Bak: Jens, Aagot, Karl, Ingrid, Sten-Erik og Karen-Marie.

Foran: Kirsten og Karl-Erik Gunderssen. Foto: Privat

Gunvor Hall, Ola Isene, Lillebil Ibsen og

Jens Gunderssen. Foto: Oslo Nye Teater

Victor Bernau, som var sjef på Det Nye Teater i Oslo, så Jens Gunderssen opptre i 1939. Han fikk en rolle i stykket ”Sjette etasje”, og fra den profesjonelle scenedebuten i april 1939 ble Det Nye Teater hans arbeidsplass. To år tidligere var han i England hvor det egentlig var meningen at han skulle studere jus, det var i hvert fall det han fortalte sin far (som finansierte oppholdet!) Sannheten var at han hadde klart å komme seg inn på et skuespillerkurs i London. Under denne tiden skrev han også reisebrev og teateranmeldelser for aviser i Drammen. Jens ønsket, foruten å bli skuespiller, å bli journalist.

Både på og utenfor scenen spilte Jens Gunderssen mange roller. Ved siden av å være  en allsidig skuespiller var han teatersjef og regissør, og han påtok seg tunge verv i norske og nordiske kunstnerorganisasjoner. I de fem første etterkrigsårene engasjerte han seg sterkt i organisasjoner for norske og nordiske scenekunstnere. 1945 ble han styremedlem i Norsk Skuespillerforbund, og året etter påtok han seg formannsvervet i foreningen. Han var også medlem av Norges Kunstnerråd 1947–50, formann i Nordisk Skuespillerråd 1947–49, styremedlem i Nordisk Teaterutvalg 1947–50 og medlem av Statens Filmråd fra 1951.I 1950 blir stillingen som sjef for Radioteateret utlyst. Det var første gang i NRKs historie at dette skjedde. Jens Gunderssen blir innstilt som nummer en. Grunnen til dette var: ” i tillegg til hans utdannelse, at han har lagt for dagen fremragende administrative og organisatoriske evner samt musikalsk skjønn” (som det het i NRKs begrunnelse)

Foto: NRK

Som sjef for Radioteateret skjønte Jens at han var nødt til å bringe inn en mer tidsriktig profil i radioen. Dette resulterte i et mer politisk spor. Han satte opp en rekke nye norske stykker av forfatterne Johan Borgen, Odd Eidem, Olav Nordrås, Inger Hagerup, Jan-Magnus Bruheim, Torvald Tu, Ebba Haslund, Alex Brinchmann, Tor Jonsson, Sjur Lothe, Tarjei Vesaas og sørget for Finn Carlings debut. Rekken av utlandske hørespill var stykker av Eugene O`Neill, Elmer Rice, Arthur Miller, Ferenec Molnar, Jean Giraudoux, James Joyce, Arthur Schnitzler, Georg Büchner, Bertolt Brecht, William Butler Yeats og T.S Elliot. 

Blant de mest populære stykkene av utenlandske forfattere var ”Sorry wrong number” med Wenche Foss i hovedrollen. Jens sitt største formeksperiment i Radioteateret var etterkrigstidens første påskekrim; ”Paul Temple og Gregory-saken” i 10 deler. I tillegg kom også publikumsfavorittene Paul Cox og Dickie Dick Dickens.

Og Jens forsatte å overraske; Den nye teatersjefen var del av et venstreorientert teatermiljø rundt Axel Otto Normann og Hans Jacob Nilsen som lenge hadde jobbet for et ekte folketeater, der politiske skuespill skulle stå på spilleplanen. Holdningen til Jens ble ikke så godt mottatt av det sosialdemokratiske NRK. Dette fordi den inneholdt elementer av pasifisme, som var svært upopulært i antikommunistiske kretser i Arbeiderpartiet. Reaksjonene innenfor NRK miljøet var veldig sterke.

Medlem av programutvalget og varamann for Arbeiderparti-hauken Håkon Lie i kringkastningsrådet; Andreas Andersen kritiserte repertoarvalget i krasse ordlag, da NRKs holdning til NATO ble diskutert. Andersen, som nylig hadde fratrådt som statssekretær i Forsvarsdepartementet, mente mange av Radioteaterets stykker understøttet en ”systematisk psykologisk krigføring” som kommunistene hadde i gangsatt, kamuflert som ”fredssak”.

Da diskusjonen fant sted, hadde Jens Gunderssen allerede blitt ansatt av Hans Jacob Nilsen på det nyåpnede Folketeatret i Oslo. Han var skuespiller der frem til 1955, og overtok da som teatersjef. Han ledet Folketeatret til 1959 da teateret ble slått sammen med Det Nye Teater til Oslo Nye Teater. 

Jens Gunderssen og avtroppende Radioteatersjef Gunnar Neels-Hansson 
Foto: NRK

Harald Are Lund forteller: ”Jens Gunderssen er en del av mine radio-opplevelser fra barndommen. Hans ”Vuggevise” , og da særlig 78 plate innspillingen, er en av de fineste visene som er skrevet. Hans egen versjon hadde en helt egen virkning på meg når jeg hørte den i NRKs Ønskekonserten på mandagene som ung. ”Vuggevise” representerer nordisk melankoli på en god og trist måte for meg. Etter at jeg blei voksen har jeg kunnet sette pris på dybden i teksten til Jens Gunderssen – formidlinga i stemmen fikk jeg jo inn allerede som barn. Jeg hørte Jens som flittig brukt oppleser i radioen, og som skuespiller i Radioteatret. Da jeg begynte å jobbe som inspisient i hørespillseksjonen i februar 67, blei jeg ganske fort med i produksjonene som Jens instruerte og jeg jobbet også med ham på det jeg tror er den siste oppsetningen han gjorde som instruktør i Radioteatret . Det var hyggelig å jobbe med Jens Gunderssen og alltid en løs og fin stemning i produksjonene.”

Jens Gunderssen og VGs kulturredaktør Hans Heiberg. Foto: NRK

To år etter avgang som Radioteatersjef innledet Jens en ny æra i NRKs historie. 12. januar 1954 satt han på en krakk i skarpt scenelys og sang sin kjente vise ”Vuggevise”. Sangen var det første offentlige og offisielle TV-kulturinnslag i NRK, og ble bivånet av et fascinert hovedstadspublikum.

Som skuespiller viste Jens et sikkert grep om spesielt roller i den intime komedien. Hans spilleform var preget av en tilsynelatende enkel fremstilling, men var resultat av et omhyggelig arbeid. Han ga sine scenefigurer individuelle trekk, og tok typer på kornet. 

 
Foto: NRK

Fra tiden på Det Nye Teater huskes han bl.a. for roller som ektemannen i ”Luttens  sang” av Tse-Cheng, tittelfiguren i ”Den lettsidige Platonov” av Tsjekhov, og godseier Ulfheim i Ibsens ”Når vi døde vågner”. Ved åpningen av Folketeatret spilte han advokat Strøm i Gunnar Heibergs ” Tante Ulrikke” og Mr. Page i Shakespeares ”De lystige koner i Windsor”. Det å kunne opptre i skuespill av Heiberg og Shakespeare to påfølgende kvelder viste hans spennvidde og mangfold som skuespiller.

Jens Gunderssen som «Den lettsindige Platonov» med Anne Lise Tangstad og Marit Halset. Tegning: Ulf Aas 

Alf Cranner erindrer om dette: 
Under hans tid ved Folketeatret kom “Tolvskillingsoperaen” av Brecht/Weill på plakaten. Her sang Jens Gunderssen flere av sangene, hvis ikke alle. Han kom fram på scenen når teppet ble trukket for, og mens sceneskiftet foregikk bak ham, sto han der, kledd som en gatesanger og sveivet på en lirekasse mens han sang blant annet Mackie Kniven’s sang. Jeg så forestillingen og ble så betatt av sangene at jeg ble opptatt av dem for all tid framover (og er det fremdeles).

Olav den 5. og Jens Gunderssen. Foto: Oslo Nye Teater

Som teatersjef fikk Jens ikke tid til roller på scenen lenger. I stedet utfoldet han sitt 
kunstneriske talent som regissør. På Folketeatret skapte han en mesterlig oppsetning av ”Under milk wood” av Dylan Thomas, og en realistisk og meget bevegende ”Anne Franks dagbok”, som ble teaterets største suksess. Regissørvirksomheten fortsatte han på Oslo Nye Teater med bl.a. ”Se, men ikke høre” av Peter Shaffer.

Jens Gunderssen, Aase Bye, Per Aabel og Amund Raknerud. Foto: Oslo Nye Teater

Jens Gunderssen var blant initiativtakerne til Visens Venner 1944. Denne foreningen startet han sammen med Odd Brockmann (formann), Julius Hougen, Yukon Gjelseth og Bjørn Mørk. Medlemmene var mange, og blant annet var Thorbjørn Egner, Bjarne Berulfsen, Jacob Dybwad, Ivar Mauritz-Hansen og Finn Faaborg medlemmer. Visens Venner hadde også med komponistene Kåre Siem, Geirr Tveitt, Bjarne Amdahl og Finn Lundt. Senere ble også Alf Prøysen, Jacob Sande, Mimmi Thommesen, Hartvig Kiran, Erik Bye, Ivar Medaas, Otto Nilsen, Birgitte Grimstad og Alf Cranner med. Visens Venner var et svar på den svenske foreningen fra 1936

Haakon den 7. og Jens Gunderssen. Foto: Oslo Nye Teater

I begynnelsen sang Jens Gunderssen ofte andres viser, men etter hvert komponerte han melodier og tekster til egne viser. Først med svenske tekster (!) og senere norske. Grunnen til dette var at svenskene hadde en helt annen, og lengre tradisjon når det gjaldt viser. I Norge hadde man folkeviser, men ”kunstviser” som man den gang kalte det, var det heller dårlig med. Jens Gunderssen holdt også konserter i Sverige (Göteborg) rett før annen verdenskrig.

Illustrasjon fra Jens Gunderssens og Magne Soones
upubliserte visebog 1937. Jens kalte seg Josva Antonissen (!)

”Och stormarna rasa uppå oceanen
Där molnen de jaga på rykande sjö
Sen pustar de ut i den ljuva monsunen
Och söker sig in til den blommande ö
Å, var jag en storm som på havene går
Å, kunde jag dansa i vindernas spår
Å, var jag ett endaste vindpust på jorden
Då lekte jag yr i ditt soliga hår”

”Da vi var i Sverige”
Små viser om små ting 
Tanum Forlag 1943

”Vi kunde inte sova där ved den slitna kai, 
män tände primus och fickmat på dørken.
Førutom ljuset från en brigg som låg for ankar-svai 
var hamnen mørk och tyst liksom en ørken.
Män pløtsligt uppå kaien i mørket blev vi vår 
två lyssande flickor då vi sjøng till vår gitarr.
Dom klaspde i händerna allt før vår sista ton.
Da sjøng vi ”Calle Schewen” og ”Fritiof Andersson”

”Kjell Sten och jag” 1938

Skriven øver ett afton-kaffe i Vollen i Asker i augusti 1938 och 
beroande på minnen framkallad utav ett brev från Amerika

Jens Gunderssen gjorde 18 grammofoninnspillinger på 78-plate for Columbia, og han platedebuterte i desember 1940. Starten på annen verdenskrig vekket nok mye av den politiske nerve i Jens Gunderssen. Hans bror; Sten-Erik Gunderssen ble etterlyst av den tyske okkupasjonsmakten, og måtte flykte til Sverige, og hans far Karl Gunderssen ble avsatt som ordfører i Drammen.

”Og kommer`u tel Tyskland er det fært til stas ,
med dig som er av arisk ras`.
Jeg holdt på med e jente jeg hadde fått på glid,
men så plutselig sir`a tel mig, ganske jovial og blid;
”Heil han Adolf Hitler, men vi deutsche Frauen küssen nie!”
Ja – å sku`en jævel finne på å si?

                                                                              Drammen 1937

En av de mest kjente visene til Jens Gunderssen er ”Vuggevise”.Sangen har en helt annen opprinnelse enn man kanskje skulle tro; Kona til en av hans beste venner ble i ung alder syk og visste hun skulle dø. Hun hadde alltid vært svært begeistret for Jens og hans viser og spurte om han kunne komme på sykehuset og synge noen sanger for henne, sånn for å muntre henne opp. Kvelden før besøket skrev Jens en egen sang til henne. Det ble Vuggevise - Noen kommer, noen går, noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite. Jens var også en romantisk drømmer, men fra tid til annen skrev han også leilighetsviser; ”De glade Ghibelliner” er en slik sang. I originalmanuskriptet står det skrevet; ”fremføres med middelaldersk voldtektslune!”

Visen ble tilegnet maleren og Visens Venner medlemmet Thorbjørn Lie-Jørgensen, som av og til ikke synes å være like begeistret for tilegnelsen. Jens skrev også melodi for andre tekstforfattere. De mest kjente er kanskje Ture Nermans ”Den vackraste visan” og André Bjerkes ”Robert den røde”. Sistnevnte ble skrevet under en togreise fra Trondheim til Oslo sammen med Julius Hougen og André Bjerke. ”Robert den røde” ble fremført under togreisen til stor begeistring av de tre, men kanskje heller mer til sjenanse for selskapets øvrige medreisende. Under denne togreisen skrev også Jens og Julius en riddervise: De oppfant da et nytt ord; Tubranett. Heltinnen het Carmele, helten het ridder Ferokrypt og skurken het Bisoboff, og han stjal jo tubranetten, det svinet.

Jens Gunderssen fikk, med atskillig god grunn, ord på seg for å være en lyrisk drømmer. En sen visenatt gikk en av hans mange visevenner han sterkt på klingen. Han mente at selv denne lyriker og romantiske drømmer en gang måtte kunne skrive en vise med et ikke altfor lyrisk preg. På stedet utelukket Jens en slik mulighet. Men et frø var sådd. Da han kom hjem ut på denne natten, satte han seg til (i en slags trassig forbitrelse) og skrev: ”Gatefeiersang” . Den het opprinnelig: ”Til helvete – en revolusjonær gatefeiersang!”

”For roser og gitarer” het turneen Jens og vennen Julius Hougen gjorde langs Sørlandskysten i 1947. De satte fokus på at viser var en høyverdig kunstart, og opptrådte alltid i kjole og hvitt. Reisende i seilbåt fant de et egnet sted å holde konsert, som kunne være alt fra et gjestgiveri til en låve. En av konsertene på denne turnéen var i Brekkestø. Der fikk de besøk av noen bekjente og deres datter. Denne datteren var 17 år og ventet på sine eksamensresultater. For å trøste henne lovte Jens å skrive en vise til henne. Dette trakk ut i flere måneder, men visen ble postlagt julen 1947, og handlet egentlig om hvorfor det tok så lang tid. Dette er opprinnelsen til ”På vakta”. I den opprinnelige versjonen slutter andre vers med: ”Der bor Agnes Louise, sydvest for Lillesand” (Det er denne versjonen som er valgt til denne utgivelsen).

Jens var raus med å skrive personlige viser til sine venner. Familien Hougen fikk følgende vise tilegnet sitt hus ”Cuba” etter Jens sitt første besøk i Gamle Hellesund i august 1946.

Visa slutter slik:

”Der er lufta så berusende som salig spiritus
Hei og hå, for gamle Skagerrak som venter
Og jeg vet en vei fra brygga som går opp til Julius
Hei og hå, for alle verdens vakre jenter
Og jeg tenker på en pikelill i Gamle Hellesund
i de lange lyse netter, og Elin heter hun
Det er værandes og sobannes i Gamle Hellesund”

Om visesangeren har Alf Cranner uttalt; ”Når jeg hørte Jens Gunderssen synge på kvelder i Visens Venner, ble forsamlingen helt stille. Jens liksom inviterte til nærhet. Han var av den sjeldne typen artister som får oppmerksomhet ved å gå ned i volum i stedet for opp. I 1939 holdt han en konsert i Oslo Nye Teater der han satt på en krakk på scenen med en akustisk gitar i fanget og trollbandt forsamlingen uten mikrofon. Helt alene…..” Jens lavmælte, varme og melodiøse visesang, ofte til eget gitar- eller luttakkompagnement, representerte nærmest en egen genre her hjemme i Norge da han kom på grammofonplatemarkedet i 1940-årene.

For Jens Gunderssen var det en naturlig sammenheng mellom visesang og skuespillkunst. “Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen,” uttalte han en gang.

Tegning Harald Dahl

Geirr Lystrup husker ”Far nevnte at; Jens Gunderssen var sammen med kunstmalere som bodde i Flatdal i Telemark. Dette var på sommerstid, antakelig under krigen og like etter, for å male Skorvefjell og andre landskapsmotiver. Der sang og spilte han. Jens Gunderssen skrev viser om vanlige mennesker, og derfor er visene hans fremdeles viktige”

Jens Gunderssen tilbrakte mye tid på Sørlandet, spesielt Mandal og Ny-Hellesund. Der fant han inspirasjon for mange av visene sine. Han og hans kone Gunvor var faste gjester hos familien Hougen på hytta ”Cuba”. Jens og Julius Hougen hadde mye felles; moderne visesang, kunst og humor.

Frik Hougen (sønn av Julius) fortalte at han som ung opplevde at Jens og Julius fikk det for seg at de ville begynne med kunstmaling. Hovedgrunnen var egentlig at de ville spille hyttenaboen (som ønsket å bli kunstmaler) et puss. En dag kom kunstnaboen gående forbi med staffeliene sine. Nå hadde Jens og Julius rigget til en stor jordhaug; de ville begynne med skulptur!

Maleri var blitt for lett….

Etter hvert fikk Jens og Gunvor eget feriehus i Mandal som Jens kjøpte av sin bestevenn; skuespiller Jack Fjeldstad. Etter noen år i Gamle Hellesund flytter Jens til Ny-Hellesund, og huset Dalodden. Her kunne han sitte og se oppover i sundet, og han kunne også skimte Tollbua og noen meter bortenfor Vilhelm Krags brygge. Kanskje satt han i lystig lag sammen med Thorbjørn og Solveig Ovesen (som drev butikk i sundet), Preben og Gynt Krag, samt forfatteren André Bjerke og hans kone Mette, barnebarn til Vilhelm Krag.

Sturla Ertzeid som hadde hytte i Ny-Hellesund forteller: “På 60-tallet kjøpte Jens Gunderssen huset Dalodden, og i sin tid (1885) sto landskapsmaler Amaldus Nielsen ved huset og malte “Morgen i Ny-Hellesund”. Ved brygga kunne Jens se Olavssundet og drømme om fjernere tider. Ved bredden av dette sundet skjedde det at en eller annen spilte opp til dans – eller ren underholdning. Jens Gunderssen var der også, og blant tallrike besøk her husker jeg særlig en kveld Jens hadde gitaren med, og ga oss en sommerkveld jeg sent vil glemme. Det er underlig hva et godt minne kan feste seg i erindringen, for jeg ser Jens tydelig på en stein ved sundet ikledd brun kordfløyelsbukse, lys skjorte – og den hvite seilerlua. Og tonene ble ett med sommerkvelden, og i vår erindring takker vi han for de herlige minnene han ga oss”.

Foto: Kåre Pedersen

En av de mange historiene fra Ny-Hellesund kommer fra Inger Tofte: ”Det er en varm, stille, vakker ettermiddag i juli l967. De unge ”Ny-Hellesund jentene” skal på holmefest! De går i båten, vinker til Jens der han sitter i en kurvstol på brygga si med den hvite skipperlua på. Det eneste selskapet han har er en sigarett og en dobbel whiskypjolter. Han ser så glad ut! Ler og vinker til oss. Da vi kommer tilbake neste morgen ved 4-tida, sitter han fremdeles der på brygga. Han ser like glad ut!Vi vinker og roper: ‘God morgen” til hverandre! Vi som alle husker Jens Gunderssen med glede og varme, fantaserer om hva han kan ha gjort i de timene han satt der på brygga?”

”Jeg går på brygga helt mo alene
og her er stillhet og fred og ro
Du vet det er noe som mangler
Du vet en skulle jo ha vært to”

              ”Julius” oktober 1969

Jens Gunderssen sovnet inn 11. desember 1969 etter lengere tids sykdom.

Jeg ber for deg, jeg, Jens …..

Jens Gunderssen : 19. mai 1912 - 11. desember 1969