|
Første gang jeg hørte om Spandau Ballet, var
på en samleplate som kom ut i 1982. Hvor "Instinction"
var en
av låtene. Jeg likte ikke låta da, så jeg merket meg heller ikke ved bandet. Året
etter hørte jeg et radioprogram hvor plata "True" ble evaluert.
Den fikk god kritikk, og de fortalte litt om bandet. Dette gjorde meg nysgjerrig, og
jeg tenkte at den plata
kunne være kjekk å ha. Jeg hørte så låtene "True" og
"Gold" noe senere, og
syntes de var fine.
Så jula 1983 ønsket jeg meg plata, og jeg fikk den. Sammen med mange andre gode plater. Så det var en stor julaften. Den beste jeg har hatt noensinne. Jeg likte plata umiddelbart, og spilte den veldig ofte. Dette gjorde meg interessert i bandets andre plater også. På denne tiden var de det store favorittbandet mitt. Ennå idag er "True" blant de 10 fineste platene jeg har. Og med 7000 plater sier ikke det så lite. Og med de påfølgende albumene "Parade" og "Through the Barricades", ble interessen for bandet holdt ved like. God pop var for meg ensbetydende med Spandau Ballet. Også deres første album "Journeys to Glory" og "Diamond" bidro til den store interessen. Låter som "The Freeze", "Age of Blows", "To cut a long story Short", "Chant No.1", og ikke minst den nesten episk, drømmende "Missionary" var blant mine favoritter på 80-tallet. Sistnevnte var som en reise gjennom et musikalsk landskap, som starter i England, via Egypt, til 1800-tallets India!! Med engelske misjonærer på imperialistisk tokt. Tankene får fritt spillerom her. Dessverre har det ikke vært mye å glede seg over i de siste 15 årene. Det eneste fansen er blitt belemret med en en bråte halvdårlige samlealbum som ikke bringer noen nytt. Selv om jeg kjøper de (dum som jeg er), havner de bare i hylla. Det er de gode albumene mellom 1981 og 1984 som gjør at interessen for bandet fortsatt er levende. Også enkelte av soloalbumene til Tony Hadley og Gary Kemp har varmet en 80-talls sjel. |