Paul McCartney (James Paul McCartney): Født 18. juni 1942, Liverpool, England

Av de tidligere Beatles medlemmene var nok Paul McCartney den mest suksessrike av dem. Der de andre hadde enkelthits med album eller låter, var Paul en gjenganger på listene både på 70-, 80-, og 90-, 2000, og 2010-tallet. I U.S.A. hadde han 9 nr. 1 hits på singellistene, og 7 album på toppen av albumlistene i løpet av sine 12 første år som soloartist. Men han fikk aldri den samme anerkjennelsen for musikken sin som f.eks. John Lennon fikk.

James Paul McCartney vokste opp i Liverpool i et middelklasse strøk med sine foreldre Jim og Mary. Faren jobbet i ull industrien, mens Mary var jordmor. Hun jobbet på Walton hospital i Liverpool, hvor også Paul ble født. Interessen for musikk fikk han fra sin far som var jazz musiker i bandet Jim Mac's Jazz Band. I tillegg spilte bestefaren Joe McCartney, tuba. Paul har en bror som heter Peter Michael McCartney som ble født 18 måneder senere. For å slippe unna sammenligning med sin eldre bror har Pauls bror Peter i årene etter kalt seg Mike McGear. Også han har senere gjort musikken til sitt levebrød.

Jim oppmuntret sønnene til å bli musikalsk. Det første instrumentet Paul forsøkte seg på, var trompeten til faren. Men han innså raskt at han ikke kunne synge og spille trompet samtidig, så interessen for det instrumentet forsvant 

Paul McCartney 8 år.

Paul hadde en stort sett lykkelig barndom, og han gjorde det bra på skolen. I 1947 begynte han på Stockton Wood road primary school. Deretter fortsatte han skolegangen på Joseph Williams Junior school. I 1953 fikk han pga. sine flotte karakterer muligheten til å begynne på Liverpool Institute. Det var på skolebussen påvei til instituttet at han i 1954 traff George Harrison som bodde i nærheten.

I 1955 flyttet familien til 20 Forthlin road i Allerton, som ikke er så langt unna der John Lennon bodde i barndommen. Det var i bakgården på dette rekkehuset at bildet som senere kom til å pryde albumet "Chaos & creation in the backyard", ble tatt.

Pauls barndomshjem i 20 Forthlin road i Liverpool (fotografi: Webmaster)

I ungdommen var Paul svært ivrig på å dra ned til byen for å se de store bandene som besøkte Liverpool. En av hans favorittband het Crew-cuts, og var fra America. Da de opptrådte i Liverpool var Paul så heldig at han fikk gå sammen med dem fra konsertstedet Empire til Adelphi, i tillegg til at han fikk autografen til alle i bandet. Paul: "They let me walk along with them from the Empire to the Adelphi. I was well chuffed and I was crowing 'I got their autographs, woo hoo na na ne na na' Og course nobody else recognised them. They weren't that big."

Det amerikanske bandet Crew-Cuts, med autografene Paul fikk av dem.

Verre var det at han i en alder av 13 år fortsatt måtte gå rundt i kortbukse, mens alle kameratene hans hadde på seg langbukser. Han fikk ikke lange bukser før han var 14 år gammel. Paul: "Can you imagine the bloody embarrassment." 

I tillegg til musikken hadde Paul interesse for fugletitting. Han pleide å gå rundt i nabolaget med boken "Observer's book of birds", slik at han kunne finne navnet på fuglene han så. På skolen var han endel av et miljø kalt Natural history society, og sammen med de pleide han bla. å høre på kassettbånd med fuglekvitter. Paul: "It seemed a nice, peaceful thing to do. Instead of any clever stuff. It was just about my level, even toe it was a bit uncool."

Da Paul var 14 år døde moren hans av brystkreft. Hun hadde i alle år røykt mye. Legene hadde tidligere prøvd å stoppe kreften ved å fjerne et av brystene.

Med det mistet Paul en grunnsten i livet. Bedre ble det ikke av at faren jobbet mye, og spilte med bandet sitt på kveldstid. Paul mistet også litt interesse for skolen etter dette. Men ikke verre enn at han kom inn på nevnte Liverpool Institute - en veldig populær skole i Liverpool. På denne skolen ble Paul veldig populær hos jentene, noe han kom til å fortsette med å være helt fram til i dag.

Etter morens dødsfall fikk Paul en trompet i gave av faren. Men da skiffle rock (rock, med elementer av folk, jazz, blues, og country i seg) slo gjennom som det store i Liverpool området, valgte Paul å bytte trompeten mot en Framus Zenith akustisk gitar. Han fant fort ut at det ikke var så enkelt å spille på gitaren som kjevhendt, men etter å ha knotet litt fikk han det til. Det var på denne gitaren at han skrev sin første låta kalt "I lost my little girl". Etter råd fra faren tok han pianotimer, men ettersom han likte å spille på gehør, og lære av det han hørte, fant han liten interesse i disse timene.

Ikke lenge etter at Paul møtte George Harrison på skolebussen, kom han i kontakt med John Lennon gjennom en venn ved navn Ivan Vaughan . Sistnevnte brakte Paul i kontakt med John Lennon, den 6. juni 1957.

Paul i 1957.

Interessen for musikk og damer gjorde at Paul valgte å slutte på skolen. Som han selv har sagt: "Homework was a right drag. I just couldn't stand staying in on a summer night when all the other kids were out playing. There was a field opposite our house in Ardwick and I could look out the window and see them all having a good time. There weren't many other kids from the Institute living round our way. I was called a college pudding. . .All I wanted was women, money and clothes."

I stedet dannet Paul, George og John bandet The Quarrymen. Og resten er Beatles historie (følg link).

The Beatles

I 1968 produserte Paul topp 10 låta "I'm The Urban Spaceman" for Bonzo Dog Doo-Dah Band. En låt Monty Python senere covret på en av sine plater. Paul ble kreditert som "Apollo C. Vermouth", pga. kontraktsmessige restriksjoner.

15. mai 1967 traff Paul den amerikanske fotografen Linda Eastman, under en Georgie Fame konsert i London. Paul var på den tiden sammen med Jane Asher, en dame han også rakk å bli forlovet med før han ble sammen med Linda. De to ble gift 12. mars 1969 i en privat seremoni i London. Linda hadde vært gift før, og hadde datteren Heather Louise fra det forholdet. Paul som likte barn valgte å adoptere den 6 år gamle jenta. 28. august 1969 fikk de sitt første barn sammen, da Mary ble født. Jenta var oppkalt etter Pauls mor Mary.

Paul og Linda i 1967.

10. april 1970 står som en merkedag i McCartneys liv. Dagen han bekjentgjorde for verden at han sluttet i The Beatles, og at bandet var historie. Som ventet skapte det ramaskrik, og Paul ble pekt ut som den som skyldige (sammen med John Lennons kone Yoko Ono) for bruddet. 

Allerede i september 1969 hadde imidlertid John fortalt de andre i Beatles at han planla å slutte i bandet, uten at pressen eller fansen fikk vite om det. Og for Paul ble dette en viktig grunn til at heller ikke han så noen grunn til å fortsette som medlem av bandet. 

For å få tankene på noe annet valgte han høsten 1969 å trekke seg tilbake til gården han hadde i Campbeltown på halvøya Kintyre, nordvest i Skottland, som han kjøpte i 1966. I utgangspunktet hadde han kun tenkt å bruke det som feriehus, men etter 1969 fungerte det som permanent hjem for ham, Linda, og barna. Paul (på dialekt): "It's just a wee small place, up there at the tip of Scotland, and aye plarrn tae make the occasional trip up therre for a wee spell of solitude."

For Paul ble denne første tiden uten de andre i bandet rundt seg, tøff. I stedet for musikk ble dagene fylt med alkohol, helt til kona Linda fikk ham på andre tanker.

Paul McCartney i 1969

Paul McCartney: "Jeg ville ikke stå opp, og når jeg først gjorde det var det rett på whiskeyflaska. Ved tre-tiden om ettermiddagen var jeg sørpe full. 'Jeg tror ikke du egentlig vil drikke så mye', sa hun, og etter hvert klarte hun å få meg på rett kjøl."

Paul McCartney: "One second I was in the top pop group in the world. The next, I was out of job. And it was pretty difficult to deal with."

I stedet for å drikke brukte han nå tiden til å skrive låter med tanke på et kommende soloalbum. I tillegg til at han skrev alle låtene, spilte han også alle instrumentene, og fungerte som produsent. Innimellom måtte han også bruke tid på sluttføringen av Beatles albumet "Let It Be". Og pga. lanseringen av det albumet måtte han godta at hans eget album "McCartney" ikke ble gitt ut før etter det, noe som ytterligere bidro til å skape avstand mellom Paul og de andre i bandet.

"Let It Be" ble gitt ut som det siste Beatles albumet, 8. mars 1970. 17. april fikk endelig Paul muligheten til å gi ut sitt album. Allerede da han annonserte at Beatles var historie fortalte han om albumet han snart kom til å gi ut. I en tung tid kunne Paul glede seg over at "McCartney" ble suksess, både kunstnerisk og salgsmessig. I U.S.A. gikk den helt til topps, mens i Storbritannia og Norge ble det 2. plass. Selv om "McCartney" produksjonsmessig var en mye enklere plate enn de som fulgte i årene etter, inneholdt den mange av McCartneys fineste øyeblikk. Spesielt balladen "Maybe I'm Amazed", og "The Lovely Linda".

"McCartney" fra 1970 regnes som Paul McCartneys første soloalbum.

"McCartney" regnes som Pauls første soloalbum, men allerede i 1967 hadde han skrevet filmmusikken til "The Family Way". Musikk som ble gitt ut på plate i hans navn, men det ble likevel noe annet.

19. februar 1971 var Paul ute med sin første singelutgivelse i eget navn, og "Another Day" var en god start, som en av de mest fengende poplåtene han noen gang har skrevet. Tekstmessig hadde den likhetstrekk med Beatles låta "Eleanor Rigby", der han sang om slitet og det triste i hverdagen til en kvinne. Låta ble spilt inn i New York, sammen med låtene til hans neste album (uten at den ble å finne der), og flere har derfor omtalt den som "Eleanor Rigby in New York City".

Salgsmessig ble "Another Day" en kjempehit, med 1. plass i Australia, Irland, og Spania. 2. plass i Storbritannia, 5. plass i U.S.A. og 3. plass i Norge.

"Another Day" ble Pauls første singelutgivelse, i februar 1971.

Noen måneder etter, i mai 1971, var Paul klar med nok et 'hjemmelaget' album, kalt "Ram". Han fikk god hjelp fra kona Linda under innspillingen, men han fikk også god hjelp fra nordmannen Eirik Wangberg. For Wangberg ble dette startet på et livslangt vennskap med Paul, og starten på en stor karriere som plateprodusent/tekniker, der han med årene kom til å jobbe med mange av de største amerikanske artistene. Slik som Diana Ross og The Jackson 5. Da Wangberg i september 2015 var ute med sin selvbiografi var det Sir Paul som hadde skrevet forordet i boka.

Paul McCartney og Eirik Wangberg i forbindelse med innspillingen av "Ram".

"Ram" ble en stor suksess med 1. plass i Storbritannia og 2. plass i U.S.A. Paul fikk dermed bevist for seg selv at han fortsatt hadde et godt tak på platekjøperne. Ikke minst i Norge, hvor albumet toppet i hele 10 uker (Wikipedia opererer feilaktig med 2. plass som beste plassering i Norge). I U.S.A. gikk singelen fra plata, "Uncle Albert/Admiral Halsey" til topps på singellisten. Også de flotte låtene "The Back Seat Of My Car" og "Too Many People" var ute på singel. Sistnevnte låt ble beskyldt for å være myntet på John og Yoko, noe den også var. Den ble til i en tid der Paul var lei av at John preket for mye i studio, og han var lei av Yokos tilstedeværelse der.

"Ram" fra 1971.

På slutten av 1971 var Paul lei av livet som soloartist. Så han dannet bandet Wings sammen med kona Linda, den tidligere Moody Blues gitaristen Denny Laine, og trommeslageren Denny Seiwell. En fest ble holdt 8 november 1971 i Leicester Square, London, for å feire det nye bandet. Ideen til bandnavnet fikk Paul under fødselen av hans andre barn Stella, som ble født 13. september 1971. 

Wings' første album "Wild Life" kom i desember 1971, og fikk dårlige kritiker. Den ble heller ikke samme suksessen som hans tidligere plater, med 11. plass i Storbritannia, og 10. plass i U.S.A. I 1972 ble også tidligere Grease Band gitarist Henry McCullough med i bandet. Dette året brukte de til å reise rundt, samt at de ga ut 3 singler. Bla. "Give Ireland back to the Irish" - en låt som var en reaksjon på problemene i Nord-Irland. Dette førte til stor oppstandelse i England, der den ble forbudt spilt på BBC radio. Også hos Radio Luxembourg ble den forbudt spilt. Paul skjønte at låta kom til å skape oppstandelse, men han følte sterkt for å gi den ut. Sir Joseph Lockwood, sjef i EMI ønsket ikke å gi den ut, men Paul klarte å overtale ham til å gjøre det. Paul: "I told him that I felt strongly about it and they had to release it. He said, 'Well it'll be banned', and of course it was. I knew 'Give Ireland Back to the Irish' wasn't an easy route, but it just seemed to me to be the time. All of us in Wings felt the same about it."

Henry McCullough var nord-irsk av opprinnelse. Og blant protestantene i Nord-Irland var låta særdeles lite populær. Det gikk faktisk så langt at hans bror ble banket opp av mobben der borte pga. slektskapet. Også Paul McCartney har irske røtter.

I Storbritannia klarte singelen kun 16.plass på singellisten, muligens av naturlige årsaker. I Irland fikk den en helt annen mottagelse, der den gikk helt til topps på singellisten. "Give Ireland back to the Irish" var ikke å finne på albumet "Wild Life" da det kom ut. Men på senere CD utgaver er den tatt med.

Wings i harmoniske omgivelser på "Wild Life". Fra venstre :

 Denny Seiwell, Paul, Linda og Denny Laine.

Singelen "Mary Had A Little lamb" derimot, var hentet fra albumet. Paul hadde tatt teksten fra den kjente barnelåta, og gitt den en annen melodi og komp. Muligens var Paul inspirert av sauene på hans skotske High Park Farm ved Campbeltown i landskapet Mull of Kintyre - stedet der han, Linda, og ungene bodde.

Denny Laine var ikke like imponert av Pauls valg av bosted, da han mente gården var forfallen, og at det var Pauls gjerrighet som gjorde at han valgte å bo der. Denny Laine: "Folk ble forundret da de oppdaget at han hadde flyttet til den nedfalne gården i Skottland. Den var nesten ikke til å bo i. Selv foretrakk jeg å bo i en campingvogn mens jeg var der og jobbet med ham. Jeg hadde mine kone Jo-Jo med meg, og hun var høygravid."

Paul bondegård i Campbeltown var at det sparsommelige slaget.

I utgangspunktet hadde ikke Paul noe forhold til sauer, og da han så en død sau på gården første gang han besøkte den, hadde han mest lyst å dra rett tilbake til London. Paul: "Dead sheep, ooh dearie me, get me back to London." Men etter at Linda hadde skapt entusiasme for gården, begynte han å trives der sammen med sauene. Paul: "I could talk about sheep forever." I motsetning til andre saueeiere slaktet han dem ikke, men lot dem dø en naturlig død når de ble gamle. Det var også hans etter hvert nære forhold til sauene som gjorde at han og Linda endte opp som profilerte vegetarianere. En dag de skulle spise lammestek satt de og så ut gjennom vinduet på alle de søte lammene som spankulerte rundt. Og det skapte så dårlig samvittighet at de der og da bestemte seg for å bli vegetarianere. Paul: "It happende in Scotland when we were eating a leg of lamb and we looked out the window and saw all these little lambs prancing round, and we just suddenly thought ' Ah ah uh ee ee oo oops tilt' let's go vegetarian." At Linda var en dyktig kokk som kunne lage spennende mat uten kjøtt, hjalp nok også på interessen for vegetarmat.

På 80-tallet ble Paul tipset av popstjernen Howard Jones om at det fantes vegetarmat for hunder, så etter det ble også Pauls hunder vegetarianere..

Like romantisk som Pauls forhold til sauer, var det muligens ikke at det i 1972 ble funnet cannabis planter på gården hans.

Paul McCartney med en av sauene som han var så glad i.

Salgsmessig gjorde "Mary Had A Little Lamb" det bedre enn "Give Irish back to the Irish" i hjemlandet, da den nådde 9. plass i mai 1972.

I 1973 var McCartney og Wings tilbake for fullt med albumet "Red Rose Speedway", og singelen "My Love". I U.S.A. gikk både singelen og albumet til topps. Også i Storbritannia gjorde de det bra. Litt senere på året forlot Seiwell og McCullough bandet. Paul McCartney fikk også æren av å skrive en James Bond låt i 1973. Det ble klassikeren "Live and Let Die". Den nådde 2. plass i U.S.A., og topp 10 i Storbritannia.

Band on the Run: Paul, Linda of Denny Laine.

1973 var et aktivt år for bandet. For i desember kom også albumet "Band On The Run", en plate mange mener er det beste McCartney har laget etter at han forlot The Beatles. Plata var spilt inn i Lagos, Nigeria. Den fikk strålende kritiker da den kom, og gikk til topps i U.S.A. - både med singel og album. I Storbritannia gikk albumet til topps. I Norge toppet plata VG-lista i 7 uker. 

I Nigeria ble Paul og Linda advart mot å gå ut alene på kvelden, og helst bruke bil. Men en kveld bestemte de seg for å gå de 20 minuttene det tok dem å komme seg tilbake til hotellet. De mente selv at de virket så harmløse at ingen ville angripe dem. Med seg på gåturen hadde de kameraer og en dyr kassettspiller. Og på veien hjem skjedde det uungåelige - de ble truet av 5 negere med kniv, og måtte gi fra seg alle eiendelene sine. Senere ble de fortalt at den eneste grunnen til at de fortsatt levde, var at de var hvite. Hadde de selv vært sorte ville de blitt drept. I Nigeria ble tyver skutt om de ble tatt, derfor var det vanlig å ikke etterlate vitner til hendelsen.

Paul var også gjest på Ringo Starr albumet "Six O'Clock" samme år. 

Fra innspillingen av "Band On The Run" gjort i Lagos, Afrika der EMI hadde et studio. Paul spilte de

fleste instrumentene selv. På det siste bildet blir pianospillet hans overvåket av Denny Laine.

Etter et så aktivt år, roet McCartney det litt ned i 1974. I stedet benyttet han tiden til å hjelpe broren Mike McGear (Michael McCartney) med hans soloplate. På 60- og 70-tallet var også broren en suksessrik musiker, som medlem av The Scafford. De hadde flere store hits i Storbritannia, bla. med nr.1 (1968) låta "Lily the pink".

Paul McCartney med broren Michael.

Paul utvidet Wings til også å innbefatte Jimmy McCulloch, Joe English og Geoff Britton. Det nye bandet ga ut singelen "Junior's Farm", som nådde 3. plass i U.S.A. 

I 1975 fortsatte Wings med albumet "Venus And Mars", og igjen gikk de til topps i U.S.A. og Storbritannia. I Norge toppet plata VG-lista i utrolige 14 uker. Singelen "Listen To What The Man Said" gikk til topps i U.S.A. De turnerte også Australia og Storbritannia dette året.

Paul og Linda slet med et litt dårlig rykte etter oppløsningen av The Beatles. Der mange mente at Paul lot de andre i stikken. I tiden etter ble John sett på som arbeiderklassegutten som nå var mer opptatt av å lage god musikk enn å drive business. Paul ble gjerne sett på som middelklassegutten som hele tiden hadde økonomiske fortjeneste som mål. I realiteten var det Paul som kom fra arbeiderklassen, mens Johns familie var bedre stilt økonomisk. Og som nevnt var det John som var den som først ytret ønske om å slutte i bandet.

Paul McCartneys lydtekniker gjennom mange år, Alan O'Duffy følte behov for å nyansere bildet av Paul og Linda noe: "Paul var veldig kul å jobbe med. Ingen egotripper eller ovenfra-og-ned-syn, bare en hardtarbeidende, flott mann. Vi endte opp med å lage en god plate. 'Venus and Mars' nådde førsteplassen i USA og ble der i seks uker. Den solgte i 14 millioner eksemplarer" (Kilde: Dagbladet.no).

O'Duffy husker Paul og Linda som et lidenskapelig og nært par: "De var jo vår tids Romeo og Julie. Da vi spilte inn 'Lonely Old People' satt Paul ved pianoet med Linda ved sin side. Det er et sterkt minne som vil forbli hos meg for å forstå sangen og nærheten mellom dette enestående paret".

O'Duffy kunne også fortelle at det var meningen av John Lennon skulle delta på platen. Det var definitivt planer om et samarbeid. John reiste nesten til New Orleans, men av ukjente grunner fra Lennons side falt det igjennom i siste sekund.

I november 1975 gjorde Wings en rekke konserter i Australia, etter det satte de kursen mot England og Abbey Road Studios for å spille inn albumet "Wings At The Speed Of Sound". De hadde allerede vært i studio i forkant av Australia turneen og gjort noen forberedelser. I mars var plata klar for utgivelse, og bandet kunne igjen konsentrere seg om turnevirksomhet. 

Albumet skilte seg ut på den måten at det var første gang at noen andre enn Paul skrev låter på albumet. Årsaken til Paul lot de andre slippe til var at media hadde kritisert ham for å være for egenrådig i Wings. Bla. var "Time To Hide" skrevet av Denny Laine. 

"Wings At The Speed Of Sound" ble en salgssuksess, med 1. plass i land som Canada, Frankrike og U.S.A. I Norge ble det 2. plass, noe det også ble i Storbritannia. "Silly Love Songs" var den mest kjente låta fra plata, og også den gikk til topps i U.S.A. Topp 3 hit i U.S.A., Canada og Storbritannia fikk Paul og co. med "Let 'Em In", som for mange vil bli husket for at Paul nevner opp flere navn i teksten. Både fra egen familie, og mer kjente navn som Martin Luther, Phil Everly, og Don Everly.

"Wings At The Speed Of Sound" fra 1976.

I 1976 dro de også på verdensturne for første gang, kalt "Wings Over The World Tour". Med enorme besøkstall. Dette resulterte senere på året i det triple live-albumet "Wings over America". (1. plass i U.S.A.).

I forbindelse med en konsert de skulle gjøre i California, mottok Linda en dødstrussel pr brev fra en dame som var forelsket i Paul. Denny Laine: "Jeg ble veldig skremt på Lindas vegne da jeg leste det, og tenkte at 'tør du stille på scenene etter dette, så er det mer to i deg enn jeg trodde."

Wings ble ettervert et av de mest populære livebandene i verden.

1977 ble et litt roligere år for McCartney, da han 'kun' ga ut en instrumental versjon av albumet "Ram", under pseudonymet Thrillington. Han produserte også Denny Laines soloplate "Holy Days". 

Selv om Wings ikke ga ut noe album dette året, hindret det ikke dem i å få den mest solgte singelen i Storbritannia noensinne (fram til da) med "Mull Of Kintyre". Den solgte 2 millioner kopier i Storbritannia alene, og lå som nummer 1 i hele 9 uker. Den gikk også til topps i land som Australia, Østerrike, Belgia, Nederland, Tyskland, Irland og Sveits. I Norge ble det 2. plass for singelen, mens i U.S.A. nådde den ikke opp.

Låta var inspirert av området der Pauls farm - nær Campelltown - ligger. Mull of Kintyre er et øde område i de vestre deler av Skottland. Visstnok har sekkepipen sin opprinnelse i dette området. Det var da også Campbeltown Pipe Band (fra Kintyre) som spilte sekkepipe på låta.

"Mull Of Kintyre" ble spilt inn under en pause i innspillingen av "London Town". Paul og Denny skrev den sammen, en ettermiddag de satt og drakk whisky, på en av åskammene ved Kintyre. Paul hadde allerede skrevet ferdig refrenget, mens verset og teksten ble til i felleskap. I ettertid var Denny svært misfornøyd med manglende kredit for hans bidrag på låta, og økonomiske utbytte. 

Denny Laine: "Jeg kunne skapt meg en formue på 'Mull Of Kintyre'. Men jeg var ansatt på fast lønn da jeg skrev den - ikke på prosentbasis. Da jeg ba Paul om en spesialavtale, svarte han meg indirekte: 'Jeg er Paul McCartney - og den som arbeider for meg er privilegert'. Alt jeg fikk var en liten prosent som tekstforfatter - men jeg fikk ingen prosent av det enorme salget. Til slutt solgte jeg også den prosenten til Paul, fordi jeg trengte penger."

"Mull Of Kintyre" ble en storselger av dimensjoner, som en av de mest solgte singlene i Storbritannia noensinne. Her fra videoen til låta. Til høyre kan man se Mull Of Kintyres plassering på kartet.

12. september 1977 ble Paul far for 3 gang, da James Louis ble født. I voksen alder har han i motsetning til Stella holdt seg unna rampelyset, slik at mange McCartney fans ikke kjenner til hans eksistens. I likhet med sin far har han havnet i musikkbransjen, der han spiller både gitar og trommer. Han har deltatt på flere av Pauls album, slik som "Flaming Pie" og "Driving rain". Han gjorde en gitarsolo på "Heaven On A Sunday" på førstnevnte album, og han var med og skrev "Spinning On An Axis" og "Back In The Sunshine Again" på "Driving rain". Han har også jobbet med en soloutgivelse, med hjelp fra pappa Paul.

Lille James med pappa og mamma.

I 1978 ga Wings ut albumet "London Town", og igjen var suksessen et faktum. Med 2. plass i U.S.A. Og 1. plass for singelen "With a little Luck". Etter utgivelsen forlot Joe English og McCulloch bandet - sistnevnte for å bli med i The Small Faces. 27. september 1979 døde Jimmy McCulloch av en overdose heroin. 

I 1979 kom det siste Wings albumet "Back To The Egg" ut. Selv om den nådde topp 10 både i Storbritannia og U.S.A. var den ikke å anse som en suksess. Kritikerne likte den ikke, og den ga heller ikke bandet noen hits. 

Wings ble oppløst i 1979, selv om Paul på det tidspunktet hadde et ønske om å fortsette med bandet.

Tidlig i 1980 skapte McCartney store overskrifter, da han ble arrestert i Japan for innførsel av marihuana. Han satt i fengsel i 10 dager før han ble sendt ut av landet. I ettertid følte Paul at han hadde dummet seg ut, og angret veldig på det han hadde gjort. Paul (til norske 'Det Nye'): "Siden alle vet at du ikke bør ta med deg gress til Japan, går folk ut fra at jeg er høy på pæra. Men jeg var ikke det, jeg var bare en tosk. Hvis du vil vite sannheten, hadde jeg fått tak i noe førsteklasses gress i Amerika og orket ikke tanken på å hive det i WC. Og jeg var dum nok til å tro at de ville slippe meg forbi."

Pauls bruk av harsj hadde irritert omgivelsene i mange år allerede. Bla. Pauls kamerat i Wings, Denny Laine. Noe han opplevde som et problem når de arbeidet sammen. Denny Laine: "Det jeg kritiserer ham sterkest for, er at han røyker for mye hasj. Han røyker så mye at du skulle tro det ble utsolgt i morgen. Det gjør det spesielt frustrende for dem han arbeider sammen med, fordi han skifter mening hele tiden. Kan ikke bestemme seg. Harsjen er årsak til det."

Denny var også irritert på Paul fordi han tok sjansen på å smugle marihuana, ettersom det i neste omgang betydde at Japan-turneen ble avlyst, og Denny og de andre musikerne ikke fikk betalt for jobben de hadde øvd til, og planlagt å gjennomføre. Denny Laine: "Jeg hadde jobbet så hardt, og fikk ingen betaling."

I 1980 ga Paul også ut sin første soloplate på mange år 1980, med "McCartney II". Han spilte alle instrumentene på plata selv. Han var tydelig fascinert av de nye synthesizerne på dette albumet. Igjen klarte McCartney å skape en suksess med 1. plass i Storbritannia og 3. plass i U.S.A. Singelen "Coming Up" gikk til topps i U.S.A. 

Muligens klikket det litt for McCartney da han igjen ble soloartist. Ihvertfall rotet

han seg bort i noen synthesizere mange mener han burde holdt seg unna. 

8. desember 1980 døde Pauls kamerat og kollega gjennom mange år, John Lennon. Han ble skutt på åpen gate i New York, av en fan som hadde fått autografen hans like i forveien. Da Paul fikk høre om drapet, klarte han først ikke å ta det ordentlig innover seg. Han gikk på jobb som vanlig, men hele dagen følte han seg som i transe. På vei hjem ble han stoppet av en journalist og spurt om hva han syntes om det triste som hadde skjedd. Og i irritasjon over å bli forstyrret svarte han: "it's a drag" (det er noe skitt), noe som førte til overskrifter som "Paul McCartney says John Lennon's murder is a drag". Dette førte til at mange tenkte at Paul ikke hadde latt seg affisere av at kompisen nå var død. Men i realiteten var han knust. Paul: "It sounded just so flippant, and a lot of people thought 'ooh! dear, it hasn't affected him at all. But of course, I went home and we wept many buckets that night, and many a night after." 

Selv flere år etter Lennons død plaget det Paul at han hadde fremstått så ufølsom i det 'intervjuet'. Og han funderte på hva han egentlig burde sagt. For da han stod midt opp i det kom han ikke på noe bedre. Paul (i 1982): "Det finnes mennesker som har ordet i sin makt, slik at de sier de rette tingene til de rette tidene - alltid. Jeg kan ikke sånne ting. Særlig hvis du er under press. Folk forventer, fordi du er stjerne, at du ikke skal reagere normalt, at du kan 'spillet'. For meg ville det vært hyklersk. Hadde jeg klart meg den dagen med en rask uttalelse, så hadde jeg ikke likt meg selv."

Noen dager etter Lennons død skrev Paul en hylleslåt til John, kalt "Here Today". Han hadde ikke planlagt å skrive en sang om John, men ordene falt på plass da han klimpret på gitaren samtidig som han tenkte på John. Paul: "Det lå ekte følelser i sangen. Det var godt..." Selv mange år senere hadde Paul vanskelig for å skjønne at John nå ikke lenger var der. 

"Here Today" ble å finne på Pauls neste album "Tug of War".

John Lennon kort tid før han ble drept.

Heldigvis hadde John og Paul hatt flere gode samtaler før John døde. Senest like før albumet "Double fantasy" ble gitt ut. Der de snakket de om barna, Johns katter, og om Yoko som ønsket å skape sin egen artistkarriere.

I ettertid har Paul uttalt seg kritisk til hvordan mordet på John Lennon førte til at han nærmest ble dyrket som en martyr. Paul følte også at Johns rolle i The Beatles ble 'oppjustert' til at det var John som var The Beatles - og den som skrev låtene. Paul McCartney (til Esquire i 2015):"Da John ble drept, i tillegg til det avskyelige ved det, så var den vedvarende stemningen 'OK, nå er John en martyr. En JFK'. Og etter hvert ble jeg frustrert, fordi folk begynte å si 'vel, han var The Beatles'. Og jeg, George og Ringo ble litt sånn 'øh, vent litt. For bare et år siden var vi regnet som noenlunde likeverdige?'."

Lennons død fikk også direkte konsekvenser for Wings' videre eksistens, da Paul etter dette ikke ønsket å turnere mer. Dette tok Denny Laine svært hardt. I et intervju i april 1981 sa han at Wings var historie, at han ikke ville være med mer. Laine hadde også sett seg lei på Pauls grådighet, bruk av narkotika, og manglende interesse for andre enn seg selv.

Paul hadde egentlig et ønske om å fortsette med Wings. Og Laine, Linda og Paul hadde spilt inn flere låter både i 1980 og 1981. Men uten Laine i bandet bestemte han seg for at den neste plata skulle være en soloplate.

John Lennons død fikk også den konsekvens at Paul valgte å isolere seg litt mer fra omverdenen. Mens han på 70-tallet bodde på en gammel farm i Skottland, valgte han etter Lennons død å bosette seg på gården Waterfall - sør for London, bak to meter høye gjerder. Og med et ti meter høyt vakttårn til å holde øye med potensielle inntrengere. 

I 1981 gikk han i studio sammen med den tidligere Beatles produsenten George Martin for å produsere albumet "Tug of War" (tautrekking mellom to konkurrerende lag). Foranledningen til at Paul tok kontakt med George, var at han skulle spille inn låta "We All stand together" for den britiske barnefilmen "Rupert Bear".

Paul McCartneys singel "We All stand together" fra barnefilmen "Rupert Bear".

Uten noe band å ta hensyn til, og etter råd fra George Martin, valgte Paul å hente inn kremen av musikere i musikkbransjen. 

George Martin: "Du er sannsynligvis den største nålevende sangkomponisten, og du er selvfølgelig en multi-instrumentalist. Hvorfor bruke musikere som ikke er like dyktige som deg? Hvorfor ikke bruke musikere som er dyktigere enn deg på sitt område?"

Paul McCartney: "Hvis vi har lyst kan vi ringe hvem som helst."

Dette resulterte i at Paul fikk med seg meritterte musikere som Stevie Wonder på synthesizer og vokal, Andy Mackay (Roxy Music) på lyricon, gitarlegenden Carl Perkins (vokal og gitar på "Get it"), Ringo Starr (trommer på "Take it away"), Eric Stewart (10CC) på gitar, den kjente jazzbassisten Stanley Clarke, og Denny Laine (gitar, bass og synth på "Wanderlust").

De første opptakene til "Tug of War" ble gjort Air Studios i London, før Paul og musikerne forflyttet seg til den karibiske øya Montserrat, der George Martin hadde sitt eget platestudio.

Den gode stemningen under plateinnspillingen resulterte i at en mengde nye låter ble festet til tape. Mer enn nok til et dobbeltalbum. Men Paul fryktet at et dobbeltalbum ville bli for dyrt for potensielle platekjøpere. Paul McCartney: "Vi bestemte oss derfor for å gi ut musikken i to deler."

Men i en tid der 'alle' ga ut del 2 av en eller annen suksess, enten det var "Haisommer 2", "Supermann 2", "Grease 2" eller "Star Wars 2", følte ikke Paul for å gjøre det samme.

Paul McCartney: "jeg tenkte å samle en del av låtene til et slags svar på det problemet 'Tug of War' tok opp. Så fikk jeg ideen om fredspipene ("Pipes of Peace"). Hva var det motsatte av en tautrekking? Fredspiper. Så hvorfor ikke spille på fredspipene i stedet for å røyke dem. 

"Tug of War" ble lagt ut for salg i april 1982, til stor interesse fra media, ikke minst her hjemme der både VG og ungdomsmagasinet Det Nye viet mye spalteplass til plateutgivelsen. De fleste mente at "Tug of War" var en milepæl i McCartneys diskografi. I tillegg solgte den svært bra. Den gikk til topps i land som U.S.A. Storbritannia, Nederland, Sverige, Italia, Japan, og Norge. I Norge lå "Tug of War" som nummer en på VG-lista i hele 8 uker.

Og da det populære ungdomsmagasinet Det Nye oppsummerte musikkåret 1982, ble "Tug of War" kåret til årets album av bladets lesere, foran "Love over Gold" med Dire Straits. Paul ble også kåret til årets musiker/komponist, foran David Bowie.

"Tug of War"

Også singelen "Ebony & Ivory" gikk til topps i U.S.A. (7 uker på topp), Storbritannia og Norge (8 uker på topp). Til topps gikk den i Norge i begynnelsen av mai, på samme tid som musikkvideoen til låta ble vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK.

Låta var en duett med soullegenden Stevie Wonder, som Paul også sang sammen med på den funky "What's that you're Doing?". "Ebony & Ivory" omhandlet harmoni mellom svarte og hvite mennesker. Ideen med å bruke de sorte og hvite tangentene på pianoet som metafor, fikk Paul etter å ha sett den engelske komikeren Spike Milligan spille piano på et TV show, der han viste at det ikke var mulig å framføre en låt uten å bruke både sorte og hvite tangenter. Paul McCartney: "It was like, 'Why can't we get it together- our piano can'."

Paul McCartney og Stevie Wonder hadde stor suksess med "Ebony and Ivory".

Gladlåta "Take it Away" og tittellåta "Tug of War" ble også gitt ut som singler, der førstnevnte nådde topp 10 i U.S.A. og Norge. Den morsomme musikkvideoen til "Take It Away" ble bla. vist på Zikk Zakk på NRK, 16. november 1982.

Musikkvideoen til "Take it Away" der også Ringo Starr og George Martin (til høyre) deltok.

I oktober 1983 var Paul klar med 'del 2' av "Tug of War", der låtene som det ikke var plass til på den første plata ble gitt ut på albumet "Pipes of Peace". Ettersom de var spilt inn på samme tid var også mange av de samme musikerne som hadde deltatt på "Tug of War" også med her. En som hadde deltatt på innspillingen av "Tug of War", var megastjernen Michael Jackson. Men låtene "Say Say Say" og "The Man" som ble spilt inn da,  ble spart til utgivelsen av "Pipes of Peace".

De to hadde første gang møttes på en fest i Hollywood, på slutten av 70-tallet. Paul foreslo da at Michael burde spille inn låta "Girlfriend" som han nettopp hadde skrevet, og i 1979 var den å finne på storselgeren "Off the Wall". Inspirert av dette fortsatte de to samarbeidet på 80-tallet, der de sammen skrev "The Girls is Mine" som ble gitt ut som førstesingel fra "Thriller" - tidenes mest solgte album. Låta nådde også 2. plass på Billboard i U.S.A. 

Paul McCartney og Michael Jackson i studio sammen mens de ennå var venner.

"Say Say Say" var skrevet av McCartney og Michael sammen, og den ble spilt inn i Abbey Road studios i London i 1981. Michael bodde hjemme hos McCartney mens innspillingen av låta pågikk.

"Say Say Say" ble en stor hit i Norge med 5 uker på toppen av VG-lista. Til topps gikk den også i U.S.A. (i hele 6 uker), samt Finland, Italia, Sverige. I Storbritannia ble det 2. plass.

Fra den morsomme videoen til "Say Say Say"

Selv om "Say Say Say" ble en megahit, ble ikke albumet "Pipes of Peace" like godt mottatt. Verken av platekjøpere eller musikkritikere. Norge var det eneste landet i verden der plata gikk til topps. I U.S.A. ble det 15. plass, mens i Storbritannia ble det 4. plass.

I tillegg til "The Man" og "Say Say Say" inneholdt "Pipes of Peace" fine ting, som tittellåta, "So Bad", og "Through Our Love".

"Pipes of Peace"

Det kreative samarbeidet mellom McCartney og Jackson fikk en brå slutt da Jacskon kjøpte opp rettighetene til Beatles-platene i 1985. 

I 1984 laget McCartney sin første egenproduserte film, kalt "Give My Regards To Broad Street". Han hadde egentlig tenkt å lage en film mot krig, og få hjelp av etablerte filmprodusenter til å skrive manuset. Men han endte opp med å skrive manuset selv. Paul (til norske 'Det Nye'): "Jeg hadde lenge forsøkt å snekre sammen et filmmanus, og så ble jeg sittende fast i en trafikkork og kjede meg. Det var opprinnelig meningen at den skulle baseres på 'Tug Of War' - en slags film mot krig. Vi jobbet sammen med Tom Stoppard, men det ble liksom aldri til noe. Det er vel lettere å jobbe med noe som er ditt eget. Så jeg ble anbefalt Peter Webb, og jeg prøvde å få til noe med ham og Stoppard, men det hjalp ikke det heller. Og så satt jeg der i bilen og tenkte at pokker heller, jeg kan vel skrive et eller annet."

Noe av manuset skrev han mens han satt i fengsel i Japan. Paul: "Jeg tvang meg til å skrive. Til slutt hadde jeg klort ned over 20.000 ord."

Låter til filmen skrev han parallelt med innspillingen av "Pipes Of Peace" plata. Selv fortalte Paul at han skrev låtene mens han kjørte mellom Air studios i London, og Southern Counties farm, der han bodde. Han hadde også en bolig i St. John's Wood i London. 

Paul hadde ikke noen planer om å forandre verden med filmen med det litt tynne plottet. Paul: "No great heavy plots. No trying to change the world. It's positive, optimistic. A very simple movie." På mange måter var "Broad Street" inspirert av "A Hard Day's Night" filmen fra 60-tallet, der hovedpersonene sprintet fra 'sang til sang', uten et alt for sterkt plott til å knytte det hele sammen.

I "Give My Regards To Broad Street" var bla. Ringo Starr og Linda med. Paul: "Det har endt opp litt mer engelsk, litt mer lettere komedie. Jeg er ingen fantastisk moromann. Ringo derimot..."

Filmen ble en flopp og fikk elendige kritiker. Til tross for stor interesse for filmen da den hadde premiere i London. Bla. var det populære underholdningsprogrammet Lørdagssirkuset til stede på premieren, og ga filmen fyldig omtale i beste sendetid på NRK TV på en lørdag.

"Give My Regards To Broad Street" fikk mye omtale på norsk TV i beste sentid.

Men en plate ved samme navn som filmen gjorde det bedre, med 1. plass i Storbritannia, 4. plass i Norge og 21. plass i U.S.A. Og den vakre låta "No More Lonely Nights" gjorde det bra på singel, med 2. plass i både U.S.A. og Storbritannia. På albumet hadde Paul hentet fram låter fra Beatles- og Wingstiden, med "Here, There, And Everywhere", "Eleanor Rigby", "Silly Love Song", og "The Long And Winding Road", i nye versjoner. Med seg på plata hadde han kjente musikere som David Gilmour (Pink Floyd), Steve Lukather, Jeff Porcaro (Toto), John Paul Jones (Led Zeppelin), og Anne Dudley (Art Of Noise).

I tillegg til filmen ble det også gitt ut en plate ved navn "Give My Regards To Broad Street".

Jula 1984 hadde McCartney også en topp 3 hit i Storbritannia med den nevnte barnelåta "We all stand together" (som han hadde spilt inn to år tidligere, og gitt ut på singel første gang i 1983). 

Filmen "Give my regards to Broad Street" var et ambisiøst prosjekt som ikke slo an helt. Selv om

både Ringo Starr, Paul & Linda, Tracey Ullman og Barbra Bach var med i filmen.Og soundtracket

inneholdt mye av det beste Paul har skrevet, med bla. den nye låta "No more lonely Nights".

Paul lot seg sjarmere av popartistene på midten av 80-tallet, med Spandau Ballet, Duran Duran, Culture Club og Men without Hats. Paul: "This stuff appeals to me."

1985 var et roligere år enn de foregående. Det artistiske høydepunktet for ham var deltagelsen på Live Aid konserten på Wembley den 13. juli 1985. I det som gjerne regnes som tidenes største konsert. For arrangørene var det viktig å ha med en god representant for den eldre garde av artister, og da var Paul McCartney førstevalget. Ettersom man antok at hans deltagelse ville påvirke verdens ledere mer enn et one-hit-wonder som ungdommen likte. Paul var i starten skeptisk, men han ble overtalt av barna sine til å delta.

Paul fikk æren av å avslutte konserten med "Let It Be", der de andre artistene som deltok på London konserten kom inn på refrenget. Tilslutt sang hele Wembley stadium: "Let it be, let it be, Whisper words of wisdom, let it be". Selv mente Paul at han heller burde sunget "There will be some feedback, let it be", pga. lydproblemene han opplevde underveis. Bla. fikk han inn stemmen til noen andre på monitoren foran seg. Paul: I heard someone on my monitor going 'Is that you Eric? Have you got the plug, Eric? And I thought 'Oh! noooo."

Da man 20 år senere skulle lage en DVD utgivelse av konserten, måtte Paul synge inn vokalen til låta på nytt, da det opprinnelige opptaket var ubrukelig.
 

Paul McCartney fikk æren av å avslutte Live Aid med "Let It be". Der alle

artistene som hadde deltatt på konserten hjalp ham på refrenget.

I november 1985 ga Paul ut singelen "Spies like Us" fra filmen med samme navn. Låta var veldig rett fram, med et refreng som det var lett å huske. Paul fikk kritikk pga. den manglende dybden i "Spies like us", da mange mente den i for stor grad var knyttet opp mot filmen. Salgsmessig gikk det brukbart med 7.plass i U.S.A. som den siste topp 10 hiten han har hatt der borte. I hjemlandet ble det 13.plass. Til låta var det laget en morsom video der skuespillerne Dan Akroyd og Chevy Chase deltok. Videoen var tildels spilt inn i Abbey Road.

Paul McCartney kledd ut som agent i "Spies like us".

Til høyre ser vi ham med Chevy Chase, som deltok i videoen.

26. august 1986 var Paul tilbake med nytt album i "Press To Play". Paul ønsket å lage en 'voksen-pop' plate, ikke ulikt det Phil Collins, Sting og Peter Gabriel gjorde på samme tid. Til å hjelpe seg med produksjonen hadde han Hugh Padgham, som nettopp hadde jobbet med nevnte artister. På låtskriversiden fikk han hjelp fra Eric Stewart (10CC), som var med og skrev 6 av 10 låter på plata.

Selv om "Press To Play" ikke fikk så verst kritikk, var den bortimot en fiasko salgsmessig. En 8. plass i Storbritannia og Norge var brukbart, mens en 137. plass i U.S.A. var en katastrofe.

 "Press To Play" huskes like mye for det fine coveret av Linda og Paul som av selve musikken.

Like etter utgivelsen av "Press To Play" ble Paul intervjuet av det norske ungdomsmagasinet Det Nye. Her fortalte han litt om drivkraften for å holde på musikk: "I begynnelsen var det jakten på penger og berømmelse som drev oss. Når vi hadde skrevet en låt pleide vi å si 'Jaha, det der var svømmebassenget'. Men den motivasjonen forsvant da berømmelsen kom. Nå er det kjærlighet til musikken som holder meg i gang." Paul imponerte journalisten med flere gloser på norsk, bla 'spåntanitett' (spontanitet). 

I april 1987 gikk "Let It Be" til topps i Storbritannia. Anledningen var fergekatastrofen i den britiske kanal det året. Mange av Storbritannias mest kjente artister stilte opp og sang låta, under artistnavnet Ferry Aid.

I 1988 spilte han inn en plate med rock'n roll klassikere som kun ble utgitt i Russland. Men i 1991 ble plata også utgitt i Vesten under navnet "Choba B CCCP". Muligens fordi den russiske utgaven ble et populært samleobjekt. 

I 1989 var McCartney tilbake med sitt sterkeste album på veldig lenge. "Flowers in the Dirt" var skrevet sammen med Elvis Costello. Også David Gilmour og David Foster deltok på plata. Plata fikk strålende kritikk over hele verden. Og solgte også bra, med bla. en 1. plass i Storbritannia og Norge (4 uker). McCartney gjorde gjengjeld til Costello ved å hjelpe ham med låtene til hans album "Spike". Bla. var han med og skrev hitèn "Veronica". 

 Paul og musikerne han brukte på "Flowers in the Dirt".

I 1989 deltok Paul McCartney på nok et veldedighetsprosjekt sammen med The Christians, Holly Johnson, Gerry Marsden & Stock Aitken Waterman. Sammen sang de den gamle Liverpool klassikeren "Ferry cross the Mersey" inn til toppen av den britiske singellisten. 

I 1990 kom liveplata "Tripping the live fantastic". Den kom både som enkel og dobbel CD. Paul fikk her med seg Robbie McIntosh og Hamish Stuart som han spilte mye med utover 90-tallet. Liveplatene var resultatet av intens turnevirksomhet gjennom 1990. 

I 1991 kom han med nok et live album i form av "Unplugged", som var endel av en MTV serie med samme navn. I 1991 prøvde han seg også på en klassisk komposisjon som samtidig skulle være en hyllest til hjembyen Liverpool. Resultatet ble "The Liverpool Oratorio". 28 Juni 1991 hadde verket urframførelse i Liverpool Anglican Cathedral. Han har senere gitt ut tre klassiske verk i "The Leaf" fra 1995 (den er ikke utgitt som plate, kun som notehefte), "Standing Stone" fra 1997, og "Working Classical" fra 1999. 

I 1993 kom "Off the Ground" som var et album i den gode poptradisjonen med låter som "Hope of Deliverance", "Biker like an Icon", "C'mon People", og "Off the Ground". Plata nådde 5. plass i Storbritannia, og 2. plass i Norge. Selv om den nok ikke var noe milepæl i McCartneys diskografi. 

I februar 1993 dro han ut på en verdensturne som varte fram til desember samme år. Turneen fikk navnet "The New World Tour". Underveis besøkte han både Australia, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Japan, og Europa. 27. og 28. september stod Paul på scenen i Oslo Spektrum, til glede for hans mange norske fans. Turneen ble foreviget på liveplata "Paul is Live". 

  "Paul is Live"¨

I1993 ga Paul ut ambient/techno albumet "Strawberries Oceans Ships Forest". Under pseudonymet Fireman. Han samarbeidet her med techno bandet Youth. Samme år åpnet Liverpool Institute for the performing Arts. Dette er Pauls hjertebarn, da han lenge hadde ønsket å gi noe tilbake til musikken, ved å la unge talentfulle musikere få sjansen til å videreutvikle sitt talent i mer organiserte former.  Det ble ikke offisielt åpnet før 7. juni 1996 av dronning Elisabeth.

I 1996 var McCartney opptatt med utgivelsen av "The Beatles Anthology". Albumet "Flaming Pie" fra 1997 kan ses som en naturlig fortsettelse av Beatles soundet fra disse platene. Da plata har et lavmælt, akustisk preg. Plata fik veldig bra kritikk, og ble hans største suksess salgsmessig siden "Tug of War" med en 2. plass både i Storbritannia og U.S.A. Han fikk samme år en ridderorden av dronningen. 

17. april 1998 døde hans kone Linda McCartney etter å ha kjempet mot brystkreft i 3 år. Etter dette roer Paul aktiviteten for en liten periode. Men i 1999 var han tilbake med "Run Devil Run". Paul hadde behov for å riste løs litt, og ha det morsomt. Han spilte derfor inn denne rock'n roll plata med gamle rockeklassikere, ikke ulikt det han gjorde på "Choba B CCCP". Denne gang med venner som David Gilmour fra Pink Floyd. Plata ble spilt inn uten at de hadde øvd sammen på forhånd.

Linda McCartney: 24. september 1941-17. april 1998

14. desember 1999 returnerte Paul til stedet der det hele hadde startet - Cavern Club i Liverpool, da han gjorde en konsert der, for 300 gjester. Paul McCartney: "I am going back for just one night as a nod to the music that has always and will ever thrill me. I can't think of a better way to rock out the end of the century than with a rock 'n' roll party at the Cavern."

Interessen for de 300 billettene som ble lagt ut var enorm, og kreativiteten for å få tak i en av dem var stor. En forretningsmann var villig til å betale 100.000 kroner for en billett. Med seg på scenen hadde han David Gilmour, Pete Wingfield, Ian Paice, og Mick Green.

I 2000 kom "Liverpool Sound Collage". En plate som er et sammensurium av Beatles opptak, og McCartneys interesse for synthesizere og techno musikk. Også denne gang med hjelp fra Youth.

I 2001 kom albumet "Driving Rain". Den inneholdt "from a lover to a Friend", som var en hyllest til kona Linda. Plata fikk god kritikk, men solgte dårlig. Bedre gikk det med den dobble samleplata "Wingspan-Hits and History" som nådde 2. plass i U.S.A. og 5. plass i Storbritannia. 

I forbindelse med George Harrisons dødsleie, dro han og Ringo Starr over til U.S.A. for å besøke den gamle Beatles helten for siste gang. 

I 2002 kom liveplata "Back in the World" ("Back in the U.S.A." i U.S.A.), som også solgte bra, med topp 10 plasseringer både i U.S.A. og Storbritannia.

11. juni 2002 giftet McCartney seg med sin nye kjæreste Heather Mills. Etter å ha brukt noen år på å sørgr over Linda bestemte han seg for heller å se framover i livet. Og i 1999 møtte han Heather Mills i en middag i forbindelse med en markering for mineofre. 

I 2002 dro Paul på en større verdensturne, en turne som ikke ble avsluttet før i 2004. Det ble derfor naturlig nok mer stille på platefronten i denne perioden. Men han fikk tid til å delta på en hyllestplate til Elvis Presleys gamle plateselskap kalt "Good Rockin' Tonight: The Legacy Of Sun Records", der Paul gjorde en versjon av "That's alright Mama" sammen med Scotty Moore og D.J. Fontana. Begge medlemmer av Elvis Presleys band.

I 2003 gjorde Paul også en konsert på Den røde plass i Moskva, foran 100.000 mennesker. Og i den anledning fikk han en personlig omvisning av President Putin, der det også ble tid til en lengre prat sammen. Som takk for gjestfriheten framførte Paul "Let it be" for presidenten i Kremls ellers lukkede bygninger. Dette stod i grell kontrast til den realitet Beatles i sin tid opplevde, da musikken deres var forbudt i Sovjetunionen.

Paul McCartney sammen med President Putin I Kreml.

I 2002 og 2005 opptrådte McCartney på arrangement i forbindelse med Super Bowl finalene i U.S.A. Noe som regnes som en stor ære. I 2005 var han halvtidsunderholder, der han framførte "Drive my car", "Get Back", "Live and let die" og "Hey Jude". 

12. september 2005 var McCartney klar med sitt 20. studioalbum etter Beatles tiden kalt "Chaos And Creation In The Back Yard". Og det første på 4 år. Plata som var produsert av Nigel Godrich (Travis, Radiohead) ble spilt inn i London og Los Angeles over en periode på to år.

Plata var en reise tilbake til begynnelsen for Paul. Der han briljerte med sitt låtskrivertalent og evner som musiker. Nesten samtlige instrumenter ble spilt av Paul. Plata vekslet mellom tempolåter og roligere, mer dystre låter. Høydepunktene på plata kom tett, med "Riding To Vanity Fair", "Jenny Wren" og den erkebritiske "English Tea". Mange mente McCartney her hadde laget en av sine fineste soloplater, og sammenlignet den med klassikere som "Band on the Run", "Tug of War" og "Flowers in the Dirt".

Salgmessig gikk det sånn passe med 8. plass i Norge, 6. plass i U.S.A. og 10. plass i Storbritannia. "Fine Line" ble gitt ut på singel på samme tid som plata var ute i butikkene.

I mai 2006 fikk Paul McCartney mye oppmerksomhet i media verden over i forbindelse med at han ble skilt fra Heather Mills. Etter kun 4 års ekteskap. Paret hadde fortsatt følelser for hverandre, men fant det vanskelig å få ekteskapet til å fungere. Noe av skylden for det la McCartney på media, som aldri ga paret fred. Media spekulerte også i hvor mange penger Heather Mills kunne ta med seg ut av det korte ekteskapet. Ettersom det ikke ble skrevet ektepakt mellom partene da de ble gift vil dette med all sannsynlighet dreie seg om flere hundre millioner kroner. Det er også uenighet om hvem som skal ha hovedansvaret for parets 2 år gamle datter Beatrice.

Og dermed har Paul nok en gang blitt med i foreningen Sgt. Peppers lonely hearts club...

18. juni 2006 ble Paul McCartney omsider 64 år. Slik han sang i låta "When I'm sixty four" for 39 år siden: "When I get older losing my hair, many years from now..". Håret har han fått beholde, men ellers har nok ikke ting blitt helt slik han skulle ønsket seg på denne store dagen. Problemene har tårnet seg opp for Sir Paul i det siste.

Vi får likevel håpe at han kan hygge seg med "Vera Chuck & Dave" på fanget, mens de blåser ut lysene på kaka.

I juli 2006 ble det kjent at Paul McCartney hadde et nytt album klart for utgivelse. Kun et år etter at "Chaos & Creation in the Backyard" ble gitt ut. Og som med "Liverpool Oratorio" (1991), "Standing Stone"(1997) og "Working Classical" (1999), dreide det seg om en klassisk utgivelse. Navnet på plata var "Ecce cor Meum" (lytt til mitt hjerte), og dreide seg om komposisjoner beregnet for kor og orkester, framført på både latin og engelsk. Latin var noe Paul i sin tid lærte seg på skolen, og som han her henter fram igjen. Håpet er at plata med det vil nå ut til flere. Paul: "Latin is known and sung by choirs all over the world".

Stykket ble skrevet og framført så tidlig som i 2001. Men kom altså ikke på plate før i 2006 (26. september). Faktisk var foranledningen at Magdalena College i Oxford i 1998 kom med en forespørsel til Paul om han ikke kunne komponere et verk for dem, som kunne framføres i skolens konsert hall. Anthony Smith på Oxford Colleget hadde også et ønske om at dette verket skulle bli sunget av unge mennesker over hele verden. Plata ble spilt inn i Abbey Road studios i London, med hjelp fra bla. The Boys of Magdalena College Choir, og sopranoen Kate Royal. 

Som ventet ble ikke "Ecce cor meum" noen salgssuksess da den kom ut. Men både fansen og platekritikerne likte plata, der den flotte produksjonen og det litt drømmende lydbildet ble framhevet. 

Paul i studio under innspillingen av "Ecce cor meum"

Selv om Paul Mccartney har passert den alderen der mange velger å pensjonere seg, ligger han ikke på latsiden. For i juni 2007 er han klar med et nytt studioalbum, hans 3. utgivelse siden 2005. Og McCartney selv har stor tro på at dette blir en bra plate. McCartney: "Sangene er litt retrospektive, noen er fra i dag, mens andre er ett steg tilbake til fortiden. Jeg er meget stolt av dem alle". Det som likevel skapte større oppslag i media var det faktum at han planlegger å legge ut plata for salg gjennom kaffekjeden Starbucks, noe som bokstavelig gjorde at mange fans fikk kaffen i vranga da de leste det. Starbucks kjøpte musikkjeden Hear music i 1999, og har siden tilpasset den slik at de idag selger cd plater gjennom sine kaffebarer rundt om i verden. McCartney: "Platebutikker har en enorm konkurranse fra internett, og sangere, band og artister må finne nye veier for å nå publikum". Man må vel kunne anta at plata også vil være tilgjengelig for de som ikke har en slik kaffebar i sin nærhet.

I juni 2007 ble albumet med den morsomme tittelen "Memory almost full" lagt ut for vanlig salg. I Norge ble lanseringen fulgt opp med en større TV kampanje der man gjorde et poeng av at dette var en av de bedre soloplatene McCartney hadde laget, og langt på vei var kritikerne enig. Med David Kahne (Bangles, Deacon Blue, Tony Bennett) som produsent hadde han denne gang valgt et enklere lydbilde, der de gode melodiene i større grad kom fram. I tillegg hadde han fått med seg Geoff Emerick som lydtekniker. Emerick jobbet tidligere i Abbey road studios og var med på de gamle Beatles innspillingene. Høydepunkt på plata var "That was me", "The end of me" og singelen "Dance tonight" (26.plass i Storbritannia).

Ifølge Paul hadde han med seg datteren Beatrice på 4 år da han skulle velge ut låter til plata. Han spilte en tidlig versjon av låta "Dance Tonight" for Beatrice, som reagerte med å dance og hoppe rundt. McCartney ble der og da overbevist om at låten ville bli en hit.

Låta "Gratitude" var en slags hilsen til Heather Mills.

Kritikerne mente plata var et høydepunkt i McCartneys karriere, og at den kunne minne om både Beatles- og Wings tiden. I tillegg til hans kritikerroste album "Flaming Pie" fra 1997.

Salgsmessig ble plata en stor suksess, med 5. plass i Storbritannia, 4. plass i Norge, og 3. plass i U.S.A. På 10 år hadde Paul hatt 5 album inne på topp 10 i U.S.A. Noe de færreste britiske artistene har vært i nærheten av.

En større turne i kjølvannet av utgivelsen ble utsatt til 2008 pga. de praktiske gjøremålene i forbindelse med skilsmissen fra Mills. I mai 2008 ble det økonomiske oppgjøret etter skilsmissen endelig fastsatt i britisk rett, av dommer Justice Bennett. Mills fikk med seg 250 millioner kroner, noe som var et langt lavere beløp enn det hun hadde sett for seg. Med seg "på kjøpet" fikk hun også nådeløs kritikk fra dommer Bennett, som mente hun hadde et forskrudd syn på verden. Og at hun ga etter for sine fantasiaktige forestillinger om verden. Han mente også at hun var sin egen verste fiende. Paul ble omtalt  i langt mer positive vendinger av dommeren.

At Mills underveis i rettssaken sjokkerte de frammøtte i rettssalen ved å helle et glass med vann over Pauls advokat Fiona Shackleton, hjalp nok neppe på inntrykket folk hadde av henne.

Paul med sin advokat Fiona Shackleton før og etter at Heather Mills hadde helt vann i hodet på henne.

I februar 2008 fikk Paul en pris på BRIT award for sitt enestående bidrag til britisk musikk. Noe han satte stor pris på.

I juni 2008 stod Paul på scenen på ærverdige Anfield Road, Liverpool F.C.s hjemmebane. Anledningen var at hans hjemby var europeisk kulturhovedstad i 2008. Paul opptrådte foran hele 35.000 mennesker, sammen med artister som Kaiser Chiefs, Zutons og Foo Fighters. Sistnevntes Dave Grohl sang sammen med Paul på "Band on the Run". En låt Foo fighters tidligere har gjort en coverversjon av.

Paul McCartney på Anfield Road den 1. juni 2008.

I forbindelse med at Liverpool by er europeisk kulturhovedstad.

I april 2008 ble Paul invitert av den ukrainske milliardæren Victor Pinchuk til å spille en gratiskonsert i Kiev. Konserten fant sted den 14. juni foran 350.000 mennesker, den største som er gjennomført i Ukraina. På samme tid som han var i Kiev åpnet Paul et kunstsenter, der også hans egne kunstverk ble stilt ut.

18. juli var det amerikanerne som kunne glede seg over å oppleve Paul live, da han sammen med Billy Joel opptrådte på Shea stadium i New York. Det store stadionet som The Beatles i sin tid gjorde en legendarisk konsert på, som første rockeband til å opptre der. Paul opptrådte deretter i den kanadiske byen Quebec i forbindelse med deres feiring 400 års feiring.

I september 2008 ble det kjent at Paul planla å opptre i den israelske byen Tel Aviv. Noe som satte sinnene i kok hos ekstreme muslimer, som kom med ulike trusler mot Paul. Han valgte å ikke la seg skremme, og gjennomførte derfor konserten den 25. september.

Etter bruddet med Heather Mills, ønsket egentlig Paul å tilbringe tiden alene, uten noen kvinne ved sin side. I november 2007 traff han imidlertid amerikanske Nancy Shevell, som jobbet som visepreseident i samferdselsetaten i New York. Den snart 50 år gamle damen ble presentert for offentligheten av Paul i september 2008, i forbindelse med en fotoutstilling der Pauls datter Mary var representert med sine bilder. I intervjuer har Paul omtalt forholdet i svært positive vendinger, og har overfor barna sine snakket om mulighetene for et bryllup. Paul og Nancy har kjent hverandre i mange år, da Paul & Linda, og Nancy og hennes eksmann tidligere var omgangsvenner.

Pauls kjæreste Nancy Shevell

I november 2008 ble albumet "Electric arguments" med Pauls sideprosjekt Fireman, gitt ut. Som den 3. utgivelsen bandet ga ut siden 1993. Plata fikk svært god mottagelse i pressen for sin spennende miks av gode låter (skrevet av Paul) og elektroniske lydbilder. Enkelte påpekte at Paul på sine seneste utgivelser kunne virke litt forutsigbar og "safe". Mens han her sammen med Youth viste langt større vilje til å eksperimentere, og ta sjanser. Allmusic: "There are more twists and turns, more textures, than on any other McCartney album in the last 20 years."

Fireman plata "Electric arguments".

Eks. kona Heather Mills ble omtalt i langt mer direkte ordelag enn det han gjorde på "Memory almost full". I intervjuer i forbindelse med utgivelsen av plata fortalte Paul at han hadde vært gjennom en mørk fase etter skilsmissen, og at det preget plata.

I april 2009 kunne flere medier fortelle at Paul McCartney hadde tapt hele 580 millioner kroner på finanskrisa som rammet verden. Men for en mann som fortsatt var god for 4,2 milliarder kroner, var nok det overkommelig.

17., 18., og 19. juli 2009 opptrådte Paul på Citi Field stadium i New York - i forbindelse med åpningen av det nye stadionanlegget. Citi Field ble bygd på samme sted som Shea stadium hadde stått - en stadion der Beatles gjorde en av sine mer kjente konserter i 1965.

Konsertene resulterte i den doble live CDen (pluss DVD) "Good evening New York City", som ble gitt ut 17. november. Den føyet seg pent inn i rekken av liveplater fra Paul, slik som "Back in the world", "Back in the U.S.". "Paul is live", "Unplugged", og "Trippin' the live fantastic". Salgsmessig gikk det brukbart med 16. plass i U.S.A., 28. plass i Storbritannia, og 8. plass i Norge.

 "Good evening New York City"

2. juni 2010 ble Paul McCartney gjort stas på av president Barack Obama, da sistnevnte overrekte ham Gershwin prisen for hans bidrag til populærmusikken. I forbindelse med overrekelsen gjorde Paul en konsert i Det Hvite hus, sammen artister som Stevie Wonder og Lang Lang.

9. oktober 2011 ble Paul gift for 3. gang, da han og kjæresten Nancy Shevell ga hverandre sitt ja i Old Marylebone Town Hall. Det var på samme sted Paul i sin tid giftet seg med Linda Eastman, i 1969. Dagen før var Paul og Nancy i Yom Kippur synagogen, i respekt for Nancys jødiske bakgrunn. 

Nancy Shevell ble Lady McCartney etter at hun giftet seg med Sir Paul i 2011.

I oktober 2011 kunne Paul igjen presenterte et klassisk inspirert album - denne gang ment for klassisk ballet. Albumet som het "Ocean's Kingdom" var et bestillingsverk fra New York City ballet. Pauls komposisjoner ble spilt inn av London Classical Orchestra, under ledelse av John Wilson. Ifølge Paul var musikken et uttrykk for møtet mellom vannriket, og jordriket. 

Paul McCartney: "Love happens when earth meets water."

Like etter - i februar 2012 - var Paul klar med nok et album i kjærlighetens tegn, den jazzinspirerte plata "Kisses on the bottom". Det var kun to av låtene som Paul hadde skrevet selv. Resten var coverversjoner av svisker fra 30-tallet og utover, slik som "I'm Gonna Sit Right Down and Write Myself a Letter", "Home (when shadows fall)", og "Glory of love".

Selv om kritikerne var litt lunkne til utgivelsen ble den en suksess salgsmessig, med 3. plass i Storbritannia, 5. plass i U.S.A., 4. plass i Frankrike, 9. plass i Tyskland, 7. plass i Norge, 4. plass i Canada, og 8. plass i Sverige.

12. februar fikk Paul god mulighet til å promotere albumet, da han opptrådte på Grammy utdelingen i U.S.A.

I mai fikk han igjen mye oppmerksomhet, da han i løpet av 2 konserter opptrådte for over 100.000 mennesker i Mexico city.

I juni fikk han æren av å avslutte jubileumskonserten ved Buckingham Palace, i forbindelse med feiringen av Dronning Elisabeths 60 år på kronen. Millioner av TV seere over hele verden kunne her høre ham framføre klassikerne "Let it be" og "Live and let die".

Om ikke det var nok fikk han også æren av å avslutte åpningsseremonien i London OL den 27. juli, med "Hey Jude". Tidligere i showet hadde utdrag fra Beatles låtene "She loves you", "Hey Jude",  og "The end" blitt spilt for publikum, som endel av en kavalkade over britisk musikk.

Paul McCartney fikk æren av å avslutte London-OLs åpningsseremoni.

I oktober 2013 var Paul ute med sitt første album med nyskrevne låter siden 2007, kalt "New". Plata var produsert av George Martins sønn Giles Martin. Giles har med årene blitt en annerkjent produsent, der han har deltatt på innspillinger med mange av tidens største artister. Og som 'i gamle dager' ble mange av låtene på plata spilt inn i Abbey Road Studios. Også Mark Ronson (Bruno Mars, Rufus Wainwright, Lil Wayne, Duran Duran) bidro på produksjonssiden. Både Martin og Ronson hjalp Paul med å skrive låtene på "New".

"New" fra 2013

Plata fikk hyggelig mottagelse i musikkpressen, der de sterke melodiene og de symfoniske arrangementene ble framhevet. Salgsmessig gikk det også veldig bra, med 1. plass i Norge, 2. plass i Frankrike, Japan og Danmark, og 3. plass i Storbritannia, Canada, Belgia og U.S.A.

Etter "New" fra 2013 gikk det flere år uten noe ny McCartney plate - overraskende lang tid til ham å være. Når han ikke har vært opptatt med egne studioutgivelser har han gjerne jobbet med en klassisk utgivelse i stedet, eller med elektrobandet Fireman. Men det var ikke tilfellet i årene 2013-2016. 

I stedet var han med opptatt med ulike låtprosjekt, og samarbeid med andre artister. I 2014 bidro han med låta "Hope For The Future" til det populære dataspillet "Destiny". At Paul dermed ble endel av spillbransjen kom nok som overraskende på mange. Paul McCartney: "When you’re writing something like 'Hope For The Future', which is custom made, it is like doing a portrait for someone. You have to use your imagination and work out what they need, what they're going to want and then what you want to give them."

I 2014 fikk Paul nok en gang mulighet til å vise at han hang med i tiden, da han samarbeidet med den svært populære artisten Kanye West på singelen "Only One".

Enda større suksess hadde West og Paul i 2015 da de sammen med Rihanna ga ut singelen "FourFiveSeconds". Låta gikk til topps i svært mange land, bla. Norge, Irland, Australia, Israel, Danmark, Sverige og New Zealand. I U.S.A. ble det en fin 4. plass, mens i Storbritannia ble det 3. plass.

 Paul i celebert selskap på plate, sammen med Rihanna og Kanye West.

I 2015 ga Paul og Kanye West også ut singelen "All Day", sammen med rapperne Theophilus London og Allan Kingdom. Også den gjorde det bra på listene rundtom.

7. juli 2015 var Paul tilbake på norsk jord, da han opptrådte på Telenor Arena. Han spilte i hele 2 1/2 time, og rakk seg gjennom 40 McCartney og Beatles-låter, til publikums og kritikernes store glede. I VG fikk konserten terningkast 5.

I 2016 var nok engang innom Norge, da han opptrådte på Koengen i Bergen, 24. juni, foran 22.00 mennesker. Denne gang med et repertoar på 38 låter. Og til terningkast 6 i VG.

Først i 2016 var Paul tilbake med et nytt album under eget navn. Dvs. "Pure McCartney" var en dobbel samleplate med låtene Paul satte mest pris på selv. Foranledningen for utgivelsen var at Paul og noen venner fikk en ide om å sette sammen en 'god-CD' med McCartney musikk, til en lang biltur eller lignende. De endte opp med hele 67 låter som de syntes var bra. Mange av dem er relativt ukjent i McCartney diskografien, slik som "Great Day", "Sing The Changes", "Arrow Through Me" og "1985".

Paul McCartney: "Me and my team came up with the idea of putting together a collection of my recordings with nothing else in mind other than having something fun to listen to. Maybe it's to be enjoyed on a long car journey or an evening at home or at a party with friends? So we got our heads together and came up with these diverse playlists from various periods of my long and winding career."

Samleplata "Pure McCartney" fra 2016.