Mark David Hollis: Født 4. januar 1955, Tottenham, London, England
Paul Webb : Født 16. januar 1962, Essex, England
Lee Harris : Født 20. juli 1962
Simon Brenner: ?
Tim Friese-Greene: ?

 

Talk Talk var et av de mest interessante bandene på 80-tallet. Med sin evne til hele tiden å fornye seg. De debuterte i 1982 med albumet "The Party's Over". En tidstypisk new wave plate med et synth dominert lydbilde. Og bandet ga ut sin siste plata i 1991 med "Laughing Stock", som hadde helt andre referanser enn de første platene. Med innslag av jazz, klassisk og ambient. Det er i hele tatt vanskelig å skjønne at det er det samme bandet som har laget de to platene. Og band og band, Talk Talk har i realiteten vært sanger og låtskriver Mark Hollis. Selv om Paul Webb, Lee Harris og Tim Friese-Greene har vært støttespillere det meste av tiden bandet eksisterte. 

I den siste tiden har Talk Talk opplevd et lite oppsving, ettersom deres "It's my Life" fra 1984 omsider er blitt en stor hit med bla. en 10. plass i U.S.A. i No Doubt sin versjon. Så høyt nådde aldri Talk Talk med sin versjon. Selv om låta også for dem var den store hitèn. Men et populært band var de likevel, særlig i Storbritannia, der samleplata "The Very best of Talk Talk" nådde 3. plass på den engelske albumlisten i 1990.

Broren til Mark Hollis het Ed Hollis, og var manager for et av de store punk bandene på 70-tallet, Eddie & the Hot Rods. Dette inspirerte unge Mark til å hoppe av en lovende utdannelse som barnepsykolog på Sussex University i 1977, og heller dra tilbake til hjembyen London for å begynne som musiker. Først jobbet han som roadie for Eddie & The Hot Rods, deretter dannet han bandet The Reaction. Bandet fikk kort tid etter kontrakt med Island music, som ga ut singelen "I can't resist" i juni 1978. Singelen har siden vært et populært samleobjekt blant fansen.

I 1979 deltok bandet på samleplata "Streets" med en tidlig versjon av "Talk Talk". En låt Talk Talk skulle komme til å oppleve suksess med 3 år senere. Denne versjonen var skrevet av Mark og Ed Hollis sammen. The Reaction ble oppløst samme år. Mark konsentrerte seg da om å skrive mer sofistikerte låter. i 1981 ble Island Music pånytt nysgjerrig på hva Mark Hollis hadde å by på. Så Mark satte seg ned for å lage en demo. For å hjelpe broren sin fikk Ed tak i noen musikere han kjente som kunne hjelpe ham med demoen. Disse var trommeslageren Lee Harris og bassisten Paul Webb. Harris og Webb var venner fra videregående, og hadde fram til dette spilt sammen i reggaebandet Eskalator.

Prøvespillingen gikk bra. Og da de også fikk med keyboardisten Simon Brenner, var Talk Talk et faktum. De fikk så kontrakt med Island music. På øvingene de hadde i tiden etterpå, dukket gjerne den gamle Rolling Stones produsenten Jimmy Miller opp.

Bandets første singel "Talk Talk".

Sin første live opptreden hadde de i London i oktober 1981. BBC's D.J. David Jensen overvar konserten, og ble så imponert at han tilbød dem å opptre live på hans Radio One show. Det ble også gitt ut en 12" av "Talk Talk" på denne tiden. Også store EMI lot seg imponere av singelen og deres liveopptredener. Så bandet signerte deretter en avtale med EMI.

Mark Hollis og Talk Talk live.

Men det var en bakdel med avtalen. EMI hadde kort tid i forveien mistet Duran Duran, og ønsket derfor å skape et lignende image for Talk Talk - for å tekkes den nye new wave/new romantic bølgen. Dette passet ikke bandet noe særlig, og de brukte noen år på å komme seg bort fra det imaget. Førsteplata deres "The Party's Over" fra 1982 ble også produsert av Duran Duran produsent Colin Thurston. Men midtveis i produksjonen var de så misfornøyd med hans arbeid at de tok over selv istedet. De syntes det ble for mye synthesizere og trommemaskiner.

"Mirror Man" ble gitt ut som førstesingel på EMI, etterfulgt av "Talk Talk". Men ingen av dem nådde topp 40. 52. plass for "Talk Talk" var det beste. Også disse singlene er samleobjekter idag da de inneholder B-side låter som ikke er blitt gitt ut siden.   

Albumet "The Party's Over" ble gitt ut i juli 1982 med en oppløftende 21. plass som resultat. Godt hjulpet av 3. singelen "Today" som nådde en sterk 14. plass på samme tid. Og albumet fortsatte å selge i lang tid, og oppnådde tilslutt et salg på 250.000 eksemplarer. De dro deretter på Amerika turne som oppvarmingsband for Elvis Costello

Suksessen med albumet gjorde at selskapet ga ut en remix av "Talk Talk". Og denne gang gikk det litt bedre, med en 23. plass i Storbritannia. I Tyskland ble "Another World" / "Candy" gitt ut på singel, noe som var merkelig, da de ikke var blant platas beste spor. "Another World" var skrevet av Paul Webb. Og versjonene var de samme som fantes på albumet allerede.

Før de skulle gå i gang med 2. albumet ble det uenighet innad i bandet om hvilken retning de skulle ta videre. Hollis ønsket at bandet skulle ha et mer fleksibelt, kreativt utgangspunkt. Og han ønsket ikke at synthesizere skulle være basisinstrumentet. Noe som fikk Simon Brenner til å slutte i bandet. Dermed ble Talk Talk redusert til en trio. Med en merkelig besetning bestående av en sanger, bassist og trommeslager. Men de hadde nok studiomusikere til å hjelpe seg med de andre instrumentene.

Rhett Davis kom inn som produsent, og sammen med ham laget bandet noen nye låter. Bla. singelen "My Foolish Friend" som ikke senere ble å finne på noe studioalbum. Den nådde en 57. plass på singellistene i mars 1983. Deretter ble det stille fra bandet i nesten et år. Tiden brukte Hollis til å lage nye låter og samle sammen musikere som kunne bidra på deres neste album "It's my life"

Det viktigste som skjedde i denne prosessen var produsent Tim Friese-Greenes inntreden i bandet. Han skulle bli en person med stor betydning for bandets videre utvikling. Bakgrunnen hans var som lydtekniker på 70-tallet for Hawkind, senere som produsent for Thomas Dolby og noen andre band før han konsentrerte seg om Talk Talk. Mest kjent er han kanskje for å ha produsert storhiten "The Lion sleeps tonight" med Tight Fit. En låt som lå som nr.1 i Storbritannia i 3 uker i 1981.

Friese-Greene ble ikke en standard produsent for bandet, men et uoffisielt medlem som spilte keyboard, skrev låter, og produserte. Men som ikke opptrådte live med bandet, eller stilte opp på bandbilder. Bla. skrev han de to største hitène fra "It's my Life" med tittellåta "It's my Life" og "Dum Dum Girl" sammen med Mark Hollis. 

"It's My Life" ble første singel ut fra albumet, og selv om nok de aller fleste vil mene at dette er en perle av en poplåt, klarte den ikke bedre enn en 46. plass i Storbritannia da den ble gitt ut første gang i januar 1984. I Italia ble det 7. plass, som beste plassering for låta i Europa. "It's My Life" ble gitt ut pånytt i 1990 i forbindelse med en samleplate, og nådde da en mer 'rettferdig' 13. plass. 

Albumet "It's My Life" kom en måned senere. Og heller ikke den gikk det så bra med i hjemlandet, der den stoppet på en 35. plass. Enda den i tillegg til de to nevnte låtene inneholdt fine spor som "Such A Shame" og "It's You". Den Luke Reinhart ("The Dice Man") inspirerte  "Such A Shame", ble også gitt ut på singel uten å nå topp 40 i Storbritannia. 

 Albumet "It's My Life"

Derimot hadde et annet stort platemarked fått øynene opp for dette fine bandet. For i Tyskland nådde låta en flott 2. plass, og ble den 5. mest solgte singelen i Tyskland i 1984. "Dum Dum Girls" nådde 20. plass der. I U.S.A. nådde albumet en positiv 42. plass, på et marked de ikke hadde brukt for mye tid på å bearbeide. I Sverige ble det 2. plass, i Nederland 3. plass, og i Tyskland 4. plass. 

Som nevnt hadde de ikke funnet plass til singelen "My Foolish Friend" på albumet. Men den mer middelmådige B-siden "Call In The Nightboy" var tatt med på albumet. Allerede her begynte man å ane hva slags lydbilde Talk Talk kom til å beskjeftige seg med de neste årene, i låter som "Renee" og "Does Caroline know". Og for første gang brukte Talk Talk gitar på et album, spilt av studiomusikeren Robbie McIntosh

Den dårlige plasseringen for albumet i Storbritannia kan skyldes bandets motvilje mot å stille opp til fotografering og intervjuer, da de fortsatt var irriterte på EMI som prøvde å presentere dem som et glossy band.

I Canada og Italia ble det gitt ut en EP kalt "It's My Mix", som inneholdt 5 12" remixer av singler de hadde gitt ut. Samt en 12" versjon av den ikke utgitte låta "Why is it so Hard?". Sistnevnte hadde vært brukt i filmen "First Born" (Michael Apred)

Dette ble raskt et samleobjekt blant fans overalt. Og en salgssuksess i de to landene der den ble gitt ut. Tracklisten : 

1. Why Is It So Hard? (12" U.S. Remix--Extended Version)
2. Talk Talk (12" Mix--Extended Version)
3. My Foolish Friend (12" Mix--Extended Version)
4. It's My Life (12" Mix--Extended Version)
5. Dum Dum Girl (12" Remix--Extended Version)
6. Such a Shame (12" U.S. Remix--Extended Version

1985 gikk med til å skrive og produsere låter, og i januar 1986 kunne de stolt presentere sin nye singel "Life's What You Make It". Den nådde en fin 16. plass i Storbritannia, og resulterte i en minneverdig opptreden på "Top of the Pops". Albumet "The Colour of Spring" kom i mars og brakte Talk Talk opp i toppdivisjonen da den nådde magiske topp 10 i Storbritannia. Det skulle bli det beste et Talk Talk studioalbum noen gang klarte. Også i Norge noterte de seg på VG-lista med dette albumet. En fin 12. plass ble resultatet her. Også ellers i Europa solgte plata bra, med 1. plass i Nederland, 3. plass i Sverige, 5. plass i Spania, og 9. plass i Belgia.

Mark og Tim under innspillingen av albumet "The Colour Of Spring".

Alle låtene på albumet var skrevet av Hollis / Friese-Greene. Og plata hadde et mer kompleks lydbilde takket være dyktige musikere, som den kjente keyboardisten Steve Winwood, gitaristen David Rhodes, og folkrock helten Danny Thompson som tidligere hadde jobbet med navn som Eric Clapton, Kate Bush, Elvis Costello og Marc Bolan. EMI hadde vært generøs og latt Talk Talk få et mye større budsjett for sitt 3. album. Derfor kunne de hyre inn slike folk. Der de tidligere platene hadde vært preget av synthesizere, var det nå i større grad Winwoods hammondorgel man nå hørte. De ulike musikerne fikk også bidra med forslag til arrangementer, så kunne Hollis og Greene velge ut det de likte best. Ikke ulikt det som gjøres på jazzplater.

Mark Hollis (om albumet ): "Det tar lang tid å lage et album. Vi brukte hele -84 på "The Colour Of Spring". Ideen med en plate er å presentere variasjoner både i stemning og arrangement. Det må presenteres som et hele, et konsept. Et album må ikke bare bli én sterk singel omgitt av møkk. Grunnen til at vi ga ut "Life's What You Make It" på singel er at det er den korteste låten på LPen."

Plata var også mer konsept-aktig, der den fulgte de følelsesmessige opp- og nedturene i et forhold.

"The Colour Of Spring" fra 1986.

Både "Living In Another world", "Give It Up" og "I Don't Believe in You" ble gitt ut på singel. Men uten den samme suksessen som for "Life's What You Make It".

 

I 1986 dro Talk Talk ut på en større Europa-turne, der de også opptrådte på festivaler. Turneen brakte Hollis og co. til Norge, da de opptrådte på Rockefeller i Oslo, 25. april 1986. I den anledning lot de seg intervjue av norsk presse, bla. det populære ungdomsmagasinet Det Nye. Under lydprøvene til konserten fortalte Hollis om drømmene sine, om det å bosette seg på landsbygda med et par sauer som han skulle stelle godt med. Mark Hollis: "Dyr er noen fantastiske skapninger. Vi burde bli bedre venner med dem. Lammene skal få lov til å bli gamle sauer. De skal gå fritt rundt og tygge grønt gress."

Hollis' fascinasjon for naturen gjenspeilte seg i tekstene på Talk Talks plater, og på platecoverne.

Hollis snakket også om Greenpeace, som han støttet. Han ønsket likevel ikke å dømme Norge for deres valg om å drive hvalfangst. Mark Hollis: "Det er deres regjering som står for hvalfangsten. Ikke de som bor her. De fleste land har sine svin på skogen, og skulle jeg ta hensyn til slike saker ville det vært få land jeg kunne opptre i. 

Mark Hollis og Talk Talk opptrådte på Rockefeller i Oslo i april 1986.

I 1985 hadde Talk Talk deltatt på en samleplate som ble gitt ut i regi av Greenpeace.

Sommeren 1986 opptrådte Talk Talk også på Montreux Jazz festival. Noe som viste hvilken retning bandet nå gikk for. Produsent Friese-Greene opptrådte sammen bandet på scenen under denne konserten. 

Etter dette realiserte Hollis drømmen sin, og flyttet ut av London og ut på landsbygda i Suffolk. Det tok deretter 2 1/2 år før EMI fikk noe nytt materiale fra ham. Han var blitt gitt frie tøyler, og åpne budsjetter for den neste plateinnspillingen. Og den ble også både tidkrevende og dyr. Resultatet ble "Spirit Of Eden" fra 1988. En plate som sørget for at blodtrykket til EMI sjefene gikk i været. For plata var uten potensielle hits, og lite kommersiell med sitt diffuse lydbilde, i en blanding av jazz, rock og ambient. Albumet ble raskt flyttet over på det mindre selskapet Parlophone.

Med sin alvorlige atmosfære og frie form var det vanskelig å definere plata. Man kan fornemme både Miles Davis, Debussy, Neil Young, Delius i musikken. Noen kalte det "dark-of-the-night-soul", som kan være et passende navn. Men mest av alt skapte Hollis / Friese-Greenemusikk som ikke lignet på noe som var laget før. 

Det ble ikke gitt ut noen singel fra plata. Heller ingen video eller turne fulgte. Selv om anti-heroin sangen "I Believe In You" ble gitt ut på singel noe senere, uten å nå listene (85. plass i Storbritannia). Plata fikk dermed begrenset oppmerksomhet. Bortsett fra at platekritikerne syntes dette var en flott og spennende plate. De kalte den likevel et kommersielt selvmord. Plata nådde 19. plass i Storbritannia, før den raskt forsvant ut av listene. I ettertid har den vært en favoritt blant Talk Talk fans og musikkelskere verden over. Da den har en dybde i seg som fascinerer mange. Den er mer tidløs enn den synthpopèn de tidligere hadde beskjeftiget seg med.

"Spirit Of Eden"

EMI svarte med å avslutte samarbeidet med bandet, noe som førte Talk Talk over til Polydor. Og for å dekke tapet etter "Spirit Of Eden", valgte EMI å gi ut en singel samling kalt "Natural History" i 1990 som solgte over all forventning. 3. plass i Storbritannia og en million solgte eksemplarer totalt det året ble resultatet.

For å dra enda mer penger ut av suksessen med "Natural History", ble det gitt ut en plate med remixene av singlene. Remixene var av ny dato, og gjort uten at Talk Talk var involvert. Dette irriterte Hollis og co. voldsomt. Hvorfor kunne ikke EMI heller ha gitt ut en cd med B-sider, uutgitt materiale, og liveversjoner? Det ville ihvertfall gledet Talk Talk fansen mer.

I 1991ga Hollis ut sitt foreløpig siste album under Talk Talk navnet. Og "Laughing Stock" var om mulig enda mer utilgjengelig for massene enn det "Spirits of Eden" hadde vært. Med et røffere lydbilde, og enda mer jazzinspirert. Igjen var alle låtene skrevet av Hollis / Friese-Greene. Det ble likevel gitt ut tre singler fra plata i "Ascension Day", "New Grass" og "After the Flood". Med sistnevnte som den mest tilgjengelige låta. Plata nådde 26. plass i Storbritannia og oppnådde fine kritikker for sin atmosfæriske stemning. Enkelte av dem kikket likevel på Hollis enkle gitarspill. Paul Webb hadde forlatt bandet i forkant av plateinnspillingen. Noe som gjorde Hollis enda mer avhengig av studiomusikere for å få spilt inn plata. Lee Harris var imidlertid fortsatt med.

    

Mark Hollis er muligens en særing, men også en av de

mest intelligente artistene 80-/ 90-tallet hadde å by på.

Bandet tok vel aldri noen offisiell avskjed etter denne plata. De bare sluttet å lage flere. Mark Hollis forsvant også fra offentligheten etter det siste albumet, mens Lee Harris og Paul Webb dannet bandet O'Range som fortsatte med å lage atmosfæriske, eksperimentelle plater som har blitt tatt vel imot av pressen. Hollis ga ut sitt første soloalbum i 1998 kalt "Mark Hollis". Og her fortsatte han hvor han slapp med "Laughing Stock". Med låter preget av jazz, ambient, og folk. Noen mener dette er den roligste plata som noen gang er laget. Også den ble tatt imot vel av kritikerne. 

I 2001 samarbeidet Mark Hollis med norske Anja Garbarek om to låter, på hennes album "Smiling & Waving".

Det har hele tiden vært et håp om at Hollis, Friese-Greene, Webb og Harris skulle komme sammen igjen under Talk Talk logoèn. Men det er det ingenting som tyder på. Hollis er ikke så veldig begeistret for de gamle Talk Talk albumene, og vil nok nødig havne i en situasjon hvor han måtte spille f.eks. "Such a shame" igjen. Og om de hadde begynt på igjen, hadde det nok blitt i forlengelsen av "Laughing Stock".

Så istedet får fansen heller bruke tiden til å diskutere hvilken periode av Talk Talks karriere som er den beste. Hvor man deretter ender opp med å være enig om at begge perioder hadde sine gullkorn. 
    

         

  

 

 

                                 
The Party's Over

1982

It's My Life

1984

The Colour of Spring

1986

Spirit of Eden

1988

Laughing Stock

1991

         

1. Living in another World

2. It's my Life 

3. Such a Shame

4. Talk Talk

5. Life's what you make It

6. Give it Up

7. I believe in You

8. Today

9. My Foolish Friend

10. The Party's Over

  

1. The Colour of Spring

2. It's my Life

3. The Party's Over

4. Laughing Stock

5. Spirit of Eden