Jeg ble egentlig ganske tidlige klar over kvalitetene til The Pogues. Jeg hadde lest de strålende kritikkene 2.albumet "Rum, Sodomy & The Lash" hadde fått, og hørt låta "A pair of Brown Eyes". Så jeg kjøpte plata da jeg så den i platebutikken.

Og plata falt umiddelbart i smak. Jeg har alltid vært svak for irsk folkemusikk. Og blandingen av folk og punk, fenget meg. Så dette ble en plate jeg spilte mye. Det var ingen andre jeg kjente som hadde forhold til The Pogues på denne tiden, noe som gjorde det til en litt eksklusiv opplevelse. Låtene jeg likte best var "Sick bed of Cuchulainn", "Dirty Old town" og "A pair of Brown Eyes".

Den neste plata jeg kjøpte med dem, var maxien til "The Irish Rover", hvor The Dubliners også var med. På denne tiden hadde jeg en "irsk" periode hvor jeg kjøpte endel Dubliners, The Men they Couldn`t hang og Paul Brady. At Pogues og The Men they couldn`t hang ikke var irsk, tror jeg ikke jeg var klar over på denne tiden. Flott irskinspirert musikk var det uansett.

"If I should fall from Grace with God" likte jeg også godt da den kom. Og ikke minst klassikeren "Fairytale of New York", som jeg fortsatt synes er deres beste låt. Ordvekslingen mellom MacGowan og MacColl er av det sjarmerende slaget. Pent dandert med irske stemninger. 

Etter den plata gikk lufta litt ut av min interesse for bandet. Musikken kom mer i bakgrunnen. Mens MacGowans drikking var det man hørte om, hvis bandet ble omtalt. "Peace & Love" og "Hell`s Ditch" ble kjøpt uten det helt store engasjementet, da de var ikke så bra som de to foregående platene. 

Et lite oppsving fikk interessen for bandet da de gjorde sin tolkning av Cole Porter låtene "Mrs. Otis regrets" og "Just one of those Things", på albumet "Red, Hot & Blue". Det var virkelig vakkert og sjarmerende. Igjen hadde de fått med seg Kirsty MacColl til å danne en fornøyelig duett med MacGowan. En favoritt hos meg sammen med "Fairytale of New York".

"Waiting for Herb" og "Pogue Mahone" ble kjøpt inn endel år etter at de ble gitt ut. På tilbud. Jeg har spilt de endel, og det er faktisk bra ting der. Særlig på "Waiting for Herb", der låta "Girl from the Wadi Hammamat" er noe av det bedre de har laget.

Jeg har stadig mine raptuser med Pogues` plater. Og da spiller jeg gjerne gjennom samtlige plater de laget. Og drømmer at jeg sitter med min Guinness på en eller annen irsk pub. 

Tilbake