Utgivelsesår : 1980

Produsent : Conny Plank, Ultravox

Låtskrivere : Midge Ure, Warren Cann, Billy Currie, Chris Cross

Bandmedlemmer : Midge Ure, Warren Cann, Billy Currie, Chris Cross

1. Astradyne

2. New Europeans

3. Private Lives

4. Passing Strangers

5. Sleepwalk

6. Mr. X

7. Western Promise

8. Vienna

9. All Stood Still

På 70-tallet framstod Ultravox som et 'kunst-punk' band under ledelse av John Foxx. Men før denne utgivelsen hadde det skjedd en viktig endring i besetningen. Foxx forsvant ut, og inn kom Midge Ure. En skotte med teft for suksess og gode låter. Han hadde tidligere vært medlem av Slik som hadde hatt en nr.1 hit i Storbritannia. I tillegg til at han hadde vært med i The Rich Kids sammen med ex. Sex Pistols gitarist Glen Matlock, og såvidt innom Thin Lizzy på en turne.

Med ham endret Ultravox lydbilde. Fortsatt var det synthbasert, men lydbildet var mer stilrent. Og låtene var bedre. På den korte tiden mellom "Systems Of Romance" (1978), og "Vienna" (1980) hadde de funnet en ny identitet som de holdt fast ved i en 5 års periode. 

1. singelen "Sleepwalk" nådde bare en 29. plass på den britiske singellisten, likefullt var det den som sørget at de i forveien fikk platekontrakt med Chrysalis Records.  Og det var bedre enn de noen gang tidligere hadde gjort, men likevel. "Passing Strangers" nådde ikke opp i det hele tatt. Men med 3. singelen "Vienna" tok det av. Den nådde 2. plass på den britiske singellisten, og ble også kåret til beste låt i 1980 i en avstemning. Dette gjorde at også albumet fikk et nytt løft, med 3. plass som bestenotering i Storbritannia. Plata ble blant de mest sentrale i den nye bølgen av synthplater som kom på starten av 80-tallet. Den kjølige stemnningen på plata fenget mange. Også coveret var spennende utformet, av den kjente fotokunstneren Anton Corbijn.

Plata starter med den kanskje mest 'kjølige' av alle låtene på plata. Muligens for å sette standarden? "Astradyne" er en behagelig instrumentallåt. Den har en stemning som gjør at den kunne passet i en eller annen serie om universet. Samtidig som den er rytmisk.

Det litt 'kosmiske' navnet på låta var satt sammen av Royal Air Forces motto : 'Per Adua Ad Astra' (gjennom motgang skal vi nå stjernene), og rakettmotor produsenten Rocketdyne.

"New Europeans" bryter det syntetiske lydbildet ved å starte opp med en el-gitar. Låta kan likevel være en representant for den nye synthbølgen blant ungdommen gjennom sin tekst : "His modern world revolves around the synthesizer`s song". "New Europeans" har også en veldig bra melodi og komposisjon.

"Private Lives" er en bra låt, men samtidig litt anonym. Den har et synth-tema som kjennetegner Ultravox, og som man finner lignende av på flere av låtene. 

"Passing Strangers" er en elegant synthlåt med en markant eurofeel. Den har også et sonisk preg i refrenget, med referanser til David Bowies Berlin-trilogi fra 70-tallet. Og da særlig "Look Back In Anger" fra "Lodger".

"Sleepwalk" var som nevnt den første låta som ble gitt ut på singel fra denne plata, og låta som gjorde at Chrysalis valgte å gi Ultravox platekontrakt, etter at de var sparket fra Island. Selve refrenget er litt enkelt. Men det er røft og rytmisk, med fokus på syntharrangementet.

"Mr. X" er annen flott låt. Den har litt av det samme kalde synthpreget over seg som "Astradyne". Teksten handler om jakten på Mr. X, og stemningen i låta er som på i en krimfilm. Warren Cann snakker litt uforståelig. Midtveis i låta får vi et klassisk parti som minner litt om fiolinspillet på "Vienna". I hele tatt en elegant låt. På en annen versjon snakker Warren på tysk (Herr X). Noe jeg syns kler låta, da det på en måte gjør den enda mer mystisk. 

"Western Promise" har en trommerytme som går gjennom hele låta, i tillegg til et lett gjenkjennelig synthtema. Midtveis i låta får vi et parti med heftigere trommerytmer, kompet med noe som høres ut som en syntetisk stemme. Tøft!

"Vienna " er blant mine favorittlåter, og er også den låta Ultravox er mest kjent for. Det er en nydelig komposisjon. Den starter med en rolig rytme, og noe som høres ut som torden. Rytmen går fortere og fortere utover i låta, til den blir vakkert avløst av en sørgmodig synth-fiolin. Det er nesten så man får frysninger så flott som det er. Mens Midge Ure synger uttrykksfullt : "this means nothing to me, oh! Vienna". Komposisjonen er klassisk i stilen, i tillegg til at det er en flott melodi. 

"All Stood Still" gjorde det bra som singel, men den føles litt malplassert på plata. "Vienna burde avsluttet plata på en "sakral" måte. I stedet kommer man ned på jorda med denne synthriff baserte låta. Det er en god popmelodi, men ikke noe mer. Den burde heller vært plassert før eller etter "Sleepwalk", da de passer bedre sammen.