Da vi var i Sverige

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Jens Gunderssen

de morske, men de glade Ghibelliner,

med viser så mangfoldige som vårens unge løv

og kvitter fra de mange mandoliner.

De bar sitt keisermerke i vimpler og i skjold.

Og drektige og fylte magasiner,

de røvet de

og plyndret de

med vellyst og med vold,

de morske, men de glade Ghibelliner.

De kom med sang, de kom med spill

De kom fra nord og sør.

Gud vet hva hver en borger måtte frykte.

De bondepiker stengte stall, men ei sin kammerdør,

thi sådan var de Ghibelliners rykte.

De sporet listeligen opp de bondedøtre som

stod rødmende bak jomfruburs gardiner.

De krevet alt

fra bordets salt

til deres jomfrudom,

de morske, men de glade Ghibelliner

Og til musikk på byens torg, de svingte sine ben

i årets nye underlige danser,

der blomstersmykte æresporter ventet deres tren

og solen lekte glad på deres lanser.

Med dobbel og med terning de gjorde natt til dag.

Og byens små brunetter og blondiner

fremstillet seg

med sinn og skjød

til lyst og til behag

for de morske, men de glade Ghibelliner.

Det går en sang i vårens vind og landeveiens støv,

i hus og tårn og under baldakiner.

Det synger glade viser i vårens unge løv,

i tamburiner og i mandoliner.

Med vemod går de kvinner imot sin alderdom.

De sitter på sin jomfrudoms ruiner

og lærer

sine døtre

en enkel vise om

de morske, men de glade Ghibelliner.

Den gamle hatten

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

da det var moderne med utenlandsk strå,

kan jeg ikke skjønne er blitt helt umulig,

for jeg syns at hatten er helt comme il faut.

Men jeg har gått lenge

og sett på den henge

på loftet blant poser med møllkuleduft.

Men likesom andre

så vil den helst vandre

i sammen med deg i den vårlige luft.

De falmete blomster som sitter i kanten

av bremmen, de skulle nok dufte på ny,

når bare en smilende solstråle fant den

på deg med den chickeste drakt i vår by.

Og den ville vente

mens folk som du kjente

kom med sin gratulasjon med din drakt.

Og den ville nikke

og spørre om ikke

du var det største i kvinnelig prakt.

Men du har bestemt at du ikke kan bruke

den mere, og så blir den hengende der.

Og nå har det minst vært vår i en uke,

så den har fått selskap av vinterens klær.

Men jeg tenker ofte

når jeg er på loftet:

at kanskje så går det vel meg likedan.

For alle småpiker,

de henger på spiker

ting de er lei av, som ikke går an.

Den nye dressen

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

for nå kommer våren kan jeg skjønne.

Nå kan vi alt merke det spirende gress,

og at marker og trær vil bli grønne.

Jeg kan ikke henge bort frakken for godt,

og gå bar i den blankslitte trøya.

Når vårsola kommer og været blir flott,

og jentene varme i øya.

Det finnes nå vel ikke makan til liv

som når krokusen sprekker av jorda,

og en går rundt og synger litt til tidsfordriv

og ikke er nøye med orda.

Jeg vil ikke gå som de gamle og grå

som bare går bortgjemt og skuler,

når mjuk-svaie jenter tar vårkjoler på

og ser ut som sommerfugler.

Det kunne vært fint om de kikka litt på

en kar som var nyslått i tøyet.

Det er bare det at jeg har ikke råd,

så jeg blir ikke noe for øyet.

Den eldgamle jakka er ikke no` tess,

men jeg skjønner jo godt det er grenser.

Jeg skulle ha hatt meg en sprakandes dress,

men det ender vel ratt med en genser.

Den siste vise

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Karl-Henrik Gunderssen

   
Du skulle jo hørt den siste vise

jeg lærte av sommerens vind.

Men døden han kom med sin kiste

og jeg la en blomst ved ditt vissende kinn.

Solen gikk bort, natten er lang

og sommerens vinder har ingen sang

Ingen.

Den vackraste visan

Tekst: Ture Nerman / Melodi: Jens Gunderssen

   
Den vackraste visan om kärleken

kom aldri på pränt,

den blev kvar i en dröm på Montmartre

hos en fattig parisstudent.

Den skulle ha lyst över länderna

och tvingat en vår på knä,

och en värd skulle tryckt till sitt hjärta

en ny Musset.

Han skulle ha vandrat vid kajerna

med en blek liten blåögd Lucille

och diktat violer og kyssar

nu en natt i april.

Den vackraste visan om kärleken

kom aldri på pränt.

Den begrovs i en massgrav i Flandern

med en fattig parisstudent.

Det tror jeg

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Jens Gunderssen

Du sier du vil gjøre meg til kjæresten din,

og det tror jeg,

det tror jeg at du gjør.

Men ikke skal du slippe gjennom kammersdøren min.

Det sverger jeg, det sverger jeg.

Inntil den dag jeg dør.

Men hvis du skulle slippe gjennom kammersdøren inn,

og det tror jeg, det tror jeg at du gjør,

så får du ikke sette deg på sengekanten min.

Det sverger jeg, det sverger jeg.

Inntil den dag jeg dør.

Men hvis du skulle sette deg på sengekanten min,

og det tror jeg, det tror jeg at du gjør.

Så får du ikke lov til å ta min hånd i din.

Det sverger jeg, det sverger jeg.

Inntil den dag jeg dør.

Men hvis du skulle holde meg i hånden for en stund,

og det tror jeg, det tror jeg at du gjør.

Så får du ikke lov til å kysse meg på munn.

Det sverger jeg, det sverger jeg.

Inntil den dag jeg dør.

Men hvis du skulle kysse meg allikevel til slutt,

og det tror jeg , det tror jeg at du gjør.

Så får du ikke bli der et eneste minutt.

Det sverger jeg, det sverger jeg.

Inntil den dag jeg dør.

Men hvis du skulle bli der, din gærne jentekropp,

og det tror jeg, det tror jeg at du gjør.

Så får du vel bli der til sola kommer opp.

Det sverger jeg, det sverger jeg.

Inntil den dag jeg dør.

Din vise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

som ingen av oss siden kan forklare.

At skjebnen gjorde muligheter så vi engang fant

hverandre her i livet, er det rare.

Det hender jo så meget. Og verden er så stor,

og veiene i verden er så lange.

Vi drømmer om hverandre, men sjansene vi får

til aldri å få møtes er så mange.

I juni var det. Og himmelen var så blå.

Den hvite sky der oppe var så luftig.

Og små piker hadde så tynne kjoler på

at ingen mann på jorden var fornuftig.

Jeg eide ingen penger, men jeg plystret når jeg gikk,

for juni har en lykke ute grenser.

Da var det at jeg så deg da du hoppet av en trikk

i hjemmelaget skjørt og rutet genser.

Det kom en vind fra havet på vingen av en storm

som var på sommerreise rundt vår klode.

Den lot seg ikke stoppe av konstablers uniform,

men stjal fra deg en hatt av siste mote.

Jeg skrådde over gatene i mine slitte sko

og søkte inn i skyggen under løvet.

Og ingen kunne ane at lykken skulle gro

ifra en liten hatt jeg fant i støvet.

Hvis juni ikke fantes og heller ingen trikk

og stormen ikke reiste rundt på vår klode,

hvis ingen uten penger drev og plystret når han gikk

og ingen bar en hatt av siste mote,

hvis ingen skrådde gatene i sine slitte sko

da var vi kanskje ennå ikke kjente.

Hvis ingen hadde genser, kunne lykken ikke gro.

Vår kjærlighet var no som ikke hendte.

En bagatellmessig vise om det å være millionær

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

som at en burde vært millionær,

og at en burde vært aksjeeier

og andre ting som en ikke er.

Det ser så greit ut å kunne sitte

med bil og villa og sånne ting,

og bare klippe no`n små kuponger

for ellers gjør dem vel ingen ting.

Det er så rart med å ha det fattig

om ikke fattig i all fall smått,

og tenke litt på at alle rike

dem må da sandelig ha det godt.

Dem kan jo kjøpe alt det dem løster

og gjøre alt det dem finner på,

og kanskje trøste e` gammel søster

som går og sliter med dårlig råd.

Men her om dagen satt jeg og leste

om en som livet for dårlig med.

Han hadde mer enn de aller fleste

men va`ke lykkelig på tross av det.

Han hadde aksjer og millioner,

men kunne ikke få den han ville ha.

Foruten trøst og foruten gleder

Han hadde hengt seg en vakker dag.

Så ingen vet oghen haren hopper.

Det er så sant som det er blitt sagt.

Og ingen aner når livet stopper,

for det bestemmer e` annen makt

De`ke alltid rikfolk kan vente

å være lykkelig med frua si`.

D`er kanskje bedre å ha en jente

som går og synger i stua si`.

En gang du var syk

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og sneen faller våt på vindusruten.

Selv på kontoret går jeg og synes at jeg ser

hvor blekt ditt ansikt er på hodeputen.

I stuen er det øde når ikke du kan le,

og det har ingen mening å kjøpe juletre.

Men legen som vi hadde sier alt går bra.

Da kjøper jeg forglemmegei og fruer.

En riktig stor konfekteske skal du også ha,

for sånne ting får alle fine fruer.

Den posen det var kjeks i med fyll i som var stekt,

den virket kanskje liten, men selges etter vekt.

Ta endelig medisinen og ta det helt med ro,

Og glem bort alle ting du syns er leie.

Det lille kjøkkenstellet som skal til for oss to,

det kan du da vel skjønne jeg kan greie.

Jeg lufter ganske kraftig hver gang jeg har stekt fisk,

for etter legens mening bør luften være frisk.

Og du skal ikke tenke på vår økonomi

og at vi skal utenlands i sommer.

For jeg kan låne penger, og bare jeg får fri,

så drar vi ut med første båt som kommer.

Men legg deg nå og sov litt, og bare stol på meg.

Når bare våren kommer, reiser du og jeg.

En liten hemmelighet

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

de skoene med sløyfer som jeg sa du skulle få.

De kommer nok omsider

når det blir bedre tider,

og du skal få de brune som lå så høyt i pris.

Men vil du ha noen andre, får du dem naturligvis.

Men motene kan skifte. Det vet man intet om,

så det er lurt å vente en måned eller sånn.

Dessuten får vi håpe

at du kan få en kåpe

så ikke du skal fryse når vinteren setter inn.

Sånt virker ganske kraftig på den lille gasjen min.

Og jeg vil nå fortelle en liten hemmelighet:

At jeg har gått å sett på en diger leilighet.

Jeg så på den på mandag.

Den har en stor veranda

og fire store værelser og innlagt telefon.

Og tre minutter bortenfor har trikken en stasjon.

Og den er ikke billig, men jeg synes at den er

atskillig mere viktig enn dine sko og klær.

Jeg leier den i morgen.

Og du skal se – til våren –

når alle blomster kommer, er vi enige om det,

at vi må ha litt større plass, når vi to blir til tre.

En malervise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og svinger våre hatter imot solen.

Vi bærer livets farger uti vårt malerskrin

og hjemlaget krutt uti pistolen.

Vår glede er vår olje, og sorg vår terpentin,

og det kan hende du drar kjensel

på håpets grønne farge som vi bærer i vårt skrin

til døden engang tørker av vår pensel.

Du kjenner vel kan hende en stjerne eller to

og plassen oppå himmelen hvor de henger.

Men du kan ikke velge hvem du en gang skal bebo

på tross av all din flid og dine penger.

Hvem kjenner fru Fortuna og hva hun finner på

hver gang hun går og deler ut sin lykke?

Den rike kan bli fattig, og det hendte at vi så

hun ga en hånd til tigger`n på sin krykke.

Rull ut ditt livs tapeter og få dem dekorert

med alle gledens roser som du finner

og syng de glade viser om en evig hemlighet

som gjemmer seg i vårens unge vinder.

For sitter du som gammel med sølv i ditt hår,

med hull i dine sko og hoser,

da nynner du en gammel sang fra dine unge år

som handler om din vin og dine roser.

En riddervise

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Jens Gunderssen

han hette Theobald.

Han hadde gull i kister

og hester i sin stall.

Han hadde mang en jomfru tatt

uti sin sterke arm.

For blodet strømmet vilt og hett

uti hans unge barm.

Nå sadler han sin ganger

med elskov i sitt sinn.

Og rider for å fri til

den skjønne Rosalind.

Hun sitter i sitt jomfrubur

uti sin faders borg.

Får ikke ekte Theobald,

og det er hennes sorg.

Ved jomfruburets tårnvegg

der er en andedam.

Dit kommer ridder Theobald

og holder hesten an.

Og oppad tårnets mure,

der eføy står med kvist.

Nå klatrer ridder Theobald

med kløktighet og list.

Men eføy skal jo bære

den lette blomsterprakt,

og ikke tunge riddere

som er på jomfrujakt.

Den kunne ikke bære

den ridders tunge fjed.

Og derfor faller Theobald

i andedammen ned.

At riddere er helter

det vet vi jo fra før.

De dreper gjerne drager

og slikt no` før de dør.

Vår ridder skulle allerhelst

En sang om en sang

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Jens Gunderssen

Det var en flettet krans av ord og toner

som sa den gamle løgnen om hvor deilig livet er.

på tross av kampen om de usle kroner.

For man er ufornuftig når det er sommervind

som stryker lett og luftig langs et brunet pikekinn.

Og man får glade minner ifra en svunnen vår

når pikene spaserer med roser i sitt hår.

Og sangen fikk en pike som nettopp kom forbi.

Jeg sa det var en gave i fra solen.

Jeg aner ikke hvorfor, men jeg tror det var fordi

hun hadde sånt et vakkert tøy i kjolen.

Hun lo og takket spøkefullt som det er pikers vis

når noen kommer usjenert og synger deres pris.

Og selv gikk jeg og tenkte at det gjorde ikke spor

at sangen var en løgn jeg sa med mange vakre ord.

Men siden gikk jeg for meg selv og angret på et vis,

og jeg har gått og tenkt så mange ganger.

At du skal ikke synge de unge pikers pris

når det er fullt av løgn i dine sanger.

For ikke kan du styre de årene som går,

og ikke er det ingenting som gir deg gråe hår.

Og kanskje burde piken som den gang kom forbi,

ha fått en sang med andre ord på sorgens melodi.

Men det kan også hende at sangen som du skrev,

blir sunget ved komfyren ved et kjøkken.

Og løgnen med de vakre ord, - kan hende at den ble

til glede for en ugift gammel frøken.

Om sort blir gjort til hvitt iblant, ja kjære, hva gjør det,

 bare en og annen blir lykkelig ved det?

Og derfor vil jeg synge min sang i moll og dur,

og jeg vil gjerne være en løgnens trubadur.

En vanlig visa (berättande om en målare)

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

och sjunger sig en visa oppå vägen.

En flicka sitter ensam vid sin stuga med sin katt.

Hon är så ren och landlig och förlägen.

Hon sätter sig vid grinden för att mjölka sine kor

och bara för att lyssna litt till stegen

och gruset som hörs knittra under stora tunga skor

på en målare som sjunger up på vägen.

En målare, en målare han ser nu ett motiv

i flickan när hon sitter där vid grinden.

Och alldrig såg väl målaren uti sitt unga liv

en flicka rodna vackrare om kinden.

Han öppnar da sitt målarskrin. Tar sine färger ut

och säger: "O min flicka, - du min egen, -

när jag har målat färdig får du tavlan själv tilslut

av en målare som sjunger uppå vägen".

En målare, en målare, vad kan han hitta på

när det är tjangs att svänga litt med hatten?

Han tyckte att den flickan var värd att titta på

i solens sken – och likaså om natten.

Den näste dagen målade han kor uti en äng.

Och flikan själv hon rodnade förlägen

då målningen blev spikra dupp över hennes säng

av en målare som sjunger up på vägen.

En målare, en målare han svänger med sin hatt

och ropar ett adien vid vita grinden.

Och flickan sitter ensam vid sin stuga med sin katt.

Nu är hon blivit gammal-vit om kinden.

Ännu går hon till grinden för att mjölka sine kor.

Kanhände vill hon åter höra stägen

och gruset som hörs knittra under stora tunga skor

på en målare som sjunger oppå vägen.

En vise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Karl-Henrik Gunderssen

min kjæreste og venn.

Så lenge har jeg savnet deg

når kommer du igjen.

For livet har jo lært deg

og begripe og forstå

Du kommer i min arm igjen

fordi du vet du må.

Du husker da vi vandret

på veien hånd i hånd

og svor hverandres troskap

og evig troskapsbånd.

Hva tenkte du den kvelden

da månen lyste klar

og da jeg så forfengelig

forlangte meg et svar.

Så stille flyter dagen,

men dagen er jo her,

og rir sin grønne ganger

henover kratt og trær.

Og skogen synger sanger

det er det gamle kvad

om vårens hemmeligheter

i jomfrulig blad.

Når kommer du tilbake

min kjæreste og venn?

Så lenge har jeg savnet deg

når kommer du igjen.

Jeg vil så gjerne gi deg

en rose til ditt hår.

Natten har så lange timer

livet har så korte år.

Ensom St. Hans

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

for nå kommer månen frem,

og man skulle være så lykkelig at

man fulgte sin pike hjem.

Man skulle spasere og synge en sang

når skogen nynner sitt sus

og sommeren blomstrer omkring våre hus

og natten er lys og lang.

Jeg må ikke sove en natt som i natt

når piker er ute på dans.

Man skulle vært to, og man skulle ha dratt

ut for å feire St. Hans.

Man skulle ha røvet et midtsommerkyss

og tent seg et lysende bål.

Man skulle ha drukket en midtsommer-skål!

og badet i månelys.

Jeg vil ikke sove en natt som i natt

når jeg kjenner duften av hegg.

Hva kan det vel hjelpe meg at jeg har satt

bildet av deg på min vegg?

For du er i byen, og her sitter jeg

og misunner alle, fordi

vi ikke er paret som vandret forbi

i skritt på en gruset vei.

Jeg kan ikke sove en natt som i natt

for nå kommer månen frem.

Og man skulle være så lykkelig at

man gikk med sin pike hjem.

Du kan ikke ane hva det vil si,

når det lyder sang fra en eng,

å ta sin pike med seg i seng

kun som et fotografi.

Et brev

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

nå når du er borte.

Jeg går omkring og ser på

blusen og den sorte

drakten som du sydde om av dressen min i fjor.

Det har regnet hele uken,

og det er kaldt i været,

men ettersom det står i

avisene så er det

jo bare sol og godvær på landet der du bor.

Jeg husker ganske tydelig

hanskene og brosjen

du alltid brukte bære

på kjolen, og at drosjen

kjørte til stasjonen den dag du dro av sted.

Og kanskje går du nå omkring

og smykker deg med brosjer,

mens jeg må gå i byen

i regnfrakk og kalosjer.

Og jeg får sikkert ferie en gang når det blir sne.

Nå har jeg hvittet taket

og andre ting du ba om,

men kunne ikke greie

de tingene du sa om

maten som du mente jeg fikk stelle til meg selv.

Og alle har visst ferie,

så jeg kan ikke vente

at alle restauranter

skal være full av kjente.

Så når kontoret stenger, går jeg hjem allikevel.

På torget er det bringebær,

og jeg har kjøpt en masse.

Jeg tenker ikke mer på

det syltetøyglasset

du slo i stykker og som jeg brukte meg så for.

Forresten har jeg tenkt på

den kjolen som du nevnte

vi kunne få så billig

på det stedet hvor det brente,

og likedan på skoene du svermet så for.

Og hvis det skulle hende at

du kjeder deg der ute,

så har jeg nå fått undersøkt

at busser går i rute

til stedene ved fjorden om det regner eller sner.

Så hvis du ville komme hjem

og ta med badetøyet.

Og aller helst i morgen.

Og det med syltetøyet,

det lover jeg deg sikkert å aldri nevne mer.

Fiskerens morgensang

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Kåre Siem

og heiser mine seil.

Må dagen bli meg varm og lang

og havet som et speil.

Må båt og garn og krok ha hell,

må Herren ha sin takk.

Og må jeg selv ha skråtobakk,

så sier jeg farvel.

Sett løkt på brygga

imot kveld,

og ta i mot meg

når jeg kommer.

Farvel min egen pikelill,

se solen stiger rød.

Jeg henter deg den blanke sild

fra tåresalte sjø.

Jeg tenker på de øyne blå

når dagen bryter frem.

De samme øyne drar meg hjem

når natten stunder på.

Sett løkt på brygga

imot kveld,

og ta i mot meg

når jeg kommer.

Så seiler jeg i solgangsvær

Ut imot havets blå.

og ved de gamle kjente skjær,

der lar jeg dreggen gå.

Med agn som er betenkt og klok,

jeg drar med salig fryd

til måkeskrikets fjerne lyd

min fisketunge krok.

Sett løkt på brygga

imot kveld,

og ta i mot meg

når jeg kommer.

Men drar jeg så en stormtung natt

ut på min siste reis,

da vet den store skipper at

en venn er underveis.

Han kjenner reisens lange vei

og sender bør og vind.

Og når jeg til ham seiler inn,

han står og venter meg.

Sett løkt på brygga

imot kveld,

og ta i mot meg

når jeg kommer.

Flekken

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Karl-Henrik Gunderssen

Det kommer dager som nok er grå.

Kan hende tankene blir så mange

da gjør det godt for en kar og stå,

og snakke godprat med pæretreet

som står og blomstrer ved veggen min,

og synger viser om denne jenta

Som har en føflekk på venstre kinn.

Det er jo tull å bedrive ting som

å passiare med pæretrær.

Men treet vet at jeg har en ring som

hu får den dagen hu kommer her.

Og sommerfugler som er blitt tamme

skal følge henne når hun går inn

Som brudeslør omkring denne jenta

Som har en føflekk på venstre kinn.

Hun kan vel stelle noen åkerlapper,

og ellers stri litt, når jeg er lat.

Og hun er flink til å sy i knapper,

og holde orden på hus og mat

Hun er så pen som en nyperose

og danser lett som en sommervind.

Men det som nesten er penest på `a

Det er en føflekk på venstre kinn.

Til sommer`n sitter vi to på trammen

for vi skal giftes og få det godt.

Det gamle pæretre står der, jammen

og ser på noe som vi har fått.

Og treet ser no det sikkert liker,

og synger sakte i sommervind.

Det ser en småting som kanskje skriker,

og har en føflekk på venstre kinn.

Gamle Hellesund

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

Hei og hå - for gamle Skagerak som venter.

Jeg vil legge ut min åre, jeg vil droppe ut min dregg.

Hei og hå - for alle verdens vakre jenter.

Jeg vil hvile, jeg vil sove, jeg vil drømme for en stund

om de lange lyse netter nedi Gamle Hellesund.

Det er værandes og sobannes i Gamle Hellesund.

Der går sommervind og pusler under mønets lune krok.

Hei og hå – for gamle Skagerak som venter.

Kanskje går en villig hvitting og venter på min krok.

Hei og hå – for alle verdens vakre jenter.

Og der vanner vi vår visdomstann av filosofisk grunn

i de lange lyse netter nedi Gamle Hellesund.

Det er værandes og sobannes i Gamle Hellesund.

Der er duft av tang og tare, salt og hav og eventyr.

Hei og hå – for gamle Skagerak som venter.

Der er Antvort med sin motorbåt og nyfiksede lyr.

Hei og hå – for alle verdens vakre jenter.

Der er trekkspill låt og jenteknis og mang en villig munn

i de lange lyse netter nede i Gamle Hellesund.

Det er værandes og sobannes i Gamle Hellesund.

Der er lufta så berusandes som salig spiritus.

Hei og hå - for gamle Skagerak som venter.

Og jeg vet en vei fra brygga som går opp til Julius.

Hei og hå – for alle verdens vakre jenter.

Og jeg tenker på en pikelill i Gamle Hellesund

i de lange lyse netter, og Elin heter hun.

Det er værandes og sobannes i Gamle Hellesund.

Gatefeiersang

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og vender hjem fra nattes promenader,

når tiden står og dunker på kirketårnets ur,

og dagen gryr på byens grå fasader,

da kommer vi,

da kommer vi.

Og skitt og lort og vissent løv

og rusk og rask og gatestøv,

det feier vi,

det feier vi

til helvete.

Så synger vi en vise i den nye gråe dag

om alle ting som møll og rust fortærer.

For alt du kaller rikdom er et eneste bedrag

som pynter opp ditt jordelivs affærer.

Så kommer vi,

så kommer vi.

Og alt det hersens rike pakk

som går i pels og chapeau-claque,

dem feier vi,

dem feier vi

til helvete.

Så langsomt, å så langsomt, rinner timeglassets sand,

men livets gatefeier står og venter.

Og i de tunge netter, så stille kommer han

og ber oss gjøre våre testamenter.

Han henter oss,

han henter oss.

Med skitt og lort og vissent løv

og rusk og rask og gatestøv,

han feier oss,

han feier oss

til helvete.

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Lars Fredrik Beckstrøm

natta er lang og stille.

Snart kommer`n far fra sjøen inn

sånn som vi gjerne ville.

Stormer det opp, kan han bare snu

ingen blir borte i natt, må du tru.

Nå må du sove da, ungen min.

Natta er lang og stille.

Vinden har sovnet i Olavsund

nå må du bare blunde.

Tenk på `n far, om en liten stund

kommer`n opp igjennom sundet.

Da skal det lyse fra brygge og bu

ingen blir borte i natt, må du tru.

Vinden har sovnet i Olavsund.

Nå må du bare blunde.

Tenk på buskene i sydveggen vår

rosene blomstrer der ute.

Far har plantet der hun står

utenfor vår rute.

Snart skal han gjødsle og torva snu

ingen blir borte i natt, må du tru.

Nå må du sove, da, ungen vår.

Rosene blomstrer der ute.

Tenk på kista han far har malt

nå må du bare drømme.

Å, der har han så mye rart

både i skuff og gjømme.

Dere får rote der, han og du

ingen blir borte i natt,må du tru.

Tenk på kista han far har malt.

Nå må du bare drømme.

Snart kommer far fra sjøen inn

sånn som vi gjerne ville.

Nå må du sove da, ungen min

natta er lang og stille.

Stormer det opp, kan han bare snu

ingen blir borte i natt, må du tru.

Nå må du sove, da, ungen min.

Natta er lang og stille.

Helene

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

da vinden hadde løyet allerede,

og havet lå bedagelig og puslet for seg selv

fordi at solen ikke lekte med det,

der satt jeg med mitt gråe hår og røkte min sigar.

Men det var en som syns jeg var alene.

Hun hadde blomst i håret, som unge piker har,

og hun var tyve år og het Helene.

Bak trygge furustammer der tok hun av sitt ur

og kjolen, for Helene skulle bade.

Og jeg fikk også lyst på en liten svømmetur.

Jeg mente det i hvert fall da jeg sa det.

Og når jeg er begravet og allting er forbi

og Gud skal lese av mitt taxameter,

da vil han sikkert tilgi meg en liten løgn fordi

han kjenner til min redsel for maneter.

Den neste dagen opprant med sol og vind fra sør.

Og stevnemøte var det skal jeg mene, -

Og jeg drakk glohet kaffe og en flaske med likør

på Marivold alene med Helene.

På tøys ble vi forlovet mens hvite skyer drev

fra Marivold til Bohuslän og Sverige.

Og det var intet rart i at jeg ganske sikkert blev

forbannet litt av en som hette Terje.

Nu sitter jeg og drømmer om en stille julikveld

når vinden kanskje løyer allerede,

og havet går bedagelig og pusler med seg selv

fordi at vinden ikke leker med det.

Jeg sitter med mitt hvite hår og røker min cigar

og håper noen syns jeg er alene. –

Hun hadde blomst i håret som unge piker har,

og hun var tyve år og het Helene.

Hestehov

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og kom en dag med luen full av hestehov og jord.

Jeg hadde tatt med roten og alt som hørte til

den fattigste og dummeste av blomster i april.

Jeg husker at du smilte da du tok imot meg hjemme,

og jeg kom inn i stuen med et lite beger sol.

Men det var vår i luften, og man må ikke glemme

at vanskelige ord og ting kan si`s med et symbol.

Og fint belagt med mose plantet jeg dem ned

i blomsterpotten som jeg fant i kjelleren et sted.

Så gule og så fattige i villig blomsterprakt

sto de som små symboler for ord jeg skulle sagt.

Den første dagen skjønte de slett ikke stuevarmen.

De syntes nok det var en ganske pussig vår i år.

Men nå står hele potten i sol i vinduskarmen.

Der skal de stå og blomstre hver gang det blir vår.

Det virker så troverdig den dagen jeg kom hjem

og var så stolt fordi at jeg hadde funnet dem.

Jeg brakte rent tilfellig noen blomster fra min vei

men ikke så tilfeldig som det kanskje synes deg.

Den dagen da jeg kom til deg med blomster i min lue,

da gikk jeg der og tenkte på hele veien hjem:

"Hver gang når hestehover står gule i din stue,

da tenker du kan hende på ham som plantet dem".

Hu Karen

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

Hu som bestandig var så glad og svingte seg så lett.

Hu som bestandig dansa så godt hver lørdagskveld

og alltid var den første når det var liv og spell.

Hu som bestandig lo så godt og kvitra som en fugl.

Hu som bestandig gikk og sang om sommeren og om jul.

Hu som bestandig gikk med e` rose i sitt hår

og alltid priste sommeren før det ble vår.

Nå går a` ikke lenger med roser i sitt hår.

Han Einar ble jo borte på sjøen her i vår.

Nei, ingen kjenner dagen, og livet er`ke lett.

Hu går så stilt i hagan, hu Karen har jeg sett.

Hu Maja

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Jens Gunderssen

og du kan tro hu kan danse vals.

Det er som dansa jeg rundt med sommer`n

hver gang hu henger omkring min hals.

Hu er som vind oppi furutoppen,

hu er så leiken og yr i kroppen.

Jeg har e jente som heter Maja,

og du kan tru hu kan danse vals.

Nei, ingen har vel e sånn e jente.

Du skulle se a en lørdagskveld.

For når hu kler seg og går til dansen

er hu det vakreste som er tel.

Og ikke ser du vel hele året

så vakker blomst som hu har i håret.

Jeg har e jente som heter Maja.

Du skulle se a en lørdagskveld.

Jeg blir så varm når jeg ser hu kommer.

Hu er som sola en sommerda`.

Jeg får`ke tid til å gå og sørge,

men syns at livet er godt å ha.

Jeg kunne danse tel vælas ende

såsant jeg dansa av sted med henne.

Jeg har e jente som heter Maja.

Hu er som sola en sommerdag.

Hvis jeg kunne treffe St. Peter

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og gi ham en liten ide

om hvorledes rommets planeter

bør styres og stelles med,

da foreslo jeg at vi skulle

forordne litt sommerlig vær

og at alle hager sto fulle

av blomstrende kirsebærtrær.

Vår sol skulle ikke få vandre

med godvær og varme til dem

som driver og dreper hverandre,

men komme presis klokken fem

når pikene går fra kontoret

med blomster i kjolens tøy,

og det dufter så godt i fra jordet

av kløver i nyhesjet høy.

Og pikene bar luftige kjoler,

og mosen var solvarm og myk.

Og en skulle gå med fioler

til noen som kanskje er syk.

Dessuten så ville jeg like

å ligge iblant timotei,

og det skulle være en pike

som lå der ved siden av meg.

Men jeg treffer ingen St. Peter

som jeg kan få gitt en ide

om hvorledes rommets planeter

bør styres og stelles med.

Jeg kan ikke greie å sende

blomster og sommerlig vær.

Og derfor så er vel kan hende

tingene slik som de er.

Johannes og Julia

Tekst: Jens Gunderssen

til møte med Julia den skiønne.

Johanne`s bønne

de skulde den skiønne

jo her i det grønne belønne.

Og lettlig kom Julia på trippende fot

med niste i kurvflettet taske,

for hun havde kager og sydfrukter med

og stikkelsbærvin på en flaske.

Som kurrende duer de sade tilsammens

og rastet i løvtrærnes skygge.

Men bak deres rygge

kom Winfred, den stygge

rival for å bryte deres hygge.

Ti han havde sett dem alt da de drog du

og listet sig efter dem til skogs.

Nu spiste de brødet av sin nistes kurv

og ananasfrukt av en hermetikkboks.

Frem fra under kappen tog Winfred en dolk

og listet sig bak på Johannes.

Nu dolken den blandes

og blomsterne vannes

med blod fra den salige Johannes.

Den tidligere hermetikkboks,

den mistet Johannes av hånde.

Og Julia blev både litt rød og litt bleg

og skalv som en undertøisblånde.

"Aha!" skreg den Winfred og hoppede frem

for Julias sørgende blikke.

Men tricket gikk ikke

for Julia hun vi`kke

fra avdøde blikke sig rikke.

Så falt hun i avmakt med grådende sjel

mens hjertet var opløst av kvaler.

Tag lærdom av denne hin Julias sorg;

La aldri en mann ha rivaler!

Julius

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Karl-Henrik Gunderssen

for ingen velger sitt eget navn.

Men sånt betyr kanskje ikke mye

så sant en bor i ei lita havn.

Jeg har da hus, jeg har båt og brygge

og fiskegarn jeg kan stelle med

og jeg har sjøbu med hummerteiner,

og bakom huset et plommetre

Jeg har en eldgammel kjøkkenhage

full av persille og pepperrot.

Det høver godt når jeg tar makrellen

som går i garn eller kanskje not.

Om høsten henter jeg opp av havet

den litt forunderlig blanke sild.

Om våren kommer den inn på bordet

sammen med nypotet kokt i dill.

Strandnellik vokser det alle steder,

den kommer lyserød ut av sin ham.

Og alle jentene blir så pene

de er så pene at det er en skam.

Men bakom huset står plommetreet

og pynter seg med sin blomstersne.

Jeg går og stryker den over barken

for det er min mor som har plantet det.

Om vinteren kommer nordvesten på oss

og raser villt over holmen grå.

Da er best å bli innom huse,

og drikke kaffe og tygge skrå.

Der kan jeg sitte og bare lytte

å høre slagurets travle tikk.

Mens tankene vandrer avsted til henne

Jeg gikk og ventet på, men aldri fikk.

Kom inn til Julius glade jente

nå lyser nyprosa over alt.

Det vanker saktens en kaffedråpe

så sant du syntes at det er kaldt.

Jeg går på brygga helt mo aleine

og her er stillhet og fred og ro.

Du kan da se det er noe som mangler

du vet en skulle jo ha vært to.

Kan du huske disse dagene da verden stod i brand?

Tekst: Jens Gunderssen

disse dagene

da verden stod i brand?

Krigen svang

sin svøpe over jorden.

Over Flanderns marker, ---

innsvøpt

i sin sorte kappe

der ---

red døden på sin sorte skimmel.

Frem av tåken kom han.

De huiende horder

foran hans hest

blev moset i sønder

av lynende hover.

Gjennom skyttergravene

skrek

hans skingrende latter

og manet enhver til taushet.

Mannen med ljåen

kastet sig over

de stønnende mennesker.

Bet dem i strupen,

og drakk

deres blod.

Og over gispet og stønnet ,

over blodet og stanken,

over havet,

over hele verden,

dro døden

sin stille sorte kappe.

++

Og så blev det stillhet.

Dødens stillhet ---

Og fred.

++

Og mange av mennene

som vendte hjem

fikk ære for sin tapre dåd.

Disse menn,

som en avsindig verden

hadde lært

å myrde,

fikk medaljer

på sitt bryst.

For gjerninger

de ikke selv forstod,

fikk mennene

nu ridderslaget

og æres-legionens kors.

++

Andre menn

fikk

andre kors:

Disse hvite,

som du vet,

som står

i jorden.

++

Og jorden rullet

sin vante bane,

i fremgang,

i ro

og trygghet.

Vinden

stod inn fra havet,

suste i fredfulle skoger

og lekte

i vimpler og flagg.

Maskinene

dundret i glede

over å virke igjen,

for fremgang,

for frihet,

for fremskritt

i fred.

Og veier

blev brøytet mot nye tider

med slegge og mine-bor.

Bonden sang

når han svettet

bak plogen,

og ifra smedens esse

lød sangen

av stål

imot stål.

++

Men nu,

20 år etter,

sadler igjen

døden

sin sorte hest.

I dette øyeblikk

sleper han igjen

sin stille kappe

henover menneskebarna

som stønner

i blod-dampen,

og hans blodige skygge

kaster sig truende

henover jorden.

++

Unge menneske! ---

skal livet atter

drepe livet?

Vil ikke DU,

som er livet,

heller forsøke

å drepe døden?

++

Unge menneske! ---

La mig ennu i dag

få se dig brekke geværet

som du har rettet

i mot din bror!

++

å tro de avsindige fraser

om krigens ære-rike død!

å tro at nasjonens ære

avhenger av

at mennesker dør!

å marsjere med trommer og pauker

av sted for å fremme

dødens sak!

La ikke hånden,

men ånden

si dig hva som er rett!

++

Unge menneske! ---

Min skjebne ligger i din hånd.

Du,

den unge spirende våren

skal fremme min sak.

Det fossende unge liv

skal være min hær

i kampen for fredens sak.

Unge menneske! ---

Du! ---

Du er dagen

som jeg gav mitt liv.

Du

er solen

som skal bade mine öine

i sitt lys.

Du ---

er

STORMEN,

som jeg

venter på!

++

Kirkeklokken

Tekst: Jens Gunderssen

laget av beste sort stål.

Dens klang har alltid vært deilig.

Den har et rugende mål.

Nu kaller den ikke lenger til vår kirke

for nå går den over til annet virke.

Ser de, en gammeldags kirkeklokke

kan brukes til mange slags ting.

Den kan ikke bare kime

til menigheten omkring.

For nå skal den tjene hele vår nasjon

i det den skal støpes om til kanon.

Men slik en gammeldags kirkeklokke

med sitt malmtunge rungende mål,

den ligger bare og sover

i kanonens tordnende stål.

Når krigen har ebbet ut smått om senn

støpes kanonen til klokke igjen.

Majabo

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

Fire rom og skul og do.

Det er det som gamle Grethe

har bebodd fra 1902.

Hu vil nemlig gjerne flytte

fra a ofte sagt til meg.

Hu skal kjøpe Mortens hytte, -

Han som seiler fra Marseille.

Småting må jeg jo forandre,

skjønt det meste skal jo stå,

men når hus er bygd av andre

må det alltid rettes på.

Og så vil jeg ha gardiner.

Blomster må jeg ha til pryd.

Jeg vil plante rø-syriner

i en vegg som står mot syd.

Vi ska ha et brunt piano

og no`n bøker full med dikt,

og så bør vi kanskje ha no`

blanke kokekar og slikt.

Foran døra er e helle.

Den er fra gamle da`r,

og der kan vi stå og telle

alle frukt-trea vi har.

Sola blinker i e rute

når hu dukker opp i øst.

Vi kan spise frokost ute.

Det vil si: Hvis vi har løst.

Det skal bli et "herresete".

Du kan tru det skal bli bra.

"Majabo" skal huset hete

hvis hu Maja vil meg ha.

Markus

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Geirr Lystrup

og der jeg vanker så sant jeg kan.

Der flyr måka på bløte vinger

og bakken står full av løvetann.

Der går`a bakom gjerdet,

og i det fine været,

hu flagrer som en sommerfugl

bak hagens gamle trær.

Og sysler vart og nennsomt

med rips og stikkelsbær

Når kvelden kommer og mørket senker seg

over busker og hus og trær.

Da går jeg stilt for meg selv og tenker

at "Herre Jesus" så pen hu er!

At sommersola glitrer,

og alle fugler kvittrer,

og synts hu er nydelig

det kan jeg godt forstå.

Hver gang hu går til posten

med den blåe kjolen på

Jeg kunne gå opp og si det til `a

at grinda hennes må males snart.

Men sånt no` vil a nok bare le av

det er et år siden den ble malt.

Og jammen får jeg merke

at ting kan gå på tverke,

det så jeg sist om lørda`n

da hu svingte seg så flott

i sammen med en bykar

som hun visstnok liker godt.

Jeg så hu så at jeg så hun så meg

og rødma gjorde a visst littegrann.

Jeg hadde nyvaska skjorte på meg

og hadde gjort meg så fin jeg kan.

Hu så at jeg var kommen

jeg sto jo borte ved ovnen,

hu vet at det er oss to

men lot som om det var dem.

Den kvelden var det stusselig

å gå aleine hjem.

Ja, livet har sine egne veier

og tanken springer så langt av leid.

Men spør `a meg, som hu ellers pleier

så får `a aldri mer fisk av meg.

For nå har jeg blitt kresen,

men jenter har et vesen

og noentingen i seg

som de ikke rår med selv.

Så hvis hun ber meg tynt

får `a fisk alikavel.

Min vise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

som står imellom timotei

i engen langs en sommervei

kan bli en prektig have,

hvis du i tankene har rom

og evnen til å prise

de små ting i en vise,

og du er ung og dum.

Selvfølgelig er livet

alvorlig når det leves her,

og større ting må kreves der –

som du vil det beskrive.

For det er riktig at man bør

få nevnt de små intriger

og store verdenskriger

når menneskene dør.

Men dine prestekraver

vil stå og gro allikevel.

Og du vil drikke vin en kveld

i dine drømte haver.

Og ved din hjemmelagde vin

vil unge piker smile,

og en vil kanskje hvile

i fra sin symaskin.

Så derfor skal du prise

de dumme blomster på din vei.

Og Gud vil sikkert tilgi deg

fordi du sang en vise,

og la deg hvile under trær

i jordens grønne mose.

Og skogens ville rose

vil kanskje vokse der.

Ny Hellesund – Toller Tønnesens vise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

her med fråde i sin munn

og så steil og stri som bare han kan være.

Se på stormen når han kommer

til vårt slitte gamle sund

og han truer både hus og grind og gjerde.

Se han stanser på sin vei

og han finer seg så grei

og han legger seg og hviler for en stund.

For det ser ut som han liker

våre gamle lune viker

i det gamle, gamle nye Hellesund.

Se på dikteren som kom her

med sin skranglete figur

og sin koffert full av mangen herlig dråpe.

Mangen strofe sprang så smilende

av glassets grønne bur

alt mens natten åpnet opp sin sorte kåpe.

Der var gode snadders røk,

der var "Lyna" med sin spøk

og de tusen glade skrøner på sin munn.

Og den dikter skal vi minnes,

ja, så lenge skrøner finnes

i det gamle, gamle nye Hellesund.

Se på tolleren på brygga

med sin søndagshvite båt

og med parken full av fisk uti i sin skjekte.

At så mangen liten knekkert

gjorde barten grå og våt

er et faktum som han neppe vil fornekte.

Som en strandnellik omtrent

står på bryggas grå sement

madam Tønnesen så blid og ferm og rund.

Hennes latter har en ganske

liten snert utav det franske

i det gamle, gamle nye Hellesund.

Se på dikteren sin brygge

når du kommer rundt forbi

der han står og minner seg med gull i fjellet.

Der er stedet hvor en skute

under seil kan legge bi,

og en sjømann kan få kjøpe eller selge.

For der ligger vår butikk

med tobakk og hermetikk

hvor du reiser hen og koser deg en stund.

For i sola der på trammen

drikkes ofte elve-drammen

i det gamle, gamle nye Hellesund.

Se på sommeren når han kommer

her så nynnende og blid. -

Ja, det fins ikke det han ikke her er med til.

Og hvis det skulle hende

at du kommer her forbi,

må du gjerne komme inn til oss å se til.

Ja, her er vel heller smått,

men her får du det så godt

at du våger være menneske for en stund.

Og da vil du kanskje prise

dine gleder i en vise

om det gamle, gamle nye Hellesund.

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Kåre Siem

det fine gamle pæretre

som står ved Mortens grind.

Det er en skam og skjendsel

at det skal bli til brensel

og strøs for vær og vind.

Et slik et tre kan te seg

og ha så mye ved seg

som øyet ikke ser.

Og det er sikkert mange

som syns dagene blir lange

når ikke det er mer.

De vil nok sikkert huske det

at treet sto med blomstersne

og var så hvitt og smukt.

Det hadde melodier

fra humler og fra bier.

Om høsten bar det frukt.

Og no` n vil huske etter

den gang de fløy med fletter

med knis og jentetøv,

da sola sto og glitra i

og småfugl satt og kvitra i

det sommergrønne løv.

Og ingen glemmer heller

de svale, myke kvelder

ved Mortens pæretre.

Det var så mang en jente

som gjerne ville vente

på benken under det.

Og noen nynner sangen

de sang den første gangen

de venta på en gutt.

En øyekrok ble våt a`

et minne om en gråt, da

han sa at det var slutt.

I sånt et fint sommervær

må ingen av dem komme her

og bilde noen inn

at treet ikke blomstrer mer,

og ikke jenter venter mer

på hjertevennen sin.

Når sola ikke glitrer mer,

og fugler ikke kvitrer mer

i lystig sommervind,

da kan dem gjerne skjære ned

det fine gamle pæretre

som står ved Mortens grind.

På dansen

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

hu Maja er så rar.

Hu later jo som ingen ting,

som ingen ting det var.

Hu lovte det jo sikkert

da hu sa adjø til meg,

at "bare lørdan kommer

så venter jeg på deg".

Jeg står jo her og venter

i fine søndagsklær

Fordi hu sa vi skulle,

vi skulle møtes her.

Hu kan da ikke tøyse

med sånne ting å si

på bare tull og fanteri

at hu er jenta mi?

Hu må da jammen skjønne

at dette her er meg.

Nå danser hu med andre

og ser en annen vei.

Hu Maja er så merkelig,

hu Maja er så rar.

Hu later jo som ingen ting

som ingenting det var.

På trammen

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

syns jeg det er berikandes og koselig og gildt

å sitte litt på trammen den lange sommernatt

og nippe til den drammen jeg ikke skulle tatt.

Langt borti sundet dunker det av båter som skal hjem.

Det dovne fyret blunker med sitt øyehalvt på klem.

Og over havet stiger de hvite stjerner frem,

mens månen gul og diger, siger opp til dem.

Og sønnavinden pusler litt ved sundets gamle bru.

Og jeg går rundt og rusler litt på brygge og i bu

og synger ganske lite mens jeg beslår min båt.

For en kan aldri vite om natta skal bli våt.

E´ løkt som er blitt osende må slukkes der den står.

Og jeg må se til rosene jeg plantet her i vår.

Jeg si´r godnatt til Bjarne, min nabo og min venn,

klarerer fiskegarnet og setter meg igjen.

Jeg syns vel ratt jeg trengte så livsalig til en dram.

Og det er mangt å tenke på aleine på en tram.

For kanskje går en kule fra en skyttergrav et sted,

mens hav og skjær blir gule og månen lyser fred.

Og tankene går springende. Jeg tenker kanskje at,

for pokker og for svingende, det er da som besatt

med menneskenes dumhet og hatefulle vei. –

Jeg ser min flaskes tomhet og går og legger meg.

På vakta

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

så finner du kan hende

en plass jeg går og tenker på

når vakta faller lang.

For til den plassen har jeg

et brev jeg skulle sende.

Det ligger nede i leddiken

i sammen med en sang.

Og plassen har adresse han heter Kristiansand

og ligger noen kvartmil sydvest for Lillesand.

Du kan vel saktens spørre

om hva som saken gjelder

når jeg har sånt å tenke på,

og du skal få et svar.

Det gjelder ikke plassen

og ikke brevet heller.

Nei, det jeg går og tenker på

er no` som en gang var.

Jeg tenker på e` jente i byen Kristiansand

Der bor Agnes Louise sydvest for Lillesand.

Når sommernatta nynner

som e` blomsteryren humle,

da lover du så mye

for du er fælt til kar.

Og allting er så lettvint

når du kan gå og somle

med armen rundt en jentunge

som er så blid og rar.

Så lovte jeg å skrive en sang om Kristiansand

E` natt jeg gikk og sverma sydvest for Lillesand.

Nå har jeg skrevet sangen

og gjort det som jeg lovte,

så allting er i orden hvis

det bare var for det.

Men det er klart det måtte gå

Sånn som det går så ofte:

Hu gikk og fant en annen

Som hu er forlova med.

Det verste er at gutten er grepa all-right, han,

for han er like god som han var fra Lillesand.

Så pokker skulle skrive

og fikse til e` tone

og gjemme det i leddiken

i avlang konvolutt,

som med de røde frimerkene

kom meg på e` krone.

Nå kan det bare ligge der

for allting er jo slutt.

Men visa ligger ferdig og er om Kristiansand.

En plass som står på draftet sydvest for Lillesand.

Rare greier

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og hadde med seg blomster som var plukka ifra enga.

Hu visste jeg var dårlig

og var så gravalvorlig

og molefunken at jeg nesten måtte le.

Da sa a helt forferda at jeg ikke måtte det.

Når´n ligger sånn i sjukdom, blir natt og dag så lange,

og allting blir så trøttsomt og tankene så mange.

Når livet blir så tungt og

når blodet er så ungt, så

synes en det er så mange ting en sku´ ha gjort

og syns at allting ute i sola går for fort.

Hu Maja skjønte alle ting og åpna opp en rute,

sånn at jeg kunne lukte at sommer´n er der ute.

Hu sa jeg måtte skjønne

at når engene er grønne

da er det ingen fare for at sterke karer dør.

Te høsten er jeg bra igjen, om ikke det blir før.

Det var vel rare greier da hu strøyk meg gjennom luggen.

Den handa var så sval som en fine natteduggen.

Hu Maja er vel jente!

Hu sa hu skulle vente.

Det var vel rare greier da hu Maja kom herinn

og hadde med seg blomster til kjæresten sin.

Robert den røde

Tekst: André Bjerke / Melodi: Jens Gunderssen / Julius Hougen

Den fremragende musikk fødtes under store ovasjoner fra komponistene

selv og til stor gene for de medreisende.

Man kaller meg Robert den røde. Javel

Det kunne jeg sagtens ha funnet på selv.

Et navn må man ta,

og navnet er bra,

for noe med blod må jo jentene ha.

Heisan!

For Robert den røde.

Min mor ville gjerne ha gjort meg til prest.

Hun mente som så at jeg egnet meg best

som stiftskapellan.

Jeg svarte:

Fy fan, -

man lever jo bedre av voldtekt og ran.

Heisan!

For Robert den røde.

Hvis noen forsøker å frelse min sjel,

da slår jeg ham straks, og på stedet i hjel.

Ja, - møter jeg sånn

en frelsende ånd,

da tar jeg og brekker av oppsynet på´n.

Heisan!

For Robert den røde.

Der glassene lyner, og festen har glans,

med dobbel og terning og jenter og dans,

der holder jeg til.

Og tro hva du vil,

men Robert den røde kan spille sitt spill!

Heisan!

For Robert den røde.

Se – jentene kommer som svermer av klegg

så ofte jeg viser mitt blodrøde skjegg.

Hvem har klokken tolv

sin dyd i behold?

Jeg elsker dem fem ganger faenivold.

Heisan!

For Robert den røde.

I landet mitt står det ved annen hver vei

en galge med strikke og venter på meg.

Men det har ingen hast

med å sette meg fast,

for jeg henger så nødig mitt samfunn til last.

Heisan!

For Robert den røde.

Men spør du hva skjer når min syndige kropps

avfeldige rester skal heises til topps,

da får du til svar

at saken er klar:

da blir jeg for alvor en helvetes kar.

Heisan!

For Robert den røde.

Sjømannsvise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

og runder den hjemlige båke.

Det kommer et skip fra den våteste grav

dets seil er av spindel og tåke.

Sassisimoni suringlei.

Dets seil er av spindel og tåke.

Og skipet er bygget av tistel og tang

og tåke og blodige planker.

Det høres en havslitt og underlig sang

når skipet feller sitt anker.

Sassisimoni suringlei.

Når skipet feller sitt anker.

For skipet har med seg den høstlige sang,

sangen om hva vi skal miste,

som vi hørte den gang vi så stjernene hang

som lys over styrmannens kiste.

Sassisimoni suringlei.

Som lys over styrmannens kiste.

Og skipet vil komme å ta deg om bord

og seile i storm og orkaner.

Og i evighet dra sine blodige spor

på høstlige, grå oceaner.

Sassismoni suringlei.

På høstlige, grå oceaner.

Det ankrer et skip som skal seile igjen

og bringe deg hjem til de døde.

Bringe deg ut til din frende og venn.

Og stjernene ere så røde.

Sassimoni suringlei.

Og stjernene er så røde.

Tekst: Jens Gunderssen / Musikk: Jens Gunderssen

I går så kom han settende med brask og bram og styr.

Og regn som lå i lufta

var rett og slett fordufta.

Det var som alle venta at noe skulle skje.

Det var vel kanskje sønnavind

som gjorde også det.

Hm..?

At Mona satt på trammen er no som ofte skjer,

for alle vet hu sitter der og venter på han Per.

Men jammen var a` snodig

og rar og utålmodig

i går da klokka begynte å nærme seg mot tre.

Det var vel kanskje sønnavind

som gjorde også det.

Hm..?

Og`n Per som gikk å plystra og var så fælt til kar,

han begynte også plutselig å føle seg så rar.

Han syns at denne jenta

som satt så trutt å venta,

hu var nå vel det vakreste som noen kunne se.

Det var vel kanskje sønnavind

som gjorde også det.

Hm..?

Og da det leid mot kvelden og sola sto i brann

da gikk dem borti heia og vandra hand i hand.

Da ble han Per så kjælen

og yr og vill og gæern,

og Mona var så blussende og fulgte villig med.

Det var vel kanskje sønnavind

som gjorde også det.

Hm..?

Og nå er no` i vente. Det kan vi godt forstå.

For nå så skal dem gifte seg så fort som det er råd.

Og Mona skal bli frue,

Og`n Per skal bygge stue.

Og den skal være stor nok så det blir plass til tre.

Det var vel kanskje sønnavind

Som gjorde også det.

Hm..?

Trubaduren

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

kom listende om nettene den unge trubadur.

Han hadde med seg roder, og som du sikkert vet,

sto han innunder tårnets mur og sang om kjærlighet.

I tårnets mørke kammer satt der en jomfru skjønn.

Hun lyttet gjennom nattens vind til trubadurens bønn.

Han sang om sine roser og om sin frierferd

og om sin hvite ganger og om sitt gode sverd.

Og alt hva verden eide av sterke stolte ord,

de brukte han i sangene når han sin troskap svor.

For henne var han tapper og drog i krigens sold

og tilbød henne gods og gull og sine slotte tolv.

Og ennå er der lengsler og drøm i våre sinn,

og ennå er der sanger i den myke nattevind.

Og ennå finns i verden de høye borgers mur,

men alle ting er overmalt moderne politur.

For enn finns trubadurer og enn en jomfru skjønn

som lytter gjennom nattevind til frierferdens bønn.

Men uti disse sanger står ingen stolte ord.

De er de vanskeligste som finns på denne jord.

Han ser på hennes øyne og hennes gule hår

og lover henne troskap så lenge verden står.

Og liksom trubaduren gav slottene på rad,

han lover henne leilighet med vannklosett og bad.

"Tullikken" fyra man

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

och sökte mot kvällen in under land.

For flygande flagga vi bärgade segel

när kättingen rasla i Hunnebostrand.

I hjärternas fickor

var minnen om flickor

hos Tullikens man.

Ett ankar med vatten kan gjöra det hela,

for tilfället ville i alla här

att inne vid vasskranen jag Majken.

Hon stod bak en disk i en utstyrsaffär.

Der köpte jeg sillar

och rökte makrillar

till Tullikens fyra man.

Med press uti byxor och kämmad i häret

jag bunkrade tobak och olie och fisk.

Tre härliga dager dom såg i butiken

en sjöman som hang vid en rödmålad disk

och alldeles gratis

fick varma potatis

till Tullikens fyra man.

På dansbanan gjorde vi Majken till drottning.

Av daggiga blommor vi gjorde en krans.

Den fick hon i håret när dragspelet tyssna

som tack för sitt smil och sin ljuviga dans.

Men hemma vid grinden

hon kyssade kinden

på Tullikens fyra man.

När vi näste dagerna kom i butiken

hon rodnade blygt bakom korvar och smör.

Och skeppskatten somnade blidt up på disken.

Vi lämna kvarteret och gjorde honnör.

Vi gav henne katten

til minne om natten

och Tullikens fyra man.

Vi hissade segel när morgonen grydde,

när vinden var vestlig och solen var lav.

I stugurna blinkade sömniga fönster,

men vi satte kurs mot det stormiga hav.

Men enn går där inne

en hankatt till minne

om Tullikens fyra man.

Vuggevise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

over hav og land og by.

Stormen raser tung og hvit.

Sorg og død kom ikke hit.

Noen kommer. Noen går.

Noen dør i livets vår.

Stjerner lyser hvite.

Kanskje at du en gang får

myrtekransen i ditt hår.

Kanskje etter dagens dåd,

får ditt hår en sølvertråd.

Noen kommer. Noen går.

Noen dør i livets vår.

Stjerner lyser hvite.

Hvor du tramper sti og vei

følger mange etter deg.

Sørg for at det alltid gror

blomster i ditt plogjerns spor.

Noen kommer. Noen går.

Noen dør i livets vår.

Stjerner lyser hvite.

Livet vever på sin vev.

Hva du gjorde, tenkte, skrev.

Alle ting i veven står.

Livets skyttel går og går.

Noen kommer. Noen går

Noen dør i livets vår.

Stjerner lyser hvite.

Vårvise

Tekst: Jens Gunderssen / Melodi: Jens Gunderssen

når bjerkene grønnes og når det blir vår.

I alle de årlige stubbene står det

om stormen og havet og vind i ditt hår.

Når bekker begynner å bruse, så skal

det skrives en vise om liljekonvall

og piker som danser med roser i håret

med villige munner og vårlig sjal.

Så ville jeg atter en gang lage vise

om livet og lykkens villsomme vei.

Jeg hadde bestemt at jeg kun skulle prise

den våren som førte meg sammen med deg.

Men midt i det hele så oppdaget jeg

at våren – ja, selveste våren var deg.

Men det går ikke an å si i en vise

at en gang om høsten kom våren til meg.

Så gikk jeg og så på deg vandre i solen,

og jorden var vakker for tusende gang.

En vind lekte yr i den blomstrete kjolen,

og markene duftet og lerkene sang.

Og plutselig endte du hele mitt strev,

for våren og lykken og livet det ble

i susende vind i den våryre solen,

en vise jeg diktet som jeg aldri skrev.