Neil Mullane Finn: Født 27. mai 1958, Te Awamutu, New Zealand

Tim (Timothy) Finn: Født 25. juni 1952, Tel Awamutu, New Zealand

Nicholas More Seymour: Født 9. desember 1958, Benalla, Victoria, Australia

Paul Newell Hester: Født 8. januar 1959, Melbourne, Australia

Mark Hart: Født 2. juli, 1953, Fort Scott, Kansas, U.S.A.

Craig Hooper: Født ?, Australia

Matt Sherrod: Født 11. juli 1968, Sør California, U.S.A.

 

     

Crowded House slo gjennom med sin Beatles-lignende gitarpop i en tid der musikkscenen var preget av band som hadde forkjærlighet for synthesizere og annet moderne produksjonsutstyr. De ble for mange en påminnelse om at ting kan gjøres enkelt med gitar, vokal, trommer, orgel, og likevel slå an hos platekjøperne. Slik deres "Don't Dream It's Over" gjorde over det meste av verden i 1987. En låt som senere har gått inn i klassikernes rekker, og som mange artister gjør sin coverversjon av. Slik Paul Young gjorde med suksess i 1991.

I U.S.A. ser man gjerne på bandet som et slags one-hit-wonder, da det kun var "Don't Dream It's Over" og "Something so Strong" som markerte seg på Billboard. Mens i Europa opplevde de en økende suksess med de påfølgende albumene. 

Neil Finn var hele tiden den skapende kraften i bandet, i tillegg til at han var sangeren og lederen. For de fleste som kjenner Crowded House er det Neil Finn man først og fremst forbinder de med.

 

Neil ble født på den andre siden av jordkloden, på New Zealand. I Te Awamutu som ligger på den nordligste øya vokste han opp med sin eldre bror Tim. Tim kom til å bli en musikalsk kompanjong også i voksen alder. Da de var små opptrådte de for foreldrene, der de sang sammen tostemt. Noe de også kom til å gjøre lykke med senere i livet. Neil lærte seg tidlig å spille piano, hvor særlig Beatles' låter ble pugget. Han begynte å skrive egne låter i ung alder. Det første han skrev var en melodi til en tekst som befant seg på inner coveret i en Donovan plate. Senere lærte han mye av platene til Elton John, Cat Stevens, Neil Young og David Bowie. Og ikke minst ble storebror Tims suksess med det New Zealandske bandet Split Enz en viktig motivasjonsfaktor. Split Enz ble dannet i 1972 da Neil var 14 år gammel. Dette opplevde suksess i hjemlandet, og fra 1975 ble de store også i Australia. Et platemarked det var viktig å slå gjennom på om man var fra New Zeland. 

Neil fikk lov til å være oppvarmingsartist for Split Enz ved en del anledninger. I 1976 dannet han sitt eget band kalt The After Hours. Bandet hans ble regnet som lovende, men da Phil Judd sluttet i Split Enz i 1977, ble den ledige plassen i bandet tilbudt Neil, som slo til. Han var da bare 19 år, og måtte lære seg å spille el. gitar for å kunne ta jobben. Fram til da hadde han nemlig kun spilt kassegitar.

Og på mange måter ble Neil bandets redning. For etter skuffende albumsalg på slutten av 70-tallet, tok han kommandoen når det gjaldt låtskriving på "True Colours" fra 1979. Ikke minst med låta "I got You" som han også sang. Dette ble bandets store hit, med høye plasseringer mange steder i verden. Bla. 12. plass i Storbritannia, og topp 60 i U.S.A. I hjemlandene Australia og New Zealand solgte plata 200.000. Noe som tilsa at hvert 10. hjem der nede hadde plata i huset.

Split Enz med Paul Hester til venstre, Neil Finn og Tim Finn er lengst til høyre.

Før dette hadde motløshet preget bandet, og man snakket om å oppløsning. Men etter denne suksessen gikk ting bedre. Ikke minst i U.S.A. der de fikk 3 album på rad inn på Billboard topp 60. I 1983 ble Paul Hester med i bandet på trommer. Han hadde tidligere spilt i bandet Cheks, og hadde blitt anbefalt av Rob Hirst fra Midnight Oil om å prøvespille for Split Enz. Han skulle senere bli med Neil over i Crowded House. På samme tid valgte broder Tim å gi seg i bandet, noe som plasserte Neil som leder av bandet. Men etter et album i 1984 bestemte man seg får legge inn årene med en avskjedsturne. På denne ble også Tim Finn med. Deretter satset broren Tim på en solokarriere.

Etter at Split Enz ble oppløst ønsket Neil Finn å danne et nytt band. Han ønsket også å endre musikkstil, fra new wave-stilen Split Enz hadde på slutten, til et enklere, mer klassisk lydbilde. Han dro så til Melbourne på jakt etter dyktige musikere som kunne bli med i hans nye band. Den første han tok med i bandet var sin gamle venn Paul Hester som hadde vært med i Split Enz. Han var forøvrig fra Melbourne. Han fant også fram til Nick Seymour, en selvlært bassist som var utdannet innen film. Seymour som var yngre bror av Mark Seymour fra Hunters & Collectors hadde tidligere vært medlem av band som Marionettes, Bang, og The Horla. En Craig Hooper ble også med i bandet, men han ble droppet etter kort tid. Men han var innom lenge nok til å bli kreditert for låta "Recurring Dream" - riktignok sammen de andre i bandet. Navnet for det nye bandet var i starten Mullanes, etter mellomnavnet til Neil. Deres første opptreden sammen var 11. juni 1985.

Deretter dro bandet ut på en miniturne i Australia, før de deretter satte kurs for Amerika der de fortsatte turneen. Her ble de oppdaget av det amerikanske selskapet Capitol records. Like etter gikk de igang med innspillingen av debutalbumet sitt. Trioen ble koblet opp mot produsenten Mitchell Froom - en person som skulle få stor betydning for bandet, der han produserte deres 3 første, suksessrike album. Han hadde fram til da produsert album med Rick Springfield, Elvis Costello, Janet Jackson, Narada Michael Walden, og Stan Ridgway (The Big Heat)

Mitchell Froom produserte 3 av Crowded Houses album.

Samarbeidet skulle også bli fruktbart på den måten at Froom ga bandet et mer 'amerikansk' lydbilde, og han var veldig klar i sine innvendinger underveis i produksjonen. Motsatt ga de tre plateproduksjonene med bandet Froom rykte som en av de beste i bransjen. 

Samtidig som de produserte låter, opptrådte de på klubber i L.A. området. Under navn som Krakatoa Chorus, Barbara Stanwyckae's Chest og The Largest Living Things. Sistnevnte navn tok Paul Hester med seg da han mange år senere dannet sitt eget lokale band i Melbourne. 

Det var Capitol som stilte krav til at de måtte komme opp med et nytt bandnavn, i stedet for Mullanes. De landet da på Crowded House, som illustrerte forholdene de levde under, i det gamle, nedslitte huset de leide i L.A.

Debutalbumet deres kom allerede i 1986, og het "Crowded House". Plata hadde et litt nostalgisk lydbilde som kunne gi assosiasjoner til The Beatles, og andre klassiske gitarband fra 60-tallet. Neil Finns sterke melodier, slik som "Don't Dream It's Over", ble aldri kvalt av Frooms produksjon. 

"World where you Live" var den første singelen  fra albumet, uten at den skapte interesse noe sted. 

Derimot gjorde "Don't Dream It's Over" markedsføringsjobben for bandet, da den sjarmerte alle som hørte den. Imidlertid gjorde den seg ikke gjeldende på listene i U.S.A. og Storbritannia før i 1987. I Australia gikk den til topps i juni 1987. Mye av skylden for at det tok lang tid før den nådde ut til folket, fikk Capitol Records som gjorde lite for å promotere plata da den var ferdig. I U.S.A. ble "Don't Dream It's Over" en stor hit med en 2. plass på Billboard. Mye takket være en hyggelig, state-of-the-art musikkvideo som fulgte låta. I U.S.A. ble "Something so Strong" også en stor hit med en 7. plass. 

Fra videoen til "Don't Dream It's Over".

I hjemlandene Australia og New Zealand solgte "Crowded House" til multi-platinum. Albumet ble fulgt av en turne, hvor også det tidligere Split Enz medlemmet Eddie Raynor var med. Dette var på samme tid som "Don't Dream It's Over" begynte å gjøre seg gjeldende på listene rundt om. Et lykkelig sammentreff skulle det vise seg.

Etter dette ble Crowded House et populært band å invitere til talkshows og musikkprogram. Både fordi de var fra "down under", og fordi de hadde mye humor og vennlighet i seg som slo an blant folk. Humoren til bandet er viden kjent. Men sammen med deres ofte triste låter, kan resultatet bli litt feil. Som når de står på scenen og slår en skrøne, for deretter å synge "Hole in the River". Om tanta som ligger død i et hull i elva. Senere har "Crowded House" dukket opp på flere lister over noen av tidenes beste plater. Og flere kjente musikere har nevnt den blant de 10 beste albumene i platesamlingen sin.

Etter at turneen var ferdig gikk Crowded House i studio for å produsere sin neste plate. Neil hadde "Mediocre Follow-up" som arbeidstittel på plata. Men den endte opp med med "Temple of Low Men" - en tittel som refererte til noen kjente evangelister som skapte storm på den tiden da albumet ble gitt ut. Platecoveret med de tre medlemmene, var tegnet  av Nick Seymour fra bandet. Han fikk dermed nytte av sin bakgrunn som kunsttegner. Også de andre Crowded House albumcoverne er tegnet av ham. Noe som ble et kjennemerke på Crowded House. Plata ble gitt ut i juli 1988.

"Temple of Low Men"

"Temple of Low Men" fikk et litt annet lydbilde enn forgjengeren. Litt mørkere, litt mer melankolsk, og den hadde ingen hitlåter a' la' "Don't Dream It's Over". Kritikerne mente at dette var en mer voksen, helstøpt plate. Men salget ble svært skuffende. En 12. plass med det forrige albumet, ble nå til en 40. plass i U.S.A. med dette albumet. I Storbritannia nådde verken singlene eller albumet listene. I Norge hadde "Don't Dream It's Over" vært en brukbar hit, men ingen av de første albumene til Crowded House slo an. Det var flere låter på plata som burde blitt hits, slik som "Better be Home soon", "Into temptation" og "I feel Possessed". Og igjen gjorde Capitol en slett jobb med promoteringen av albumet. Bandet selv følte de hadde laget en bedre plate enn den forrige, mer helstøpt og tidløst. Så for de var det dårlige platesalget en stor skuffelse. Et paradoks var det at når musikkbladene og avisene skulle regne opp de beste albumene fra 1988, var denne med på mange av listene. Uten at det hjalp så mye.

Bandet hadde planer om en større U.S.A. turne, men dette ble droppet. I stedet konsentrerte de seg om Canada og Australia, hvor de ble tatt vel imot.

Sommeren 1989 så de ikke lenger noen framtid for bandet, så det ble oppløst. Noe av grunnen var at de savnet familiene sine. Neil hadde på MTV sendt en hilsen til familien sin der hjemme med ordene 'Better be Home soon'. Og han ønsket å gjennomføre det løftet. I tillegg var Neil og Nick uenig om hvordan bandet skulle framstå overfor publikum. Bla. var Neil lei av å se seg selv på forsiden av platecoverne, cover som Nick hadde laget. Det gikk så langt at Neil på et tidspunkt kastet Seymour ut av bandet, men etter en måneds tid tok Seymour kontakt med Finn, og de la uenigheten bak seg.

I bakhodet hadde Neil likevel tanker om et tredje Crowded House album. Så han fortsatte å skrive nye låter. Men han slo det så fra seg, da han syntes de var for dårlige. I stedet hadde han funnet tilbake til sin eldre bror Tim. I Split Enz hadde han hele tiden følt seg mindreverdig i forhold til Tim, pga. alderen. Men når de nå satte seg ned for å skrive låter, kunne de gjøre det sammen, som to likeverdige musikere. Tanken var at de skulle gi ut låtene under navnet The Finn Brothers. Men Neil foreslo at de kunne bruke disse låtene, sammen med det beste av det han hadde skrevet i forkant, og gi det ut som Crowded House. Det betydde at Tim Finn måtte bli det 4. medlemmet av bandet.

Tim og Neil dro så til Los Angeles hvor de møtte Nick, Paul, og produsent Mitchell Froom. De spilte både Neils egne låter, og de skrevet i felleskap med Tim. De andre likte best Finn/Finn låtene. Og den neste plata endte da også opp med 9 Finn/Finn låter, 4 med Neil Finn, og en av Paul Hester (Plastic Italian). Nick og Paul var i utgangspunktet litt skeptisk til å få Tim inn som medlem av bandet, men det gikk seg fort til.

3. plata "Woodface" med Tim Finn som medlem, ble gitt ut sommeren 1991. Og om forgjengeren var dyster og melankolsk, var dette en samling med svært fengende låter man lett kunne nynne med på. I tillegg til flotte melodier, sang de to brødrene tostemt på mange av låtene, på en måte som selv Simon & Garfunkel ville vært stolt av. 

På coveret av plata hadde Nick valgt å avbilde et treansikt, som illustrerte platetittelen. Noe man må anta at Neil var fornøyd med. Bandet var litt uheldig med valg av 1. singel, da "Chocolate Cake" som forsåvidt var en grei låt, og som omhandlet amerikanernes forkjærlighet for søtsaker, ikke hadde det samme hit potensialet som de neste singlene. En følge av det var at U.S.A. igjen mistet interesse for bandet. For verken albumet eller de påfølgende singlene som  ellers gjorde det bra i Europa og Australia, hevdet seg i U.S.A. "Woodface" klarte bare en 83. plass der. Noe som var 43. plasser ned i forhold til den forrige platen. 

"Woodface"

Også i Europa var man lunken til albumet da "Chokolate Cake" kom ut. Albumet nådde en 34. plass i Storbritannia. Så kom "Fall at your Feet" som nådde topp 40 med en 17. plass. Som "Don't Dream It's Over" gjorde det i 1987, var det "Weather with you" som bidro til å løfte albumsalget i Europa. Den sommerlige allsang-låta nådde 7. plass i Storbritannia i februar 1992. På samme tid kom "Woodface" inn på listene igjen med en 6. plass. Også singler som "It'only Natural", "Four seasons in one day" nådde topp 30 i Storbritannia. Sistnevnte som minnet mye om The Beatles, handlet om New Zealands største by Auckland.

Crowded House ble etter hvert en gjenganger på Top of the Pops.

Også i Norge ble "Woodface" bandets egentlige gjennombrudd, med en 13. plass. Slik det var så mange plasser rundt om i verden. På New Zealand gikk plata helt til topps, mens i Australia ble det 2. plass.

Bandet opplevde nå fortjente solskinnsdager med stort platesalg, opptredener på Wembley, og utmerkelser fra den engelske dronningen for deres bidrag til kunsten.

I november 1991 forlot Tim bandet midtveis i turneen de var ute på, uten at det lå noe dramatikk idet. Muligens følte han seg ikke som et ekte medlem av Crowded House, og derfor heller ikke ønsket å fortsette i bandet. I 1993 var han tilbake med sitt eget "Before & After" album.

I 1993 fikk Tim og Neil utmerkelsen "Order of the British Empire" fra Dronning Elisabeth for sitt bidrag til New Zealands musikkliv.

I 1993 ble amerikanske Mark Hart tatt inn som medlem av bandet. Han hadde tidligere vært såvidt innom Supertramp, og spilt med Crowded House på den tiden de laget "Temple of Low Men". Da de skulle i gang med nytt album, valgte de å droppe Mitchell Froom som produsent, til fordel for det tidligere Killing Joke, The Orb medlemmet Youth. Youth heter egentlig Martin Glover, og hadde base på New Zealand. Plata ble også spilt inn på New Zealand, på Karekare Beach, der Neil hadde noen venner med et hus som de kunne låne. Noe som forklarer tittelen på åpningslåta "Kare Kare".

Resultatet var at 4. plata "Together Alone" ble en mer variert plate enn de foregående. Den inneholdt typiske Neil Finn ting som "Distant Sun" og "Locked Out". I tillegg til mer røffe el. gitarlåter, og elementer fra australsk maori musikk. Plata ble en stor suksess over det meste av verden da den kom i oktober 1993, utenom U.S.A. I Storbritannia debuterte den på 4. plass på albumlisten, en liste hvor "Woodface" fortsatt befant seg. I Norge nådde den 14. plass.

"Together Alone"

Deretter dro de nok en gang ut på turne. Denne gang i Europa. De var akkurat dratt ut på en Australia turne da Paul Hester bestemte seg for å gi seg i bandet, 15. april 1994. Årsaken til at han sluttet var at snart skulle bli far for første gang, og ønsket å bruke mer tid sammen med familien i Melbourne. Paul var senere med i ulike TV show i Australia, som medlem av barnemusikk bandet The Wiggles, der han var 'Paul the Cook'. Og han startet sin egen restaurant i Melbourne. I tillegg til at han ble medlem av hobbybandet The Largest Living Things

Crowded House fortsatte Australia turneen med en Peter Jones på trommer. Høsten 1994 følte Neil Finn at de hadde turnert nok, og valgte heller å produsere en plate for Dave Dobbyn, i 1995. Samme år kom også den lenge etterlengtede plata fra brødrene Finn, kalt "Finn". Men verken den eller de senere solo albumene fra brødrene ble noen større suksesser i Europa eller U.S.A. Likevel offentliggjorde Neil Finn at Crowded House var historie i 1996.

24. november 1996 holdt bandet en avslutningskonsert foran 120.000 mennesker utenfor Sydney Opera house, som en av de største konsertene som er holdt i Australia. Som oppvarmingsband hadde de Custard, Powderfinger og You am I. Overskuddet fra konserten gikk til Sydneys barnehospital. Det ble i 2006 også gitt ut en CD og en DVD fra denne konserten.

Avslutningskonsetren til Crowded House ble foreviget på "Farewell to the World".

Som en verdig avslutning på et flott band, ble samleplata "Recurring Dream-The Very best of Crowded House" gitt ut samme år. Og med den fikk bandet sin første listetopper i Storbritannia. Den gikk også til topps på New Zealand og i Australia. I Norge nådde den 5. plass. Plasseringer som viser at folk likte bandet godt, i hvert fall når de fikk alle perlene deres på en CD (eller to, da det også ble gitt ut en dobbel CD av samleplata). 

Samleplata inneholdt også 3 nye låter, med "Everything Is Good for You", "Instinct" og "Not the Girl You Think You Are". Til innspillingen av disse 3 låtene var Paul Hester for anledningen tilbake bak trommene i Crowded House.

I 2000 ble det gitt ut en fin CD kalt "Afterglow" som samlet noen av de mange låtene som ikke hadde blitt med på noen av de foregående platene. Bla. "Recurring Dream", som hadde vært tittel på den forrige samleplata, men ikke tatt med der. Og som var spilt inn på den tiden da de fortsatt het The Mullanes, med Craig Cooper på gitar.

"Afterglow" nådde 18. plass i Storbritannia.

         

Samleplatene "Recurring Dream-The Very best of Crowded House" og "Afterglow".

I 2003 kom Paul Hester og Nick Seymour sammen igjen, da de spilte med Melbourne bandet Tarmac Adam.

I 2004 kom også Neil og Tim sammen igjen, nesten 10 år etter den forrige Finn Brothers plata. Og "Everyone is here" ble en stor suksess med en 8. plass i Storbritannia, og plasseringer på Billboard. Noe som kan sees på som en happy ending. Etter flere år med dårlig salg.

Brødrene Finn. Tim og Neil.

Nick Seymour flyttet til Irland etter at Crowded House ble oppløst. Hvor han bla. var med i bandet Deadstar, og produsert plate for bandet Bell X 1. Mens Mark Hart ble med i Supertramp igjen.

I 2005 ble Crowded/Split Enz hyllet på coverplata "She Will Have Her Way", som var spilt inn av ulike kvinnelige artister fra Australia. Den nådde topp 5 på albumlisten både i Australia og New Zealand. I 2010 ble denne fulgt opp med plata "He Will Have His Way", der mannlige artister fra 'down under' tolket Crowded Houses mest kjente låter.

26. mars 2005 fikk verden den triste beskjeden om at Crowded Houses trommeslager gjennom mange år, Paul Hester, var død. Han ble funnet hengende i et tre i en park i Melbourne, Australia, i nærheten av der han bodde. Politiet utelukket at det lå noe kriminelt bak dødsfallet, noe som pekte i retning av selvmord. Hester hadde i tiden forut slitt med depresjon. Han etterlot seg samboer og to barn. Hester som bare ble 46 år hadde i de senere årene jobbet innen media.

Litt senere ble det arrangert en minnekonsert for Paul Hester, der Finn brødrene og Nick Seymour stod på scenen sammen, i Royal Albert Hall i London. Helt forrest på scenen stod det en skarptromme, med en hatt oppå, til minne om Paul.

Neil Finn: "When we lost Paul it was like someone pulled the rug out from underneath everything, a terrible jolt out of the dark blue. He was the best drummer I had ever played with and for many years, my closest friend."

Paul Hester 8. januar 1959 - 26. mars 2005

I januar 2007 overrasket Neil Finn en hel musikkverden med nyheten om at han og Nick Seymour planla å dra ut på turne som Crowded House. Også et nytt album kalt "Time on Earth" var under innspilling. Gjenforeningen var overraskende på bakgrunn av uttalelser Neil kom med etter selvmordet til trommeslager Paul Hester i 2005, der han avviste at Crowded House kunne komme sammen igjen. Men nå hadde han og Nick kommet på andre tanker. Til stor glede for de mange Crowded House fans verden over som gjerne vil ha flere plater fra bandet.

Paul Hester

Bakgrunnen for det overraskende comebacket var at Nick Seymour ble invitert til å bidra på Neil Finns neste soloplate. Underveis i innspillingen fant de tonen så bra at de ønsket å gjøre noe mer ut av det. Og da ble en gjenforening av Crowded House et naturlig ønske. Neil Finn: "After spending most of last year making music and hanging out with my friend Nick Seymour we are now announcing our intention to reform Crowded House with a new record entitled 'Time On Earth'."

Også tidligere C.H. medlem Mark Hart ble med på plata, og en etterfølgende turne. Bandet var også på leting etter en trommeslager til å ta over etter Paul Hester. Finn: "We are conscious that Paul Hester was above all a great drummer and we are currently auditioning to find someone special to take that role".  

I februar 2007 fant de denne trommeslageren i Matt Sherrod, som tidligere hadde spilt i Beck. Han har også gjort seg bemerket som låtskriver for flere kjente artister. Neil Finn: "It's a go with Matt Sherrod for the drumming chair". Interessen for trommene hadde Sherrod fått da han var 9 år gammel.  Han hadde også bakgrunn som aktivist der han kjempet for rettighetene til sorte amerikanere.

Matt Sherrod fikk det ærefulle ansvaret med å ta over plassen bak trommene i Crowded House. 

Ettersom plata i utgangspunktet var tenkt som en soloplate, og ble spilt inn over en lengre periode, var det mange studiomusikere som bidro på plata. Finn, Seymour, Hart og Sherrod spilte kun sammen på 4 av platas låter.

Gjenforeningen av Crowded House, og deres jakt på ny trommeslager ble behørig omtalt i media verden over. Noe som viste at interessen for bandet fortsatt var stor. 

17. mars 2007 opptrådte Crowded House foran 50 fans i deres øvingsstudio, nær Bath i England. I et studio som ellers tilhører Peter Gabriel.  Konserten ble kringkastet via internett, der de framførte låter fra det kommende albumet, i tillegg til gamle hits. To dager senere opptrådte de i Bristol, England.  Og 29. april opptrådte de på Coachella valley music and arts festival i Indio, California. 

Finn, Hart, Seymour og Sherrod i 2007.

Albumet "Time on Earth" var ute i butikkene 2. juli 2007. Med seg på plata hadde de fått Ethan Jones og Steve Lillywhite (U2, Big Country, The Pogues) som produsenter. Og Johnny Marr (fra The Smiths) til å spille gitar på to låter. Marr skrev også "Even a child" sammen med Neil. 25. juni ble uptempo låta "Don't stop now" gitt ut på singel for å promotere albumet. Den klarte ikke å markere seg på listene. Bedre gikk det for "Time on Earth" som nådde 1. plass i Australia, 2. plass på New Zealand, 3.plass i Storbritannia, og 46. plass i U.S.A. Ellers var det så som så med plasseringene rundt om. I Norge nådde den ikke opp på VG-lista.

"Time on Earth" fra 2007

Pressen skal ikke ha skylden for den variable mottagelsen til plata. For selv om den ikke ble utropt til noen klassiker, var de fleste positive. Forsiktig, vakkert, bittersøt, varm, melankolsk var noen av adjektivene som ble brukt om plata. Samtidig mente mange at den med sine 60 minutt var for lang, og at det var for mange mid-tempo låter som man ikke festet seg ved.

Coveret på plata var som vanlig laget av Nick Seymour. Inspirasjon til bildet med mannen som blir spist av en slange fikk han fra boken "Historien om de nordiske folkene" (1555) skrevet av den svenske historikeren Olaus Magnus.

Boken "Historien om de nordiske folkene" (1555) som inspirerte Seymour.

Fredag 3. august 2007 dro bandet ut på en større verdensturne for å promotere albumet. De startet opp i Mashantucket i U.S.A. Etter 25 konserter i Nord-Amerika fortsatte de turneen i Europa. Torsdag 11. oktober stod de på Sentrum scene i Oslo. Tracklista på konserten var denne :

Mean to me
World where you live
Say that again
Fall at your feet
Don't stop now
Pour le monde
Love you till the day
Hole in the river
People are like suns
Not the girl
Nobody
Even a child
In my command
Distant sun
.Private universe
Fingers of love
Weather
Something/Pinapple/There goes God her
Don't dream it's over
4 seasons in one day

De gamle låtene som publikum kjente til best fikk naturlig nok best mottagelse. Noe som gjorde at Neil mumlet noe om at de kastet bort tiden ved å spille "People are like suns" fra den nye plata. Likefullt var det en hyggelig kveld der både publikum og bandet koste seg.

De fortsatte turneen 'down under' den 28. oktober, til glede for sine mange lokale fans i Australia og New Zealand. 11. desember ble turneen avsluttet i Royal Albert Hall, London.

De som ikke fikk med seg noen av konsertene har mulighet til å laste de ned via crowdedhouselive.com. Der mange av de konsertene de gjorde i U.S.A. er tilgjengelig for nedlasting i sin helhet, i både MP3 og FLAC format. Bootlegs ble dermed ikke like interessant for fansen, da de på denne måten kunne lage sine egne live CDer.

17. september 2007 ble den Neil Finn skrevne låta "She called up" gitt ut på singel.

I april 2009 startet Crowded House arbeidet med en oppfølger til "Time on Earth", I Neil Finns eget Roundhead Studios. Plata ble produsert av Jim Scott, som tidligere hadde samarbeidet med Neil. Noe av innspillingen ble også gjort i Scotts studio i Los Angeles. I juni 2010 var "Intriguer", som plata ble kalt, klar for utgivelse. I den anledning fortalte Neil at plata inneholdt 'unexpected twists and turns, and some songs that sound like nothing we've done before'.

Dagbladet i Norge tok seg tid til å anmelde plata, og omtalte den slik: "Låtvalget er mer variert, og arrangementene rommer musikalske detaljer som beriker lydbildet." Også ellers i verden var omtalen av "Intriguer" stort sett positiv. Og salgsmessig gjorde den det bra, med 1. plass i Australia, 3. plass på New Zealand, 12. plass i Storbritannia, 7. plass i Hellas, og 10. plass i Belgia.

"Intriguer" fra 2010.

Plateutgivelsen ble fulgt opp med en større verdensturne i 2010 for å promotere den nye plata. Etter konsertene kunne folk kjøpe musikken fra konserten de nettopp hadde hørt, på USB minnepenner. 15. juni 2010 var Crowded House tilbake i Norge igjen, da de stod på Sentrum Scene.

I oktober 2010 ble det igjen gitt ut en samleplata med Crowded House, kalt "The Very Very Best of Crowded House".

18. mai 2012 døde tidligere Crowded House trommeslager Peter Jones av kreft, kun 49 år gammel.

 

   
     
        

                            
Crowded House

1986

Temple of Low Men

1988

Woodface

1991

 

Together Alone

1993

Time on Earth

2007

Intriguer

2010

1. Don't Dream It's Over

2. Weather with You

3. 4 seasons in One Day

4. Into Temptation

5. World where you Live

6. I feel Possessed

7. Better be Home soon

8. Distant Sun

9. Fall at your Feet

10. Something so Strong

 

1. Woodface

2. Crowded House

3. Temple of Low Men

4. Together Alone

5. Time on Earth

6. Intriguer