David Byrne: Født 14. mai 1952, Dumbarton, Skottland

Jerry Harrison: Født 21. februar 1949, Milwaukee, Winsconsin, U.S.A.

Chris Frantz: Født 8. mai 1951, Fort Campbell, KY, U.S.A.

Tina Weymouth: Født 22. november 1950, Coronado, California, U.S.A.

I starten på karrieren var Talking Heads nervøs energi, ubestemmelige følelser, og minimalistisk musikk. 12 år senere hadde bandet spilt alt fra art-funk, til world beat, og enkel gitarpop.

Mellom 1977 og 1988 var de et av de mest kritikerroste rockebandene i U.S.A. og mange av låtene deres ble store hiter. Slik som "Burning down the House", "Road to Nowhere", "Slippery People" og "Psycho Killer".

Gitarist/vokalist David Byrne møtte trommeslageren Chris Frantz Rhode Island school of Design på starten av 70-tallet. Byrne hadde fram til da levd en omflakkende tilværelse fra han ble født i Dumbarton, Skottland i 1952. Bla. hadde han bodd i Ontario, Canada før familien havnet i U.S.A. Frantz var fra Pittsburgh, Pennsylvania. De dannet et rockeband sammen som de kalte Artistics. Senere endret de navn til Talking Heads. Navnet hadde de tatt fra en TV guide som omtalte kallenavnet på en TV vert som kikker rett inn i kamera, og er klar for sending.

Frantz' kjæreste på den tiden var Tina Weymouth, eller Martina Michèle Weymouth, som hun egentlig het. Hun spilte bassgitar, inspirert av bandene Wire og Pere Ubu. Etter kort tid ble hun med i bandet.

Chris Frantz og Tina Weymouth

I 1974 bestemte de seg for å dra til New York for å konsentrere seg om å lage musikk. I 1975 fikk de æren av å være oppvarmingsband for The Ramones på New York Punk Club CBGB.

Talking Heads i 1976, før Jerry Harrison var blitt medlem av bandet.

Fra venstre: Chris Frantz, Tina Weymouth og David Byrne.

Og i 1976 ble det tidligere Modern Lovers medlemmet Jerry Harrison med i bandet. Han skulle egentlig begynne på Harvard etter at hans forrige band ble oppløst. Men etter å ha sett Talking Heads live i Boston ba han om å få lov til å bli med i bandet. Onde tunger ville i ettertid ha det til at Harrison var den eneste som virkelig kunne spille et instrument (han var keyboardist).

Modern Lovers med Jerry Harrison helt til høyre.

I 1977 fikk bandet kontrakt med Sire Records. Samme år ga de ut debutalbumet "Talking Heads: 77". Plata fikk strålende kritiker da den kom. Pga. sitt nedstrippede lydbilde, Byrnes særegne  stemme, og deres intellektuelle tekster. Plata fikk likevel ingen plasseringer på listene. 

 
             
 

David Byrne i 1976.

  Talking Heads live i 1977 på CBGB (En klubb i New York), på deres første opptreden som kvartett. Like før deres Europa turne med The Ramones.

I 1977 ble Chris og Tina gift. I en omflakkende musikktilværelse har de klart å holde sammen i alle år. Sammen fikk de sønnene Egan og Robin.

Tina med sin nyfødte sønn Robin. Jerry Harrison var på besøk for å gratulere Tina og Chris med

barnet. Robin kom til å følge i foreldrenes fotspor. Og er i voksen alder kjent som elektroartisten

Kid Ginseng.

Bedre gikk det med deres neste plate "More songs about Buildings and Food". Den ble produsert av Brian Eno (ex. Roxy Music), som også hadde hatt suksess med David Bowie. Dette skulle bli starten på et langt og kreativt forhold mellom Eno og David Byrne. Resultatet ble en velprodusert  kunstpop plate. Elegant eksperimentering med akustiske og elektroniske instrumenter. Og med innslag av funk. Plata nådde en sterk 29. plass på Bilboard. Den dro også med seg debutplata inn på de amerikanske listene. I England nådde den 21. plass på albumlistene. 

 
                

Talking Heads backstage i 1978.

 

Lydmagikeren Brian Eno

Brian Eno produserte også deres neste plate "Fear of Music". Her hadde de utviklet en spennende rytmeseksjon som plata bærer sterkt preg av. Særlig i låter som "I Zimbra", "Life during Wartime" og "Cities". De eksperimenterte også med afrikanske rytmer. Plata solgte omtrent like mye som forgjengeren. Viktigere var det at den fungerte som forløper til deres store mesterverk "Remain lin Light" fra 1980. Her perfeksjonerte de det Afrika inspirerte lydbildet. Og de skapte bedre låter enn de tidligere hadde gjort. Selv om ingen av låtene ble gitt ut på singel i U.S.A. ble en låt som "Once in a Lifetime" bortimot en klassiker i årene som fulgte. Den huskes bla. for Byrnes tekst: "And you may find yourself in a beautiful house, with a beautiful wife.  And you may ask yourself,  Well ... how did I get here?". Plata solgte ikke veldig bra. En 19. og 21. plass i U.S.A. og England var resultatet.

Videoen til "Once in a Lifetime".

Men plata har fortsatt å selge bra i årene etter. Mye fordi den stadig dras fram når man skal kåre tidenes beste album. De fleste slike kåringer med respekt for seg selv, har "Remain in Light" med. På linje med "Sgt. Peppers" og "Pet Sounds"

I 1982 kom "The Name of This Band Is Talking Heads". En dobbel liveplate som viste et sulten band på vei opp. Opptakene var gjort fra ulike konserter på slutten av 70-tallet, og starten av 80-tallet. Plata fikk svært god kritikk da den kom. Og solgte bra på begge sider av Atlanteren. Dessverre ble den ikke gitt ut på CD før mange år senere. Så for mange Heads fans var "Stop making Sense" fra 1984 det eneste alternativet om man ønsket en liveplate med dem. Talking Heads var i hele sin levetid kjent som et dyktig live band. Med David Byrne som en underholdende og drivende vokalist.

Fra albumet "The Name of this band is Talking Heads".

Mellom 1980 og 1983 konsentrerte medlemmene seg om soloprosjekter. Frantz og Weymouth slo seg sammen med Steve Scales og Bruce Martin og dannet Tom Tom Club. I 1981 hadde de større hits enn hva Talking Heads hadde opplevd fram til da. Bla. gikk "Wordy Rappinghood" til en 7. plass i England. Jerry Harrison ga ut "The Red & the Black", mens Byrne ga ut plata "Catherine Wheel". Alle til kritikernes store glede.

    
Tom Tom Club Chris Frantz og Tina Wemouth har i alle år utgjort kjernen i Tom Tom Club.

I 1983 var de pånytt samlet til å spille inn plate sammen. Men denne gang uten Brian Eno. Som nå konsentrerte seg om britiske band som U2. På "Speaking in Tongues" var igjen rytmeseksjonen en viktig del av lydbildet.  Samtidig laget de nå mer popète, radio vennlige låter som "Burning down the house", "Swamp", "Slippery People" og "Girlfriend is Better". Glimrende låter alle sammen. Plata ble den mest populære de ga ut i U.S.A. med en 15. plass.

I 1984 kom "Stop Making Sense", som var nok en liveplate. Det kom også en konsertfilm med samme navn. De fleste av låtene var fra "Speaking in Tongues".  Opptakene var gjort på deres 1983 turne. Den skulle også bli deres siste turne. 

I 1985 kom "Little Creatures" som var en mer popète plate enn noe av det de tidligere hadde gjort. Men kritikerne likte også denne plata. Og "Road to Nowhere" ble deres første skikkelige hit med en 6. plass i England. Også "And she was" ble en topp 20 hit der. Til disse låtene ble det laget nyskapende videoer med hjelp av datateknikk. Videoen til "Road to Nowhere" ble kåret til en av de 100 beste videoene som var laget, i en avstemning på MTV.

Videoen til "And she Was".

Året etter var de tilbake med både film og plate. Byrne fikk prøvd seg som regissør i filmen "True Stories" som tok for seg Amerika's mange ekstreme mennesker på en morsom måte. Albumet til filmen var ikke all verden. Likefullt solgte den mye bedre enn deres foregående plater. Med bla. en 7. plass på de engelske listene. 

Talking Heads i 1986.

Parallelt med dette fortsatte medlemmene å gi ut soloplater. Harrison med "Casual Gods" fra 1986, mens Byrne ga ut "Music for the Knee Plays" i 1985. 

I 1988 kom deres siste album "Naked" ut. Plata skiller seg veldig ut i forhold til forgjengerne da den har mer world og latin i seg. De hadde tydeligvis latt seg inspirere av brasilianske sambarytmer. Kritikerne likte ikke plata. Heller ikke de som hadde fulgt Talking Heads opp gjennom årene. Likevel avsluttet Talking Heads samarbeidet med sin desidert mest populære plate, rent salgsmessig. Den nådde 3. plass i England, og 19. plass i U.S.A. Også i Norge ble dette deres mest solgte plate med en 7. plass på VG-lista. 

Det jevnt økende salget på platene deres kan tyde på at flere og flere ble klar over kvalitetene til bandet. At mange av deres beste utgivelser lå noen år tilbake i tid, hindret ikke de siste utgivelsene fra å selge bra. 

Bandet ble ikke offisielt oppløst. Man sa bare at man skulle ha en pause for å gjøre andre ting. Byrne ga ut "Rei Momo" i 1989, Harrison "Walk on Water" i 1990. I 1993 skulle Harrison oppleve stor suksess som produsent av Crash Test Dummies storselger "God shuffled his Feet". Og hitèn "Mmm mmm mmm".  Tom Tom Club ga ut album i 1988 og 1991. 

Først i 1991 ble det kunngjort at Talking Heads var historie. Men i 1996 kom Weymouth, Frantz og Harrison sammen igjen under navnet The Heads. De ga ut plata "No talking, just Head", uten at det medførte noe større platesalg.

The Heads med Chris Frantz, Tina Wymouth og Jerry Harrison. Bildet er fra 1997.

Byrne ble ikke med da han på den tiden ikke hadde tid til prosjektet. Men i 1999 ble alle fire samlet igjen for å promotere "15th-Anniversary of Stop Making Sense". Noe som viste at de fortsatt var venner. Men suksessene de har hatt hver for seg gjør det nok lite sannsynlig at de kommer sammen for å gi ut flere plater. 

 

 

 

        

Talking Heads: 77

1977

    

More Songs about Buildings and Food

1978

    

Fear of music

1979

Remain in Light

1980

 

Speaking in Tongues

1983

 

Little Creatures

1985

True Stories

1986

 

Naked

1988

 

    

1. Speaking in Tongues

2. Little Creatures

3. Naked

4. Remain in Light

5. Fear of Music

6. Talking Heads: 77

7. More Songs about Buildings and Food

8. True Stories

 

 

 

   

 

 

1. Burning down the House 

2. Psycho Killer

3. Road to Nowhere 

4. Slippery People

5. Once in a Lifetime 

6. Blind

7. Take me to the River

8. And she Was

9. Girlfriend is Better

10. The Big Country