Simon Le Bon (Simon John Charles Le Bon): Født 27 okt. 1958 Bushey, Herts, England 

Nick Rhodes (Nicholas James Bates): Født 8. juni 1962 Moseley, Birmingham, England  

John Taylor (Nigel John Taylor): Født 20. juni 1960 Moseley, Birmingham, England  

Warren Bruce Cuccurullo: Født 8. desember 1956 Brooklyn, N.Y., U.S.A.  

Roger Andrew Taylor: Født 26. april 1960 Birmingham, England  

Andy (Andrew) TaylorFødt 16. februar 1961 in Dolver-Hampton, England  

Stephen Anthony James Duffy: Født 30. mai 1960, Birmingham, England 

 

 

Når man snakker om 80-tallet og den musikken som preget tiåret, er Duran Duran et navn som vil dukke opp rimelig raskt. De var utvilsomt et av de mest populære og karismatiske artistene i dette tiåret. Med sine fancy klær og hårsveiser var de med og gi new romantic-sjangeren et ansikt. Sammen med band som Spandau Ballet, Visage, Culture Club og Ultravox. De var også blant de første som tok det forholdsvis nye video mediet seriøst. Videoene til "Rio", "Hungry Like The Wolf", "Save a Prayer" og "The Wild Boys" var både dyre og eksotiske. 

Bandet hadde sin storhetstid på første halvdel av 80-tallet. 2. halvdel var preget synkende popularitet og uoverensstemmelser innad i bandet. På 90-tallet ble de fleste av albumene deres møtt med likegyldighet fra pressen, med unntak av 1993 albumet "Duran Duran". I 2003 ble imidlertid den opprinnelige besetningen med Simon Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Andy Taylor og Roger Taylor igjen samlet. Med albumet "Astronaut" fikk de i 2004 en solid revansj etter mange magre år. 

John Taylor, Nick Rhodes m.fl. dannet bandet i 1978, i Birmingham, Storbritannia. Men allerede i årene forut hadde de vist interesse for musikk, og det å være i rampelyset. 

  
Simon Le Bon Nick Rhodes Andy Taylor John Taylor Roger Taylor

Simon Le Bon, eller Simon John Charles Le Bon som han egentlig heter ble født Bushey Maternity hospital i Herts, England i 1958. Foreldrene het John og Anne. Moren jobbet som musikklærer, mens faren jobbet for myndighetene. Simon: "My father does something hush-hush for the government." Moren var også forfatter, og endel år senere skrev hun en barnebok der den unge Simon var forbilde for boka.

Senere fikk Simon to brødre i David og Jonathon. Familien hans nedstammer fra de franske Hugenottene. Slekta hans kan spores tilbake til Normandie i Frankrike. Iflølge Simons tante er familiens våpenskjold å finne i krypten i Canterbury-katedralen.

"Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey"..

Simon (til høyre) med sin yngre bror David i forbindelse med en sommerferie.

Som liten var Simon redd for demoner. Så for å beskytte seg pleide han å ha to tinnsoldater stående i vinduet. Også en teddybjørn med en sikkerhetsnål gjennom øret utgjorde sikkerhetsgarden på Simons rom i barndommen.

Allerede i ung alder viste Simon tegn på kunstnerisk interesse, da han leste og gjenga poetiske vers. Han ble også tidlig interessert i drama og sang. Han gikk derfor på en teaterskole for barn, fra han var 5 år gammel.

Barndomshjemmet til Simon Le Bon i Pinner, London.

Som 5 åring opptrådte Simon i en TV reklame for vaskepulver merket Persil. (Da som nå) var det en unge med hvite klær, og en med klær som ikke var så rene. Simon hadde rollen som gutten med de skitne klærne. Simon: "I was the kid with the not-so-white shirt. I used to do to that sort of thing a lot. My mother needed the money, and so she sent me into the studio." Allerede fra han var liten ble han oppmuntret av foreldrene til å jobbe innen showbiz. Han deltok også i reklamer for cola, fransk kaffe, og strikketøy.

Simon gjorde seg bemerket som en liten rebell da han som 6 åring på Middlesex Cub Scouts hevnet seg på en eldre gutt ved å slå ham i ansiktet med et par sko. For dette ble han utvist fra  speidergruppen. Istedet begynte han i kirkekoret i St. Johns, Piner High St. Her fikk Simon undervisning i sang av kirkeorganisten Mr. Turvey. Det ble også gjort en innspilling av Simon og kirkekoret, men opptakene er ikke lenger tilgjengelig.

Simon var opprinnelig sopran, men moren fryktet for at stemmen hans kunne bli skadet om han fortsatte å presse den, slik at han kunne klare de høye tonene. Så etter flere år i kor, der han mottok flere priser for sin sang, sluttet Simon etter anbefaling fra moren. Moren hadde selv bakgrunn fra opera, og visste derfor mye om det å synge. Hun valgte å ta over undervisningen av Simon selv etter dette.

Simon Le Bons mamma Anne.

Skolegang fikk Simon på West Lodge junior, Pinner Grammar school, og Harrow art college, skoler som alle ligger i London. Også Elton John hadde gått på Pinner. Som liten hadde Simon kallenavnet Charley. Simon vokste opp i London, og flyttet til Birmingham først senere, da han begynte på universitet i byen for å studere drama.

Simon

Da han var 10 hadde han hovedrollen i West end musikalen "Tom Brown's Schooldays". Den første plata Simon fikk/kjøpte var "The Lamb lies down on Broadway" med Genesis. Genesis var også det første bandet Simon så opptre live, i Earl's court.

Sitt første kyss fra en jente fikk Simon bak et tre i skolegården.

I ungdommen reiste Simon land og strand rundt for å oppleve popheltene sine live. Han kunne være borte i flere dager i strekk, noe som bekymret moren. Av og til overnattet han på offentlige steder, slik som offentlige toalett.

Som 17 åring ble Simon med i pønkbandet Dog Days. Simon: "Punk i England på den tiden handlet om forstadsgutter som dro til byen for å være pøbler, og som ikke visste hvordan de skulle komme seg hjem igjen klokken fire om morgenen."

De brukte det meste av fritiden til å øve. Men de rakk ikke å gjøre mer enn en konsert, på Harrow Tech, sommeren 1978. Her var de kun nr. 4 på konsertplakaten, bak navn som Supercharge, 98th og Precinct. På konserten de gjorde fikk de ikke lov til å stå på scenen da de skulle opptre. I stedet måtte de stå på gulvet sammen med publikum. Noe som ifølge Simon var morsomt nok. Simon: "We played actually on the floor, they wouldn't even put us on the stage. So there was like the bubble of the audience around us."

Senere ble Simon med i pub/R&B bandet kalt Bolleaux.

Andy Taylor ble født i Tynemouth i nærheten av Newcastle. Han vokste opp i den lille kystbyen Cullercoats like ved. Foreldrene het Ronnie og Sandra. Senere fikk Andy en lillebror i Ronnie Jr. I likhet med Andys bestefar jobbet Andys pappa som fisker. Huset de bodde i var av det enkle slaget, med bl.a. utedo. Som 5 åring fikk han sin første gitar, av plast. På skolen var Andy en flittig elev, som også utmerket seg i fotball.

I 1972 fikk Andy sin første ordentlige gitar. På samme tid ble det slutt mellom foreldrene til Andy, og moren valgte å flytte ut. Etter dette forventet faren at Andy skulle ta vare på seg selv: "You're on your own now, son." Faren var veldig opptatt av at Andy skulle øve på gitaren, da han tenkte at det en dag kunne bli et levebrød for sønnen. Andy: "When he got home from work he'd always be on at me to practise, practise the guitar because he thought something might come of it."

En stund etter at moren flyttet ut, måtte Andy og familien flytte til et nytt sted. Og der måtte han begynne på en ny skole som ikke holdt samme standard som hans forrige. Blant annet var hans nye medelever langt bak i fagene i forhold til Andy, noe som gjorde at Andy mistet interessen for skolen. I stedet ble musikken hans altoppslukende interesse. Andy: "I totally lost interest in school, become a real bum and drop-out, never used to go out at all. And then I became the black sheep kid at school cos I had long hair and played in groups, and all the rest of the lads were going camping or something... I wasn't into that." Lærere på skolen med gode intensjoner prøvde å pense Andy inn på muring, snekring eller rørlegger utdanning, slik at han kunne få seg en ordentlig jobb. Men det slo ikke an hos Andy. Han valgte i stedet å droppe ut av skolen da han var 13 år gammel.

Any (til norske Det Nye): "Jeg mistet fullstendig interessen for skolen. Jeg ble en boms og en drop-out. Skolens sorte får. Jeg hadde langt hår og spilte i band, mens resten av elevene dro på leirturer eller noe sånt."

Faren ble sammen med en ny dame. Og med henne fikk Andy to stesøstre i Lynette og Anne. Faren kom senere til å jobbe som snekker, og da Andy på 80-tallet åpnet restauranten Rio i Whitley bay (som ligger i North Tyneside, i nærheten av der Andy vokste opp), fikk faren seg jobb der.

En nabo ved navn David Black underviste unge Andy i gitarens hemmeligheter. Andy: "A chap called dave Black, who lived across the road, taught me jazz rudiments when I was 13. He charged 1 pound (12 kroner) a lesson." Denne David Black gjorde seg noen år senere kjent som gitarist i David Bowies backingband The Spiders from Mars. Der han avløste Mick Ronson

Som 13 åring fikk Andy også muligheten til å stå på en scene for første gang, der han imponerte de frammøtte med sine ferdigheter på gitaren.

I 1974 sørget David Black for at Andy fikk opptre på en audition sammen med et coverband. Deretter brukte han tiden til å opptre rundt om i England sammen med noen andre musikere. I 1977 ble Andy med i pønkbandet The Gigolos, et band som like etter endret navn til Motorway. De fikk samme år platekontrakt med A & M. Her ga de ut singelen "Teenage Girls" som aldri nådde aldri listene. På denne tiden fikk han også muligheten til å prøve seg som produsent, da han hjalp bandet Ward 34 med deres første singel. Andys band dro etter hvert over til Tyskland, der de bl.a. gjorde 28 konserter i løpet av en måned. De opptrådte også i land som Frankrike, Luxemburg, Belgia, Nederland og Italia. De ble også innlosjert på et hotell i Hellas i 10 uker, slik at de kunne være husband på en lokal nattklubb. I Luxemburg ble de truet med våpen da de skulle innkreve 20.000 kr. som en fyr skyldte.

Før han ble med i Duran Duran hadde han rukket å gjøre hele 595 spillejobber. 

Roger Taylor ble født på Heathville Hospital, Castle Bromwich, i Birmingham. Og vokste opp i Shard end, Birmingham, bare noen hus bortenfor der Jeff Lynne fra E.L.O. bodde i barndommen. Foreldrene het Jean og Hugie. Faren var selvstendig næringsdrivende som jobbet i bilindustrien, mens moren jobbet i bank. Fra før av hadde de sønnen Steven. Som liten var Roger svært sjenert, i motsetning til sin mer støyende bror. Han fant glede i sin hund Kelly, og de andre kjæledyrene han hadde som liten.

Roger Taylor på et senere bilde sammen med foreldrene Jean og Hugie.

Skolegang fikk Roger på Castle Bromwich Junior School og Park Hall School. Her var han en flittig elev som gjorde leksene sine, og som aldri skapte noen problemer for lærerne. Han fikk gode karakterer, men var likevel ikke interessert i å ta høyere utdanning.

Interessen for trommer fikk han som 11 åring da han begynte å slå på melkeflaskene med morens strikkepinner. Før det hadde han prøvd seg på munnspill og gitar. Den første konserten unge Roger gikk på, var med amerikanske Jackson 5. Rogers storebror var fan av Tamla Motowns plater, så Roger pleide å tjuvlytte til dem.
 

             

Roger Taylor som liten

At en navnebror (Roger Taylor) spilte trommer i Queen, bidro også til å skape interesse for trommesettet. På glass og andre gjenstander trommet han til favorittplatene sine. Han spilte også litt på gitar og munnspill. På midten av 70-tallet likte Roger å høre på progrock bandet Genesis, med Phil Collins på trommer. Han begynte også så smått å spille i band sammen med andre skolekamerater.

Sin første date med en jente hadde Roger da han var 10 år gammel. Jenta var datteren til venner av Rogers foreldre. Sitt første kyss fikk Roger da han lurte jenta inn på et toalett. Han trodde jenta likte å bli nusset, men istedet fikk han seg en smekk på kinnet. Roger Taylor: "She seemed to enjoy it. Then she turned around and slapped me across the face. And she went crying to her mum, saying that I'd kissed her. Not a very pleasant experience."

I 1976 fikk Roger jobb i en butikk som solgte båter. For pengene han tjente kjøpte han seg en båt. Men ikke lenge etter solgte han båten for å få råd til sitt eget trommesett. Men ettersom han fortsatt bodde hjemme var det langt fra populært å ha en ivrig trommeslager på barnerommet. I 1977 ble han med i pønk bandet Crucified Toad. Deretter ble han med i The Scent Organs - et band som med tiden fikk 'legendestatus' i musikkmiljøet i Birmingham. Moren hans ordnet med øvingsrom for dem i menighetslokalet til kirken. Men etter klager fra naboene pga. støy, måtte de slutte å øve der. 

I Birmingham jobbet de fleste i bilindustrien. Ifølge Roger var det å lykkes innen fotball eller musikk den eneste måten man kunne unngå å havne der. Roger: "You could escape either through football or music. And I wasn't much good at football."

Nick Rhodes (Nicolas Bates) ble født hjemme hos foreldrene Roger og Sylvia Bates i Birmingham i 1962. Faren drev et ingeniør firma, mens moren eide en lekebutikk.

           

En ung Nicolas Bates

Nick vokste opp som enebarn. De første årene var han en stille og beskjeden gutt, men etter hvert ble han mer pratsom, der han hele tiden stilte spørsmål om det som foregikk rundt ham. Han maste lenge om å få lov til å bli med i speideren, men da sjansen endelig dukket opp, ombestemte han seg og nevnte det siden aldri mer.

Nick i tantens bryllup.

I barndommen gikk han på Silvermead Junior school og Woodrush high school. Skoler som begge ligger i Hollywood, Birmingham. Møtet med skolen ble litt skremmende for unge Nick. Fra å være eneste barn hjemme hos sine foreldre, befant han seg plutselig i et rom med masse andre unger, og en lang hengslete lærer som virket fryktinngytende på ham. Nick Rhodes: "On the very first day there was this classroom full of kids, and I had to sit down and listen to this rather tall, skinny, almost ugly, screaming dragon, teach a bunch of idiots and me how to read and write. Of course, I found this rather distressing at such a tender age."

Nicks barndomshjem i Hollywood, Birmingham.

Han var interessert i skolefagene, og fikk gode skussmål av lærerne. Likefullt la han ikke mer i skolen enn at han akkurat bestod eksamene. Innen han skulle begynne på universitetet fant han ut at han ikke ønsket å gå den veien. Han ville heller utforske verden, for å se hva den hadde å by på. Nick: "I swore when I left school that I was never gonna use any of my O-levels or anything, ever. I knew they were entirely useless to me. The main thing I learned at school, which was invaluable to me later on, was about people and psychology."

Da han var 10 år så Nick Gary Glitter opptre på TV, og da bestemte han seg for å bli popstjerne når han ble voksen. Nick hadde ingen jobb i barndommen, i stedet fikk han 10 pence i uken mot at han vasket bilen til foreldrene, eller klippet plenen. Senere tjente han noen kroner ved å jobbe i morens leketøysforretning. Han og moren hadde i en periode av ungdommen heftige krangler, men etter å ha tenkt seg litt om fant han ut at moren som regel hadde rett i det hun sa.

Nick med foreldrene Sylvia og Roger.

I ungdommen likte han å farge håret sitt i ulike farger, til morens store fortvilelse. Nick var også en stor fan av David Bowie, og samlet alle hans plater i sin stadig voksende samling. Han samlet også på bilder og konsertbilletter.

Etter å ha avsluttet skolen i en alder av 16 år, meldte Nick seg arbeidsledig, slik at han kunne motta dagpenger. Men etter å ha avslått flere jobber som arbeidskontoret tilbød ham, ble utbetalingene stoppet.

Nick og John Taylor (Nigel Taylor) hadde kjent hverandre siden de var 9 og 11. De ble da introdusert for hverandre av sin felles venn David Twist. Begge vokste opp i bydelen Hollywood i Birmingham, hvor de bodde et par hundre meter fra hverandre. De fant felleskap i ønsket om å bli musikere, og å starte et band. Begge startet med å spille gitar. Men Nick, gikk etter hvert over til å spille keyboard. 

Nigel John Taylor som han heter, ble født på Sorrento maternity hospital i Mosley, Birmingham i 1960. Foreldrene hans het Jack og Jean. Faren jobbet som bilselger, mens moren jobbet på et kjøkkenet på en skole.

Da John senere ble berømt som medlem av Duran Duran, og mål for de britiske avisenes mange løgner om ham og de andre i bandet, ble det til tider for tøft for foreldrene. En periode var de så skamfull av det de trodde var sant, av historier om narkotikamisbruk og sexorgier, at de ikke våget seg utenfor døra på flere uker.

John med foreldrene Jack og Jean.

John var et lykkelig barn som i barndommen var mest opptatt av å male tinnsoldater. Han var så dyktig i det at foreldrene tok ham med rundt i England på konkurranser der arbeidene hans ble vurdert av dommere. Men en dag ble John lei av å holde på med tinnsoldatene, og siden har de stått lagret hjemme hos foreldrene. I stedet fant John glede i å lese New Musical express og andre musikkblader.

John Taylors barndomshjem i Hollywood, Birmingham.

I likhet med Nick hadde ikke John noen søsken. Skolegang fikk han på Our Lady of the Weyside, Redditch grammar school, og Birmingham Polytechnic. Kunst & håndverk var hans favorittfag på skolen. I ungdommen var det ingenting som tydet på at han kom til å ende opp som musiker, selv om han likte godt å høre på plater. Også han hadde David Bowie som en favoritt, sammen med Rod Stewart og Bryan Ferry.

En dag gjorde han et framstøt mot musikklæreren sin, med ønske om å lære seg å spille gitar. Men det ble bryskt avvist, da det kun var klassiske instrumenter det ble undervist i på den skolen. I ettertid har John angret på at han ikke lærte seg klassisk piano.
 

            

John Taylor

Han kjøpte sin første, akustiske gitar da han var 14 år. Han lærte seg å spille instrumentet ved å lese bruksanvisningen som fulgte med. I den første tiden fikk instrumentet ligge i fred, men da han var 17 tok han det fram og lærte seg å spille på det ordentlig. John: "I'd started to play the guitar because all my heroes were guitarists. I never listened to the bass at all, was never aware of it. I always fancied myself as Mick Ronson or Johnny Thunders."

Som 19 åring skiftet han til bassgitar etter å ha hørt på discobandet Chic og deres bassist Bernard Edwards. John: "Bernard Edwards was the first bass player that I ever listened to, and that was the first time that I actually realised that the bass player really does guide the tune. So then I got out my old Roxy (Music) records and started listening to the bass."

På samme tid fikk han seg jobb på en bensinstasjon. Oppgaven hans var å vaske biler. Pengene han tjente brukte han på musikk og Wargames. Hans to store hobbyer. 

Sammen med Nick dro John på konserter med Mick Ronson og Roxy Music. Nick og John har i ettertid omtalt Roxy Music som deres gudfedre. Pga. deres miks av musikk og moter.

I 1977 ble John med i sitt første band kalt Dada, deretter 262. Men dette var band uten de helt store ambisjonene. Like etter ble han istedet med i Shock Treatment hvor hans gamle venn David Twist var vokalist. På denne tiden kalte John seg for Nigel Taylor.

Shock Treatment med en ung John Taylor til venstre.

I begge disse bandene spilte John el. gitar. I Shock Treatment  fikk John sin første live opptreden høsten 1977 på Rebecca's Club i Birmingham. Uten å kunne en note spilte han med et sånt engasjement at han blødde fra fingrene da konserten var ferdig.

Tidlig i 1978 pratet Nick og John om å danne band sammen. Heller ikke John Taylor trivdes ikke på skolebenken, men valgte å holde ut litt til ved å gå på kunstskolen Birmingham Polytechnic University. På kunstskolen ble John kjent med en Stephen Duffy. En skinntynn fyr fra Birmingham. John tok med seg denne Stephen hjem til Nick slik at de fikk treffe hverandre. Til tonene av "Autobahn" med Kraftwerk og "Oliver's Army" med Elvis Costello, ble de tre enig om å danne et band sammen.

Stephen Duffy

Mens de satt på puben Hole in the Wall, Birmingham en vårdag i 1978, prøvde de å komme opp med et navn til det nye bandet. Og det var ikke noen enkel oppgave. For å få inspirasjon hadde de søkt i ordbøker, filmtitler og i graffiti på husvegger. Nick Rhodes: "We'd been through everything. We'd been through books, film titles, we'd looked on walls and in the dictionary. We'd made up words, and everything a band usually does." En periode tenkte de å kalle seg RAF, men i stedet endte de opp med Duran Duran - et navn som var hentet fra sci-fi filmen "Barbarella", som John hadde vært fascinert av.  I filmen hadde skuespilleren Milo O'Shea dette navnet. På samme tid valgte Nick å gå over til å bruke kunstnernavnet Nick Rhodes, i stedet for Nicolas Bates. Nick: "I wasn't keen on the sound of it (Bates)." Dessuten følte han for å bytte navn. Rhodes hadde vært et kallenavn på Nick i oppveksten. Stephen Duffy kalte seg Steven Dufait.

 

     

Komedien / Sci-fi filmen Barbarella fra 1968 med Jane Fonda i hovedrollen.

Den aller første Duran Duran: Skuespilleren Milo O'Shea.

I starten laget de noe som de selv har beskrevet som rar elektronisk musikk. Ikke ulikt det Soft Cell spilte på den tiden. Ved hjelp av synthesizere, trommemaskiner, bass og klarinett. Slutten av 70-tallet var en eksperimentell periode for mange band, inspirert av tyske Neu og Kraftwerk. Låtene de spilte var skrevet av Stephen Duffy. De to første het "Lost decade" og "The Great Gatsby"

I den første tiden som medlem av Duran Duran hadde Nick en rytmeboks som ikke hadde andre rytmer enn rumba, foxtrot, slow rock og swing.

Sin første opptreden hadde de tre på Stephen og Johns skole, Birmingham Polytechnic University,  5. april 1978. Med Rhodes på keyboards og trommemaskin, Taylor på gitar, og Stephen på bass og vokal. Publikum bestod av 10 personer. Til sin neste konsert på samme sted var bandet utvidet med Simon Colley på bass og klarinett.

Simon Colley

Utover våren 78 holdt de flere konserter i Birmingham området, bl.a. på det populære utestedet Barbarellas. De prøvde å skape en ramme rundt konsertene ved å ha munkesang og ringende bjeller som bakgrunnsmusikk. Samt lysbilder av ulike bygninger på scene veggen. i tillegg hadde John hengt opp sin egne fotos på veggene rundt om. På konsertene kunne de også presentere nyskrevne låter som "Toy Room To Tokyo" og "Aztec Moon" Eamonn Duffy (The Prefects) spilte bass for bandet på enkelte av disse konsertene. Roger Taylor var på flere av disse konsertene, som endel av publikum.

 

              
Duran Duran på en konsertplakat fra 1978: Nick Bates, Steve Dufait, Simon Colley og Nigel Taylor. En ung Nigel (John) Taylor i 1978. Til høyre på bildet.

Stephen Duffy spilte inn en av disse konsertene på bånd. Og i 1999 tok han det fram igjen og presenterte det for Nick Rhodes. Resultatet ble at "Aztec Moon" og andre av de gamle låtene ble gitt ut på plata "Dark Circles" i 2002. Rhodes og Duffy kalte seg da The Devils. Også Duffys topp 5 hit "Kiss Me" fra 1985 ble skrevet på denne tiden.

I 1978 jobbet Simon Le Bon på Kibbutz Gvulot i Isreal. Her lærte han å kjøre traktor, passe barn, og plukke appelsiner. Han elsket tiden i Israel, da arbeidsdagene gjerne kun var på 4 timer. Resten av tiden gikk med til bading, soling, festing, og dating med israelske damer.

Her brukte han også tiden til å skrive tekst til låter som "Careless Memories", "Sound of Thunder" og "Tel Aviv". Låter som ble å finne på debutalbumet til Duran Duran flere år senere. Også en låt som "The Chauffeur" skrev han tekst til lenge før han ble medlem av Duran Duran.

i 1979 valgte Stephen Duffy og Simon Colley å slutte i Duran Duran, da de ønsket å spille mer rockorientert musikk. Istedet dannet de to bandet Subterranean Hawks sammen med John Taylors gamle venn David Twist. Andy Wickett som fram til hadde spilt sammen med Twist i TV Eye kom med i bandet istedet. Han likte Duran Duran, da han var på jakt etter et mer konseptbasert band.

TV Eye, et band som "delte" medlemmer med Duran Duran.

Fra venstre: Andy Wickett, Dave Twist, Dave Kusworth, Paul Adams, og Eamon Duffy.

En av de første låtene den nye besetningen av Duran Duran skrev var "See me, Repeat me". Noen år senere kom den til å bli omdøpt til "Rio". Også "Girls on film" ble til på denne tiden. Hvem som hadde ideen til refrenget var i mange år et hyppig diskutert tema hos John og Nick, da begge hevdet å ha skrevet det. Også Andy Wickett har i ettertid hevdet å være opphavsmann til "Girls on film". Han sier han skrev låta mens han jobbet nattskift på en sjokoladefabrikk i Cadbury. Han hevder også at han ble tilbudt 600 pund for å holde kjeft om saken, da "Girls on film" begynte å gjøre seg gjeldende på listene i 1981.

I januar 1979 var John og Andy Wickett på utestedet Barbarellas, der The Scent Organs opptrådte. På en fest etterpå inviterte Wickett den James Dean lignende Roger Taylor til å prøvespille for Duran Duran. Roger likte de andre i bandet og ble med i bandet allerede samme dag. Førsteinntrykket han fikk av dem stemte med oppfatningen han hadde av dem mange år senere. 

Roger: "I thought John was very friendly, and Nick was reserved."

Roger (til norske Det Nye): "Vi hadde de samme musikalske ideene. Og de samme ambisjonene."

En av låtene Roger måtte spille med på, var nevnte "See me, Repeat me". Fra da av var han medlem av bandet. Dermed ble det også mindre bruk for Rhodes' trommemaskin. En maskin som uansett hadde sine klare begrensninger. Nick: "My rhythm unit only had rumba, foxtrot, slow rock, fast rock and swing on it. So we decided we needed a drummer to compensate." Nick og John var imponert av hvor hurtig Roger kunne flytte trommestikkene på trommene. Noe som passet til mange av de låtene Nick skrev.

John og Nick bodde på den tiden sammen i et okkupert hus i Birmingham.

Rogers foreldre var ikke like begeistret for sønnens valg av karriere. Moren mente han kom til å ende opp uten noe fornuftig å gjøre: "This is ridiculous, your're going to end up doing nothing." Likefullt valgte moren og noen venninner av henne å være tilstede når Roger skulle gjøre sin første konsert som medlem av Duran Duran, på en vinbar i Birmingham kalt The Hosteria. Da hun kom ut etterpå var hun overveldet. Hun skjønte at sønnen var på vei mot berømmelse.

Også Roger Taylor fikk etter hvert et kallenavn, slik som de andre i bandet, men "Freddy Barnacle" (froskete andeskjell) er nok ikke så kjent. Roger: "John thought of the name. We were on holiday in Greece and I spent a lot of time snorkelling, and John came up with the name. I quite like it."

John og Roger fant fort tonen, ikke minst musikalsk. John hadde som nevnt  blitt inspirert av discomusikk og Chic og Bernard Edwards' basspill. Og ønsket nå å danne en rytmeseksjon sammen med Roger. Giorgio Moroder og Donna Summer var inspirasjonskilder på denne tiden. Noe de ble mobbet for av de andre lokale bandene. Også Japan var et band de så opp til på denne tiden (de første platene til Duran Duran minner sterkt om tidlig Japan).

John Taylor

I juni spilte de inn sine første demoer med hjelp fra UB40 produsent Bob Lamb. Låtene het "Girls On Film", "Dreaming Of Your Cars", "Reincarnation" og "Working The Steel". John brukte demoen som hovedoppgave ved kunstskolen. Til bestått karakter.

På denne tiden hadde Simon Le Bon kommet seg hjem til England og London. Han tok seg da en jobb som hotellportier i Harrow, London. Han ble også med i Rovostrov. Et band som spilte dyster pop. 

Duran Duran satte inn en annonse i et musikkmagasin der de søkte etter en gitarist for et Roxy-Bowie influert MODERNE! band. Alan Curtis som fram tid hadde spilt i London's Pride svarte på annonsen og ble med i bandet.

Like etter valgte Andy Wickett å slutte i bandet for heller å starte sitt eget kalt World Service. Han har i årene etter konsentrert som om å lage musikkvideoer gjennom sitt selskap Plan 9

Etter anbefaling fra Roger ble hans gamle kollega Jeff Thomas fra The Scent Organs med i Duran Duran på vokal. Han hadde en John Foxx-lignende stemme og framtoning. Men han ble ikke med i bandet lenge nok til noensinne å opptre live sammen med dem.

Høsten 1979 spilte de inn en ny demo med Lamb. Øvingene ble gjort i Cheapside, som ligger i Birminghams industriområde Bradford street. Her lot de seg også inspirere av låter som "Da ya think I'm sexy": Rod Stewart, "Miss you": The Rolling stones, og "Young Americans": David Bowie.

Låtene denne gang var "MM a Go Go", "Enigmatic swimmers" (skrevet av Thomas), "Girls on Film" (igjen), og "Breaking Away". Sistnevnte ble senere omdøpt til "Late Bar". Men da Nick og John dro til London for å presenterte demoene, ble de møtt med liten interesse fra plateselskapene.

Likefullt begynte bandet å bli et populært liveband hjemme i Birmingham. 1. januar 1980 spilte på Aston University sammen med Fashion. Et annet band på vei opp. Like etter fikk de jobb på utestedet Rum Runner i Broad street. Her spilte de live, i tillegg til at Nick jobbet som D.J.

Rum Runner var bygd opp med Studio 54 i New York som forbilde. Her arrangerte de Bowie, Roxy music, og jazzfunk kvelder. Noe som passet Duran Duran bra.

Roger  og John samlet og vasket glass. Det var på denne tiden at Roger traff sin tilkomne Giovanna Cantone, som jobbet i garderoben på The Rum Runner. Hun hadde barbert hode, noe som tydeligvis falt i smak hos Roger.

Men verken Jeff Thomas eller Alan Curtis kom overens med eierne av Rum runner, så våren 1980 sluttet de to i bandet. Curtis fryktet at han kom til å ende sine dager i rennesteinene om han fordrev tiden på en nattklubb. Så feil kan man altså  ta.

Også andre Birmingham band som Dexy's Midnight Runners og The Beat brukte Rum Runner som spillested før de slo gjennom.

24. april 1980 satte Duran Duran inn en annonse i Melody Maker der de søkte etter en "live wire guitarist". I forkant av dette hadde de gjort framstøt overfor Steve New, med fortid fra The Rich Kids, uten at det hadde ført til noe.

Andy Taylor som nettopp var kommet tilbake til England etter en Europa turne svarte på annonsen. For å få råd til å dra til Birmingham på audition måtte han selge noen av sine eiendeler. Deretter tok han med seg gitaren og en Marshall forsterker, og satte seg på toget til Birmingham. På den tiden bodde Andy i Newcastle. Auditionen foregikk i 2. etasjen på Rum runner, der Andy var en av mange gitarister som prøvespilte.

Når han først fikk vist seg fram, imponerte han John, Roger og Nick stort. For å ikke skremme bort Andy ved å fortelle at de ikke hadde noen sanger i bandet, fortalte de ham at vokalisten for tiden var på ferie.. Nick: "Of course, we didn't tell Andy this when he joined."

Førsteinntrykket til Andy var at de tre var noen merkelige skapninger, noe som passet ham bra. Da han følte seg litt rar selv også. Andy: "They were like the biggest bunch of weirdos that I'd ever seen. Which turned us on straight away, cos I'd always felt like being weird, but I had no-one to be weird with in Newcastle. " Han likte også låtene de hadde skrevet, og da særlig "Girls on film". Andy: "They had this chorus for a song that went 'girls on film, girls on film' and I thought, hell that's good."

Nick som var skeptisk til Andys bruk av dongeribukser, og støyende, selvsikre væremåte, minnes at Andy nærmeste truet seg med i bandet. Nick: He had such a big mouth and pushed things so much that he threatened us we'd fall apart if he didn't join. So he pressurised us into allowing him to play guitar." Andy og John fant hverandre i en felles interesse for Thin Lizzy, og Gary Moores gitarspill.

En kveld satt John og Andy på en pub sammen og drømte om hvordan framtiden skulle bli for bandet deres. John Taylor: "Vi skulle i Longun's Hammersmith innen 1982, og i Madison Square Garden innen 1984. Vi var var arbeidsløse da vi la de planene, og vi gikk på trygd begge to. Men vi tenkte stort og hadde ambisjoner. 

En ung Andy Taylor

Berrow brødrene som eide Rum runner ble managere for Duran Duran. De passet på at gutta ikke led noen nød. De var med og utviklet imaget til bandet, og i mai 1980 de gikk til innkjøp av instrumenter til dem. John fikk seg en ny bassgitar, mens Nick fikk seg en synthesizer.

De tok seg av Andy også , og som medlem av bandet måtte han ta i noen tak i bardisken på Rum Runner. Han måtte også male veggene i lokalet. I den første tiden lå Andy over hos Berrow brødrene til han fant seg en egen leilighet.

Ved siden av arbeidet på Rum Runner tjente Roger penger ved å jobbe på en fabrikk, mens Nick hadde ekstrainntekter som DJ på andre diskotek. Spesialiteten hans var å mikse sammen "John, I'm only dancing": David Bowie, med "Both ends burning": Roxy Music. Nick: "I used to be quite good at mixing."

I mai fikk en Oliver Guy Watts sjansen til å prøve seg som vokalist i Duran Duran, i 2 uker. 

Fiona Kemp som også jobbet i baren på Rum Runner hadde en kjæreste. Han het Simon Le Bon. Selv om han sang i Rovostrov, var han på utkikk etter noe nytt, ettersom han nå hadde flyttet fra London til Birmingham for å begynne på universitetet der. Fiona anbefalte ham for Nick og de andre. Samtidig som hun omtalte Duran Duran på en positiv måte til Simon. Simon tente på ideen: "So I thought, well, why not? Why not for the summer."

Oppholdet på universitetet hadde vært en skuffelse for Simon, selv om han trivdes med dans og improvisasjon. Han ble kalt "Simon the poser" av de andre elevene.

Det endte med at Simon tok en telefon til Michael Berrow, den ene eieren av Rum Runner, og manager for Duran Duran. Han ordnet med en audition for Simon dagen etter. 

Brødrene Michael & Paul Berrow eide utestedet Rum runner. Og de var managere for Duran Duran.

11. mai 1980 prøvesang han for Nick og Roger. Simon ankom lokalet antrukket i rosa leopardskinn bukse, solbriller, og en 60-talls inspirert semsket jakke. Han imponerte de to umiddelbart. Roger Taylor: "We knew instantly that he was the one". Nick Rhodes har i ettertid sagt: "I liked his book 'cos it'd got nice drawings on the front, and he'd got the most ridiculous pink-spotted leopardskin punk trousers on, and sunglasses, so you couldn't see him at all. And a 1960's jacket. So I thought, anyone who looks that stupid and writes Rovostrov on the front of his exercise book is positively the one." Og "He just exuded attitude. He looked more like a potensial popstar than a drama student. That's it! I just hope he can sing". Med seg hadde Simon tekstene til "On a dead child", "Nightboat og "The Chauffeur". Tekster som passet til bandets låter. Nick: "He had this really great lyric book with some really great things in it."

Roger og Nick presenterte Simon for låta "Virtually Perfectly", som de hadde spilt inn uten vokal.  Simon lyttet til den et par ganger, og deretter ble man enig om å legge på en av Simons tekster. Etter et par timers arbeid var "Sound of thunder" spilt inn.

Det første Simon tenkte da han så Nick og Roger var at de så veldig unge ut. Men da de kom igang med spillingen falt ting på plass, og han ble grepet av den samme entusiasmen som de andre. Simon: "We knew it could work there and then." Simon likte også holdningene til de andre i bandet. Han fikk med en gang inntrykk av at de var ambisiøse og proffe, og at de ikke holdt på kun for moro skyld. Simon: "They're not interested in doing it as a hobby, they think in professional terms. They think ambitiously and what I really want to do is get up on stage and perform, not train for it but actually do it."

I årene som fulgte fikk Simon oppgaven med å sette tekster til musikken de andre skapte. Men han bidro gjerne også på det musikalske om han hadde en god ide. Simon: "The others think I should stick to writing lyrics but I do come up with musical ideas. The best ideas."

Den nye besetningen med Andy Taylor (til høyre) og Simon Le Bon (til venstre).

Fra en konsert på Rum Runner.

Ettersom verken Simon eller Andy var fra Birmingham, valgte de to å finne seg en leilighet som de kunne leie sammen. I et intervju med Smash hits magazine i 1981 fortalte John at de tre "Brummiene" (folk fra Birmingham) utgjorde en slags klikk i bandet. Da John, Nick og Roger hadde vokst opp i det samme området. John: "If there's a clique in the band, it's the three of us."

Duran Duran hadde dermed fått den besetningen de senere er blitt kjent for, med John, Andy og Roger Taylor, Nick Rhodes, og Simon Le Bon. Berrow brødrene som eide Rum Runner, og som allerede hadde vært managere for bandet en stund, dannet selskapet Tritec Music company med hovedkontor i etasjen over nattklubben. I etasjen under satt Nick og John og planla hvordan de skulle oppnå verdensherredømme..

 
          
Nick Rhodes med brødrene Mike  & Paul Berrows. En tidlig utgave av Duran Duran foran nattklubben Rum Runner.

Sommeren 1980 gikk med til å skrive nye låter og øve sammen. De dro også oppover til Edinburgh i Skottland for å være med på en festival der. Det var først etter dette at Simon for alvor bestemte seg for å droppe skolen, og heller satse som musiker.

Deretter dro de til det anerkjente AIR studios i London for å spille inn "Girls on Film" og "Tel Aviv". I et annet lokale i AIR studios spilte forbildene i Japan inn albumet "Gentlemen take Polaroids".

På samme tid begynte musikkmagasinene å fatte interesse for Duran Duran. Ved å omtale dem som endel av den ny romantiske bølgen, der Spandau Ballet allerede var trygt plassert. Bandet var bare sånn passe fornøyd med å bli plassert i bås på denne måten.

I Birmingham pleide new romantic band som Spandau Ballet, Japan, og Fashion å opptre på steder som Hawkins wine bar, Hosteria, Holy City Zoo, i tillegg til Rum runner. Spandau Ballet opptrådte en gang på en botanisk hage i Birmingham. De fikk da spørsmål fra et lokalt band om de trengte noen til å varme opp for seg. Tilbudet ble avslått ettersom Spandau Ballet på den tiden ikke pleide å ha noe oppvarmingsband. Etter konserten dro de på nachspiel til en lokal fyr, hvor de også overnattet. Gary Kemp i Spans ble da sittende ved siden av en fyr som kunne fortelle at bandet hans hadde ønsket å være oppvarmingsband for dem, men at de ikke hadde fått lov. Han ga dem likevel skryt for konserten de hadde gjort den kvelden. Fyren het Simon Le Bon, og bandet han spilte i het Duran Duran.

Duran Duran i hjembyen Birmingham i november 1980.

9. november 1980 opptrådte Duran Duran på legendariske Marquee Club i London, som stand in for The Associates som var forhindret fra å opptre. På samme tid ble "Planet Earth" og "Is there anyone out there" spilt inn. Deretter dro de på turne som oppvarmingsband for Hazel O'Connor. En dame som nettopp hadde hatt suksess med sin musikk og opptreden i kultfilmen "Breaking glass". Å følge O'Connor på turne, var et bevisst valg fra bandets side. De ønsket å øve på det å opptre foran et større publikum på en turne. Sammen med en artist som stod for noe annet enn det de selv representerte. 

Nick Rhodes: "Hazel var veldig grei mot oss på den turneen. Og det var da vi virkelig forstod hva det vil si å spille live. Det var et ganske tøft publikum. En masse pønkere og skinheads."

Duran Duran var også oppvarmingsband for poeten John Cooper Clarke, og sangeren Pauline Black i denne perioden. 

For å skaffe penger til turneen valgte manager Michael Berrow å selge huset sitt. De hadde likevel ikke råd til å bo på hotell, så de valgte å sove i bussen de leide.

Skinheadene og pønkerne i salen var ikke videre begeistret for Duran Durans musikk. Det var derimot representantene for de store plateselskapene som også var på plass på konsertene. Så da turneen var over kom de med det ene gode tilbudet etter det andre til Berrow og bandet. Et år tidligere hadde de opplevd at ingen plateselskap var interessert i låtene deres. Nå var alt snudd på hodet.

Blant de som hadde sett dem opptre, var Dave Ambrose fra EMI. Og etter å ha pratet med ham fant de ut at deres visjoner for framtiden stemte godt overens med EMI sine. De undertegnet en kontrakt med selskapet om utgivelse av plater som skulle gis ut over hele verden. Valget falt på EMI også av sjåvinistiske årsaker (de var britisk, Beatles hadde vært der). Dessuten hadde fått gjennomslag for ønsket om å ha kreativ kontroll over musikken, videoer, platecover m.m.

 I første omgang fikk Simon og co. 600 kr. hver i uken til å leve av. Noe som opplevdes som en uhørt luksus.

En Perry Haines som hadde jobbet i style magasinet I-D, fikk ansvaret for å hjelpe dem med imaget. Haines kom senere til å jobbe med artister som Massive Attack, Neneh Cherry, Portishead, Spandau Ballet og King.

I desember 1980 gikk de pånytt i AIR studios, denne gang for å spille in debutalbumet "Duran Duran". Den anerkjente produsenten Colin Thurston (David Bowie, Magazaine, The Human League) fikk ansvaret for innspillingen.

Colin Thurston produserte de to første Duran Duran albumene.

Selv om tiden i studio gikk bra, hadde ikke John Taylor bare gode minner fra innspillingen: "I remember two things about recording '"Planet Earth". Staying in a horrible hotel in Fulham where I got very sick, and John Lennon dying". 

Det ble også laget videoer til "Planet Earth" og "Girls on Film". Sistnevnte ble så vågal at MTV nektet å vise den, pga. de halvnakne damene. Men forbudet bidro til å skape interesse for låta og bandet. Sistnevnte video ble laget av musikkduoen Godley & Creme, som både er kjent for sin musikk ("Cry") og videoer til The Police sine låter "Every Breath You Take", "Wrapped Around Your Finger", "Synchronicity II", og "Don't Stand So Close To Me '86".

Disse videoinnspillingene ga mersmak for Nick og co. De så potensialet som mediet ga, der de kunne nå ut til millioner av mennesker samtidig, uten å engang være tilstede. At de 5 i tillegg hadde et utseende som egnet seg på TV skjermen, var heller ikke noen ulempe. Nick: "Video's great. I think it's a great medium. We view videoes more as an artform, rather than banging out a promotional video, we try to put them together as we put our records together".

Bandets første singel "Planet Earth".

2. februar 1981 ble "Planet Earth" gitt ut på singel, som bandets første utgivelse. 12. februar fikk den sin topplassering i Storbritannia med en sterk 12. plass. Låta fikk mange kritiske bemerkninger i musikkpressen. Men mange likte den også. Bl.a. heavyrock bandet Whitesnake som likte basslinja i låta så godt at de valgte å kopiere den. Simon: "I was extremely flattered. Of all the heavy metal bands Whitesnake and Van Halen are the two I can just about listen to."

Duran Duran på debutalbumet.

Bandet dro deretter på en større turne i Storbritannia. Under en konsert i Manchester var det en jente som ba om et kyss fra Nick, noe hun også fikk. Men det skulle få fatale konsekvenser, ettersom hun besvimte, falt bakover, og slo hull i hodet..

5. mars var de på Top of the Pops BBC. I april nådde "Planet earth" 8.plass i Australia.

I april kom også deres neste singel "Careless Memories" ut. Den ble en mindre hit med 37. plass i Storbritannia.

Bandet var nå iferd med å bli et svært populært band, noe de kulørte ungdomsbladene visste å bruke for hva det var verd, der postere og reportasjer om Duran Duran ble en gjenganger i blader som Smash hits, Bravo, Record mirror og No1. Samtidig bidro det til å frata dem troverdighet som et seriøst, dyktig band. At "seriøse" blader som NME mislikte deres fengende blanding av rock og disco, tok ikke bandet så tungt. Tvert imot mente de det kunne være positivt, da det fikk fram kampviljen hos dem og fansen. Andy: "It's always good to have the negative element rubbing against your public. Cos it winds fans up, it winds us up. And I love the way they think we're a pile of shit from Birmingham."

I juni 1981 ble debutalbumet "Duran Duran" verdenslansert. I Storbritannia nådde albumet 3. plass, mens i Australia ble det 9.plass. I U.S.A. skulle det gå enda noen år før de fikk det store gjennombruddet. Tilsammen har albumet solgt i 6 millioner eksemplarer.

Plata var en god blanding av dansbar pop som "Planet Earth og "Girls on Film", og de roligere, mer stemningsfulle "Night Boat" og "Sound of Thunder". Selv om mange avfeide plata som en lettvekter var det også mange kritikere som mente det var en dyktig plate. Særlig i ettertid er det flere som har framhevet platas kvaliteter.

Det som ellers er verd å merke seg på plata, er at alle medlemmene av bandet er oppført som låtskrivere. Dette for å få en friere skapelsesprosess, der alle får sjansen til å bidra med sitt. Og bli kreditert for det. I realiteten skrev Le Bon de fleste tekstene, mens Rhodes stod for de fleste melodiene. Denne regelen har bandet valgt å holde seg til helt fram til i dag. Andre band, som f.eks. Spandau Ballet har kommet i konflikt med hverandre rundt dette temaet. Gary Kemp står som opphavsmann på alle låtene deres, mens de andre mener at de også bidro da de ble skrevet. Denne problemstillingen har Duran Duran unngått.

Med 3. singelen "Girls on Film" som ble gitt ut i juli 1981 fikk de sin første topp 10 hit (5. plass) i Storbritannia. Noe som igjen førte dem opp på podiet i Tops of the Pops.

En av de mer uskyldige partiene av videoen til "Girls on Film".

I august 1981 ble musikkanalen MTV lansert i U.S.A. Dette skulle vise seg å bli et svært nyttig redskap i jakten på et gjennombrudd i U.S.A. for det imagebeviste bandet. Som nevnt hadde bandet sans for musikkvideoer som kunstform og medium.

Mange syntes at Duran Duran ble for ekstreme i sin framtoning. Med bruk av eyelinere, øyenskygge, og mengder av hårspray. En vittig tunge mente at bandet alene hadde klart å lage et hull i ozonlaget med sitt forbruk.

Høsten 1981 begynte de også å gjøre konserter utenfor de britiske øyene. Blant annet gjorde de flere enkelt opptredener i de store byene i U.S.A. Under oppholdet i New York tok de seg tid til å gjøre noen innspillinger i Studio 54. Samtidig møtte de pressen, og de møtte kunstnerikonet Andy Warhol, som også tok noen bilder av bandet. Warhol omtalte i ettertid episoden slik: "Duran Duran are good-looking kids like Maxwell Caulfield. And then afterwards they wanted to meet me so we went backstage and I told them how great they were. They all wore lots of make-up but they had their girlfriends with them from England, pretty girls, so I guess they're all straight, but it was hard to believe. We went to Studio 54 in their white limo and Steve Rubell was really nice to them. He took them to the booth and gave them drinks". 

Durran Duran under en fotosession sammen med Andy Warhol i New York.

Simon og de andre i bandet var godt fornøyd med utbyttet av besøket i U.S.A. da de følte at langt flere der borte nå visste hvem de var. Simon: "We had a small cult following before we went, and when we left we did actually make a scratch in the paintwork."

 
                        

               
 

Andy Warhol og Nick Rhodes

 

Duran Duran i New York i 1981

Vel hjemme i England gikk de straks i gang med å skrive låter til et nytt album. U.S.A. hadde gjort inntrykk på bandet, og som en slags hyllest til det store landet skrev Simon teksten til låta "Rio", som ifølge ham var en omskriving av navnet America. Simon: "America can be colourful, open and honest. So instead of calling her America, I called her "Rio". Rewrite the English dictionary! Why not? In fact it was John Taylor who first came up with the name 'Rio' , and everyone liked it because it caugh the more optimistic tone of the L.P."

"Rio" som på spansk betyr endte opp som tittel på det neste albumet. I tillegg til at en singel med det navnet ble gitt ut fra albumet. "Rio" hadde som nevnt tidligere vært kjent under navnet "See me, Repeat me".

Når Simon skulle skrive en låt begynte han alltid med refrenget. Verset var sekundært, nærmest som et vedlegg til refrenget. Eller som en kontrast til det. Og han likte gjerne å legge handlingen i låtene til eksotiske steder, istedet for Birmingham og Pinner (London) som han kjente til best. Simon: "Purists would say that I should be writing about Birmingham and Pinner because they are the only two places I know really well. But I'm not a purist. I like exotic things, and I want to go to exotic places."

Simons mor Anne drev på denne tiden en antikvitetsbutikk i Florida, i tillegg til et cateringbyrå og et motell! Ved siden av dette motellet var det et annet motell, som ble drevet av en dame ved navn Anna. Henne ble Simon kjæreste med, og under oppholdet i USA fikk Simon muligens sjansen til å treffe dem begge. Simon: "My girlfriend Anna, who is a fashion designer, painter and runs a motel in Florida. She and my mum are running two nearby motels in Florida. They're both very adventurous people. Just like me."

I november ga Duran Duran ut en forsmak på sitt neste album med singelen "My own Way". Låta var ingen høydare og fikk ikke noen større oppmerksomhet. I Storbritannia nådde den 14. plass. I ettertid var bandet særlig flau over teksten på låta. Nick Rhodes: "Simon skriver alle tekstene våre, og som oftest er vi fornøyde. Den eneste teksten vi er flau over er 'My Own Way'." 

Fra innspillingen av videoen til "My Own Way".

Resten av 1981 gikk med til turnevirksomhet. I Storbritannia ble alle konsertene de gjorde solgt ut.

Året i forveien hadde bandet ansatt faste frisører i de tre søstrene Wilson fra Wolverhampton. En av dem het Tracey, en jente som etter hvert ble kjæresten til Andy. På 21 års dagen sin den 16. februar 1982 fridde han til henne mens hun lå i halvsøvne. Morgenen etter når hun våknet var hun ikke sikker på om det hele bare var en drøm. Men når hun fikk det bekreftet svarte hun ja. Andy: "Tracey was ill and stayed at my flat. Her best friend said she thought it would be good if Tracey and I got married, and I had thought about it. So at about 4 o'clock in the morning I popped the question. And she said, don't be silly, and went back to sleep. In the morning she said yes."

Andy Taylor med sin Tracey.

Selve bryllupet ble avholdt i Hollywood, California i juli måned, med John Taylor som forlover. Det var John og Roger, sammen med Berrow brødrene (som eide Rum runner) som arrangerte og betalte bryllupet. I gave fikk de en lampe av Nick, som lignet på en forstørret utgave av en blå Rizla sigaretteske, mens Simon ga paret en porselen saki som han hadde kjøpt i Japan.

Andy og Tracey har holdt sammen helt til i dag (2008). Sammen har de 4 barn.

        

Andy Taylor og Tracey Wilson. Til høyre sammen med de andre gutta i Duran Duran.

De valgte å arrangere bryllupet i Los Angeles, da de på den tiden gjennomførte en turne i US.A.

Oppløftet av høye salgstall og fine nominasjoner på Brit Awards, gikk de i januar 1982 i Air studios, London sammen med Colin Thurston for å lage oppfølgeren til "Duran Duran". I forkant av innspillingen hadde Chris Rhodes spilt inn spesielle lyder som skulle brukes på plata. Bl.a. latteren i starten av låta på "Hungry Like The Wolf". Den tilhørte hans kjæreste Cheryl. Også noen nøkkellyder til "The Chauffeur" måtte spilles inn 'manuelt'.

Malerarbeidene til platecoveret ble laget av den amerikanske popkunstneren Patrick Nagel. Han laget to versjoner av temaet "Rio". Dessverre døde Nagel av hjertefeil i 1984. Men hans kunst lever videre. "Rio" er blant de mest kjente platecover som er laget.

Iflølge Simon Le Bon skulle den smilende jenta med det eksotiske utseendet uttrykke plata slik bandet ønsket at den skulle fremstå.

 
     
Det kjente "Rio" bildet. Den andre versjonen er det de færreste som har sett.

På samme tid som de var opptatt med  å spille inn platen hyret de Russell Mulcahy (som laget videoen til "Planet Earth") til å lage video av alle låtene på det kommende "Rio" albumet.

Russell Mulcahy var en av de mest markante musikkvideoprodusentene på 80-tallet. Han laget de fleste videoene til både Duran Duran, Elton John, Ultravox, Spandau Ballet, Bonnie Tyler ("Total eclipse of the heart"), og Queen ("A kind of Magic").

Innspillingsperioden var en hektisk tid for bandet. Idet låtene var ferdigmixet måtte bandet hive seg på flyet til Sri Lanka for å spille inn videoene til "Save A Prayer", "Hungry Like The Wolf" og "Lonely in your nightmare". Dvs. Andy og Nick måtte ta et senere fly, da de måtte gjøre ferdig noen låter før de kunne dra. Årsaken til at de valgte Sri Lanka var at dette fortsatt var et eksotisk sted som vestlige turister ennå ikke hadde klart å ødelegge. Simon: "The jet set of the western world leave their grubby fingermarks all over a place, and as soon as they get their hands on Sri Lanka, they'll mess that up as well. So we're going to get there first."

           

Duran Duran i eksotiske omgivelser på Sri Lanka.

Etter å ha avsluttet innspillingen på Sri Lanka, startet Duran Duran en verdensturne kalt "The Rio tour", med start 16. april 1982 i Thebarton Town Hall, Adelaide, Australia. Etter 6 konserter her dro de videre til Japan hvor de gjorde 5 konserter. I begge disse landene brukte de mye av tiden til å prate med pressen. I Japan var hotellet de bodde på beleiret av skrikende ungjenter. John og Roger trodde de var smarte da de lurte seg ut bakveien, slik at de kunne gå på kjøpesenter og shoppe. Men de ble oppdaget her, og ville tilstander oppstod, slik at politiet måtte komme og bringe dem tilbake til hotellet.

John sammen med en japansk fan av det litt mer rolige slaget.

Under turneen i Australia kollapset Andy. Hans kombinasjon av hardt arbeid på dagtid, og festing gjennom natten skapte en naturlig reaksjon. Da de kom til Japan hadde han begynt å komme til hektene igjen. Pga. dette ble den europeiske delen av turneen utsatt, slik at Andy og bandet fikk tid til å hvile.

Simon LeBon (til Aftenposten): "Andy var fullstendig overarbeidet. Egentlig kunne det vært hvem som helst av oss.Dette har lært oss å tenke litt nøyere over de timeplanene manageren vår setter opp for oss. Vi må lære oss å begrense oss litt. Si at vi forlanger noen fridager innimellom."

I mai ble videoen til "Rio" og "Waiting for the Nightboat" spilt inn på øya Antigua i Karibien. Igjen med Russell Mulcahy som produsent.  Andy Taylor pådro seg malaria under oppholdet.

I et intervju fortalte John at de i utgangspunktet ikke hadde tenkt å spille inn videoer på Antigua. Men kun bruke tid der for å slappe av . Men da folkene i plateselskapet fikk høre at de var der, ble det bestemt at man like godt kunne spille inn en video der, da stedet var passe eksotisk. At de ble kledd i fargerike dresser var mer tilfeldig, da det ifølge John var de eneste klærne de hadde tilgjengelig som egnet seg til formålet. I ettertid ble det sett på som en genistrek, da det framhevet Duran Durans image som fargerike og moteriktige. Dresser i ulike pastellfarger ble en mote utover 80-tallet. Mye takket være Duran Duran og "Rio" videoen.

Simon Le Bon i videoen til "Rio".

I forbindelse med lanseringen av det nye albumet ble "Hungry Like The Wolf" gitt ut på singel, 4. mai 1982. I Storbritannia og Australia ble det en grei 5. plass, mens resten av verden ikke virket helt klar for bandet ennå.

Låta ble skrevet og spilt inn i kjelleren på EMIs hovedkvarter i løpet av 8 timer, en lørdagskveld våren 1982. Det startet med at Nick hadde kommet opp med noen akkorder på synthen sin, som fanget interesse hos Simon. Han begynte da å nynne med for å finne noe som passet til akkordene. Endringer ble gjort for å tilpasse det vokalen. En rytmeboks fungerte som trommer på denne første versjonen av "Hungry Like The Wolf". Deretter kom Andy inn og la på noen gitarriff som endret lydbildet på låta. Rytmeboksen ble erstattet med Roger Taylors trommespill. Og tilslutt ble Johns basspill lagt på, noe som ifølge Nick igjen endret lydbildet på "Hungry Like The Wolf". Nick: "We had it finished in seven, eight hours at the most. But that's just one example of many ways things are written." Låta var også et resultat av bandets lek med den nye teknologien som var tilgjengelig i studio. Andy Taylor: "That track came from fiddling with the new technology that was starting to come in."

27. mai opptrådte Duran Duran på Top of the Pops på BBC med "Hungry Like The Wolf". Det vil si, de brukte playback under framføringen.

  

Singelutgaven av "Hungry Like The Wolf", og videoen som ble laget til låta, på Sri Lanka.

Albumet "Rio" som ble gitt ut 10. mai, klarte en fin 2. plass i Storbritannia, mens i Australia gikk den helt til topps. I U.S.A. fikk ikke albumet gjennomslag før året etter, da med en 6. plass som resultat. I Norge ble det 13. plass. Tilsammen er "Rio" solgt i 10 millioner eksemplarer.

Albumet "Rio" fikk stort sett god mottagelse da den kom ut. Mye takket være sitt sterke låtmateriale. Igjen var det en fin blanding av roligere ballader ("The Chauffeur", "Save a Prayer") og de raskere, mer dansbare ("Hungry Like The Wolf", "My own Way", "Rio"). Men det er først etter at 80-tallet forlengst var over at plata har fått sin rettmessige anerkjennelse, som et av de bese albumene fra tiåret. Allmusic.com sier det på en bra måte på sine sider: "Rio is as representative of the eighties as it gets, at its best. The original Duran Duran's high point, and just as likely the band's as a whole, its fusion of style and substance ensures that even two decades after its release it remains as listenable and danceable as ever".

 I 2003 hadde det kjente musikkmagasinet NME "Rio" på 65.plass over tidenes beste album, et blad som på 80-tallet ikke hadde mye til overs for Simon og co. Q magazine hadde "Rio" på en 98.plass over tidenes beste britiske album, i en kåring gjort i 2000.

Selv var gutta i bandet også godt fornøyd med "Rio", som de mente uttrykte den personlige utviklingen de 5 i bandet hadde vært gjennom siden den første platen. Den var også resultat av meningene til 5 sterke mennesker. John Taylor: "Rio' is probably the first real Duran Duran album, beacause it's honestly us, and it's us playing off each others. We'd gone through a lot of personality conflicts when we were doing 'Rio' because we we were all growing up so much. But when it was made we all sat there and we thought, well, we can argue all we like but musically it just hangs together perfectly. And then we say well, what the hell are we arguing about."

I en større, felles avstemning i Daily Mirror, Radio 1 og Nationwide, fikk de prisen som beste band i 1982. Mens "Rio" ble kåret til beste album, med 6 ganger flere stemmer enn de neste 5 platene på lista tilsammen!

Sommeren brukte de i U.S.A. for å skape blest om bandet og albumet. I juni var Simon LeBon og Nick Rhodes på besøk i Norge for å prate om plata, noe som bl.a. resulterte i et intervju med Aftenposten. Her fortalte Simon litt om tiden da han gikk på skole: "På dramaskolen ville de bare ha meg til å lese en masse bøker. Jeg ville opp på scene og spille. Jeg tenkte det ville gå bra i rockeband."

De gjorde også en to måneders turne, med 22 konserter i U.S.A. og Canada. Her opptrådte de foran alt fra 600 mennesker opp til 40.000. 29. juli ble som nevnt Andy og Tracey gift, på Chateau Marmont Hotel i Hollywood, California. På samme tid opptrådte de på Kabuki Theatre i San Francisco, og Greek theatre i Los Angeles.

På samme tid og sted som Andy giftet seg, traff Nick Rhodes sin tilkomne på en fest i en båtklubb i Los Angeles. Damen het Julie Anne Friedman, og var fra en rik handelsfamilie i Iowa. Hun jobbet på den tiden som frisør i et varehus. Møtet med Nick må ha gjort dypt inntrykk på henne, for hun sa opp jobben og flyttet fra leiligheten sin, for heller å følge Duran Duran på turne. Et valg hennes fornemme foreldre hadde vanskelig for å godta. Litt senere fikk de muligheten til å hilse på sin kommende svigersønn, i New York. Og etter dette møtet var de langt mer positiv til datterens valg. At Nick var snill mot datteren, likte å ta seg en dram, og spille Scrabble og Trivial Pursuit! ble sett på som positive sider ved ham. Bill Friedman: "We found him to be hardworking, goal directed and talented. He is extremely nice to our daughter. It don't hurt that Rhodes is a light drinker, and to my knowledge, not involved with drugs. Besides, the couple share interests in art deco, fine wines, wildlife and games like Trivial Pursuit and Scrabble."

Nick Rhodes' kjæreste Julie Anne Friedman

I august var Duran Duran oppvarmingsband for Blondie på deres avskjedsturne, på den amerikanske delen av turneen. Duran Duran ble hentet inn som et frisk pust ettersom Blondie slet med å skape interesse for musikken sin. Men det endte opp med at Duran Duran tok glansen fra Debbie Harry og co. Clem Burke: "Nigel and I got Duran Duran to open for us; by the end of the tour, they were the success, we were the failure." Backstage på en av disse konsertene fikk John gleden av å møte en av sine forbilder, i Tony Thompson fra bandet Chic. 

I august kollapset Andy pånytt i forbindelse med en konsert.

9. august ble "Save A Prayer" gitt ut på singel. I Storbritannia nådde den 2. plass. Hyggelig, men bandet begynte å bli utålmodig på å få en 1. plass på den britiske singellisten.

Teksten til låta var skrevet av Simon, og den har i ettertid fått mye skryt pga. innholdet. "One night stands" har alltid blitt sett på som litt skittent, men for 2 personer som er lidenskapelig opptatt av hverandre, er dette øyeblikket magisk. Hva morgendagen vil bringe betyr ingenting der og da.: "Some people call it a one night stand. But we can call it paradise." Det var nok mange ungdommer rundt om som kjente seg igjen i den beskrivelsen.

"Save a Prayer" hadde opprinnelig vært en akustisk gitarlåt. Så da Nick Rhodes kom ut av studioet, og presenterte det som en synthlåt skapt på en Roland Jupiter 70, ble de i andre i bandet overrasket. Likefullt syntes de alle at resultatet var fantastisk.

I ettertid har "Save a Prayer" fått klassikerstatus. Som en av de beste poplåtene som noensinne er laget.

I videoen til "Save a prayer" som hadde blitt spilt inn på Sri Lanka, satt bandmedlemmene oppå noen elefanter. Noe som førte til endel ubehagelige opplevelser. John fikk den tvilsomme æren av å bli urinert på av en elefant, mens Roger måtte kaste seg av en som var iferd med å pare seg med en annen elefant. Roger: "I managed to jump off just before he mounted the other elephant. Because the water was quite deep, it broke my fall. It was the most frightening experience of my life."

Simon, Andy og Roger sammen med den virile elefanten.

Høsten 1982 brukte de til turnevirksomhet. Bl.a. besøkte de Norge og Drammenshallen 25. september. Noen mener at de besøkte Norge allerede året før, og at de opptrådte i Chateauf Neuf i Oslo.

Selv følte de at all reisingen bidro til at de ikke mistet bakkekontakten. Det var da de måtte stå ansikt til ansikt med fansen sin, og leve tett innpå de andre i bandet og crewet. John: "It always helps when you're touring, cos when you do a good gig it brings you together like nothing on earth."

Bandet var ikke helt fornøyd med den amerikanske pressingen av "Rio", og salget den oppnådde. Så de bestemte seg for å gi ut en remixet utgave der borte. Med nye versjoner av "My own way", "Hungry Like The Wolf".

I november 1982 ble også "Rio" gitt ut på singel. Og igjen oppnådde de en topp 10 plassering i Storbritannia. I U.S.A. ble det en grei 14.plass.

En låt som er noe av det vakreste Duran Duran har spilt inn, men som ikke ble gitt ut på singel, er "The Chauffeur". Den har noe mystisk æverdig over seg, ikke minst med de vakre fløytene som kommer inn mot slutten. Selv om "The Chauffeur" ikke ble gitt ut på singel ble det spilt inn to musikkvideoer til låta. En offisiell som ble vist på musikkanalene på TV og gitt ut på videoalbum med Duran Duran, og en usensurert versjon, der puppene til en av damene i videoen er mere synlig enn i den sensurerte. Den stilfulle videoen i sort-hvitt var inspirert av Liliana Cavanis 1974 film "The Night Porter".

Den vågale musikkvideoen til "The Chauffeur"

Konserten de gjorde 4. november 1982 på Hammersmith Odeon, London, ble spilt inn av BBC i forbindelse med BBC college concert. Under konserten fikk de besøk av Steve Harley fra Steve Harley & the Cockney rebels. Sammen framførte de sistnevntes store hit "Make me smile", en låt Duran Duran spilte inn og brukte som B-side på "The Reflex", og som i flere år var en gjenganger på Duran Durans konserter.

Simon Le Bon på scenen sammen med Steve Harley.

I desember 1982 fikk John skadet høyrehånden sin, på et hotell i München. Noe som gjorde at flere konserter ble utsatt eller avlyst.

Det var på denne tiden at Prinsesse Diana av Storbritannia uttalte at Duran Duran var en av hennes favorittartister. Noe som var god reklame for bandet. I 1983 møtte bandet Diana i forbindelse med en konsert i regi av Princes trust (Prins Charles' veldedighetsorganisasjon for vanskeligstilt ungdom), noe som ble slått opp stort i pressen. Simon Le Bon benyttet anledningen til å spøke med Diana. Simon: "I think we've got a lot in common, we've both got a lot of fans." De møtte henne senere ved flere anledninger, og har i ettertid bare positive ting å si om Diana. Nick: "She was very easy to talk to. She liked to laugh a lot, that's the thing that I remember-every time we met her she was always smiling and giggling about something." Simon traff henne også en gang han var å trente i Chelsea Harbour fitness club. Mens han stod med ryggen til for å knyte skolissene sine, hørte han noen som plystret på ham, og ropte: "Nice legs. I'd recognise that bum anywhere!" Å få skryt for rompa si av Prinsesse Diana var noe Simon satte pris på, og som han husket på mange år etter at hun døde.

Gjensidig glede over å få møte hverandre. Prinsesse Diana og Duran Duran.

Om 1982 hadde vært et hektisk år for bandet, ble ikke 1983 noe bedre. Utfordringene stod i kø. Og oppturen fra året før fortsatte inn i det nye.

British Rock & Pop Awards ble de kåret til beste band, og "Rio" ble kåret til beste album. Simon Le Bon ble i tillegg kåret til beste britiske vokalist (se under).

Selv om bandet forberedte et nytt album ble Nick Rhodes også involvert i et annet prosjekt. Han hadde vinteren 1982 møtt sangeren Chris Hamill (Limahl) fra Kajagoogoo Embassy Club i London, der Limahl jobbet som bartender. Limahl gjorde det han kunne for å å overbevise Rhodes om at bandet hans var verd å satse på. Limahl sendte en demo som Rhodes likte. Chris fikk overtalt EMI til å signere bandet, og han tok med seg bandet i studio sammen med Duran produsent Colin Thurston. 

Limahl og Nick Rhodes.

Både EMI og Rhodes/Thurston gjorde en god jobb med Kajagoogoo. For i januar 1983 toppet bandet de britiske listene med låta "Too Shy". Noe Duran Duran selv ennå ikke hadde klart. Albumet "White Feathers" som kom like etterpå klarte en fin 5. plass på albumlistene.

I et intervju med Smash hits ble Rhodes spurt om han var sjalu på Kajagoogoo fordi de oppnådde noe Duran Duran ikke klarte. Men det var Nick veldig bestemt på at han ikke var. Han unte Kajagoogoo all den suksessen de måtte få. Nick: "I'm very glad I produced Kajagoogoo. I'm proud of them being number one and I hope their success continues. The only thing I'd say is that I'm glad Duran Duran didn't go straight to number one because you then have so much to live up to."

19. februar nådde "Hungry Like The Wolf" 3. plass på amerikanske Billboard. Noe som viste at bandet var iferd med å slå gjennom også  der. En måned senere ble "Is there something I should know?" gitt ut på singel. Den var  ikke hentet fra "Rio", og kom heller ikke til å bli finne på bandets neste album. Dette skulle vise seg å bli bandets første nr. 1 hit i Storbritannia da den gikk rett til topps i sin første uke. (4. plass i U.S.A. og 10. plass i Norge) Den toppet den britiske singellisten i 3 uker, godt hjulpet av en stilfull video. Denne videoen ble vist i Norge i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, 20. april 1983 (den ble introdusert av Odd Grythe).

Derimot ble låta å finne på en nyutgivelse av debutplata "Duran Duran". En plate som var ment å tekkes den økende interessen for bandet i U.S.A. "To the Shore" ble droppet fra denne utgivelsen. Dette var ellers den første Duran Duran plata som også ble gitt ut på CD. Noe som var uvanlig i 1983.

 
   

1981 utgaven             1983 utgaven av den nesten samme plata.

Og bandet oppnådde det de ønsket. Den nye utgivelsen nådde 10. plass i U.S.A. i april 1983.

Parallelt med dette jobbet bandet med sitt neste album kalt "Seven and the Ragged tiger". Selv om de tok seg en velfortjent pause i april/mai. Bl.a. campet de i Cannes, Frankrike hvor de var på filmfestival, og ellers tilbrakte tiden i baren. 

På slutten av mai forflyttet de seg til George Martins AIR studios på Montserrat i Karibien for å jobbe med albumet.  Men bandet klarte ikke å legge av seg festinga, selv da de var i studio. "The Reflex" ble spilt inn med god hjelp av et par flasker champagne som var blitt til overs etter Andys bryllup. I august tilbrakte de en måned på Montserrat. Men resultatet ble magert da de bare klarte å spille inn en "brukbar" sang. De hadde ikke mye til overs for øya, og kunne ikke komme seg fort nok bort derfra. Resten av plata ble derfor gjort ferdig i Sydney, Australia sammen med produsent Alex Sadkin (Thompson Twins, Talking heads, Joe Cocker). De hadde også vurdert London, men de fant ut at presset fra media og fansen ville gjøre det vanskelig for dem å få jobbe ifred. Videoen til "Union of the snake" ble tatt opp i Sydney på samme tid (september). Inspirasjonen til videoen var åpenbart "Mad Max 2" filmen, med Mel Gibson i hovedrollen.

Simon LeBon under innspillingen av "Seven And The Ragged Tiger" i Sydney, Australia.

23. juli 1983 opptrådte Duran Duran på Aston Villas hjemmebane Villa Park. Inntektene fra konserten skulle gå til veldedighetsorganisasjonen MENCAP. Men selv om bandet opptrådte gratis resulterte det ikke i noen inntekter til MENCAP. Noe som irriterte bandet. Roger Taylor: "We and the police were the only people who didn't get paid that day." Irritasjonen over dette var lite iforhold til sjokket de i erttertid fikk, da det ble kjent at den irske frigjøringsorganisasjonen IRA hadde tenkt å detonere en bombe under konserten, ettersom Prins Charles og Prinsesse Diana også var tilstede på konserten. Heldigvis var han som fikk oppdraget med å detonere bomben en informant som jobbet for den irske regjeringen.

17. oktober ble "Union Of the Snake" gitt ut på singel som en forsmak på det nye albumet. Samtidig forberedte de seg for en verdensturne kalt "Sing Blue Silver".  Singelen nådde 3. plass både i Storbritannia og U.S.A. Videoen til "Union Of The Snake" ble vist i Zikk Zakk på NRK den 1. november 1983, og like etter i desember kom singelen inn på VG-lista med en 8. plass.

 

Fra musikkvideoen til "Union Of the Snake".

I november ble Simon samboer med modellen Clare Stansfield. Sammen kjøpte de en leilighet i hennes hjemby Toronto, Canada.

         

Simon med sin kjæreste Claire Stansfield

I desember 1983 ble "Seven and the ragged tiger" gitt ut. Og den gikk umiddelbart til topps i Storbritannia. Som det første og eneste albumet som har klart det. I U.S.A. ble det 8. plass. (14. plass i Norge). "Seven and the ragged tiger" er det mest solgte albumet Duran Duran har gitt ut, med hele 12 millioner solgte eksemplarer.

Plata var en blanding av kjappe fengende låter, slik som singlene "The Reflex", "New Moon on Monday" og "Union of the snake". Og mer stemningsfulle ting som "Tiger Tiger", "Shadows on your side" og "The Seventh stranger". Sistnevnte hadde bandet egentlig tenkt å kalle "Seven and the ragged tiger". Selv var de godt fornøyde med resultatet. Simon: "I'm very happy with it. But given another six months, it could have been better." Nick: "I'm pleased with the new one though. It's no too obvious, we've done a lot of great things. It's great."

Det var en utstrakt symbolbruk på platecoveret, noe som kunne oppfattes som pretensiøst. I utgangspunktet hadde man tenkt å avbilde bandet sammen med en tiger på albumcoveret, så en tiger ble fraktet fra Melbourne til Sydney. Designeren Malcolm Garrett ble flydd til Australia fra Storbritannia, mens fotografen Rebecca Blake ble hentet fra U.S.A. Hele 50 mennesker var i aktivitet for å få tatt bildene til platecoveret. John Taylor: "It turned into a bit of a production number." Fotosessionen kostet enormt med penger, likefullt endte det med de droppet å bruke bildene, da den neddopete tigeren ikke var i humør til å bli tatt bilde av sammen med bandet.

Albumet "Seven and the ragged tiger" fra 1983

Neste singel ut var "New moon on monday" i januar 1984 (9. plass Storbritannia, 10. plass U.S.A.). Bandet var ikke helt fornøyd med plasseringene og skyldte delvis på en lite tilgjengelig video til låta, med et litt for alvorstungt tema. Den ble spilt inn i nærheten av Paris, hadde den franske revolusjonen som utgangspunkt, og varte i 12 minutt.. John Taylor: "The idea was to take a theme from the song and enlarge on it until it became a vignette.. a story. The theme of the video is like underground revolution. It's not and meaningful, but it's Duran Durans way of saying 'let's get rid of the grey', overthow the curfew and party."

I desember 1983 var Ivar Dyrhaug fra det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK på besøk i London, både for å treffe The Monroes, og for å gjøre et intervju med Simon, John, Nick, Roger og Andy. På den tiden var Duran Duran relativt ukjent i Norge, så programmet som ble sendt 31. desember ble en fin introduksjon i Norge. Intervjuet ble gjort i pausen på en av deres 5 konserter på Wembley Arena (18.-23. desember). I programmet ble også en livevideo av "Rio" vist.

Duran Duran ble intervjuet av Ivar Dyrhaug fra Zikk Zakk i desember 1983.

I februar 1984 var bandet på forsiden av det prestisjefylte magasinet Rolling Stone med tittelen "The Fab Five?". i februar blir de også utnevnt til æresborgere av Austin, Texas. 

Også det populære norske ungdomsmagasinet 'Det Nye' hadde fokus på Duran Duran. Og i mars 1984 hadde de en reportasje om bandet i forbindelse med deres konsert på Wembley Arena. Og selv om magasinet tidligere hadde vært kritisk til kvaliteten på musikken til Duran Duran, måtte de innrømme at de lot seg imponere av konserten. 'Det Nye': "Nå skal vi i all rettferdighet si at vi hadde stor musikalsk glede av Duran Durans opptreden. De står for noe av det beste innen britisk funkpop. Med ørevennlige låter og spennende instrumentering."

Da journalist Arve Strømsæther overfor bandet ønsket å sammenligne hysteriet rundt dem med det The Beatles opplevde, protesterte Simon Le Bon: "For oss og mange andre står The Beatles for noe spesielt som aldri vil bli gjentatt. Vi er et vanlig popband som har lykkes."

Våren ble ellers brukt til turne virksomhet i Nord-Amerika. I april ble konserten i Oakland filmet. Senere ble den gitt ut som endel av videofilmen "Arena". Til filmen hadde de laget en story der "Barbarella" filmens Duran Duran var kommet tilbake til jorden fordi han trodde folk kalte på ham. Men når han ankom jorden, så han til sin store skuffelse at det ikke var ham de ropte på, men bandet Duran Duran. For å hevne seg prøvde han sammen med noen onde hjelpere å forhindre bandet i å gjennomføre konserten i Oakland..

Det ble også gjort lydopptak fra turneen som ble til livealbumet "Arena".

I april 1984 ble "The Reflex" gitt ut som singel, og den gikk til topps både i Storbritannia og U.S.A. Bandet var nå på høyden av sin karriere. Bandet hadde valgt å lage en lett tilgjengelig video der bandet stod på en scene med et ellevilt publikum i salen.

Remixversjonen av "The Reflex" var produsert av John Taylors forbilde Nile Rodgers. John Taylor: "My lifelong ambition was to get Nile and the Chic corporation to produce Duran. But we could never afford it. We still probably can't."

 
       
Union of the Snake New Moon on Monday The Reflex

I juli spilte de inn låta "Wild Boys" med Johns forbilde Nile Rodgers (ex. Chic) som produsent. Som en gjenytelse bidro Simon og Andy med koring på Sister Sledges "Lost in Music", som Rodgers produserte på samme tid. En spektakulær video inspirert av Mad Max filmene ble laget til låta. Skuespilleren Milo O'Shea (Duran Duran) deltok også i videoen.

Mr. Duran Duran himself: Milo O'Shea, og Simon Le Bon.

27 juli ble Roger Taylor gift med "sin" danser, Giovanna Cantone i Chiesa dell’Incoronata Madre del Buon Consiglio i den italienske byen Napoli. Simon Le Bon var forlover, en oppgave han tok med stort alvor. Selv om Roger prøvde å holde bryllupet hemmelig fikk det stor oppmerksomhet i media. Faktisk gikk det så langt at musikkbladet Smash hits' lesere kåret bryllupet til årets begivenhet i 1984, foran gruvestreiken, Prins Henrys fødsel, Andy Ridgeleys (Wham) neseoperasjon, og andre "viktige" hendelser. Nick Rhodes: "It's a bit weird. I wonder why Roger's wedding got more votes than mine?"

Bryllupet ble en hyggelig affære for de 50 gjestene som var tilstede. John Taylor: "It wasn't one of those awful rock'n roll weddings. There was no element of pretention. It was just a very beautiful, very classical wedding." Andy Taylor kunne dessverre ikke være tilstede, da han og Tracey ventet barn hjemme i Shropshire.

Deretter fulgte en bryllupsreise til Egypt for Roger og Giovanna, langt unna alle fans. Med årene fikk de barna James, Ellea og Elliot. Også Simon benyttet sjansen til å ta seg en ferie på den tiden, med 5 ukers cruise på de greske øyene. Nick måtte bruke de neste ukene til å forberede sitt eget bryllup.

  

27. juli 1984 ble Roger gift med sin kjæreste gjennom 5 år, Giovanna Cantone. De andre

gutta i Duran Duran var også tilstede, med unntak av Andy som ventet barn på den tiden.

18. august 1984 valgte Nick Rhodes å gjøre det samme som Roger, da han giftet seg med Julie Anne Friedman hos Byfogden i London.

Rhodes stilte med rosa hatt og rosa tuxido under seremonien. Noe som selvfølgelig ble lagt merke til. I 1986 ble de foreldre til Tatjiana Orchild Leigh.

        

Nick Rhodes med sin Julie Anne Friedman

Mens Nick, Roger og Andy nå hadde blitt smidd i hymens lenke, var Simon og John fortsatt ugift. Begge to hadde kjærester, Simon var fortsatt sammen med kanadiske Clare Stansfield mens John var sammen med Janine Andrews. Men ingen av disse forholdene varte over lengre tid. 

På denne tiden levde Simon et utsvevende liv med mye festing, og inntak av narkotika. Simon Le Bon: "Med pengene kom fristelsene. Det var altfor lett å gå ut hver kveld og drikke seg full. Så måtte jeg prøve litt narkotika." 

Foreldrene til Simon ble skilt, og da valgte Simon å flytte inn hos faren. Et hus som lå like i nærheten av barndomshjemmet, der moren fortsatt bodde.

Våren 1985 traff Simon Yasmin (født:Yasamin Parvaneh), på et tidspunkt der media spekulerte i giftemål mellom ham og Clare. I tillegg gikk det rykter om et forhold mellom Simon og modellen Lisa Roberts..

John og Simons kjærester Janine Andrews og Clare Stansfield.

Simon hadde sett et bilde av Yasmin, og hadde lyst til å komme i kontakt med henne. Simon Le Bon: "Jeg var hjemme hos en fotografvenn og fikk se noen fotografier av henne. Det var særlig smilet hennes som gjorde meg skjelven. Kameraten min skrev ned navn og adresse på en papirlapp, som jeg ble gående rundt med i evigheter. Det var som å ha et kompass i lomma." Simon lot manageren ringe henne for å høre om hun var interessert i en date med sangeren i Duran Duran. Hun takket ja, og like etter dro de ut på kino sammen, for å se "Indiana Jones og de fordømtes tempel". Simon Le Bon: "Nervøs? Gud, jeg var virkelig svett. Men det var Yasmin også, det kan jeg forsikre deg om. Vi var så på tuppa at vi drakk en halvflaske whisky i baksetet underveis til kinoen. Det første som slo meg var at hun var like vakker som på bildene."

Yasmin hadde vokst opp i Oxford, med iransk far og britisk mor. Hun hadde jobbet som modell siden ungdomsårene.

Yasmin og Simon.

På en fest samme sommer traff John Taylor James Bond produsenten Cubby Broccoli. John som var en dedikert fan av James Bond foreslo da at Duran Duran kunne lage musikk til den neste James Bond filmen. Taylor hadde komplett samling med Bond filmer, og var eier av en Aston Martin bil i James Bond stil.

Sommeren ble ellers brukt til familiære ting. Bl.a. deltok Simon Le Bon på seileregattaen Swan World Cup

Høsten 1984 gjorde Europas største musikkblad, tyske Bravo, litt ekstra stas på Duran Duran og fansen da de gjennom 37 nummer avbildet deler av bandet, slik at fansen tilslutt hadde alle fem avbildet i bortimot fullstørrelse. Noe som egnet seg godt på veggen på gutte- eller jenterommet.

 Duran Duran i helfigur i tyske Bravo, høsten 1984.

I november 1984 ble livealbumet "Arena" gitt ut. I inlayen ble det opplyst at låtene var spilt inn rundt om i verden, uten noen nærmere beskrivelse. "The Wild Boys" var med som eneste studiospor. Den ble også gitt ut som singel. Singelen nådde 2. plass i både Storbritannia og U.S.A. mens i Norge ble det 6. plass. På populære '10 i skuddet' på radio var "The Wild Boys" så lenge inne på topp 10 listen (15 uker), at den tilslutt ble fjernet, enda den ikke var stemt ut.

Både '10 i skuddet' med Vidar Lønn-Arnesen og Duran Duran var populære i Norge på 80-tallet.

"Arena" nådde 4. plass i U.S.A. 6. plass i Storbritannia, og 16. plass i Norge. "Arena" var et passende navn på livealbumet da det uttrykte bandets popularitet på denne tiden, der de klarte å fylle store arenaer, uansett hvilken verdensdel de spilte i. I løpet av tre år gjennomførte de tre verdensturneer. I tillegg til alle plate- og videoinnspillingene, og intervjuene de gjorde

Om kritikerne hadde latt seg sjarmere av bandets tidligere plater, ble både "Arena" og "The Wild Boys" dårlig mottatt av musikkritikerne. De mente at den synthdominerte "The Wild Boys" en gang for alle viste at bandet hadde mistet bakkekontakten. Ikke minst pga. den pompøse musikkvideoen der det så ut som Simon og co. kom fra en annen planet.

I november viste Andy Taylor en annen side av seg selv, da han ga ut en kunstbok med polaroidbilder han hadde tatt.

Samme måned fikk de den store æren av å delta på Bob Geldofs veldedighetsprosjekt Band Aid. 25. november stilte bandet opp i Trevor Horns Sarm West Studio i London. Ved ankomst til studioet fortalte Simon pressen hvorfor han var der. Simon: "I'm doing it for people who need it. This whole thing just shows that people can do something about things if they want to. That's the whole point really, it's as obvious as that."

Duran Duran ved ankomst til Sarm West studios, der "Do They Know It's Christmas?" ble spilt inn.

På forhånd var pressen spent på hvordan det ville gå når Simon Le Bon og Boy George skulle opptre sammen. George hadde nemlig uttalt seg lite fordelaktig om Le Bon i forkant. Men under innspillingen var de gode venner. Le Bon sang linjene:"At Christmas time it's hard, but when you're having fun. There's a world outside your window and it's a world of dread and fear". Låta gikk til topps på de britiske listene, som den mest solgte singelen på 80-tallet. Også i Norge gikk den til topps.

George Michael, Bob Geldof, Sting og Simon Le Bon ga sitt

bidrag på "Do they know it's christmas?".

Omtrent på samme tid planla John Taylor å gjøre en funky versjon av T Rexs "Bang A Gong" ("Get it on") sammen med sin nye kjæreste Bebe Buell og Tony Thompson (ex. Chic). Også Andy Taylor hev seg på hobbyprosjektet. John og Andy deltok også på en innspilling Tony Thompson gjorde på den tiden. I den forbindelse introduserte Tony de to for Bernard Edwards, et annet eks. medlem av Chic, som John hadde hatt som forbilde i barndommen. Edwards jobbet nå som produsent. Like etter innspillingen av "Bang a Gong" ble det slutt mellom John og Bebe Buell.

Samarbeidet mellom de to Duran guttene, Bernard Edwards og Tony Thompson fortsatte. I første omgang fikk de med seg Mars Williams fra The Psychedelic Furs på saksofon. De ble da enig om å lage en plate sammen hvor de skulle hyre inn ulike sangere på hver låt. Prosjektet kalte de Big Brother. Thompson spurte Mick Jagger om han ville være med å synge. Mens Mars Williams inviterte størrelser som Billy Idol, Steve Stevens, Tommy Price, Mick Ronson og Robert Palmer.

John, Andy og Tony gjorde så en demo av "Murderess" og "Some like it Hot", begge låter skrevet av John Taylor. Førstnevnte sammen med Andy. Når så Robert Palmer kom inn i studio og fikk høre deres versjon av "Get it on", ba han dem om å spille den inn pånytt med ham på vokal. Og Palmer imponerte de andre så stort at Edwards foreslo at de skulle la ham gjøre alle låtene. Ønsket var å gi dem ut på plate. Palmer bidro deretter som låtskriver sammen med de andre på flere av låtene.

Robert Palmer var fram til 1984 mest kjent for låter som "Bad case of loving you",

"Johnny & Mary" og "Some guys have all the luck". I 1986 fikk han en

monsterhit med "Addicted to love" (se bildet).

1. desember 1984 dro de 5 i studio for å spille inn albumet. Innspillingen foregikk i New York, så de valgte å leie seg inn på Carlisle Hotel i samme by. Her bodde de i hele 6 måneder, og brukte ifølge dem selv 3,5 millioner kroner! Bandet fikk etter hvert kontrakt med Capitol/EMI. De tok også navnet Powerstation etter navnet på innspillingsstudioet. Et studio som på den tiden var et av de hippeste i verden, der stjerner som Madonna, Bryan Ferry, David Bowie og The Rolling Stones var innom og spilte inn sine låter.

John Taylor ble på denne tiden kjæreste med svenske Chris.

Powerstation. Fra venstre: Robert Palmer, Andy Taylor, John Taylor og Tony Thompson.

Media hadde i lengre tid brukt mye spalteplass på å skape en konstruert konflikt mellom Duran Duran og et annet suksessrikt popband, nemlig Spandau Ballet. Det var endel likhetsstrekk mellom dem. Begge slo gjennom som new romantic band, hvor det ytre var viktig. Begge bestod av 5 medlemmer. Og musikalsk lå de ganske nær hverandre. Duran Duran vs. Spandau Ballet ble en gjenganger i media. I virkeligheten var de alle gode venner, som gjerne tok seg en fest sammen. I forbindelse med et TV show i Dortmund hadde de en "rotblaute" som varte over to dager: "trying to drink each other under the table." Og dagen etter skulle begge bandene stille i London, for å være med på innspillingen av "Do they know it's Christmas?"...

  

Gutta i Duran Duran og Spandau Ballet i hyggelig passiar før TV sendingen. John Keeble

(Spandau) gir John Taylor en hjelpende hånd med håret.

For moro skyld ble det på BBC TV arrangert en quiz mellom de to bandene 28. desember 1984. En quiz som Duran Duran anført av kaptein John Taylor vant knepent, pga. bedre kunnskap om motpartens låter.

  

Forventningsfulle popstjerner klar for å popquiz.

31. desember deltok John og Simon sammen med Frankie Goes To Hollywood på MTVs nyttårsfeiring.

1985 skulle komme til å bli et begivenhetsrikt og turbulent år for bandet. Med flere plateutgivelser og konsertvirksomhet.

11. februar vant bandet den prestisjefylte Brit Award for beste video ("Wild Boys"). Like etter, den 28. februar kunne de glede seg over å motta flere prestisjefylte priser, da de vant Grammy Awards for både "Best Music Video, short form" med "Hungry Like The Wolf", og "Best Music Video, long form" med videokassetten "Duran Duran!".

John og Andy var i 1985 mest opptatt av å fronte Powerstation prosjektet. 16. februar opptrådte de på Saturday Night Live. Den eneste anledningen der Robert Palmer opptrådte live sammen med de andre. Like etter ble "Some like it Hot" gitt ut på singel. Og i mars kom albumet "33 1/3"

I U.S.A. ble albumet skamrost. Til og med heavy rockernes "bibel" Kerrang lovpriste albumet og ga det toppkarakter. Noe som var svært sjeldent. Andy Taylors evner på gitaren kom bedre til sin rett her enn på de mer poporienterte låtene til Duran Duran. Salgsmessig gikk det bra i U.S.A. med 6. plass på Billboard både for albumet og singelen "Some like it hot". I Storbritannia gikk det nesten like bra (12. plass for albumet).

Våren 1985 gikk Duran Duran igang med innspillingen av James Bond låta "A view To A kill". John Taylors ønske om å få lage den hadde blitt tatt til etterretning. De møtte James Bond nestor John Barry hjemme hos John, der planleggingen av låta skulle foregå. "Dessverre" kom det ikke så mye ut av møtet da Barry og bandet rant full på alt for mange flasker vin. Senere fikk de spilt inn låta på Maison Rouge & CTS Studios i London. Sammen med et orkester på 60 mann.

Det var også meningen at Duran Duran skulle være med i selve James Bond filmen, der de skulle ha rollen som husband i et bryllup. Men dette takket de nei til.

Våren 1985 var det også tid for et annet spin-off produkt av Duran Duran. Muligens inspirert av suksessen til Powerstation valgte også Nick og Simon å spille inn en plate uten de andre. Bandet kalte de Arcadia etter de latinske ordene "et in arcadia ego". Som også er et bilde malt av kunstneren Nicholas Poussin, som levde på 1600-tallet.

 
       
Arcadia med Simon Le Bon, Nick Rhodes og Roger Taylor. Det virkelige "Arcadia".

Plata "So Red the Rose" ble spilt inn i Studio de la Grande Armee i Paris i april/mai. Produsent var Alex Sadkin, som hadde produsert "Seven and the ragged tiger". Også Roger Taylor deltok som endel av bandet på innspillingen. Den vil ellers bli husket for alle de kjente musikerne som deltok. Bl.a. David Gilmour, Sting, Herbie Hancock, Andy Mackay (Roxy Music) og Carlos Alomar (David Bowie).

Simon Le Bon: "Vi møtte Sting på en fest i Paris. Inviterte ham til studio neste dag. Og han stilte. Sting jobber veldig fort. Der imponerte han meg virkelig."

Arcadia på BBC1 showet " Noel Edmunds House Party" (copyright DSG Designs).

På denne tiden ble John Taylor sammen med modellen Renée Simonsen fra Århus i Danmark. Han hadde forelsket seg i Renée da han så henne på forsiden av samlealbumet "Atlantic Years" med Roxy Music (fra 1983)

Johns kjæreste Renée Simonsen på forsiden av Roxy Musics "Atlantic years".

I tiden etterpå gjorde John flere forsøk på å komme i kontakt med henne. Bl.a. ringte han modellbyrået hennes med jevne mellomrom. Men hun ringte aldri tilbake. Det var først etter at han fikk tak i privatnummeret hennes at han fikk uttelling. Invitasjon til platestudioet til DD, og middagsinvitasjoner bidro til at de tilslutt ble sammen. Men først måtte Renée reise hjem til Danmark for å gjøre det slutt med kjæresten hun hadde der.

                     

Renée og John

Litt senere ble John og Renée også forlovet. De flyttet sammen i en toppleilighet i en skyskraper i New York.

Dessverre tok forholdet slutt i 1989, etter ca. 4 år sammen.

I mai ble omsider Duran Duran singelen "A view to a Kill" gitt ut. I juni ble det spilt inn en musikkvideo i Eiffeltårnet, Paris. Der også mye av handlingen i Jams Bond filmen foregikk. Godley & Creme som tidligere hadde laget den skandalepregete videoen til "Girls on film", hadde ansvaret denne gangen.

 
                      
Bandet under innspillingen av  videoen til "A view to a kill".   Simon Le Bon(d) lot seg inspirere av "navnebroren" sin   Den virkelige James Bond i Eiffeltårnet.

Singelen ble den mest suksessrike Bond låta i historien med 1. plass i U.S.A., 2. plass i Storbritannia, 2. plass i Norge, og 1. plass Italia og Sverige, for å nevne noen plasseringer. I en avstemning på BBC i 2002 fikk låta 48,9% av stemmene da tidenes beste James Bond låt skulle kåres.

I et av de mange intervjuene de måtte gjøre i forbindelse med lanseringen av singelen, fortalte de at de skulle i studio i september for å lage et nytt Duran Duran album. Det ble det aldri noe av.

Powerstation ønsket også å dra på turne sammen. Men det ble snart klart at bandet stod overfor et  problem. Robert Palmer hadde helt fra starten av gjort det klart at hans engasjement i bandet ikke inkluderte noen turnevirksomhet. Så da en engasjert John Taylor ringte til Robert for å fortelle at de skulle på turne fikk han et svar han ikke ville ha. John: "Guess what, we're going on tour", Robert: "are you"?. Dermed måtte de ut i markedet for å skaffe seg en ny vokalist, om det skulle bli noen turne. Først falt valget på Paul Young, men han var opptatt med andre ting på denne tiden. Så istedet endte de opp med Michael des Barres fra Silverhead. Han fikk ikke mange dagene på seg til å lære seg låtene. 1. juli var bandet ute på veien.

Michael des Barres har i årene etter gjort seg bemerket som skuespiller

i bl.a. MacGyver og filmen "Kapring på åpent hav".

13. juli 1985 er en merkedag i musikkhistorien. Da ble tidenes største rockegalla avholdt i Philadelphia og London. Anledningen var Bob Geldofs Live Aid. Både Powerstation og Duran Duran var invitert til å opptre denne dagen. Band(ene) valgte å opptre i Philadelphia. Duran Duran spilte "A view to a kill", "Union of the snake", "Save a Prayer" og "The Reflex", i det som skulle vise seg å bli de 5 medlemmenes siste opptreden sammen på mange år. Og det var ingen god dag på jobb for bandet. Lyden var forferdelig, og kjemien mellom de 5 var på et bunnivå. De ble "nødt" til å opptre sammen på et tidspunkt der de ikke følte for å se hverandre. Man stilte opp sammen for å glede Bob Geldof og fansen. 

Bakgrunnen for at de stilte opp sammen, var at de på den tiden "Do they know it's Christmas?" ble spilt inn, hadde lovet Bob Geldof å stille opp om det senere skulle arrangeres en veldedighetskonsert. Men på det tidspunktet Geldof traff Le Bon og Rhodes, under innspillingen av Arcadia albumet, var de ikke lenger liker lysten på å delta. Noe Geldof hadde stor forståelse for, med bakgrunn i de interne problemene Duran Duran hadde på den tiden. Men da de hørte at store navn som Mick Jagger, David Bowie, Phil Collins, Elton John, Spandau Ballet, Paul Young og Wham! hadde sagt ja til å delta, ble lysten for stor. Le Bon: "Fucking hell, that's quite a line-up. Maybe we should do it after all."

Men de to ble igjen usikker på om de ville delta da de hørte at også Powerstation skulle være med, i Philadelphia. Men da de ble forespeilet at også Arcadia kunne få opptre ble de igjen mer positive. Simon Le Bon: "Brilliant! I'd love to play again." Nå ble det aldri noen opptreden med Arcadia på Live Aid, og Simon, Roger og Nick måtte dra over til U.S.A. får å gjøre sin opptreden med de andre i Duran Duran.

Etter Live Aid konserten ble Duran Duran anklaget for å være satanistisk av den gamle pophelten Pat Boone, fordi "A View To A Kill" inneholdt teksten "dance into the fire". LeBons kommentar til det hårreisende påstanden var: "Up yours, Pat Boone. Yeah, we're deadly satanic, and guess who we've put a spell (forbannelse) on, mate?"

Duran Duran skal ha mye av skylda for utbredelsen av den beryktede hockeysveisen som var så populær på 80-tallet. John Taylor hadde hatt den siden starten på 80-tallet, mens Simon Le Bon i større grad ga frisyren et ansikt, da han stilte opp i videoen til "Union of the snake", med langt hår i nakken. På Live Aid konserten stilte han med kort hår både foran og bak, i motsetning til de fleste popstjernene den dagen, som endelig hadde fått samlet sammen nok hår i nakken til å kunne kalle den en hockesveis. Deriblant den nesten skallede Phil Collins.

        

Duran Duran på Live Aid den 13. juli 1985. I det sok skulle vise seg å bli den siste

konserten samme for Simon, John, Andy, Roger og Nick. I denne omgang.

Etter Live Aid konserten fortsatte Powerstation turneen sin.

Simon Le Bon benyttet denne tiden til å delta i Seahorse Maxi series seilerregatta med båten Drum. Senere planla han også å delta i Whitbread round-the-world yacht race. 11. august gikk det derimot helt galt for Simon og mannskapet hans da de deltok i Fastnet race. Kjølen på båten ble ødelagt, slik at båten havnet på hodet. Med Simon og mannskapet inni. I 20 redselsfulle minutt var de fanget der før British Navy reddet dem.

Simon Le Bon (til norske Det Nye): "Vi lå der og kavet i infernoet, og trodde at dette, dette er slutten. Men redningstjenesten var suveren, de fikk dratt oss ut av helvete. Med nød og neppe. Takk Gud for at det gikk så bra."

For å få episoden ut av kroppen innlosjerte Simon, mannskapet, og deres partnere seg på et hotell i nærheten, og festet til 4 om morgenen. Episoden har ikke skremt Simon fra å fortsette seilingen. Drum ble reparert, og brukes ennå idag. 

Simon Le Bon kledd for seilerregatta.

Pga. problemer med managmentet, plateselskapet, advokater m.m. ble ikke Duran Duran samlet i september slik som planlagt. På samme tid bestemte Powerstation seg for å legge inn årene for denne gangen. Interessen for bandet var nedadgående, og de var misfornøyd med plateselskapets behandling av dem.

I oktober kom omsider Arcadia ut med sitt materiale. Først ut var singelen "Election Day", som ble en topp 10 hit i både U.S.A. og Storbritannia. Albumet "So red the rose" kom ut like etter, uten at den klarer å følge opp suksessen. Mens "Election day" kunne minne om "A view to a Kill" med sitt dramatiske arrangement, var resten av plata en mer smakfull, stemningsfull affære, med latinsk inspirasjon. Noen omtalte plata som kunst-pop.

Simon Le Bon: "Arcadia betjener seg av rom. Vi er ikke så intense. Og det skyldes ikke minst at vi nå bare er tre som skriver ; vi har fått albuerom."

Mange anså "So red the rose" for å være et mesterverk, mens andre slaktet den som pompøst tull. I ettertid er det mange som holder denne som en av de beste platene fra 80-tallet (Webmaster inkludert).

         

Simon, Nick og Roger ga ut albumet "So red the rose" i november 1985.

På samme tid var Andy Taylor i Los Angeles der han jobbet med bandet Missing Persons, og ex. Sex Pistols medlemmet Steve Jones. Sistnevnte var helt på felgen, og uten penger. Andy ga ham noen kroner, og kjøpte en gitar til ham slik at han kunne komme seg på beina. Jones bidro også på Taylors soloalbum "Thunder" (som kom ut noen år senere). 

I et intervju med No 1. magazine i november bekreftet Roger Taylor at Duran Duran skulle gå i studio for å spille inn et nytt album. Men i desember kom beskjeden om at han valgte å slutte i bandet. Begrunnelsen var at han var sjenert av natur, og at han syntes all eksponeringen som Duran Duran ga ham ble for mye. Han følte også at han var nær et nervøst sammenbrudd. Han ønsket heller å flytte ut på landet sammen med kona Giovanna, slik at de kunne oppdra ungene i rolige omgivelser. Taylor investerte i en farm i Gloucestershire, noe som hadde vært en drøm han hadde hatt i mange år. Han anla også skjegg på denne tiden, til behørig omtale i media.

Simon Le Bon: "Det kom som et sjokk. En dag sa han bare: 'gutter, jeg er på randen av nervøst sammenbrudd. Jeg må bare trekk meg. Jeg orker ikke å bli fotografert og interjuet lenger. Jeg hater at folk skriker mot meg."

I hans sted ble Steve Ferrone hentet inn for å spille trommer på den neste Duran Duran plata.

Hyggeligere var det at Simon Le Bon den 27. desember giftet seg med sin kjæreste Yasmin Parvenah i en enkel seremoni hos byfogden i Oxford, (Yasmins hjemby). På den tiden var hun en av de mest ettertraktede modellene i verden. De britiske avisene hadde mange spekulasjoner i forbindelse med brullypet, bl.a. om Yasmin var gravid eller ikke.

     

Yasmin og Simon på bryllupsdagen.

I årene etter har hun trappet ned den virksomheten, og heller konsentrert seg om å være mor til parets barn. Med årene har det blitt tre barn (Amber, Saffron Sahara, og Talullah Pine). I januar 1986 dro paret på bryllupsreise til Skottland og Sør-Frankrike.

En familiær Simon Le Bon med sin familie.

Samme dag (27. desember) opptrådte Duran Duran sammen med Culture Club på en megakonsert på Anaheim stadium i Los Angeles. Konserten ble kringkastet via satellitt til mange land i verden. Ifølge medier som omtalte konserten fikk de godt betalt for opptredenen.

Duran Duran og Culture Club i forbindelse med konserten i Los Angeles, desember 1985.

På samme tid var John opptatt med å spille inn låta "I Do What I Do" for filmen "9 1/2 Weeks". En av 80-tallets mest populære filmer. Singelen nådde 23. plass i U.S.A. Låta var skrevet av Powerstation vokalist Michael Des Barres, og var opprinnelig ment for Lisa Dalbello.

John fikk også sjansen til å prøve seg som skuespiller i desember 1985, da han hadde rollen som 'The Hacker' i den britiske Sci-fi TV-serien "Timeslip". Dessverre ble ikke serien noen suksess, og raskt fjernet fra skjermene.

Nyttårsaften 1985 tilbrakte Nick og kona Julie Anne på nattklubben Swish Tramps i London. Her kunne Julie Anne fortelle de frammøtte journalistene at hun var gravid, og 4 måneder på vei.

                 

Et feststemt par på nattklubb, Nyttårsaften 1985.

I mai 1886 møttes John og Nick for å forberede det neste Duran Duran albumet. Andy Taylor møtte ikke opp som avtalt, og de hadde problemer med å få kontakt med ham. I. juni var Simon på plass i London etter å ha vært opptatt med seiling fram til da.

Bandet gikk nå inn i en turbulent periode. Simon ble sendt for å oppspore Andy, mens en Warren Bruce Cuccurullo som kjente Andy Taylor ettersom han var medlem av Missing Persons (bandet Taylor produserte), tilbød seg å hjelpe Duran Duran. Da han visste at Andy ikke hadde noen planer om å dra over til Storbritannia for å spille med bandet. Simon og Nick visste ikke helt hva de skulle mene om det tilbudet. Også John Taylor begynte å telle på knappene for om han skulle fortsette i bandet. Men Nick klarte å overtale ham til å ta bli, og heller kjempe for bandets videre eksistens.

Verre var det med Andy Taylor. Han var ikke interessert i å være med mer. Han tilbød seg å delta på deler av albumet, og deretter avslutte forholdet til bandet. Simon og de andre truet ham da med rettslige sanksjoner.

I juli kom han likevel over til Storbritannia, og spilte med Arcadia på TV programmet The Tube. Han dukket også opp i studio. Men etter noen dager der, sluttet han å komme. Produsent Nile Rodgers måtte da gjøre mye av gitarspillet som var tiltenkt Andy. På den endelige plata bidro Andy med gitar på fem av låtene, mens Warren Cuccurullo spilte på de resterende fem.

At Andy ikke ønsket å delta på en ny Duran Duran plate var en ting. Men han ønsket ikke at de andre tre skulle gjøre det heller. En problemstilling som engasjerte mange advokater på begge sider.

John Taylor: "It wasn't just that he didn't want to do it. He didn't want us to do it either." 

Simon Le Bon (til norske Det Nye): "Under innspillingen hadde vi hver dag møter med vår advokat fra klokken 12 til to. Andy prøvde å hindre oss i å bruke Duran-navnet, så det var ikke lett å være inspirerte musikere. Hele vår verden holdt på å falle i grus."

Nick hadde til og med vært over i Los Angeles for å prate med Andy ansikt til ansikt. Men han merket at fokuset hans lå et annet sted enn Duran Duran. Han var mer opptatt av å leve rock'n roll livet, bl.a. ved å kjøre rundt i en gullfarget Rolls Royce. 

Nick Rhodes: "Gold Rolls Royces is not being my favourite method of transport, I knew that something was up. The trouble is, Andy is into rock'n roll, and we're into art'n roll."

Historien om Duran Duran kunne fort ha endt her.

I 1985 var det slutt på den "klassiske" utgaven av Duran Duran.

Bandet opplevde også andre problemer. Nile Rodgers måtte bl.a. flere ganger dra dem ut av møter med advokatene sine, for å få dem inn i studio. Og de var også uenig om hvilken retning bandet skulle ta musikalsk. John ønsket en mer funky stil med bruk av blåsere.

Andy dro tilbake til U.S.A. for å konsentrere seg om den kommende soloplata "Thunder", og filmmusikk til "American Anthem" og "Miami Vice II". I årene som fulgte deltok han også på plater med artister som Belinda Carlisle, The Alarm, Iron Maiden, Thunder, Rod Stewart, Then Jericho, Tony Banks,  Elaine page m.fl.

Med Andy og Roger ute av bandet ble de tre gjenværende medlemmene mer knyttet til hverandre. Simon Le Bon (til Det Nye): "Andy skapte mye strid mellom Nick og meg. Nå er vi alle tre gode busser igjen."

I september ble Arcadia låta "Say The Word" gitt ut på singel. Den var ikke med på "So Red The Rose" albumet. Men var i stedet å finne på soundtracket til filmen "Playing For Keeps".

Samme måned bestemte Duran Duran seg for å slå til på tilbudet fra Warren Cuccurullo. Og la ham bli med på innspillingen av det nye albumet. Et album som kom til å få navnet "Notorious". Selv om de hadde knyttet til seg Cuccurullo og Ferrone, valgte de å fremstå som en trio utad. 

 
       

And then there were three  

Warren Cuccurullo hadde i mange år spilt med Frank Zappa før han ble med i Missing Persons, og senere Duran Duran. 

20. oktober 1986 ble låta "Notorious" gitt ut som singel fra den nye plata. Videoen til låta ble koreografert av den da ukjente Paula Abdul. For gamle fans var den nye funky stilen til bandet et lite sjokk. Men salgsmessig gikk det bra. Med 2. plass i U.S.A., 7. plass i Storbritannia, 4. plass i Norge, og 1. plass i Italia. Singelen og albumet fikk stor oppmerksomhet i MTV på den tiden. Noe som nok hjalp på salget.

18. november kom albumet ved samme navn. Årsaken til at de valgte å kalle singelen og albumet 'beryktet', var at de ønsket å gi et motsvar til alle de som hadde mistet troen på at kom til å bli gitt ut flere album med Duran Duran. John Taylor: "Grunnen til at vi kalt singelen vår for 'Notorious' var fordi ingen trodde det noensinne ville komme en ny Duran Duran LP. Derfor bestemte Nick og jeg for at LPen måtte hete 'beryktet'."

Faktisk hadde de navnet på albumet klart før selve låta i hele tatt var skrevet. De to måtte mase på Simon for at han skulle komme opp med en passende låt.

Albumtittelen, og navnet på ytterligere to låter hadde referanser til filmer med Alfred Hitchcock.

Albumet "Notorious" ble dessverre ikke den samme suksessen som singelen. 16. plass i U.S.A. og 12. plass i Storbritannia var langt unna det de var blitt vant med fra tidligere albumutgivelser. Norge var et unntak i så måte, der bandet fikk sin beste notering noensinne med en 8. plass. Samtidig ble dette også siste gang bandet nådde VG-lista med et studioalbum.

Duran Duran på Top of the Pops med låta "Notorious" (copyright DSG Designs).

"Notorious" albumet vekslet mellom funky club musikk i låter som "Notorious", "Meet el Presidente", og "Vertigo (Do The Demolition)". Til mer lavmælte ting i "A Matter Of Feeling" og "Winter Marches On".  I hele tatt var det en mer voksen plate, som ikke på samme måte som tidligere henvendte seg til massene. Likefullt var det en veldig bra plate som mange Duran Duran fans har trukket fram som en av bandets beste i årene etter. Som helhet minnet den ikke om noe av et Duran Duran hadde gjort før. Den hadde mer til felles med de albumene som kom i årene etter. 

Bandet selv var godt fornøyd med det de hadde laget. Nick Rhodes: "It's the most exciting thing we've ever done." John Taylor: "It's a very organic album."

John Taylor (til norske Det Nye): "Duran Duran musikk, men spilt bedre. Mer modent. Av 28 til 29 åringer."

I desember 1986 var John, Simon og Nick i den marokkanske byen Marrakech, i forbindelse med et juleshow som fransk TV laget fra byens berømte Mamounia casino. Sammen med andre kjente navn opptrådte bandet for millioner av franske Tv seere rundt om.

      

Simon Le Bon og Duran Duran i Marrakech, og Mamounia kasinoet som ligger der.

I januar 1987 ble "Skin Trade" gitt ut som singel. De fleste mente dette var den beste låta på plata. Men noen suksess på listene ble den ikke (22. plass i Storbritannia, 39. plass i U.SA.). Den litt spesielle tittelen var hentet fra boken "Adventures In The Skin Trade" med Dylan Thomas, som John Taylor leste på den tiden. Ifølge Le Bon handlet låta om hvordan vi alle selger oss selv, og at det er en hore i oss alle. Duran Duran ønsket å ha en naken damerompe på coverbildet, men bandets amerikanske plateselskap satte foten ned for ideen.

Deretter dro bandet ut på en verdensturne de kalte "Strange Behaviour". Warren ble med på turneen, som innleid musiker. 9. april 1986 spilte bandet i i Drammenshallen, Norge.

I april ble også "Meet el Presidente" gitt ut som singel (24. plass i Storbritannia, 70. plass i U.S.A.). I tillegg til vinylsingel ble den også gitt ut som CD-singel - som den første med Duran Duran.

Simon og co. fikk mulighet til å promotere singelen og låta da de opptrådte på Montreux Golden Rose Rock Festival, 13. mai 1987. Andre artister som opptrådte her var norske a-ha, Level 42, Kim Wilde, Spandau Ballet, Crowded House, og Whitney Houston.

2. august fikk bandet den triste beskjeden at produsenten av "Seven And The Ragged Tiger", Alex Sadkin, var blitt drept i en bilulykke i Miami, Florida.

I 1986 deltok Simon Le Bon i Whitbread seilasen igjen, med båten Drum. For Simon var det viktig å vise at ulykken året før ikke stoppet ham fra å tilbringe tid ute på havet med båten, og for å vise at kunne være borte fra 'kvinnfolk og musikk' i en lengre periode. Simon Le Bon: "Ombord var jeg ikke popstjerne, men en av mannskapet." På båten måtte Simon ta sin tørn med å vaske toalettene. 

Mens han var ombord i Drum på den andre siden av kloden, fikk han melding via VHF-radioen om at Yasmin hadde abortert. Simon ble knust. Yasmin tok deretter flyet til Uruguay for å møte Simon. Etter dette satte Simon kurs mot England slik at han kunne tilbringe tid med kona.

Båten Drum ble solgt i 1988, til den skotske forretningsmannen Sir Arnold Clark.

                 

Simon Le Bon ombord i Drum i 1986.

I motsetning til tidligere år var 1987 et roligere år uten de store begivenhetene. Tiden gikk med til konserter, intervjuer, og familiære aktiviteter.

I 1987 ble låta "Grey Lady And The Sea" gitt ut som singel. Dette var en låt Simon Le Bon hadde skrevet noen år tidligere i forbindelse med Whitbread-seilasen. I første omgang ble den kun gitt ut som singel i Japan, etter hvert også i Storbritannia.

"Grey Lady of the Sea" er et samleobjekt for Duran fansen.

Simon Le Bon fattet etter hvert mer interesse for mote og vennene til Yasmin, enn folkene i musikkbransjen. Samtidig vurderte Warren å kutte ut samarbeidet med Duran Duran. Han var lei av å ikke få lov til å bidra på den kunstneriske siden. Han skrev masse låter, men ingen ble tatt med på "Notorious". 

Bandet hadde noen år tidligere kuttet samarbeidet med Berrow brødrene. I 1988 inngikk de samarbeid med Peter Rudge som tidligere hadde vært manager for The Rolling Stones

I mai gikk bandet igang med innspillingen av albumet "Big Thing", i Davout studios i Paris. På samme sted bidro Simon og Nick på Jonathan Elias' album "Requiem for the Americas". Elias på sin side deltok som c-produsent på Duran Durans album, noe også Daniel Abraham gjorde.

Årsaken til at de valgte å reise over til Frankrike for å spille inn plate, var at de trengte å komme bort for å kunne konsentrere seg. Simon Le Bon: "I London er det vanskelig å konsentrere seg. Det er for lett å gå ut med venner. Du vil være med på det som skjer. Og så banker pressen på døra hele tiden."

             

Lange dager i studio for Nick, John og Simon.

Warren spilte gitar på de fleste av låtene, men på det som kom til å bli singelen "I Don't Want Your Love", er det en Chester Kamen som spiller. Men i videoen til låta er det  Warren som håndterer gitaren. Også David Palmer (ABC, The The) deltok i den videoen (på trommer) uten å ha vært med på innspillingen.

Bandet ble ikke helt enig med seg selv hvordan de ønsket plata. Bl.a. truet John å slutte

Bandet mente selv at "Big Thing" var røffere og enklere i stilen enn "Notorious". Simon Le Bon: "Denne gang konsentrerte vi oss om sangene, ikkke produksjonen."

Jula 1987 tok de en pause i innspillingen for å slappe av og være sammen med familien. Da de møttes igjen i midten av januar fant de ut at låtene de hadde spilt inn fram til da manglet driv, og at derfor måtte skrive flere låter. Bl.a. "Drug (It's Just A State Of Mind)". Under innspillingen av sistnevnte låt ble de så uenig at Simon truet med å slutte i bandet om han ikke fikk gjennomslag for sitt syn på hvordan den burde høres ut. De slet også med at de dukket opp i studio til forskjellige tider på døgnet, noe som gjorde at de mistet det nære samarbeidet. Men etter en prat sammen fikk de endret på rutinene.

Til tross for uenighet underveis var bandet veldig fornøyd med resultatet da de var ferdig med innspillingen. Simon Le Bon: "Faktisk synes jeg denne LPen er det første virkelige Duran-albumet. Jeg spiller alltid våre nye sanger først for Yasmin, og da hun hørte dette, ble hun gledelig overrasket. Vi er alle skikkelig stolte av det."

Steve Ferrone spilte trommer på plata. Men da de i august planla å dra ut på "Electric Theatre Tour" for å promotere plata, kunne han ikke være med da det ikke passet for ham. Heller ikke 2. valget David Palmer hadde tid. De endte da opp med Sterling Campbell, en trommeslager Ferrone anbefalte.

I september ble singelen "I Don't Want Your Love" gitt ut. En funky, techno inspirert låt som passet for dansegulvet. I Storbritannia ble det 14. plass, mens i U.S.A. ble det en sterk 4. plass. Italienerne hadde nå fått øynene opp for bandet, noe som ga dem 1. plass der. Den økende interessen der førte til at bandet tilbrakte mer og mer tid i Italia.

Høsten gikk med til intervjuer og konserter. Noe de hadde blitt godt vant med etter hvert.

18. oktober 1988 ble albumet "Big Thing" lansert. Til en neste unison skuffelse hos kritikerne. Heller ikke fansen var helt fornøyd med plata. Mange mente den var sjelløs og uinteressant. Enkeltlåter som likevel ble framhevet var "I don't want your love", "Do You Believe In Shame" og "All she want is". Alle disse låtene ble da også gitt ut som singel. Bandets mer melankolske side ble denne gang ivaretatt med låter som "Land" og "The Edge of America". "Palomino" handlet om en kjæreste Simon hadde hatt i ungdommen.

I Storbritannia nådde albumet 15. plass, i Italia 5. plass, og i U.S.A. 24. plass. 

Selv om salget av DD plater aldri har vært spesielt høyt i Norge, har de vært flinke til å legge turen innom Norge når de har vært på turne. 26. november spilte de nemlig igjen i landet, da de opptrådte på Rockefeller, Oslo.

I forkant av Oslo-konserten var Det Nye på besøk i villaen Duran Duran hadde leid utenfor London, der de øvde til turneen sammen med musikerne som skulle være med. I tillegg til å øve i villaen, bodde de alle her, i 3 uker. 

Nick, Simon og John avbildet foran villaen de leide i forkant av 

Bandet opplevde problemer under turneen. Salget av billetter gikk dårlig. I tillegg var John svært nedkjørt pga. sine narkotika problemer. Noe som førte til at enkelte konserter ble avlyst.

I desember ble "All she wants is" gitt ut på singel. Og i januar 1989 ga den bandet en litt overraskende topp 10 plassering i Storbritannia (22. plass i U.S.A., 2. plass i Italia). Særlig i forhold til den skuffende mottagelsen av "Big Thing" og "I don't Want Your Love" var dette uventet.

24. desember opptrådte bandet i hjembyen Birmingham sammen med en J.J. Slick National Exhibition Centre. Opptredenen ble etterpå å finne på bootleg.

I januar 1989 spilte de inn videoen til bandets neste singel "Do you belive in shame?" i New York. Den kinesiske filmprodusenten Chen Kaige var den som fikk ansvaret for å lage videoen. Dessverre ble den ingen hit. Noe av årsaken til at den ikke ble noen hit i hjemlandet, var at en opptreden på Top of the Pops med låta ikke ble vist på TV da BBC krever at bandene stiller med musikerne som deltok på selve plata! Og med Ferrone ute, og Sterling som erstatter, ble ikke det kravet oppfylt. Og dermed fikk de ikke den viktige reklameplassen for låta.

Do you believe in shame?

Tiden i U.S.A. ble i tillegg til "Do you belive in shame?" videoen, også brukt til konsert opptredener og TV intervjuer. Før de forflyttet seg til østen for å gjøre flere konserter.

25. april 1989 ble omsider bandets musikere Warren Cuccurullo og Sterling Campbell tatt inn som faste medlemmer av bandet. Kvelden etter tok Sterling seg en real fest sammen med noen fans for å feire medlemskapet.

Sterling Campbell

I mai begynte de arbeidet med å skrive låter til sitt neste album "Liberty". Samtidig begynte de også å velge ut låter til et kommende samlealbum kalt "Decade".

Sistnevnte kom i butikkene i september. Og med 19 topp 40 hits (Storbritannia) var det nok av gode låter å velge i. Men selv med alle de store hitène samlet på en plate ble den ikke noen storselger. 5. plass i Storbritannia og 67. plass i U.S.A. var ikke all verden.

I juli var de til stede på Pink Floyds enorme konsert i Venezia. De blir da inspirert til å skrive låta "Venice drowning". Andre låter de skrev på denne tiden var "Bottleneck", "Money On The Side", "Second Alibi", "Dream Nation", "In Between Women", "Worth Waiting For", "My Family", "I Won’t Turn My Back On You", "Live In Lover", and "Water Babies". Noen av dem ble med på "Liberty" under andre navn. Innspillingen av plata ble gjort i Olympic studio, London. Med Chris Kimsey (Marillion, The Rolling stones, Peter Frampton) som produsent. I samme hus satt en John Jones og spilte inn Duran Duran remixen "Burning the ground".

Stephen Prouse fikk i oppdrag å utforme det nye platecoveret. Men etter å ha fått godkjennelse fra bandet for forslaget sitt, presterte han å legge igjen papirene i en taxi. Og de har siden aldri blitt funnet igjen. 

Verre var det at John Taylor etter en stund mistet interessen for plata. I perioder dukket han ikke opp i studio i det hele tatt. I ettertid har han angret dette, da han mente at låtene på plata hadde større potensiale i seg, enn det resten av bandet fikk ut av dem. Men i denne perioden var han så nedkjørt av narkotiske stoffer at han ikke hadde mye å bidra med uansett. John: "I can just remember smoking hash oil, that's all I can really remember about making that album". John Jones ble en viktig ressurs for bandet under innspillingen, med sine kunnskaper om programmering, og evner på keyboard.

I desember ble "Burning the ground" gitt ut på singel. Her var bl.a. "Planet Earth", "Wild Boys" og "The Reflex" mixet sammen på en måte som gjorde den godt egnet for dansegulvet. Men det ble beskjedne salgstall (31. plass i Storbritannia). Den var heller ikke å finne på det kommende albumet, eller samleplaten forut.

31.desember var det slutt på 80-tallet, og man gikk over i et tiår som Duran Duran ikke var i nærheten av å prege like mye som det foregående. Men 80-tallet hadde tilhørt bandet. Både musikalsk og motemessig. Det var ikke få gutter rundt om i verden som prøvde å kopiere hockey sveisen til Simon Le Bon og John Taylor. 

I januar 1990 dro Warren og Sterling en liten tur til Japan for å spille med en Tetsuya Komuro. Deretter dro DD tilbake i studio for å fortsette innspillingen av plata. 22. mars kunne de avslutte arbeidet. I den anledning arrangerte de en fest for å feire at plata var ferdig.

Bandet dro deretter til Paris for å spille inn videoer til de kommende singlene "Violence of the summer" og "Serious". Nye bilder til platecoveret ble også tatt mens de var i Paris.

På samme tid ble Andy Taylors soloalbum "Dangerous" gitt ut. Her hadde han samlet noen av sine musikkfavoritter, og rocket dem opp. Han hevdet i ettertid at på det tidspunktetet var det nettopp dette Duran Duran også hadde ønsket å gjøre. Med ham som produsent. "Thank You" (Durans coveralbum) kom som kjent noen år senere.

23. juli ble singelen "Violence of the summer" gitt ut. Låta manglet det umiddelbare hitpreget som hadde kjennetegnet tidligere DD singler. Resultatet ble en skuffende 20. plass i Storbritannia og 64. plass i U.S.A. I Italia ble det 3. plass.

20. august var det klart for "Liberty". Men uten noen hitsingel til å dra igang albumsalget ble det vanskelig for Duran Duran. Selv om bandmedlemmene gjorde sitt beste for å promotere plata. Med turer til de fleste verdensdeler, der de lot seg intervjue og stille opp på platesigneringer. 

Bedre ble det ikke av at kritikerne slaktet plata. De mente den var mange hakk dårligere enn "Big thing", som de også slaktet. De mente bandet ikke visste hvilken retning de skulle gå, og derfor ble for sprikende i uttrykket. Faktum var ihvertfall at dette var en mer rockete plate enn noe av det de tidligere hadde gjort.

Besetningen på "Liberty": Simon, Warren, Sterling, Nick, og John helt til høyre.

I Storbritannia nådde plata 8. plass, mens i U.S.A. ble det en forferdelig 46. plass. 

"Serious" ble gitt ut som singel 1. oktober. I Storbritannia ble det 48. plass, og første DD singel som ikke har nådd topp 40 i Storbritannia. I U.S.A. nådde den ikke topp 200 engang.

12. desember ble John og Simon stoppet idet de på vei hjem fra en fest kjørte på en måte som politiet mente var uansvarlig. Men det virket ikke som John hadde lært av det, for dagen etter ble han tatt for fyllekjøring. For det fikk han 2500 kroner i bot, og fratatt førerkortet for ett år.

Året ble avsluttet med at bandet opptrådte i et program på gresk TV.

Året 1991 ble innledet med at trommeslageren Sterling Campbell bestemte seg for å slutte i bandet. Etter å ha vært medlem i under 2 år. Bakgrunnen var at bandet var iferd med å komme sammen for å spille inn en ny plate, uten at Sterling dukket opp. Han ville heller oppholde seg i Spania. Muligens hadde han mistet troen på Duran Duran etter fiaskoen "Liberty". Samtidig følte de 4 andre at de klarte seg bra uten ham, da det ble færre som skulle ha et ord med i laget. Campbell har i årene etter vært en av David Bowies mest brukte trommeslagere. Der han har deltatt på albumene "Black tie white noise", "Outside", "Hours", "Heathen" og "Reality"

Planleggingen av det nye albumet foregikk hjemme hos Warren, der han hadde bygd opp et hjemmestudio kalt "Four on the Floor". Det meste av materialet på 1993 albumet "The Wedding album" var klart allerede våren 1991. "Ordinary World" ble 1. gang spilt offentlig i april 1991 på "Jerusalem for Reconciliation" konserten i Royal Albert Hall, London.

Sommeren 91 dro John på ferie til Karibien sammen med modellen Amanda de Cadenet (19 år). Like etter ble hun gravid. De to bestemte seg da for å kutte ut de narkotiske stoffene for godt.

Bernard Edwards og Andy Taylor som hadde jobbet sammen på Powerstation albumet produserte "Out of Order" plata til Rod Stewart sammen. Noe som ga kimen til nytt samarbeid.

Utover høsten fortsatte Simon, Nick og Warren arbeidet med plata. John var igjen lite involvert i utviklingen av den. Låta "Come Undone" ble til ved at Warren tøyde og vridde på "First Impression" fra "Liberty". Og kom opp med en ny låt gjennom det. "Sin of the City" ble skrevet av John Taylor. Den kom som en reaksjon på hendelsen der Happyland club i New York brente ned, og 89 mennesker døde.

Derimot var John opptatt av å få Powerstation på beina igjen. I desember tok han kontakt med Andy, for første gang på mange år. Og over en middag ble de enig om å legge det vonde bak seg, og heller se framover. Og når John foreslo at de burde lage et nytt Powerstation album, syntes Andy det hørtes ut som en god ide. De tok deretter kontakt med Robert Palmer, Tony Thompson og Bernard Edwards. Og alle likte ideen om å lage en ny plate.

24. desember 1991 ble John og Amanda gift i Chelsea Old Town Hall (byfogden). 31. mars 1992 fikk de datteren Atlanta Noo.

John Taylors kone Amanda de Cadenet

28. februar 1992 ble innspillingen av "Duran Duran 2", eller "The Wedding album" som den også er blitt kalt, gjort ferdig. For å feire dette ble endel fans invitert inn i studio på  kake og champagne. I tillegg fikk de høre bandet spille "Too much information". Tiden etter dette ble brukt til remixing. 

Høsten 1992 hadde John Taylor flyttet til Los Angeles for å komme unna den britiske pressen. Her bygget han også opp sitt eget platestudio. Og ved hjelp av Gerry Laffy og Gary Kemp (Spandau Ballet) spilte han inn flere låter. Disse endte opp på "Meltdown", en plate som kun fins som bootleg.

I desember 1992 ble "Ordinary World" gitt ut på singel i U.S.A. Lenge før de egentlig planla å gi den ut. Bakgrunnen var at Capitol, bandets nye plateselskap, hadde lekket låta til en radiostasjon i Florida, hvor den umiddelbart ble svært etterspurt, og spilt mye.

I januar 1993 ble "Ordinary World" også gitt ut som singel i Storbritannia. Og dette kom til å bli en av de beste og mest suksessrike låtene bandet har hatt. Med 1. plass i Italia, 3. plass i U.S.A., 6. plass i Storbritannia, 2. plass i Canada, og 5. plass i Norge. Den spilles ennå idag jevnlig på radio og i musikkanalene. Da de opptrådte i Norge i 2005 på Nobel utdelingen, var dette en av låtene de spilte. Med sitt lavmælte preg skiller den seg ut fra bandets andre hits. Simon Le Bon som skrev "Ordinary World", fikk bl.a. Ivor Novello prisen for den.

Duran Duran på Top of the Pops 14. januar 1993, med låta "Ordinary World".

(Ble sendt på BBC den 4. februar).

I februar var det igjen klart for en kombinert promotion / konsert turne. John Taylor var ikke spesielt lysten på å bli med. Men pga. pengemangel lot han seg overtale. 

23. februar 1993 ble "Duran Duran (Wedding album)" verdenslansert. Navnet "wedding album" kom utifra det faktum at plata ikke hadde noe offisielt navn. Og siden covetet bestod av brudebildene til bandmedlemmenes foreldre, ble navnet brukt for å kunne omtale plata. Det var Nick som hadde ideen til coveret.

 

Hvem er hvem? Det fins ikke noen informasjon om hvem som er foreldrene til hvem av Duran gutta. Men man kan jo gjette.

Etter flere nedturer ble plata en opptur salgsmessig for bandet. Med 4. plass i Storbritannia og 7. plass i U.S.A. Også kritikerne var i godlune når det gjaldt plata. Man mente bandet hadde funnet en stil som passet dem. Og at dette var popmusikk til å bli glad i. Derimot var de ikke like glad i deres coverversjon av Lou Reeds "Femme Fatale". Plata solgte i hele 4 millioner eksemplarer, og introduserte bandet til en ny generasjon av Duranies.

I april ble også "Come Undone" gitt ut på singel (13. plass i Storbritannia, 2. plass i Canada, 7. plass i U.S.A.). På et tidspunkt der bandet selv var i Sør-Amerika og holdt konserter. På sommeren var turneen kommet til U.S.A. Der Terence Trent Dàrby var oppvarmingsartist. 

I Storbritannia ble det gitt ut et begrenset antall av platen med en bonus cd. Den inneholdt de ikke utgitte låtene "Falling Angel", "Stop Dead", og "Time for Temptation".

23. august fikk bandet en stjerne på "Hollywood walk of fame". Bekreftelsen på at bandet var i stjerneklassen.

Samtidig som bandet opptrådte rundt om i U.S.A., brukte de fridagene i studio. Der de foreberedte bandets neste plate "Thank You". Muligens inspirert av Lou Reed coveren "Femme Fatale" bestemte de seg for å lage et rent coveralbum. De var litt uenig om hvilke låter de skulle velge. Bl.a. var ikke Simon fornøyd med å synge funky låter som "Ball of Confusion" (The Temptations) og "I want to take you higher" (Ike & Tina Turner). Likefullt ble de etter hvert med på plata.

Under en konsert i Ungarn måtte Simon kaste inn håndkleet da stemmen hans ikke ville mer. Etter en pause måtte backingsangeren Lamya ta over som vokalist. Noe publikum tok med godt humør. Dessverre ble ikke stemmen til Simon bedre. Slik at bandet måtte avlyse konsertene på de resterende 3 ukene av turneen.

Etter en pause tok de opp turnevirksomheten sommeren 1993, men i oktober mistet han igjen stemmen (han klarte ikke å nå opp på de høye tonene). Noe som førte til en lang rekke avlyste konserter i U.S.A.

I november var heldigvis stemmen tilbake, og bandet kunne gå i Sonys studio i New York for å delta på MTVs Unplugged serie.  Bandet spilte i 90 min. sammen med musikere som Fergus Gerrand, Curtis King, Andy Gongadeen og Lamya. Opptakene ble vist på MTV 13. desember 1993, men aldri gitt ut på cd. Noe som "selvfølgelig" førte til at den ble gitt ut som bootleg.

Bootlegen "Acoustic world" med MTV opptakene.

26. desember spilte Warren med bandet til brødrene, i Long Beach, New Jersey. Her spilte han også egenkomponerte låter.

1994 bestod for det meste av tre ting. Turnevirksomhet, intervjuer, og innspilling av "Thank You" albumet.

10. april gjorde Simon og John en nedstrippet cover av Nirvanas "Lithium" i The Convention center, Indonesia. Låta var ment som en tribute til nylig avdøde Kurt Cobian.

Til innspillingen av "Thank you" hadde de fått hjelp av Roger Taylor på trommer. Han spilte på låter som "Watching The Detectives" og "Perfect Day". Også Steve Ferrone (ex.medlem), Tony Thompson (Chic, Powerstation), og Terry Bozzio (Missing Persons) måtte bidra, i mangel av en fast trommeslager i bandet.

Selv om John Taylor hadde lovt å kutte ut narkotika i forbindelse med at han ble far, klarte han det ikke. For å få hjelp ble han med i foreningen anonyme narkomane. På et møte her møtte han Steve Jones (ex. Sex Pistols).

I desember 1994 samplet bandet Shut Up & Dance Duran Duran låta "Save a prayer", og kalte den "Save It 'Til The Mourning After". Den ble en hit i Storbritannia.

I 1994 ble Simon og Inxs vokalist Michael Hutchence veldig gode venner. De tilbrakte så mye tid sammen at det var vanskelig å få Simon til å stille opp i studio.

Fra lykkeligere dager: Simon, Yasmin, Paula Yates og Michael Hutchence.

I 1995 gikk Powerstation igang med innspillingen av "Nothing to Fear". 10 år etter den forrige plata. John Taylor deltok aktivt i den første tiden. Ikke minst på låtskriversiden. Men så bakket han plutselig ut av prosjektet. Store problemer på hjemmebane gjorde at han ikke så seg råd til å fortsette. Også en Duran Duran konsert i San Remo, Italia ble gjennomført uten at John dukket opp. Og samme år ble han separert fra sin kone Amanda de Cadenet. I stedet gikk han igang med et nytt prosjekt. Sammen med en Hein Hoven, nevnte Steve Jones og David Palmer. Tanken var at de bare skulle lage en EP sammen, men det endte opp med et helt album som kom ut noen år senere.

17. mars opptrådte Duran Duran på "MTV Most Wanted" med låta "Plastic Girl". En låt som aldri er blitt gitt ut på plate verken før eller senere.

Våren 1995 ble Bob Dylan coveren "Lay Lady Lay" gitt ut på singel i Italia (18. plass). mens i Storbritannia ble Lou Reeds  "Perfect Day" gitt ut som singel (28. plass). I videoen til låta var også Roger Taylor med, på trommer.

27. mars var albumet "Thank You" ute i butikkene (19. plass U.S.A., 12. plass Storbritannia). Å gi ut plater med coverversjoner av andres låter, er det mange artister som har gjort. David Bowie, UB40, Simple Minds m.fl. Men det er svært sjelden de klarer å gjøre minneverdige tolkninger av låtene. Heller ikke Duran Durans forsøk vil bli husket så alt for lenge. Selv om tolkningen av Grandmaster Flash' "White Lines" var frisk og spennende. Platekritikere generelt misliker slike plater, og "Thank You" slapp ikke unna slakterkniven.. Andre artisters låter som ble tolket var Elvis Costello, Led Zeppelin ("Thank you" låta ble også med på en tribute plate til det bandet), Iggy Pop og The Doors.

Også "White Lines" ble gitt ut som singel (17. plass i Storbritannia). I låta hadde fått hjelp av opphavsmennene selv. Grandmaster Flash "skratsjet" plater, mens The Furious Five koret til låta. 9.april deltok bandet med låta på The David Letterman show.

I mai 1995 ble John skilt fra kona Amanda De Cadenet. 

Allerede 21. juli 1995 begynte bandet arbeidet med det neste albumet i Nomis Studio i London. I august spilte de inn 14 låter i Metropolis studio i London. Sammen med trommmeslager Steve Alexander.

14. august tok John Taylor et foreløpig farvel med Duran Duran da han valgte å slutte i bandet for å konsentrere seg om solokarrieren sin. Han hadde den senere tiden spilt sammen bl.a. Matt Sorum og Duff McKagan fra Guns N'Roses. Taylor hadde uansett ikke bidratt med mye i Duran Duran de seneste årene. For utenforstående ble ikke bruddet kjent før lenge etterpå.

John Taylors interesse for Duran Duran var jevnt synkende de siste årene han var med.

Om ikke dette var nok, var heller ikke Simon veldig interessert i å delta i innspillingen av den nye platen. I frustrasjon over dette valgte Nick of Warren å sette igang et eget produksjonsselskap kalt TV mania. Lite har foreløpig kommet ut av det foreløpig. Men de to har faktisk skrevet en operette kalt "Trip-Tec" som de ønsker å få satt opp på Broadway. Men foreløpig har det ikke blitt noe av det.

John Taylor , McKagan og Sorum dannet på denne tiden hobbybandet Neurotic Outsiders

I 1995 samarbeidet Simon og Nile Rodgers om singelen "Do that dance". Den ble kun gitt ut i Japan.

John Taylor hadde i 1995 prøvd å distribuere soloalbumet "Feelings are good and other lies" gjennom fansider, uten at det førte til noe større salg. Så i 1996 ble plata lansert på vanlig måte. Uten at den ble lagt merke til noe sted.

I 1995 hadde Simon Le Bon fått æren av å opptre på scenen sammen med Luciano Pavarotti. Duetten ble å finne på CD og video i 1996. i 1996 ga også Warren ut soloplata  "Thanks 2 Frank" (Frank Zappa).

18. april 1996 ble Powerstation medlemmet Bernard Edwards funnet død i sengen sin. Dødsårsaken var pneumonia (lungebetennelse).  Sjokkert over dødsfallet bestemte de andre medlemmene av bandet å få gjort ferdig "Nothing To Fear" albumet. Basslinjene John Taylor hadde gjort ble spilt inn pånytt av Nile Rodgers. Høsten 1996 ble plata gitt ut. Uten at så mange fikk med seg det. Mottagelsen stod i sterk kontrast til den de hadde fått for debutplata i 1985.

10. september kom debutalbumet til The Neurotic Outsiders, gitt ut på Madonnas plateselskap Maverick

    

Sideprosjekt av DD: Powerstation (venstre): Robert Palmer, Tony Thompson, og Andy Taylor.

The Neurotic Outsiders: Steve Jones, Matt Sorum, Duff McKagan, John Taylor (bak).

I 1996 ble John sammen med amerikanske Gela Nash. Hun var på den tiden kjent som en av to grunnleggere av klesmerket Juicy Couture. bl.a. Madonna la sin elsk på klærne deres, noe som hjalp på salget.

Pga. problemer med tennene sine måtte Simon Le Bon foreta en større operasjon. For å bedøve smertene ble han gitt det narkotiske stoffet Midazolam (Alpharma). Erfaringen med dette middelet gjorde at de fikk ideen til navnet på bandets neste plate: "Medazzaland".

I desember jobbet TV Mania (Nick og Warren) med låtene "Pop trash movie" og "Studio 54". Tanken var at de skulle gis til Blondie, på deres "Greatest Hits" samling. Men Blondie bestemte seg for å droppe planene om en samleplate, og heller lage et nytt studioalbum ("No Exit").

I mai 1997 dannet Roger Taylor bandet Freebass sammen med Mark Anthony (ex. Fuzzbox).

12. mai ble "Out of my mind" gitt ut som singel (21. plass i Storbritannia) fra det kommende albumet "Medazzaland". 

9. september gjorde bandet noe ingen hadde gjort før dem, da de la ut den neste singelen "Electric Barbarella" på nettet, for nedlasting mot betaling. Noe som idag nesten er mer vanlig enn salg gjennom butikk (jmf. Itunes). 16. september ble den lagt ut for salg på vanlig måte (23. plass i Storbritannia, 52. plass i U.S.A.).

12. oktober ble Duran Duran hyllet gjennom en tribute plate kalt "The Duran Duran tribute album". Merkelig nok var det for det meste pønk og ska band som hadde covret låtene deres. Noe som muligens viser at bandet hadde nådd ut til flere enn de popinteresserte.

Artister som Goldfinger, Deftones, Bjorn Again, Gob og Home Grown deltok på tribute plata.

Listen over kjente artister som gjennom årene har erkjent at de er fans av Duran Duran er lang:  Elton John, Moby, Paul Young, Franz Ferdinand, Kylie Minogue, Marilyn Manson, Pink, Justin Timberlake, The Bangles, Beck, No Doubt, The Orb, Outkast og Coldplay, for å nevne noen.

14. oktober ble albumet "Medazzaland" gitt ut. Den fikk ikke den store oppmerksomheten da den kom. I Storbritannia nådde den ikke engang topp 40. Noe som må ha vært en real nedtur for bandet. I U.S.A. ble det 58. plass.

1997 utgaven av Rio dama. 

I stedet for dårligere anmeldelser virket det som musikkpressen valgte å ignorere utgivelsen, noe som må være det verste et band kan oppleve. Plata var mer rockete og rufsete enn noe de tidligere hadde gjort. De beste låtene var den drivende "Electric Barbarella", "Out Of My Mind", og den rolige "Michael, You've Got a Lot To Answer For". Sistnevnte var en låt Simon hadde skrevet til vennen Michael Hutchence. En mann som allerede da Simon skrev den hadde store problemer: 

Trust you to get caught up in somebody's war; you'll come out of it all intact, I'm sure. Just remember what friends were put here for;
Michael, you've got a lot to answer for, and I know that you're gonna call... if you need me.

Dessverre var ikke Simons bidrag nok til å få Hutchence på rett kurs. 22. november 1997 tok han sitt eget liv. Samme kveld måtte Simon opp på scenen sammen med bandet i Lakewood, Ohio, U.S.A. Han måtte ta til tårene flere ganger under konserten.

Nick, Simon og Warren under en pressekonferanse i 1997.

I april 1998 ble det kjent at Duran Duran og Capitol/EMI skilte lag. Etter 17 år sammen. Det hadde gått rykter om et slikt brudd mange måneder i forveien. Pga. avtalene som hadde vært inngått tidligere satt bandet kun med rettighetene til sitt siste album "Medazzaland". Etter dette begynte EMI å fore markedet med samleplater. Den første var "Essentials" fra samme år.

1998 skrev Simon låtene "Dream Boy" og "Cupid's a Hitman" for filmen "Love Kills".

27. juni deltok bandet på tributekonserten til avdøde prinsesse Diana.

I september 1998 var de igang med sitt neste album. Arbeidstittelen på plata var "Hallucinating Elvis"

3. november ble nok en samleplate gitt ut. Denne gang under navnet "Greatest". Den solgte brukbart. I Norge ga den bandets første plassering på VG lista (13. plass) på 11 år. i årene etter har den fortsatt å selge bra, og har i dag kommet opp i et flere millioner solgte eksemplarer.

I desember startet bandet en ny turne kalt "The Latest & greatest Tour" med turnestart i Storbritannia. I starten spilte de hver dag.

27. mars 1999 ble John Taylor gift med sin Gela Nash i en privat seremoni i Las Vegas, Nevada. Hun tok navnet Gela Nash-Taylor. De to valgte å bosette seg i Los Angeles. I 2012 fikk Jon amerikansk statsborgerskap, i tillegg til at han fortsatt var engelsk statsborger.

I mai 1999 var bandet godt igang med sitt neste album, som foreløpig hadde fått arbeidstittelen "Pop trash Movie".

I juni opplevde Simon Le Bon et lyspunkt da hans favorittklubb Manchester United! vant Champions League.

I agust 1999 var det klart for nok en turne, kalt "The Let it flow tour". Her kunne de presentere de nye låtene "Lava Lamp", "Pop Trash Movie", "Hallucinating Elvis" og "Someone Else Not Me" for fansen.

25. august skrev bandet under en platekontrakt med Hollywood records. Avtalen gjaldt for 3 album.

3. september ble John Taylors prosjekt fra 1992, "Meltdown", omsider klar for salg. Men kun via hans hjemmeside. I november ga han også ut albumet "John Taylor" gjennom samme side. I tillegg til at den ble lagt ut for salg i japanske platebutikker.

I september ble det også laget en australsk tribute plate til Duran Duran. På The Aria Award i Sydney den 12. oktober sang Kylie Minogue og Ben Lee sin versjon av "The Reflex". 

2. mai ble "Someone else, not me" gitt ut på singel. Til liten interesse. Albumet "Pop Trash" kom like etter. Uten at den klarte å markere seg noe sted. Bandet var på et bunnivå salgsmessig, med kun 300.000 solgte eksemplarer verden over. Noe som var synd, all den tid "Pop Trash" var et anstendig bra album. Den hadde et kompakt lydbilde som ga den et friskt preg. I tillegg hadde den sterke låter som "Pop Trash Movie", "Someone else, not me", "Lady Xanax", og "Mars meets Venus"

Nick Rhodes hadde presset gjennom at "Someone else, not me" skulle være på plata i en spansk versjon i tillegg til den engelske. I Canada er en franske versjon av låta tatt med. "Pop trash Movie" var låta de tenkte å gi til Blondie

        

"Pop Trash"

I juli 2000 ble "Rio" kåret til en av de 10 beste musikkvideoene fra 80-tallet av musikkanalen VH1. I en lignende kåring i samme kanal noen år senere, havnet "Hungry Like The Wolf" videoen på topp 10 lista.

Etter å ha øvd sammen en periode i Florida, dro bandet ut på "Pop trash tour" i juli. I tillegg til at de opptrådte i forskjellige TV show. Bl.a. hos Jay Leno

Man må gi bandet honnør for å fortsette å gi ut plater, og dra på turne, når de samtidig så at interessen for dem var synkende. 

I august gjorde de en konsert i L.A. Og når de likevel var der besøkte de John for å diskutere en mulig gjenforening av den opprinnelige besetningen. Og fra bassengkanten hjemme hos John ringte de også likegodt til Andy og Roger for å høre om de var interessert.

I september 2000 nådde irske Aurora 5. plass på de britiske listene med en coverversjon av "Ordinary World". Noe som ga noen kroner inn på kontoen til Nick & Simon.

I september begynte de arbeidet med en ny Duran Duran plate. En plate som det tok 4 år å gjøre ferdig. Parallelt jobbet Nick med et prosjekt sammen med den tidligere sangeren i Duran Duran, Stephen Duffy. Bakgrunnen var at Stephen hadde funnet noen gamle opptak med musikk og liveopptredener fra bandets første dager, rundt 1978. Det meste av det som var på båndene hadde aldri vært gitt ut før. Med de som utgangspunkt bestemte de seg for å lage en plate sammen. Nick tok fram sin gamle analoge synthesizer for å få det rette soundet. De brukte bare 12 dager på å spille inn 12 låter.

På samme tid var Warren mer opptatt av å kaste klærne for det brasilianske magasinet "G".  

22. desember var Nick og John i studio hos Late Bar radio i forbindelse med "A night at the Rum runner", der de to prøvde å gjenskape stemningen i den legendariske klubben, 20 år tidligere.

I mai 2001 møttes 3 * Taylor i Wales for å diskutere en mulig inntreden i gammelbandet. I forkant av dette hadde Andy og Roger tilbrakt 3 uker sammen på ferie i Wales.

I mars 2001 ble avtalen de hadde med Hollywood records sagt opp. Årsaken er ukjent. Samme måned begynte ryktene rundt en mulig reunion av "Rio" besetningen å spre seg i media og på internett. Warren som fortsatt var medlem av Duran Duran, men som ikke ville passe inn i en slik framtidsplan, vurderte å samle sammen gamlebandet Missing Persons.

I mai gjorde Simon det kjent at Warren kom til å forlate Duran Duran. Duranduran.com skrev deretter at Warren kom til å forlate bandet etter at en turne til Japan var unnagjort i juni samme år. De skrev også at "Rio" besetningen kom til å gjøre et nytt album, og en turne i 2002.

I juni møttes Andy, John, Roger, Nick og Simon i sør Frankrike for å skrive låter til den nye plata.

24. juni ble "Hold back the rain" spilt ombord i romfergen Atlantis i håp om at det ville slutte å regne slik at de fikk landet. Og det hjalp.

I november 2001 ble Miles Copeland (bror til Stewart Copeland i The Police) ansatt som manager for det "nye" Duran Duran. Men allerede året etter ble samarbeidet avsluttet. Uvisst av hvilken grunn.

For Warren sin del gikk ikke ting like bra. Alle de gamle medlemmene av Missing Persons var positiv til en reunion, men etter kort tid trakk flere av dem seg ut av prosjektet. Slik at i årene etter har han konsentrert seg om solo utgivelser, samt medvirkning på andre artisters plater. Han driver også en populær italiensk restaurant i Santa Monica, California.

I januar 2002 møttes Duran Duran i studio for å fortsette arbeidet med den nye plata. En teaser fra den nye plata kalt "Nice" ble lagt ut på bandets hjemmeside. I mars ble det klart at Nile Rodgers kom til å produsere plata.

Det amerikanske bandet The Dandy Warhols jobbet i samme studio som Duran Duran. De inviterte Nick til å bli med å spille keyboard på plata deres. Også Simon og Nile Rodgers ble etter hvert invitert over for å hjelpe til på plata deres. Nick ble også kreditert som produsent på albumet "Welcome to the moneky house" (sammen med flere andre).

The Dandy Warhols

På samme tid som Nick var opptatt med Duran Duran og Dandy Warhols innspillinger, var han fortsatt ikke helt ferdig med innspillingen av The Devils sitt album (Nick Rhodes og Stephen Duffy).

20. juni lovte Simon Le Bon på Sky News at bandet kom til å lage en ny versjon av "Rio" som en hyllest til Rio Ferdinand, om England slo Brasil i det pågående fotball VM. (Heldigvis) ble det ikke noe av den låta.

I juli kunne London Evening Standard melde at 4 store plateselskaper bød over hverandre i kampen for å få lov til å gi ut bandets neste album. 110 millioner kroner ble nevnt som et mulig beløp.

15. juli ble The Devils plate "Dark Circles" gitt ut. Et must for alle Duran Duran fans. Plata ble skamrost i musikkpressen. Der Nick og Stephen lekte med ulike elektroniske instrumenter på en fascinerende måte. Plata stod godt på egne ben, der referansen til Duran Duran kun var  synlig i låter som "Barbarella" og "Aztec Moon". Dessverre var det ikke mange som fikk med seg at plata da den kom ut.

 
               
The Devils med Nick Rhodes og Stephen Duffy Albumet "Dark Circles".

I august ble "Welcome to the monkey house" med The Dandy Wahols gitt ut. Til toppkarakter i mange aviser. I Norge klatret plata helt opp på 3. plass på VGs albumliste.

22. oktober ble de 5 DD medlemmene samlet i London for å bli enig om hvilke låter de skulle ha med på plata.

Rett før jul i 2002 ble Wendy Laister ansatt som manager for bandet. Hun hadde tidligere vært manager for Aerosmith og Guns N'Roses.

"(Reach up for the) Sunrise" ble skrevet ganske sent i produksjonen. Samtidig var dette det navnet de ønsket å ha på den nye plata. Men fordi Simply Red allerede hadde gitt ut et album med den tittelen, lot de det være. Også "What happens tomorrow" kom til helt på slutten av arbeidet med plata.

I mars 2003 kom "Rio" på en sterk 65. plass over tidenes beste plater i en avstemning velrenommerte NME hadde. 11. april var det et bilde av bandet sammen med noen fotomodeller i engelske Vogue.

12. mai ble CD-boksen "Singles 81-85" gitt ut. Den inneholdt 13 cd versjoner av bandets første singler. Samt ekstramateriale. Boksen hadde vært under planlegging i flere år før den omsider ble gitt ut. 13. september 2004 kom en ny boks kalt "Singles Box 2: 1986-1995", med 14 av bandet 7" singler, gitt ut som CD-singler i en boks.

             

I juli 2003 startet bandet på en turne de kalte "The 25th Anniversary Reunion". Første stopp var Osaka, Japan. Turneen ble en stor suksess med utsolgte billetter overalt. Enkelte konserter ble solgt ut på få minutt.

28. august kunne Duran Duran glede seg over å motta "Lifetime Achievement Award" på MTV Video Music Awards.

26. september fikk bandet og en hel musikkverden den triste beskjeden at Robert Palmer var død i en alder av 54 år. Dødsårsaken var hjerteinfarkt. Og kun noen måneder senere (12. november) var det slutt for nok et Powerstation medlem, da Tony Thompson døde av nyrekreft. 

Da bandet fortsatte turneen i Australia, skjedde det sammen med et nyere popikon, nemlig Robbie Williams. Noe som gjorde at bandet nådde ut til en ny generasjon av platekjøpere.

I desember fikk Brad Pitt mye oppmerksomhet i pressen da det ble kjent at han hadde kledd seg ut som Simon Le Bon, mens han sang "Wlid Boys" for sin daværende kone Jennifer Aniston. Aniston er en stor fan av Duran Duran. 

I januar 2004 ble Roger Taylor skilt fra sin kone gjennom mange år, Giovanna Cantone.

På Brit Awards i februar fikk bandet den prestisjefylte "Outstanding Contribution award" (fremragende bidrag til britisk musikk). Noe de satte stor pris på.

Som kuriositet kan det nevnes at det i forbindelse med Mars landingen i 2004 ble satt ut en rover på Mars' overflate. Denne blir hver dag "vekt" med låta "Is there something I should know?" med Duran Duran. En annen artig ting er at det i dag fins 50.000 internett sider som er dedikert til Le Bon og co. (Denne kan forhåpentligvis regnes blant disse).

I juni ble bandet enig med Epic records (avdelinger under Sony) om å gi ut det neste albumet som kom til å hete "Astronaut". Release dato ble satt til oktober 2004.

Høsten ble for det meste brukt til en endeløs rekke av intervjuer. For å promotere det nye albumet. Man kan jo anta at bandet ble lei av å få de samme spørsmålene om og om igjen. Og fortsatt være entusiastisk.

27. september ble "(Reach Up For The) Sunrise" gitt ut som 1. singel fra den nye platen. Og den fengende låta med sommerstemning i seg fikk en helt annen mottagelse enn det de hadde fått for de andre singlene sine de siste 15 åra. I hjemlandet Storbritannia ble det en flott 5. plass for "Sunrise", mens i Italia ble det 2. plass. I U.S.A. var interessen lunken.

11. oktober kom albumet "Astronaut". I en spesialinnpakning man ikke hadde sett før. Plata var som en utbrettsbok med en cd og DVD lagt oppå hverandre. Og coveret hadde en knekk på midten som det tok litt tid å finne ut av. Plata ble også gitt ut i vanlig utgave som enkelt cd.

Bandet hadde hentet inn flere kjente produsenter til å hjelpe dem på plata. Dallas Austin (Janet Jackson, Boys II Men), Daniel E. III Catullo, Mike Clink, Don Gilmore (Linkin Park, Good Charlotte), og Nile Rodgers var blant dem. Likefullt hadde plata et homogent preg, med en blanding av tempolåter som "Sunrise", og mer lavmælte ting. Fansen tok imot "Astronaut" med åpne armer, da dette var en plate etter deres smak. Salgsmessig gikk det veldig bra i Storbritannia med en 3. plass. Den beste plasseringen siden "Seven and the ragged tiger". Også ellers i verden solgte den bra. Med en 4. plass på European Billboard top 100, og 9. plass i Canada. 

Deretter var det på'n igjen med TV shows og radiointervjuer. Bl.a. opptråte de live i New Yorks gater for TV programmet "Good morning America".

31. januar 2005 ble også "What Happens Tomorrow" gitt ut på singel (11. plass i Storbritannia, 2. plass i italia).

Samtidig startet bandet sin "Astronaut" turne med start i U.S.A. De  gjorde seg også tilgjengelig for media på de plassene de spilte. 20. mai fortsatte turneen i Europa. I England klarte de å fylle enorme Wembley 5 kvelder i løpet av turneen. Tilsammen var 250.000 engelskmenn innom konsertene deres i løpet av 2004.

27. juni var turen kommet til Norge og Rockefeller, Oslo. Igjen ble konserten solgt ut på noen få minutt (noe webmaster smertelig fikk erfare). Det norske publikummet satte stor pris på det storfine besøket. Nick Rhodes stilte også opp nettchat i regi av VG.

                 

Både Duran Duran og publikum hadde en hyggelig kveld på Rockefeller juni 2005. Der gamle

og nye hits kom på rekke og rad. Skåret i gleden var at det kun var plass til 1500 personer.

Dermed var det flere tusen skuffede Duran fans som  aldri fikk sjansen til å se dem denne

mandagskvelden. Men Nick Rhodes og co. har lovt å komme tilbake snart. Så man kan jo håpe.

I 2005 brukte John noen av pengene han fikk for turneen til å kjøpe ærverdige South Wraxall Manor i Wiltshire, sørvest i England. Herregården ble bygd så tidlig som på 1400-tallet.

Parallelt med turnevirksomheten drev bandet og skrev låter, med tanke på å gi ut et nytt album sammen i 2006.

11. desember var Duran Duran tilbake i Oslo. Denne gang i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Der bandet fikk æren av å delta på Nobel konserten etterpå, sammen med artister som Sugababes, Katie Melua, Westlife og Madrugada. Denne kvelden sang de "Ordinary World", "Nice" og "Sunrise" foran det storfine publikummet. Med bl.a. fredsprisvinner Mohamed El Baradei i salen.

Duran Duran på Nobelpris konserten der sang "bl.a. "Ordinary World" (Foto Scanpix).

I 2006 gikk bandet i studio for å spille inn et nytt album. Andy Taylor hadde samtidig investert i et nytt studio i Ibiza, Spania. Som produsent hadde de i starten hjelp fra Michael Patterson, senere tok de over styringen av produksjonen selv. Den nye plata fikk arbeidstittelen "Reportage".

I oktober 2006 ble det kjent at Andy Taylor igjen valgte å forlate Duran Duran. Slik han gjorde det i 1985. Bandet var iferd med å gjennomføre den amerikanske delen av en verdensturne da bruddet skjedde. Store samarbeidsproblemer mellom Andy Taylor og de andre ble gitt som begrunnelse for bruddet: "We have reached a point in our relationship with him where there is an unworkable gulf between us and we can no longer effectively function together. Although obviously disappointed and saddened about this, we are excited about the next chapter of the Duran Duran story and look forward to seeing you all soon". I ettertid har Andy gitt bandets management Magus entertainment det meste av skylda for at han valgte å slutte i bandet. I 2007 var han opptatt med å spille inn sitt soloalbum "Wild Boy". En bok ved samme navn ble gitt ut i 2008, den handlet om Andys liv som medlem av Duran Duran.

Andys deltagelse i bandet varte denne gang i 5 år. Duran Duran: "The past five years have been an incredible journey for us all-and having the original five back together was something that we had wanted to see happen for some time". 

Andy Taylor ga seg i Duran Duran for 2. gang i 2006.

15. januar 2007 døde produsent Colin Thurston etter lang tids sykdom. I tillegg til å produsere albumene "Duran Duran" og "Rio" hadde han vært med på remix plata "Strange Behaviour".

Bandet fortsatte turneen og innpillingen av den nye plata med studiomusikeren Dominic Brown på gitar. Noen gjenforening med Warren Cuccurullo, gitaristen i Duran Duran mellom 1986 og 2001, var ikke noe tema. I desember 2006 ble det kjent at det nye albumet kalt "Red carpet Massacre", ville komme i hyllene høsten 2007.

Da Taylor ga seg i bandet hadde de allerede spilt inn låtene for albumet. Men med ham ute gikk de over de 14 låtene en gang til, og fant ut at de ikke var helt fornøyd med resultatet. De valgte derfor å spille inn endel av dem pånytt. Samtidig følte de at de trengte ekstern hjelp for å få lydbildet slik de ville. De tok derfor kontakt med stjerneprodusenten Timbaland (Nelly Furtado, Whitney Houston, Justin Timberlake, Snoop Dogg, Diddy). Simon: "When we sat down and listened to what we had done on our own, we didn’t feel we had a lead track, so we got in touch with Timbaland, who was the only producer out there that we knew we all liked."

Mer overraskende var det at de også hadde fått med seg ungdomsidolet Justin Timberlake, der han bidro på låtene "Nite runner" og "Falling down". Også produsenten Nate Hills deltok på innspillingen.

 

John Taylor i studio for å legge bass på en ny låt i juni 2007.

1. juli 2007 var Duran Duran andre artist ut på scenen under minnekonserten for Prinsesse Diana. En konsert som ble kringkastet til hele verden. Andre som opptrådte denne kvelden var Elton John, Bryan Ferry, Joss Stone. Nelly Furtado & Andrew Lloyd Webber. Inntektene fra konserten gikk til Dianas minnefond, og hjelpeprosjekt for barn som prinsene William og Harry er opptatt med.

Roger Taylor og Duran Duran på Wembley i forkant av minnekonserten for Diana.

7. juli var Duran Duran igjen opptatt med å støtte den gode sak, da de opptrådte på Live earth konserten på Wembley. Der man ønsket å sette fokus på arbeidet med å motvirke global oppvarming. Visepresident Al Gore har gått i bresjen for denne konserten, der også artister som Madonna, Genesis, Red Hot Chili Peppers og Beastie Boys opptrådte.

Om ikke dette var nok bidro de også på veldedighetsplata "Make some noise, save Darfur". Der kjente artister som U2, Green Day og a-ha gjorde tolkninger av John Lennons mange klassikere. Inntektene gikk til Amnestys arbeid for ofrene etter krigen i Darfur, Sudan. Duran Duran valgte å covre "Instant Karma".

5. november 2007 ble "Falling down" gitt ut som singel fra det nye albumet. Den Justin Timberlake produserte låta nådde ikke opp noe sted da den ble gitt ut.

"Red carpet Massacre" var ute i butikkene 12. november 2007. Plata kom i to forskjellige utgaver, der den dyreste inneholdt en ekstra DVD og en fyldig booklet. Salgsmessig ble det regelrett fiasko, med 36.plass i U.S.A. og 44.plass i Storbritannia. I Italia ble det 10.plass. I januar 2008 var salget av "Red carpet Massacre" i U.S.A. ikke mer enn på 71.000 eksemplarer. Kun "Pop trash" har vært en større fiasko enn dette.

Det dårlige salget må ha opplevdes som svært urettferdig for bandet, da der her hadde laget en av sine beste plater (topp 4 ifølge webmaster). Med en fin blanding av moderne dancepop, med tunge beats og riff ("Nite Runner", "Skin divers"). Og mer tradisjonell Duranie pop i "She's too much" og vakre "Box full of honey".

Bandet dro deretter ut på en mindre promoteringsturne, med 9 konserter på Ethel Barrymore Theatre, Broadway, New York. Deretter gjorde de en konsert på Minella Arena, Mar del Plata, Argentina den 24. november 2007, så fulgte London den 3.desember, og så en konsert i Dublin, Irland den 5.desember.

. 

Duran Durans singel "Falling Down".

26. mars 2008 startet bandet på en "Red carpet massacre tour", med start på Vector arena, i Auckland, New Zealand. Deretter fulgte konserter i Australia (3), Indonesia, Fillipinene, Hong Kong, Japan og Sør-Korea. 20. april stod de på scenen i Costa Rica i mellom-Amerika, før Canada stod for tur. Hele mai gikk med til å turnere i U.S.A. Sommeren 2008 får Europa besøk av Simon og co. med besøk i Storbritannia, Italia, Frankrike, Sveits, Belgia og Nederland. Norge er foreløpig ikke blitt tilgodesett med en konsert. Til tross for lovnadene de ga sist de var her.

10 juni 2008 fikk Duran Duran den store æren av å opptre på det kjente museet Louvre i Paris. Som første popband som noen gang har opptrådt der. Konserten fant sted for å skaffe penger til å pusse opp et av kunstgalleriene på museet. De opptrådte inni den berømte pyramiden i Louvre, som muligens er mest kjent fra filmen "Da Vinci koden".

Simon Le Bons kommentar til konserten, var at han håpet de hadde klart å få Mona Lisa til å smile. Han var også beæret over å få lov til å opptre der. Simon: "It was a great honour for us to be asked to perform at this prestigious event in one of the most beautiful and historic buildings in Paris and for such a worthy cause to the arts. We are all great lovers of the arts and have visited the museum's works many times. Helping to raise funds for this incredible institution is a tremendous privilege for all of us."

23. januar 2009 viste NRK tv en episode i serien "Klassiske album". Og denne gangen var det Duran Duran og albumet "Rio" som ble satt i fokus. I programmet fikk man høre Simon, Nick, Roger og John fortelle hvordan plata ble til, og man fikk høre historien bak hver enkelt låt på plata. Bl.a. fikk man et innblikk i hvorfor bassgitaren, synthen og trommene hørte ut som de gjorde på plata. Med presentasjon av de enkelte instrumentpartiene på plata. Også folk som hadde jobbet rundt bandet på den tiden ble intervjuet.

21. desember 2010 var Duran Duran klar med sitt 13. studioalbum, kalt "All You Need Is Now". Som på "Red Carpet Massacre" hadde de hentet inn en av de mest hippe produsentene i samtiden med Mark Ronson. En låtskriver/gitarist/produsent/sanger som på samme tid lå på 2. plass på den britiske albumlisten med "Record Collection". På tittellåta på det albumet deltok Simon LeBon.

Ana Matronic fra Scissor Sisters var med og koret på "All You Need Is Now". 

 "All You Need Is Now" fra 2010.

Musikalsk var plata en fortsettelse av "Red Carpet..", med et funky rytmisk lydbilde. Som helhet virket det som om Duran Duran fortsatt hadde et sterkt ønske om å høres tidsriktig ut, men her og der var det små glimt av referanser til 80-talls popen. Slik som platas høydepunkt "Being Followed" som kunne minne om Blondie, og hits som "Atomic" og "Heart of Glass", "Girl Panic" som kunne minne om "Shadows on Your Side" fra "Seven and the Ragged Tiger". Og de vakre balladene "A Diamond In The Mind" og "Mediterranea".

Til tross for at både fansen og musikkritikere likte plata ble ikke "All You Need Is Now" noen salgsmessig suksess. I bandets hjemland nådde den ikke opp på topp 40 listen. I USA ble det en oppløftende 29. plass, mens i Italia nådde "All You Need Is Now" topp 10. 

Mojo Magazine ga plata 4 ut av 5 stjerner, som et uttrykk for at de likte den svært godt. PopMatters ga "All You Need Is Now" 9 ut av 10 stjerner, og mente den var det beste de hadde gitt ut siden "Rio". På Rateyourmusic der mange tusen fans har vært inn og stemt har albumet fått den 3. høyeste ratingen for et Duran Duran album, bak de to første utgivelsene deres, men foran album som "Seven And The Ragged Tiger" og "Notorious".

Tittellåta "All You Need Is Now" ble gitt ut som første singel fra albumet, som digital nedlasting. Senere ble også "Girl Panic!" gitt ut som singel.

25. februar 2011 opptrådte Duran Duran i Milano. I forbindelse med denne konserten mottok de en pris og byens nøkkel, fra Milanos ordfører Letizia Moratti.

7. mars 2011 dro Duran Duran ut på en "All You Need Is Now Tour" med start i London. Deretter fulgte konserter i U.S.A. Mexico, Canada og Den Dominikanske republikk. 

27. august var det meningen at Duran Duran skulle stå på scenen i Norge Festningen (Akershus festning i Oslo), sammen med artister som Primal Scream og Bryan Ferry. Og at de dagen etter skulle opptre i Grieghallen i Bergen. Men disse og andre konserter på turneen ble avlyst da Simon i mai fikk en betennelse i strupehodet, og ikke var i stand til å synge.

Dessverre måtte Duran Duran skuffe sine norske fans da de to

konsertene som var planlagt i landet i august 2011 ble avlyst.

Konserten Duran Duran gjorde i Manchester 16. desember 2011 ble filmet, og gitt ut på DVD. Filmen ble bl.a. vist på NRK TV 25. mars 2013, der publikum i tillegg til konserten fikk nyttig info om bandet. konserten/filmen ble senere sendt i reprise på NRK.

27. juli 2012 representerte Duran Duran England i en større konsert i Hyde Park i London, som endel av åpningen av Sommerolympiaden i byen. Andre band som fikk æren av å opptre var skotske Paolo Nutini, walisiske Stereophonics, og nord-irske Snow Patrol. Om ikke det var nok ble bandets 80-talls hit "The Reflex" kringkastet til milliarder av mennesker, da den ble spilt under åpningsseremonien til OL i London, som endel av en kavalkade over britisk musikk.

På samme tid gikk det rykter om at Duran Duran skulle spille inn temalåta til den nye James Bond filmen "Skyfall". Dessverre ble det ikke noe av det, da soulartisten Adele fikk oppdraget i stedet.

I august 2012 kunne Duran Duran endelig avslutte den 18 måneder lange verdensturneen "The All You Need Is Now World Tour", som hadde startet 3. februar 2011, på Grand Prairie i Texas, U.S.A. Dessverre måtte de slutte av før tiden, ettersom Nick Rhodes hadde pådratt seg en infeksjon. 

I juli 2014 - i en tid der det ellers var stilt rundt Duran Duran fikk bandet endel negativ oppmerksomhet da det ble kjent at de hadde gått til rettssak mot sin egen fanklubb! (World Wide Fan Clubs Inc) Bakgrunnen var uryddige regnskap og Duran Duran ikke fikk sin andel av inntektene som de etter avtalen med fanklubben skulle ha.

15. juni 2015 ble det offisielt kjent at Duran Duran snart var klar med et nytt studioalbum, kalt "Paper Gods". Det første på 5 år. Datoen for release ble satt til 15. september. Det ble samtidig kjent at Duran Duran tenkte å dra ut på en ny verdensturne for å promotere albumet.

30. august 2015 mottok Duran Duran sin 2. MTV Awards, da de vant klassen Video Visionary Award.

Allerede i mars 2013 var Simon, Roger, John og Nick i studio for å starte innspillingen av bandets 14. studioalbum. Med seg som produsent på plata fikk de Nile Rodgers - en mann som Duran Duran fansen var godt kjent med, som produsent av albumet "Notorious", og singelen "The Wild Boys". Også Mark Ronson som produserte "All You Need Is Now" bidro på plata. Senere ble det likevel klart at Mr Hudson og Josh Blair fikk det største ansvaret med produksjonen.

Som erstatning for Andy Taylor på gitar fikk de med seg John Frusciante fra Red Hot Chili Peppers. Via sin hjemmeside uttrykte Duran Duran stor begeistring for Frusciantes bidrag: "Yes it’s true, the extraordinarily talented John Frusciante has indeed been doing some work from his home base in California on our new album. The tracks have been going back and forth via the internet, and we are thrilled with the results. We are all such big fans of John's work and are honoured to have him adding his magic to the record! There are no current plans for John to tour with us, but his guitars sound incredible on the tracks."

 John Frusciante

Andre som bidro på plata var sangeren Jonas Bjerre fra det danske bandet Mew, den utskjelte skuespilleren Lindsay Lohan, Janelle Monáe - kjent fra bl.a. "We Are Young" med Fun, Voce Chamber Choir og London Youth Chamber Choir (kammerkor), der de alle deltok med sin sang på "Paper Gods". Å dra inn kammerkor på plata var et spennende trekk, og noe som bidra til å gi den et stemningsfullt, åndelig preg.

Coverbildet på "Paper Gods", med bilde av ulike ting/personer, var inspirert av bandets historie på plate. Leppene var hentet fra "Rio" coveret, sjåførhatten skulle gi assosiasjoner til "The Chauffeur", den dansende jenta til "Girls On FIlm", noe også sumobryteren og champagneglasset var ment å gi assosiasjoner til. Isen var hentet fra coveret til "Perfect Day" singelen. Bildet var tigeren var nok det som var enklest å tolke for fansen, som en link til albumet "Seven And The Ragged Tiger".

Det var kunstneren Alex Israel som hadde laget coverbildet til "Paper Gods".

"Paper Gods" ble lagt ut for salg 11. september 2015. Som første og eneste singel fra albumet ble den funky dansbare "Pressure Off" lagt ut for salg samme dag. I låta og musikkvideoen deltok Nile Rodgers og Janelle Monáe. Dessverre nådde ikke singelen opp noe sted, noe som muligens skyldtes mangelen av fysiske utgaver av singelen.

Nile Rodgers og Duran Duran i videoen til "Pressure Off".

My bedre gikk det med albumet som solgte svært bra, med 5. plass i Storbritannia, 10. plass i U.S.A. (beste plassering på 22 år), 1. plass i Argentina, 2. plass i Italia, 4. plass i Nederland, 5. plass i Canada, og 8. plass i Belgia. 

"Paper Gods" var i likhet med "Red Carpet Massacre" fra 2007 et tidsriktig, dansbart album. Med mye syntetisk lyd og lite gitarspill, til noens skuffelse. Dessverre var ikke låtmaterialet like interessant denne gangen som tidligere, noe flere anmeldere påpekte. 

På Rateyourmusic fikk plata svake 2,91, som  den 3. dårligste ratingen for en Duan Duran plate, og den svakeste siden coveralbumet "Thank You" fra 1995. På Amazons customer reviews fikk imidlertid plata toppscore fra over halvparten av anmelderne.

Som endel av promoteringen av det nye albumet dro Duran Duran ut på en "Paper Gods On Tour", med oppstart i Manchester 27. november 2015. Etter 11 konserter i hjemlandet dro de over til Nord-Amerika, der de gjorde 20 konserter våren 2016. Etter det var de tilbake i Europa med ytterligere 9 konserter, bl.a. i Danmark. Sommeren og høsten 2016 gjorde de 28 konserter Canada og U.S.A. På flere av konsertene i Nord-Amerika måtte Nick Rhodes melde forfall pga. hendelser i familien. Han ble da erstattet av Amanda Lucille Warner (MNDR) som fram til da var mest kjent for sitt samarbeid med Mark Ronson. Nick Rhodes: "I will be back as soon as I can but know, in the meantime, that I am leaving both the band and fans in great hands, with the fabulous MNDR."

På noen av konsertene i U.S.A. fikk Duran Duran hjelp på scenen fra Nile Rodgers. Turneen fortsatte inn i 2017 med konserter i Sør- og Nord-Amerika. Til sammen gjorde Duran Duran 88 konserter på turneen.

I desember 2016 tapte Duran Duran en rettssak mot Gloucester Place Music (som er endel av EMI), om rettighetene til de tre første albumene deres. Lignende rettssaker har vært ført mot plateselskapene fra mange artister som føler at de har skrevet under på en kontrakt som er urimelig. bl.a. George Michael og Prince.

Nick Rhodes: "We signed a publishing agreement as unsuspecting teenagers, over three decades ago, when just starting out and when we knew no better... if left untested, this judgment sets a very bad precedent for all songwriters of our era."

  

  

Duran Duran har i dag solgt over 100 millioner plater. Som en av de mestselgende artister noensinne.

 

          


    

 

               
Duran Duran

1981

Rio

1982

Seven and the Ragged Tiger

1983

Notorious

1986

Big Thing

1988

Liberty

1990

Duran Duran (The Wedding Album)

1993

  Thank You

1995  

  Medazzaland

1997

   
Pop Trash

2000

Astronaut

2004

Red Carpet Massacre

2007

All You Need Is Now

2010

 

Paper Gods

2015

 
     
 

 

Andre Duran Duran album. Et utvalg:

  1983 Duran Duran 
(The First album)
1984 Arena (Live)
1987 Master Mixes
1989 Decade: Greatest Hits 
1991 Best Mixes 
1993 Duran Duran 
(Lim. dobbel utgave)
1998 Night Versions: 
The Essential Duran Duran
1998 Greatest 
1998 Essential (US)
1999 Greatest Hits 
1999 Strange Behaviour 
2000 Original Gold
2000 Girls on Film (Collection)
2000 Pop Trash (japanese Import)
2000 Playing with 
Uranium Vol. 1
2000 Playing with 
Uranium Vol. 2
2001 Seven and the Ragged 
Tiger/Notorious/Duran Duran
2003 The Singles 81-85 
2003 Fukuoka: July 08, 2003 
(flere andre lign. plater)
2004 The Singles 1986-1995
2004 Three into One
2004 Maximum
2004 Live in London

         

1. Rio

2. Seven and the Ragged Tiger

3. Notorious

4. Red Carpet Massacre

5. Big Thing

6. Duran Duran (First album)

7. Duran Duran (Wedding album)

8. Pop Trash

9.   Astronaut

10. All You Need Is Now

 

1. Save A Prayer

2. Hungry Like The Wolf

3. The Chauffeur

4. A View Ao A Kill

5. Rio

6. Ordinary World

7. The Reflex

8. Land 

9. The Seventh Stranger

10. Pop Trash Movie