produsert av Pet Shop Boys.
"Violence"
er kanskje ikke av de mest spennende låtene på plata, men den er
en veldig typisk Pet Shop Boys låt i måten Tennant snakker/synger.
"I
Want A Lover" er også god popmusikk. Som mange andre av PSB
sine låter ligger den svært nære til å være disco.
"Later
Tonight" er noe så sjelden som en pianoballade. Uten noe synthkomp,
noe som er befriende mellom all synthen.
"Why
Can't We Live Together" er nok en låt som ville egnet seg som
singel, fortrinnsvis beregnet for dansegulvet. For dette er ren
discomusikk. En stilart Pet Shop Boys har vært innom ofte siden
denne plata. Kompet er veldig likt "Into The Groove" med
Madonna.
Jeg tror også Madonna - slik hun framstod rundt 1986 - ville
passet til å synge denne låta. Den høres ut som om den var
skrevet for henne.
"Please"
er en gjennomført plate. Og imponerende når man tenker på at
dette er deres første. Lydbildet er proft hele veien gjennom. Stephen
Hague
som er en av 80-tallets store produsenter, har nok bidratt til
det. Samtlige låter har singelpotensialet i seg. I tillegg til at
plata fungerer som en helhet.
|
