Jeg gikk til innkjøp av flere samleplater og studioalbum i årene som fulgte uten at den store E.L.O. interessen ble vekket. Det var først senere da jeg kjøpte "Eldorado" at jeg fikk det store kicket på bandet. "Eldorado" er en utrolig flott plate, først og fremst pga. den lekne symfoniske stilen. Jeg får assosiasjoner til "Fantasia" og "Silly Symphonies" med Disney når jeg hører plata. Man fornemmer de fire årstider i de symfoniske arrangementene. Mens når man hører "Can't get it out of my mind" er man i et Beatles-landskap. Spennende! 

Plata førte til en fornyet interesse for de andre E.L.O. platene jeg etter hvert hadde i samlingen min. "Discovery" var også en tøff plate i sin krysning mellom disco og elektro-pop. Jeg gikk deretter til innkjøp av "Out of the Blue" som har noe av det samme lydbildet. Også "Xanadu" er en morsom plate å lytte til om man ikke tar sin musikksmak for høytidelig. Det er  først og fremst en partyplate som også er egnet å lytte til. "Time", "Secret Messages" og "Balance of Power" er mer ujevn. Men de inneholder glimrende spor som "This is the News", "Hold on Tight" og "Calling America". 

E.L.O. er et band som var i konstant forandring gjennom sin levetid. På de første platene får jeg assosiasjoner til Asbjørnsen & Moe, og mørke, dystre norske skoger i låter som "In Old England Town", "The Battle of Marston Moore" og selvfølgelig i "In the Hall of the Mountain King". Det dystre cellospillet på de første platene ligger lysår unna de kommersialiserte discopop låtene fra f.eks. "Discovery". Produksjonen var også en helt annen. 

Men hver plate har sin sjarm og sin egenart, noe som gjør E.L.O. til spennende musikk å lytte til. Mange vil nok avfeie bandet som pompøst og kommersialisert. Med et pretensiøst ytre. Men om man ikke har for mange fordommer er E.L.O. glimrende musikk å drømme seg bort i. Man kan reise inn i mørke skoger, Disneys` fantasiverden, Beatles' psykedelia verden, eller til 70-tallets diskotekgulv. Med lydmagiker Lynne som reiseguide.