Mark David Hollis: Født 4. januar 1955, Tottenham, London, England. Død 25. februar 2019
Paul Webb : Født 16. januar 1962, Essex, England
Lee Harris : Født 20. juli 1962
Simon Brenner: ?
Tim Friese-Greene: Født 3. februar 1955, Leicester, England

Talk Talk var et av de mest interessante bandene på 80-tallet, med sin evne til hele tiden å fornye seg. De debuterte i 1982 med albumet "The Party's Over" - en tidstypisk new wave plate med et synth-dominert lydbilde. 4 album senere ga ut sin siste plata i 1991, med "Laughing Stock", som hadde helt andre musikalske referanser enn de første platene. Med innslag av jazz, klassisk og ambient. Det er i hele tatt vanskelig å skjønne at det er det samme bandet som laget de to platene. Og band og band, Talk Talk var i realiteten sanger og låtskriver Mark Hollis. Selv om Paul Webb, Lee Harris og Tim Friese-Greene var støttespillere det meste av tiden bandet eksisterte. 

Rundt 2004 opplevde Talk Talk et lite oppsving, ettersom deres "It's my Life" fra 1984 omsider ble en stor hit med bl.a. en 10. plass i U.S.A. i No Doubt sin versjon. Så høyt nådde aldri Talk Talk med sin versjon, selv om låta også for dem var den store hiten. Men et populært band var de likevel, særlig i Storbritannia, der samleplata "The Very best of Talk Talk" nådde 3. plass på den britiske albumlisten i 1990.

Talk Talk med Mark Hollis nr 2. fra venstre.

Mark Hollis vokste opp i Tottenham, nord i London, sammen med to brødre. Utdannelse fikk han på bl.a. på Tollington School. Han ble tidlig interessert i musikk, og blant bandene han hørte på var tyske Can.

Etter ordinær skolegang begynte Mark på University of Sussex for å studere psykologi. Men en lovende karriere som barnepsykolog ble byttet ut med ønsket om å bli musiker, inspirert av broren Ed Hollis som var DJ og manager for et av de store pønk-bandene på 70-tallet, Eddie & the Hot Rods. Mark valgte da å hoppe av studiet i 1977 og heller dra tilbake til hjembyen London. For å livnære seg jobbet Mark i fabrikker og som laboratorieassistent. Når han ikke var på jobb satt han hjemme og skrev musikk. Mark Hollis: "I could never wait to get home and start writing songs and lyrics. All day long I'd be jotting ideas down on bits of paper and just waiting for the moment when I could put it all down on tape!"

 Mark Hollis

I en periode jobbet Mark også som roadie for Eddie & The Hot Rods, og deretter dannet han The Reaction. Bandet fikk kort tid etter kontrakt med Island Music, som ga ut singelen "I Can't Resist" (i juni 1978). Singelen har siden vært et populært samleobjekt blant fansen.

På samme tid deltok The Reaction på samleplata "Streets" med en tidlig versjon av "Talk Talk". En låt Talk Talk skulle komme til å oppleve suksess med 3 år senere. Denne versjonen var skrevet av Mark og Ed Hollis, med Steve Lillwhite som produsent. Lillywhite var ukjent på denne tiden men kom på 80-tallet til å bli en av de store produsentene i Storbritannia.

Bandet Reaction og låta "Talk Talk Talk Talk".

The Reaction ble oppløst samme år. Mark konsentrerte seg da om å skrive mer sofistikerte låter. i 1981 ble Island Music pånytt nysgjerrig på hva Mark Hollis hadde å by på, så Mark satte seg ned for å lage en demo. For å hjelpe broren sin fikk Ed tak i noen musikere han kjente som kunne hjelpe ham med demoen. Disse var trommeslageren Lee Harris og bassisten Paul Webb. Harris og Webb var venner fra videregående, og hadde fram til dette spilt sammen i reggaebandet Eskalator.

 Lee Harris og Paul Webb

Prøvespillingen gikk bra. Og da de også fikk med keyboardisten Simon Brenner, var Talk Talk et faktum. De fikk så kontrakt med Island music. På øvingene de hadde i tiden etterpå, dukket gjerne den gamle Rolling Stones produsenten Jimmy Miller opp.

Bandets første singel "Talk Talk".

Sin første liveopptreden hadde Talk Talk i London i oktober 1981. BBC's D.J. David Jensen overvar konserten, og ble så imponert at han tilbød dem å opptre live på hans Radio One show. Det ble også gitt ut en 12" av "Talk Talk" på denne tiden. Også store EMI lot seg imponere av singelen og deres liveopptredener. Så bandet signerte deretter en avtale med EMI.

Mark Hollis og Talk Talk live.

Men det var en bakdel med avtalen. EMI hadde kort tid i forveien mistet Duran Duran, og ønsket derfor å skape et lignende image for Talk Talk - for å tekkes den nye new wave/new romantic-bølgen. Dette passet ikke bandet noe særlig, og de brukte noen år på å komme seg bort fra det imaget. Førsteplata deres "The Party's Over" fra 1982 ble også produsert av Duran Duran produsent Colin Thurston. Men midtveis i produksjonen var de så misfornøyd med hans arbeid at de tok over selv i stedet. De syntes det ble for mye synthesizere og trommemaskiner.

"Mirror Man" ble gitt ut som førstesingel på EMI, etterfulgt av "Talk Talk". Men ingen av dem nådde topp 40 i Storbritannia. 52. plass for "Talk Talk" var det beste. Også disse singlene er samleobjekter idag da de inneholder B-side låter som ikke er blitt gitt ut siden.   

Albumet "The Party's Over" ble gitt ut i juli 1982 med en oppløftende 21. plass som resultat. Godt hjulpet av 3. singelen "Today" som nådde en sterk 14. plass på samme tid. Og albumet fortsatte å selge i lang tid, og oppnådde tilslutt et salg på 250.000 eksemplarer. De dro deretter på Amerika-turne som oppvarmingsband for Elvis Costello. 

Det stilfulle coveret til "The Party's Over"

Suksessen med albumet gjorde at selskapet ga ut en remix av "Talk Talk". Og denne gang gikk det litt bedre, med en 23. plass i Storbritannia. I Tyskland ble "Another World"/"Candy" gitt ut på singel, noe som var merkelig, da de ikke var blant platas beste spor. "Another World" var skrevet av Paul Webb.

Før de skulle gå i gang med 2. albumet ble det uenighet innad i bandet om hvilken retning de skulle ta videre. Hollis ønsket at bandet skulle ha et mer fleksibelt, kreativt utgangspunkt. Og han ønsket ikke at synthesizere skulle være basisinstrument. Noe som fikk Simon Brenner til å slutte i bandet. Dermed ble Talk Talk redusert til en trio, med en merkelig besetning bestående av en sanger, bassist og trommeslager. Men de hadde nok studiomusikere til å hjelpe seg med de andre instrumentene.

Rhett Davis kom inn som produsent, og sammen med ham laget bandet noen nye låter. Bl.a. singelen "My Foolish Friend" som ikke senere ble å finne på noe studioalbum. Den nådde en 57. plass på singellisten i mars 1983. Deretter ble det stille fra bandet i nesten et år. Tiden brukte Hollis til å lage nye låter og samle sammen musikere som kunne bidra på deres neste album "It's my life". 

Det viktigste som skjedde i denne prosessen var produsent Tim Friese-Greenes inntreden i bandet. Han skulle bli en person med stor betydning for bandets videre utvikling. Bakgrunnen hans var som lydtekniker på 70-tallet for Hawkind, senere som produsent for Thomas Dolby og noen andre band før han konsentrerte seg om Talk Talk. Mest kjent er han likevel for å ha produsert storhiten "The Lion sleeps tonight" med Tight Fit. En låt som lå som nr.1 i Storbritannia i 3 uker i 1981.

Friese-Greene ble ikke en standard produsent for bandet, men et uoffisielt medlem som spilte keyboard, skrev låter, og produserte. Men som ikke opptrådte live med bandet eller stilte opp på bandbilder. Bl.a. skrev han de to største hitene fra "It's my Life" med tittellåta "It's my Life" og "Dum Dum Girl" sammen med Mark Hollis. 

I et intervju med Record Mirror Magazine i april 198 fortalte Paul Webb at den nye plata kom til å bli langt mer kompleks enn det forrige albumet. Paul Webb: "People be in for a shock with the new album, 'cos a lot of the arrangements aren't what a pop band would do at all."

Mark Hollis: "There's a bit more variation happening, you can hear what all the instruments are trying to do instead of having a wall of sound."

I intervjuet fortalte også Mark at alle låtene han skrev handlet om ting han selv hadde opplevd. 

Talk Talk i studio i Surrey under innspillingen av albumet "It's My Life".

"It's My Life" ble første singel ut fra albumet, og selv om nok de aller fleste vil mene at dette er en perle av en poplåt, klarte den ikke bedre enn en 46. plass i Storbritannia da den ble gitt ut første gang i januar 1984. I Italia ble det 7. plass, som beste plassering for låta i Europa. "It's My Life" ble gitt ut pånytt i 1990 i forbindelse med en samleplate, og nådde da en mer 'rettferdig' 13. plass. 

Albumet "It's My Life" kom en måned senere. Og heller ikke den gikk det så bra med i hjemlandet, der den stoppet på en 35. plass. Enda den i tillegg til de to nevnte låtene inneholdt fine spor som "Such A Shame" og "It's You". Den Luke Reinhart ("The Dice Man") inspirerte  "Such A Shame" ble også gitt ut på singel uten å nå topp 40 i Storbritannia, enda den muligens var den fineste låta Talk Talk spilte inn på plate (webmaster).

 Albumet "It's My Life"

Derimot hadde et annet stort platemarked fått øynene opp for dette fine bandet. For i Tyskland nådde "Such A Shame" en flott 2. plass, og ble den 5. mest solgte singelen i Tyskland i 1984. "Dum Dum Girls" nådde 20. plass der. I U.S.A. nådde albumet en positiv 42. plass, på et marked de ikke hadde brukt for mye tid på å bearbeide. I Sverige ble det 2. plass, i Nederland 3. plass, og i Tyskland 4. plass. 

Som nevnt hadde de ikke funnet plass til singelen "My Foolish Friend" på albumet. Men den mer middelmådige B-siden "Call In The Nightboy" var tatt med på albumet. Allerede her begynte man å ane hva slags lydbilde Talk Talk kom til å beskjeftige seg med de neste årene, i låter som "Renee" og "Does Caroline know". Og for første gang brukte Talk Talk gitar på et album, spilt av studiomusikeren Robbie McIntosh. 

Den dårlige plasseringen for albumet i Storbritannia kan skyldes bandets motvilje mot å stille opp til fotografering og intervjuer, da de fortsatt var irriterte på EMI som prøvde å presentere dem som et glossy band.

I Canada og Italia ble det gitt ut en EP kalt "It's My Mix", som inneholdt 5 12" remixer av singler de hadde gitt ut. Samt en 12" versjon av den ikke utgitte "Why is it so Hard?". Sistnevnte hadde vært brukt i filmen "First Born" (Michael Apred), og var en fengende låt.

Dette ble raskt et samleobjekt blant fans overalt. Og en salgssuksess i de to landene der den ble gitt ut. Tracklisten : 

1. Why Is It So Hard? (12" U.S. Remix--Extended Version)
2. Talk Talk (12" Mix--Extended Version)
3. My Foolish Friend (12" Mix--Extended Version)
4. It's My Life (12" Mix--Extended Version)
5. Dum Dum Girl (12" Remix--Extended Version)
6. Such a Shame (12" U.S. Remix--Extended Version

1985 gikk med til å skrive og produsere låter, og i januar 1986 kunne de stolt presentere sin nye singel "Life's What You Make It". Den nådde en fin 16. plass i Storbritannia, og resulterte i en minneverdig opptreden på "Top of the Pops". Albumet "The Colour of Spring" kom i mars og brakte Talk Talk opp i toppdivisjonen da den nådde magiske topp 10 i Storbritannia. Det skulle bli det beste et Talk Talk studioalbum noen gang klarte. Også i Norge noterte de seg på VG-lista med dette albumet. En fin 12. plass ble resultatet her. Også ellers i Europa solgte plata bra, med 1. plass i Nederland, 3. plass i Sverige, 5. plass i Spania, og 9. plass i Belgia.

Mark og Tim Friese-Greenes under innspillingen av albumet "The Colour Of Spring".

Alle låtene på albumet var skrevet av Hollis/Friese-Greene. Og plata hadde et mer kompleks lydbilde takket være dyktige musikere, som den kjente keyboardisten Steve Winwood, gitaristen David Rhodes, og folkrock helten Danny Thompson (som tidligere hadde jobbet med navn som Eric Clapton, Kate Bush, Elvis Costello og Marc Bolan). EMI hadde vært generøse og latt Talk Talk få et mye større budsjett for sitt 3. album. Derfor kunne de hyre inn slike folk. Der de tidligere platene hadde vært preget av synthesizere, var det nå i større grad Winwoods hammond-orgel man nå hørte. De ulike musikerne fikk også bidra med forslag til arrangementer, så kunne Hollis og Greene velge ut det de likte best. Ikke ulikt det som gjøres på jazzplater.

Mark Hollis (om albumet ): "Det tar lang tid å lage et album. Vi brukte hele -84 på "The Colour Of Spring". Ideen med en plate er å presentere variasjoner både i stemning og arrangement. Det må presenteres som et hele, et konsept. Et album må ikke bare bli én sterk singel omgitt av møkk. Grunnen til at vi ga ut "Life's What You Make It" på singel er at det er den korteste låten på LPen."

"The Colur Of Spring" var også mer konsept-aktig, der den fulgte de følelsesmessige opp- og nedturene i et forhold. I de flotte låtene "April 5th" og "Chameleon Day" hintet Talk Talk om stilen de kom til å følge de neste årene, med mer atmosfærisk, eksperimentell musikk.

"The Colour Of Spring" fra 1986.

Både "Living In Another world", "Give It Up" og "I Don't Believe in You" ble gitt ut på singel. Men uten den samme suksessen som for "Life's What You Make It".

I 1986 dro Talk Talk ut på en større Europa-turne, der de også opptrådte på festivaler. Turneen brakte Hollis og co. til Norge, da de opptrådte på Rockefeller i Oslo, 25. april 1986. De som var tilstede på konserten var svært begeistret for det bandet presenterte. Og det var tydelig at Hollis også var svært fornøyd med publikum, da han forstod at han var blant venner som likte musikken hans og kunne tekstene. Fra å være litt nervøs i starten ble han bare blidere og blidere utover i konserten, og slo av vitser og pratet om løst og fast.

De som jobbet backstage på Rockefeller den kvelden sa etterpå at de ikke hadde hatt merkeligere band på besøk. De listet seg rundt backstage og var livredde for å være i veien. Og når de fikk servert mat - vegetarisk - var det bare blide ansikter og forsiktig spising. Etter at bandet hadde dratt stod all alkoholen igjen som var satt fram til dem urørt.  

I forbindelse med konserten lot Hollis seg intervjue av norsk presse, bl.a. det populære ungdomsmagasinet Det Nye. Under lydprøvene til konserten fortalte Hollis om drømmene sine, om det å bosette seg på landsbygda med et par sauer som han skulle stelle godt med. Mark Hollis: "Dyr er noen fantastiske skapninger. Vi burde bli bedre venner med dem. Lammene skal få lov til å bli gamle sauer. De skal gå fritt rundt og tygge grønt gress."

Hollis' fascinasjon for naturen gjenspeilte seg i tekstene på Talk Talks plater, og på platecoverne.

Hollis snakket også om Greenpeace, som han støttet. Han ønsket likevel ikke å dømme Norge for deres valg om å drive hvalfangst. Mark Hollis: "Det er deres regjering som står for hvalfangsten. Ikke de som bor her. De fleste land har sine svin på skogen, og skulle jeg ta hensyn til slike saker ville det vært få land jeg kunne opptre i. 

Mark Hollis og Talk Talk opptrådte på Rockefeller i Oslo i april 1986.

I 1985 hadde Talk Talk deltatt på en samleplate som ble gitt ut i regi av Greenpeace.

Sommeren 1986 opptrådte Talk Talk også på Montreux Jazz festival, som endel av deres "Colour Of Spring Tour". Produsent Friese-Greene opptrådte sammen bandet på scenen under denne konserten, noe også den kjente gitaristen John Turnbull gjorde.

Konserten som litt senere ble å finne på VHS/DVD viser Talk Talk på høyden av sin karriere, og den viser et vitalt band som har latt seg inspirere av jazz. I Montreux pakket de inn kjente låter som "Such A Shame", "Talk Talk" og "Dum Dum Girl" i nye komp, noe som ble tatt vel imot både av de som var tilstede på konserten, og fans og kritikere  som senere hadde glede av "Live at Montreux".

Talk Talk: "Live At Montreux"

Etter dette realiserte Hollis drømmen sin, og flyttet ut av London og ut på landsbygda i Suffolk. Det tok deretter 2 1/2 år før EMI fikk noe nytt materiale fra ham. Han var blitt gitt frie tøyler, og åpne budsjetter for den neste plateinnspillingen. Og den ble også både tidkrevende og dyr. Resultatet ble "Spirit Of Eden" fra 1988 - en plate som sørget for at blodtrykket til EMI sjefene gikk i været. For plata var uten potensielle hits, og lite kommersiell med sitt diffuse lydbilde, i en blanding av jazz, rock og ambient.

Med sin alvorlige atmosfære og frie form var det vanskelig å definere plata. Man kan fornemme både Miles Davis, Debussy, Neil Young, Delius i musikken. Noen kalte det "dark-of-the-night-soul", som kan være et passende navn. Men mest av alt skapte Hollis/Friese-Greene musikk som ikke lignet på noe som var laget før. De to hyret inn flere dyktige musikere som fikk lov til å utfolde seg, uten begrensinger på hva de ønsket å spille. Mark Hollis: "Everyone who comes and plays on this album is given absolute freedom, has no direction at all in what they play. And then you assemble an arrangement from that so you end up with something which is very tightly constrained."

Det ble ikke gitt ut noen singel fra plata. Heller ingen video eller turne fulgte. Selv om anti-heroin sangen "I Believe In You" ble gitt ut på singel noe senere, uten å nå listene (85. plass i Storbritannia). "I Believe In You" var dedisert til Marks bror Ed som nettopp hadde dødd av en overdose heroin. Ed hadde i mange år slitt med avhengighet og måtte tilslutt gi tapt, til brorens store fortvilelse.

Ed Hollis

Plata fikk dermed begrenset oppmerksomhet. Bortsett fra at platekritikerne syntes dette var en flott og spennende plate. De kalte den likevel et kommersielt selvmord. Plata nådde 19. plass i Storbritannia, før den raskt forsvant ut av listen. I ettertid har den vært en favoritt blant Talk Talk fans og musikkelskere verden over, da den har en dybde i seg som fascinerer mange. Den er mer tidløs enn den synthpopen de tidligere hadde beskjeftiget seg med.

"Spirit Of Eden"

EMI svarte med å avslutte samarbeidet med bandet, noe som førte Talk Talk over til Polydor. Og for å dekke tapet etter "Spirit Of Eden", valgte EMI å gi ut en singelsamling kalt "Natural History" i 1990 som solgte over all forventning. 3. plass i Storbritannia og en million solgte eksemplarer totalt det året ble resultatet.

For å dra enda mer penger ut av suksessen med "Natural History", ble det gitt ut en plate med remixer av singlene. Remixene var av ny dato, og gjort uten at Talk Talk var involvert. Dette irriterte Hollis og co. voldsomt. Hvorfor kunne ikke EMI heller ha gitt ut en CD med B-sider, uutgitt materiale, og live-versjoner? Det ville i hvert fall gledet Talk Talk fansen mer.

I 1991ga Hollis ut sitt foreløpig siste album under Talk Talk navnet. Og "Laughing Stock" var om mulig enda mer utilgjengelig for massene enn det "Spirits of Eden" hadde vært. Med et røffere lydbilde, og enda mer jazzinspirert. Igjen var alle låtene skrevet av Hollis/Friese-Greene. Det ble likevel gitt ut tre singler fra plata i "Ascension Day", "New Grass" og "After the Flood". Med sistnevnte som den mest tilgjengelige låta.

Selv var Mark veldig godt fornøyd med det han og bandet hadde fått til på "Laughing Stock" og "Spirit Of Eden". Mark Hollis: "I love these albums, so what the hell. I'm fond of them."

 "Laughing Stock"

I likhet med de andre Talk Talk albumene var coveret til "Laughing Stock" et vakkert kunstverk, og noe som uttrykte Hollis' musikk på en fin måte, visuelt. Bak bildene stod den britiske kunstneren James Marsh. Marsh er ellers kjent for sine mange illustrasjoner for Time Magazine.

"Laughing Stock" nådde 26. plass i Storbritannia og oppnådde fine kritikker for sin atmosfæriske stemning. Enkelte av dem kommenterte Hollis enkle gitarspill. Paul Webb hadde forlatt bandet i forkant av plateinnspillingen, noe som gjorde Hollis enda mer avhengig av studiomusikere for å få spilt inn plata. Lee Harris var imidlertid fortsatt med.

Mark Hollis var muligens en særing, men også en av de

mest intelligente artistene 80-/90-tallet hadde å by på.

Bandet tok vel aldri noen offisiell avskjed etter denne plata. De bare sluttet å lage flere. Mark Hollis forsvant også fra offentligheten etter det siste albumet, mens Lee Harris og Paul Webb dannet bandet O'Range som fortsatte med å lage atmosfæriske, eksperimentelle plater som har blitt tatt vel imot av pressen. 

Det var ikke vonde følelser mellom medlemmene av bandet som gjorde at Talk Talk ble oppløst. Det var bare det at Mark ikke ønsket å bruke tiden sin på bandet mer. 

Mark Hollis: "Everything sort of drifted apart...since 'Spirit of Eden' we had no gigs any longer, so Tim and me worked together and met the others only at the recording sessions. This situation allowed all of us to start something new. By the time 'Laughing Stock' was finished Lee and Paul had bought a studio and worked on their own project.

There are a few things we could have done better when we signed the contract, but otherwise it was great fun and we had nice moments. And as far as the albums are concerned, they are as good as was possible at the time."

I tiden etter 1991 valgte Mark å konsentrere seg om å lage arrangement for små blåseinstrument-orkester. Økonomiske problemer hadde han ikke, da han tjente nok til å livnære seg på royalties fra salg og bruk av Talk Talks musikk.

Hollis ga ut sitt første soloalbum i 1998, kalt "Mark Hollis". Og her fortsatte han hvor han slapp med "Laughing Stock", med låter preget av jazz, ambient, og folk. Noen mener dette er den roligste plata som noen gang er laget. Også den ble tatt imot vel av kritikerne. 

"Mark Hollis"

I 2001 samarbeidet Mark Hollis med norske Anja Garbarek om to låter, på hennes album "Smiling & Waving". Mark har også laget musikk til TV -serien "Boss".

Det var hele tiden et håp om at Hollis, Friese-Greene, Webb og Harris skulle komme sammen igjen som Talk Talk, men det var det ingenting som tydet på. Hollis var ikke så veldig begeistret for de gamle Talk Talk albumene, og ville nok nødig havne i en situasjon hvor han måtte spille f.eks. "Such a shame" igjen. Om de hadde begynt på igjen, hadde det nok blitt i forlengelsen av "Laughing Stock".

I stedet ønsket Hollis å bruke tiden sammen med kona og de to guttene deres. Mark Hollis: "I choose for my family. Maybe others are capable of doing it, but I can't go on tour and be a good dad at the same time." Mark valgte å flytte fra landlige omgivelser tilbake til London, til Wimbledon, da han mente familien ville ha det bedre der. Mye pga. av alle kulturtilbudene som London byr på.

"It's My Life" ble en moderat hit for Talk Talk i 1984. I 2004 ble låta helt uventet en megahit verden over i det amerikanske bandet No Doubt sin versjon. No Doubt sin versjon lå relativt nær originalen i lydbilde, med den forskjell at sanger Gwen Stefani satte sitt preg på låta. No Doubt hadde bestemt seg for å covre en 80-talls låt, og blant mange gode alternativer endte de opp med "It's My Life", da de syntes det var en 'feel good' låt. 

Salgsmessig gikk det svært bra, med topp 10 i U.S.A., 3. plass i Norge, 1. plass i Polen, og topp 10 i en rekke land.

Talk Talks musikk ble jevnlig spilt på radio og i TV i årene som fulgte. Særlig når noen ønsket å mimre tilbake til 80-talls musikken. Men Mark Hollis gjorde ingenting for å bidra til å skape interesse for Talk Talk. Han sa nei til alle forsøk på å få til et intervju, noe som gjorde at han framstod som en mystisk person.

27. februar 2019 fikk popverdenen den triste beskjeden om at Mark Hollis var død, 64. år gammel. Han hadde dødd noen dager tidligere etter kort tids sykdom. Dødsfallet førte til mange oppslag i media, i Storbritannia, men også i Norge, der VG hadde en lengre artikkel om ham. Bl.a. med fokus på samarbeidet han hadde med Anja Garbarek.

Mark Hollis: 1955-2019

Mange av de store popstjernene fra 80-tallet hyllet Hollis og hans musikk på sine nettsider, slik som O.M.D., Depeche Mode, The The, Marc Almond, Tears For Fears og Duran Duran. Paul Webb som spilte sammen Hollis i Talk Talk uttrykte sin sorg på denne måten: "I am very shocked and saddened to hear the news of the passing of Mark Hollis. Musically he was a genius and it was a honour and a privilege to have been in a band with him. I have not seen Mark for many years, but like many musicians of our generation I have been profoundly influenced by his trailblazing musical ideas."

Hollis slektning Anthony Costello som først var ute med nyheten om at Mark Hollis var død utrykte seg på denne måten:  "RIP Mark Hollis. Wonderful husband and father. Fascinating and principled man. Retired from the music business 20 years ago but an indefinable musical icon."