Som så mange andre fikk også jeg et sterkt forhold til "Tainted Love" på 80-tallet. Riktignok skjedde det ikke i 1981, men først noen år senere. Jeg tror jeg hørte låta på en hitkassett, og ble påny oppmerksom på den da jeg hørte den på nærradio. Tipper det var rundt 1983. Jeg fikk spilt den inn på kassett, og etter det spolte jeg tilbake til låta gang på gang. Jeg likte melodien, synthkompet, og Almonds rastløse, klagende stemme. Og teksten "Once I ran to you (I ran), Now I'll run from you. This tainted love you've given. I give you all a boy could give you. Take my tears and that's not nearly all", gjorde inntrykk. 

Jeg så bilder av Soft Cell før jeg hørte låter av dem. Og jeg likte ikke det jeg så.. Ball så grei nok ut, men Almond hadde et oppsyn og en ansiktsmaling jeg absolutt ikke kunne like. Rart å tenke på i dag da han sammen med Mike Oldfield er favorittartisten min. Men da jeg fikk høre låtene til Soft Cell endret ting seg. Eller ikke helt, for den første plata jeg kjøpte med dem ble "The art of Falling Apart". Den kostet bare 10 kroner, men den falt overhodet ikke i smak. Det er faktisk først i det siste jeg har fått øyene opp for dens kvaliteter. Den var alt for masete, og massiv i lydbildet for meg den gangen. 

Etter hvert skaffet jeg meg "Non stop Erotic cabaret", og her var musikken litt mer tilgjengelig. Med fine låter som "Youth", "Bedsitter" og "Tainted Love". Dermed havnet omsider "Tainted Love" i platesamlinga.

Hadde historien om Marc Almond sluttet etter oppløsningen av Soft Cell i 1983/84, hadde jeg neppe brydd meg om å sjekke ut deres andre plater. Eller gjøre flere forsøk på å "forstå" de i utgangspunktet lite tilgjengelige platene deres. Men med årene har jeg utviklet en voldsom interesse for Almonds soloplater, noe som har gjort meg nysgjerrig på hans andre prosjekter. Og da er Soft Cell en viktig del av hans historie. Marc & the Mambas er også endel av den samme historien. Men de har langt fra de samme kvaliteter som Soft Cell. 

Soft Cell var like mye et singel-band som et album-band. De ga i realiteten ut kun to fullverdige plater. Med "Non stop erotic cabaret" og "The art of Falling Apart". "Non stop ecstatic dancing" hadde kun et par nye låter. Mens "This last night in Sodom" var en samling av låter som ble gitt ut etter at bandet var oppløst. Og flere av bandets beste låter er ikke å finne på noen av studioalbumene. Slik som "Torch" og "Loving you, hating me". Og singlene deres gjorde det jevnt over bedre enn albumene. 

Soft Cell var et hyggelig innslag på 80-tallet. Da de kombinerte fengende synthpop, med avantgarde aktige lydbilder - fylt av frustrasjon og skitne hentydninger. Et stykke unna annen popmusikk på samme tid. Men mer likt det som skulle komme av alternativ rock på slutten av tiåret. Marc Almond er en av rockens mest komplekse personer, noe musikken til Soft Cell bar preg av. 

Og om folk bare skulle huske en låt av Soft Cell, er ikke "Tainted Love" det verste å bli husket for. En av de store popklassikerne, og også en av de mest spennende utgivelsene noensinne.