Paul Mc Cartney : Født 18. juni 1942, Liverpool, England

George Harrison : Født 25. februar 1943, Liverpool, England. Død 29. november 2001, Los Angeles, CA

John Lennon : Født 9. oktober 1940, Liverpool, England. Død 8. desember 1980, New York, NY

Ringo Starr (Richard Starkey) : Født 7. juli 1940, Liverpool, England

Stuart Sutcliffe : Født 23. juni 1940 Edinburgh, Skottland. Død 10. april 1962

Pete Best : Født 24. november 1941, Madras, India

The Beatles er sannsynligvis den mest populære rock/pop gruppa som har vært, og den med størst påvirkning. Ingen andre har klart å kombinere innovativ musikk med popularitet på samme måte som de gjorde. Med sine mange hitsingler som i dag er blitt folkeeie. Covret av tusenvis av artister, og inspirert enda flere.

Sammen med Elvis Presley er de tidenes mestselgende artist, med et salg som er anslått til en milliard! plater.

I hjemlandet Storbritannia gikk samtlige studioalbum de ga ut til topps på albumlisten. Når man tar med andre album som er blitt gitt ut med dem, har hele 15 av dem gått til topps der. Og hele 17 singelutgivelser har funnet veien til toppen av den britiske singellisten. I U.S.A. har hele 21 album med The Beatles gått til topps - på Billboard. Det samme antallet singler (21) har gått til topps i Statene. Verdens største platemarked.

I Norge gikk 7 album og 21 singler til topps på VG-lista. Noe som viser at Lennon og co. var svært populære også her, med sine fengede låter.

Røttene til The Beatles går tilbake til Liverpool på slutten av 50-tallet. Paul McCartney, John Lennon, og George Harrison var inspirert av Skiffle musikken som særlig Lonnie Donegan gjorde populær på den tiden, før Elvis og rocken hadde gjort sitt inntog i England. Musikken var en blanding av country & western, blues og jazz. I 1957 fikk John Lennon en gitar av sin mor. Ikke lenge etter dannet han en skiffle gruppe, og kalte den The Quarrymen. Etter Quarry Bank, som var navnet på skolen han gikk på. 

Paul og John pleide å treffes for å spille sammen da de var unge. Som regel foregikk det hjemme hos Paul, da han hadde en far som var positiv til sønnens ønske om å bli rockestjerne. Moren til Paul døde da han var 14, så faren var alene om oppdragelsen av Paul. Pappa Jim McCartney jobbet som bomullsselger på dagtid, og som jazzmusiker på kveldstid. Og farens musikalske bakgrunn gjorde inntrykk på de to guttene. Moren Mary ble hyllet av Paul mange år senere i "Let it Be" : "Mother Mary comes to me, speaking words of wisdom, let it be..".

Mange vil ha til at det var John som var arbeiderklassegutten, mens Paul kom fra en mer velstående familie. Dette stemmer ikke med tingene slik de var på den tiden.

Allerede i 1958 skrev Paul McCartney "When I`m sixty four". En låt som mange år senere kom til å bli en av The Beatles` mest kjente låter, som endel av albumklassikeren "Sgt. Peppers Hearts Club Band". Han fikk ideen til låta da han som 16 åring lurte på hvordan livet ville arte seg når han ble 64 år. Han så for seg hagearbeid, sommerferie på Isle of Wight, og barnebarn sittende på knærne. Nå skulle det vise seg at livet ikke kom til å arte seg akkurat slik da han omsider ble 64 år - 48 år senere. Opptatt som han var med skilsmisse fra Heather Mills. 

"When I`m sixty four ble framført hyppig i årene 1960-1962, som lett pauseunderholdning hver gang PA anlegget brøt sammen, og de andre måtte prøve å få det i gang igjen. 

The Quarrymen med de tre unge menn George Harrison, John Lennon og Paul McCartney.

12. juli 1958 fikk Quarrymen muligheten til å gjøre sin første plateinnspilling - en coverversjon av Buddy Hollys "That'll Be The Day". I tillegg til den McCartney skrevne "In Spite Of The All the Danger". Låtene ble gitt ut på singel, men kun i et eksemplar!

Liverpool mannen Percy F Philips hadde et lite platestudio i leiligheten sin som Paul og co. fikk muligheten til å låne, mot at de betalte 17 shillings og 3 pence. Paul McCartney : "I remember we all went down on the bus with our instruments - amps and guitars - and the drummer went separately. We waited in the little waiting room outside while somebody else made their demo and then it was our turn. We just went in the room, hardly saw the fella because he was next door in a little control booth. 'OK, what are you going to do?' We ran through it very quickly, quarter of an hour, and it was all over."

Alle instrumentene og vokalene ble spilt inn ved hjelp av en mikrofon. Med seg på innspillingen hadde John, Paul og George, vennene John 'Duff' Lowe på piano og Colin Hanton på trommer.

"That'll Be The Day" / "In Spite Of The All The Danger"

ble den første innspillingen Paul, John og George gjorde sammen.

Det ene eksemplaret som ble trykket opp sirkulerte mellom de som hadde deltatt på innspillingen. Men av eller annen grunn endte det tilslutt opp hos John 'Duff' Lowe, som beholdt den i 23 år. Han oppbevarte det som mange anser som en av verdens mest verdifulle plateutgivelser i en skuff, sammen noen sokker. I 1981 ble det pga en artikkel i Sunday Times gjort kjent at singelen fortsatt eksisterte, og at Lowe hadde den. Paul gjorde flere fremstøt i et forsøk på å få kjøpt singelen av Lowe. Bla. ble et bud på 50.000 kroner (i 1981) avvist. Men et senere bud (på ukjent beløp) ble godtatt. Slik at Paul McCartney i dag er eier av det sjeldne eksemplaret. I 1995 lot Paul innspillingen bli tilgjengelig for Beatles fans, på samlingen "Anthology 1". 

Medlemmene i gruppen skiftet jevnlig. I 1959 bestod bandet av John Lennon, hans yngre skolekamerat Paul Mc Cartney, George Harrison, og trommeslager Colin Hanton. På den tiden så Paul og George veldig opp til den noen år eldre John. Paul McCartney : "Jeg forgudet John i starten. Han var den store sterke typen i snackbaren. Jeg var puslingen. Men etter hvert modnet jeg. Jeg skrev sanger som ham, og iblant var mine like gode som hans. Vi ble likemenn."

Fra 29. august til oktober 1959 opptrådte The Quarrymen i det lille konsertlokalet The Casbah Coffee Club, som i likhet med mer kjente The Cavern Club ble en viktig arena for McCartney og co. i den tidlige fasen av deres karriere. Bandet fikk også mulighet til å være med på dekoreringen av lokalet, som var eid av Mona Best.

Paul og John på åpningen av The Casbah Coffee Club.

Paul og George hadde møttes på skolebussen i 1954, påvei til Liverpool Institute der de begge var elever. I mars 1960 ble kunstskoleeleven Stuart Suttcliffe med på bass. Han foreslo at de heller burde kalle seg The Beetles. Inspirert av Buddy Hollys gruppe The Cricketts. I mai 1960 skiftet de navn til The Silver Beetles. Samme måned dro de ut på turne i Skottland som backingband for Liverpool-artisten Johnny Gentle. For anledningen endret John, Paul, Stuart, og George navn til Long John, Paul Ramon, Stuart de Staël, og Carl Harrison. Pauls navneskifte skulle 14 år senere inspirere Beatles-fan Jeffrey Hyman til kalle seg Joey Ramone. Noe som i neste omgang ga navn til det toneangivende amerikanske pønkbandet The Ramones.

17. august endret de navn til det vi husker dem som i dag - The Beatles. 

I august 1960 dro Beatles til Vest-Tyskland. Bakgrunnen for at de fikk denne muligheten, var at tyskeren Bruno Koschmider hadde vært i London for å finne band som kunne opptre på nattklubber og strippeklubber  i Hamburg. Her hadde han kommet i kontakt med en representant for musikkbransjen i England, som var fra Liverpool. Og han lovte å sende over flere band som han kjente til, mange av dem var fra Liverpool - slik som The Beatles.

På dette tidspunktet hadde ikke The Beatles noen fast trommeslager, så kort tid før de skulle dra til Tyskland forsøkte Paul McCartney å finne noen som passet. Og mannen han ønsket seg var Pete Best, som bandet kjente fra før, ettersom han hadde spilt med dem i The Quarrymen. 

Pete var også sønn av Mona Best, eieren av The Casbah Coffee Club. Moren hadde startet klubben for at Pete og brødrene skulle ha et sted å spille sammen med vennene sine. Mona Best fungerte også som The Beatles' første manager, fram til Brian Epstein tok over i 1961.

Pete som fram til da hadde spilt med The Black Jacks syntes tilbudet om å bli med til Hamburg virket interessant, så han takket ja til å bli trommeslager i The Beatles. Pete tok også ansvar for den forretningsmessige siden av The Beatles mens han var medlem av bandet.

Pete Best (til venstre) som trommeslager i The Beatles.

Beatles ble snart et populært innslag på de lokale pubene og klubbene i Hamburg. Men i november ble de sendt tilbake til England, fordi Harrison var mindreårig. 

De returnerte til Hamburg i starten av 1961 for å være backingband for Tony Sheridan. Det ble også gjort endel innspillinger fra denne tiden. Innspillinger som senere er blitt gitt ut på talløse CDer og LPer. Stuart Sutcliffe ga seg i bandet på denne tiden for å begynne på kunstskolen Hamburg College of Art i juni 1961. Hans avgang i bandet skyldtes også misnøye hos de andre i bandet med hans kvaliteter som musiker. Paul Mc Cartney tok da over på jobben som bassist i The Beatles. Som en takk for samarbeidet fikk Paul låne Sutcliffes bassgitar inntil han fikk råd til å kjøpe sin egen. Men han ga beskjed om at Paul (som er venstrehendt) ikke fikk lov til å bytte om strengene, så han måtte spille gitaren med strengene opp ned.

Paul McCartney : "Jeg synes ikke Stu hadde noe i The Beatles å gjøre. Mannen kunne jo ikke spille! Og han visste det selv. Stu forlot oss i Hamburg. John ba George om å overta bassen. Men George nektet. Derfor ble det meg. Det var ikke mitt påfunn."

I april 1962 døde Sutcliffe som følge av en hjerneskade. 

Gjennom 1961 spilte Beatles på klubber rundt om i England. Og de ble en undergrunnssensasjon, blant annet på den legendariske Cavern Club i Liverpool. De opptrådte her første gang 21. februar 1961. Mellom 1961 og 1963 gjorde de hele 292 opptredener på det lille konsertlokalet som lå i Matthew street, i Liverpool sentrum. 

The Beatles på en av sine mange konserter i legendariske The Cavern Club. Her i fra 1962.

Selv om Beatles i den første tiden for det meste gjorde coverlåter, skrev Mc Cartney og Lennon også egne sanger. De ble da enig om at alle låtene den ene av dem skrev, skulle ha begges initialer. Enda det skulle vise seg å bli få sanger de samarbeidet om å skrive gjennom karrieren. På slutten av 1961 ble Brian Epstein deres manager. Han var på denne tiden platebutikkeier i Liverpool. Han prøvde snart å skaffe bandet en platekontrakt. I januar 1962 prøvespilte de for Decca Records. Der ble de avvist med den originale beskjeden at gitarband var på vei ut. Men i mai 1962 fikk de istedet kontrakt med Parlophone (senere endel av EMI). Selskapets administrerende direktør George Martin skulle være deres produsent. Han hadde fram til dette for det meste produsert klassiske plater. I tillegg til utgivelser med britiske komikere. Bla. Peter Sellers. 13. februar 1962 møtte Martin Brian Epstein for første gang. Han fikk da høre en demo med The Beatles. Han ble ikke imponert av musikken, men han likte stemmene til Paul og John, og han ble sjarmert av entusiasmen til Epstein. 

Produsent George Martin og manager Brian Epstein. To viktige personer i The Beatles` karriere.

Etter en prøvespilling fortalte Martin at han ikke kom til å bruke Best på de kommende plateinnspillingene, men i stedet erstatte han med en studiomusiker - noe som ikke var så uvanlig på den tiden. Brian Epstein tolket dette som at Martin mente at de burde sparke Best, og heller finne en annen trommeslager. Men det var ikke det Martin hadde ment. 

Epstein fortalte Paul, John og George hva Martin hadde sagt, og de ble enige om at Epstein skulle sparke Best. Etter en konsert The Beatles gjorde på The Cavern Club, ble Pete innkalt til Epsteins kontor neste dag. Her fikk han den sjokkerende beskjeden om at han var sparket fra bandet, etter ønske fra de andre i The Beatles. Brian Epstein : "Jeg har dårlige nyheter til deg. Du er ute. Guttene vil ikke ha deg med mer, de vil ha Ringo. De føler han er en bedre trommeslager enn deg."

Pete Best var svært populær hos Beatles fansen i Liverpool, og det var tilløp til opptøyer utenfor Cavern Club da det ble kjent at han var blitt sparket fra bandet. Bla. fikk George Harrison seg en skikkelig blåveis fra en misfornøyd fan.

Ringos Starr var en lokal trommeslager som var kjent for å ha draget på damene. Han hadde fram til dette spilt med lokale Liverpool band som The Eddie Clayton Skiffle Group og Raving Texans. Starr hadde møtt Beatles gutta i Hamburg, der han også hadde spilt sammen med Lennon og McCartney. 

Ringo Starr bak trommene.

Ringo het egentlig Richard Starkey, men han hadde tatt kunstnernavnet Ringo Starr på slutten av 50-tallet. Pga. noen øreringer som han pleide å bruke.

George Martin som ikke hadde vært fornøyd med Pete Best, var heller ikke fornøyd med det Ringo Starr presterte i studio. Så da The Beatles skulle spille inn sin første singel, var det (mest sannsynlig) med studiomusikeren Andy White på trommer.

I oktober 1962 var The Beatles` første singel klar - "Love med Do" / "P.S. I love you". Og den gikk rett inn på topp 20 listen i Storbritannia. Mye takket være at Epstein selv kjøpte 10.000 kopier for å sikre seg at de kom inn på listene. Beatles ble også etter hvert en fast gjest på BBC. Hvor de spilte over 50 ganger i perioden 1962-1964.

"Love Me Do".

I februar 1963 returnerte de til studioet for å spille inn 10 låter for debutalbumet "Please Please Me". Og det skjedde i løpet av en dag!! I mars ble den lansert. Den ble umiddelbart en suksess med 30 uker! som nr. 1 på den britiske albumlisten. Og etter det ble den avløst av en annen Beatles plate - "With the Beatles", i november 1963. 

The Beatles i 1963

Og dermed var "Beatlemania" i gang. Med skrikende ungjenter og store folkemengder som ville ha et glimt av dem. I løpet av 1963 solgte Beatles 2.5 millioner plater i Storbritannia alene. 

Naturligvis ble dette lagt merke til i U.S.A. Men Capitol som var EMI Parlophones partner der borte, hadde ikke tro på platene deres. Så de lanserte dem ikke. Det gjorde derimot et Chicago basert selskap som kalte seg Vee Jay records. De satte sammen en plate de kalte "Introducing the Beatles". Og den solgte svært bra med en 2. plass på Billboard. Men i 1964 fikk de omsider gitt ut de offisielle platene i U.S.A. også. Noe som medførte et salg U.S.A. ikke har sett maken til.

I januar 1964 ga Capitol ut "Meet the Beatles" i U.S.A. Som var en samling av låtene på de to første britiske platene deres. Den ble lansert sammen med en promoterings turne som bla. inkluderte besøk hos den kjente TV verten Ed Sullivan. Programmet ble sett av hele 73 millioner amerikanere. Plata gikk til topps på Billboard. Noe også singelen "I want to hold your hand" gjorde. Og dermed var de det største bandet i U.S.A. også. Og de åpnet med dette også dørene for andre britiske band.

For å holde populariteten ved like ga de ut en "tullefilm" de kalte "A hard days night" som fikk gode kritiker, og ble svært populær. Albumet "A hard days night" fulgte også like etterpå. Det gikk til topps både i U.S.A. og Storbritannia. 

Faktisk gikk samtlige Beatles studio album til topps i begge landene. Om man ser bort fra "Yellow Submarine" og "Magical Mystery Tour" som ikke var skikkelige studioalbum. 

I 1964 dro Beatles ut på en stadionturne i U.S.A. med 30 konserter. I 1964 opptrådte de også i land som Danmark, Hong Kong, Australia og New Zealand.

 1965 ga de ut nok en film, "Help" - som var en James Bond parodi. Albumet som fulgte filmen gikk som nevnt - også til topps.

 1965 skiftet de stil fra de enkle poplåtene/coverversjonene, over til mer innovativ, eksperimentell musikk. Et møte de hadde hatt med Bob Dylan den 28. august 1964, ble et vendepunkt i bandets karriere. Både musikalsk og personlig. Bla. introduserte Dylan Beatles gutta for det narkotiske stoffet cannabis. 

Bandets stilmessige forandring kunne man høre på "Rubber Soul" som ble gitt ut i desember 1965. I U.S.A. ga de også ut albumet "Yesterday.. and today". Her hadde de på coveret satt seg selv sammen med rått kjøtt og slaktede dukker. Som en protest mot plateselskapet Capitol, og måten de håndterte platene deres på, på det amerikanske markedet. Klager på coveret kom snart inn, så de måtte lage et nytt. Noe som gjør de første eksemplarene til noen av de mest verdifulle platene som noensinne er gitt ut.

Det originale coveret til "Yesterday.. and today"

I 1966 sjokkerte John Lennon amerikanerne ved å si at The Beatles var mer populær enn Jesus. Noe som førte til protester mot dem. Samtidig var bandet blitt inspirert av indisk mystikk og Maharishi Mahesh Yogi - en indisk guru. Noe som påvirket musikken deres. De begynte også med psykedeliske narkotiske stoffer. Noe som ble fulgt av blomsterbarna i årene som fulgte.

"Revolver" fra 1966 var det mest voksne albumet de hadde gitt ut til da. Med et surrealistisk cover, og tvetydige låter. I august samme år spilte Beatles sin siste konsert i U.S.A. De ga ut en pressemelding om at de ikke lenger skulle turnere, men heller konsentrere seg om plateinnspillingene. Noe som skapte rykter om at de skulle splittes. 

Våren 1967 brukte bandet mye tid i studioet for å gjøre ferdig mesterverket "Sgt. Peppers lonely Hearts club band". Plata forandret måten man laget plater på, for var all framtid. Med utallige studioeffekter, og bruk av mange lydspor oppå hverandre. Fokusen lå på albumet som en helhet, istedet for de enkelte låtene. Som det første konsept albumet, sammen med "Pet sounds" : Beach Boys. Også coveret var gjort på en måte ingen hadde gjort før. Med sine mannekengbaserte bilder. Plata gikk til topps i både Storbritannia og U.S.A. og mottok 4 Grammy priser i U.S.A. Men viktigere enn det, er det at plata veldig ofte omtales som den beste plata som noensinne er laget. Også idag, over 40 år etter at den kom ut. 

Som nevnt valgte Paul og bandet å ta med "When I`m sixty four" på denne plata. Som et vaudeville aktig mellomspill etter George Harrisons indiskinspirerte epos "Whithin you, Without you". Og den mer tidsriktige "Lovely Rita". Etter å ha "gjemt" den bort noen år tok Paul den fram igjen i 1966, da hans far fylte nettopp 64 år. Stemningen i låta var en slags hyllest til faren og den tiden han vokste opp i. Samtidig som Paul i teksten ønsket å formidle et mer positivt budskap om det å bli gammel, enn det som ellers var vanlig på denne tiden.

Platas høydepunkt var etter manges mening den komplekse låta "A day in the life". Den var slått sammen av to komposisjoner John og Paul hadde skrevet hver for seg. "A day in the life" starter med Johns bidrag, med fokus på en bilulykke som var omtalt i avisen. Mens midtpartiet var skrevet av Paul, der han mimrer tilbake til barndommen, da han satt på en buss og drømte seg bort. Strykerarrangementet og det dramatiske pianoriffet på slutten, ble lagt til etter at  "A day in the life" var innspilt i studio. 

27. august 1967 ble Brian Epstein funnet død etter en overdose. Dermed var den personen som klarte å holde Lennon og co. i tømmene borte. Beatles valgte å ikke ansette noen ny manager. Men heller prøve å styre ting selv. Det første de gjorde etterpå var å lage filmen og plata  "Magical Mystery Tour". Noe som ikke ble så populært blant kritikerne. De dannet også sitt eget plateselskap kalt Apple records. 

I 1968 ga Beatles ut et dobbeltalbum uten navn. I ettertid har den blitt omtalt som "The white album", eller "The Beatles". Gnisningene mellom medlemmene var nå kommet til overflaten. Noe som gjorde innspillingen vanskelig. Ofte måtte spor spilles inn uten at de andre var tilstede, da de ikke tålte trynet på hverandre. Eric Clapton hadde en gjesteopptreden på plata med "While my guitar gently wheeps". Samtidig ga Lennon ut sin første soloplate "Two virgins" sammen med sin kjæreste Yoko Ono. De problemene hun forårsaket for samholdet i bandet er blitt behørig omtalt i årene etter.

John Lennon med sin Yoko Ono.

Sent i 1968 kom filmen "Yellow Submarine" ut, med ditto plate. Uten at bandet var så veldig involvert i arbeidet, verken med filmen eller plata. Låta "Yellow submarine" har likefullt blitt en av de tingene mange forbinder Beatles med, som en av deres mest fengende låter. Mange år senere ble det laget en 51 fot stor utgave av denne "yellow submarine" - lik den som var i filmen - og plassert utenfor terminalbygningen på John Lennon airport i Liverpool. Byens hovedflyplass. Her ble det også satt opp en bronsjestatue av John Lennon, inne i avgangshallen.

We all live in a Yellow Submarine..

Likevel klarte de å gå i studio og produsere en av sine fineste album, med "Abbey Road". Noe som er imponerende. At de ikke gjorde så mange ting sammen på plata, er en annen ting. George Harrison som tidligere ikke hadde vært så delaktig i låt skrivingen, bidro her med  platas kanskje to beste spor, i form av "Here comes the Sun" og "Something" (begge skrevet sammen Eric Clapton). Samtidig gikk det merkelige rykter om at Paul Mc Cartney var død. Noe man visstnok fant belegg for i tekstene til denne plata.

The Beatles like før de skal fotograferes til det berømte "Abbey Road" coveret.

Paul har kun en sko på seg, noe som kom til bli tolket som at han var død.

Mange av Beatles mest kjente låter ble aldri gitt ut på singel på 60-tallet. Slik som "Ob-la-di Ob-la-la" og "With a little help from my friends". Dette visste andre artister å benytte seg av. For begge disse låtene ble listetoppere i England i andre artisters versjoner. Henholdsvis med Marmalade og Joe Cocker - begge i 1968. For Cocker ble dette starten på en lang og begivenhetsrik karriere.

I 1970 kom "Let it Be" ut. Et album bestående av enkeltstående låter som for det meste var blitt spilt inn tidligere, til et påtenkt album kalt "Get Back" (i 1969). Plata inneholdt kjente Beatles klassikere som "Le it be", "Get Back", og "The Long and winding road". Den var produsert av den kjente amerikanske produsenten Phil Spector, som på 60-tallet var kjent for sine "wall of sound" utigvelser, med artister som The Ronettes, The Righteous brothers og The Crystals.

"Let it Be" fra 1970 ble den siste plata John, Paul, George og Ringo ga ut sammen.

Konflikten innad i bandet  toppet seg da Paul Mc Cartney ga ut sin første soloplate "McCartney" før "Let it Be" kom på markedet. Samtidig  gikk Mc Cartney til rettslige skritt for å få oppløst bandet. Noe som sjokkerte de andre i bandet, som til tross for at de tidligere hadde sagt at de ønsket å oppløse bandet, nå hadde endret mening, og heller ønsket å fortsette Beatles som et sideprosjekt innimellom soloplatene sine. Dette ble det da satt en stopper for. Og dermed var eventyret om The Beatles over.

Også fansen ble sjokkert da McCartneys gikk til sak mot de andre i bandet. Han ble på mange måter stemplet som en drittsekk. Paul McCartney : "Jeg hørte folk si 'Han er en kald drittsekk. En skikkelig slem og grisk drittsekk. Jeg kunne aldri gjort noe slikt mot vennene mine'.". Etter dette ble Paul og Linda stemplet som ukul, mens John og Yoko var de kule. I mange år etter var dette et hett diskusjonstema blant Beatles fansen, var Paul McCartney en grei kar eller ikke..

Rykter om gjenforening var det gjennom hele 70-tallet. I 1974 var det meningen at John Lennon skulle delta på innspillingen av Wings plata "Venus & Mars". Lennon hadde bekreftet sin ankomst, og var på vei, da noe skjedde som gjorde at det ikke ble noe av samarbeidet. Episoden viser uansett at uvennskapet som så mange pratet om, ikke lå så dypt likevel. At det like godt kunne være praktiske årsaker som gjorde at de ikke traff hverandre oftere enn de gjorde.

Både Lennon, Mc Cartney og Harrison hadde stor suksess som solo artister på 70-tallet og 80-tallet. Wings var et av de mestselgende bandene i verden på 70-tallet. Mens Lennon ga ut klassikeren "Imagine" som også solgte bra.

John Lennon ble skutt 8. desember 1980, i New York. Noe som etterlot en hel musikkverden i sorg. Interessen for platene hans skjøt umiddelbart i været. Mellom 1980 og 1982 hadde han tre singler og to album inne på førsteplass i Storbritannia.

"Double fantasy" fra 1980 ble en verdig avslutning på John Lennons musikkarriere.

Samleplater med Beatles har fortsatt å dominere listene helt fram til idag. ("1" gikk til topps i mange land, deriblant U.S.A. og England i 2000). Og de har hatt 4 nr. 1 plater i Storbritannia fra 1977 og utover. Noe som gjør The Beatles høyst levende for nye generasjoner av musikkelskere. 

Bare de tre "Anthology" platene som kom i 1995 og 1996 har solgt 15 millioner kopier. Og alle tre gikk til topps i U.S.A. noe som sier mye om interessen. En interesse som vil være der så lenge folk er opptatt av god musikk. I 2009 gikk The Beatles til topps i U.S.A. med en stereoutgave av 1964 albumet "Beatles for sale".

18. juni 2006 fylte Paul 64 år, og dagen ble litt spesiell, ettersom han hadde sunget om det å bli så gammel i låta "When I`m sixty four". Dessverre hadde nok Paul andre ting å tenke på denne dagen enn det å sette pris på bestefar tilværelsen slik han sang om ca. 40 år tidligere. Han er i dag småbarnsfar, og skilsmissen fra Heather Mills var nok det som i første rekke opptok tankene hans.

I november 2006 ble det gitt ut en "ny" Beatles plate, kalt "Love". Bak utgivelsen stod Beatles` legendariske produsent George Martin og hans sønn Giles. Ved å sette sammen ulike Beatles låter skapte de nye komposisjoner, som var tro mot Beatles soundet. Det ble også presentert Beatles låter her som de færreste hadde hørt før, noe som gjorde plata svært interessant. Plata fikk gode kritikker i norske medier. Det fulle navnet på plata er "The Beatles LOVE by Cirque du Soleil".

"The Beatles LOVE by Cirque du Soleil". Et album skapt av Beatles opptak satt 

sammen av Beatles produsent George Martin og hans sønn Giles.

Salgmessig solgte "Love" bra, med 1. plass i land som Frankrike, Irland, Canada, Argentina, og Hellas. I Norge ble det 8. plass, i Storbritannia 3. plass, og i U.S.A. 4. plass.

På samme tid ble det også kjent at de gjenlevende Beatles medlemmene Paul McCartney og Ringo Starr planla å opptre sammen i hjembyen Liverpool. Anledningen var markeringen av  byen som Kulturhovedstad i 2007. McCartney var tidligere blitt forespurt om han kunne tenke seg å åpne seremonien, noe han var positiv til. Men med seg på scenen ønsket han sin gamle Beatles partner. Dermed stod de to på samme scene sammen i hjembyen - for første gang siden 60-tallet. En større konsertarena ble bygd i kaiområdet ved Albert Dock, og her fant konserten sted.

Paul og Ringo er de eneste gjenlevende av de 4 Beatles gutta.