U2 - en norsk biografi


	The Edge (David Howell Evans): Født 8. august 1961, Barking, Essex, England
	Adam Charles Clayton: Født 13. mars 1960, Oxford, Oxfordshire, England
	Bono (Paul David Hewson): Født 10. mai 1960, Dublin, Irland
	Larry Mullen Jr.: Født 31. oktober 1961, Dublin, Irland
	Dick Evans: Født 1957, Barking, Essex, England

Når man ser tilbake på rocken de siste 40 årene fremstår irske U2 som et av de mest betydningsfulle bandene, muligens også det mest populære. I 4 tiår har de gledet mennesker over hele verden med sine ulike innfallsvinkler til rocken. Anført av den karismatiske sangeren Bono. Platene deres har solgt i mengder, hvor hele 9 av dem har gått til topps i Storbritannia. Noe som kun The Beatles, The Rolling Stones og Elvis har gjort dem bedre. Og gjennom årene har de solgt utrolige 170 millioner album.

U2 har også mottatt mange utmerkelser for sin musikk. De er nominert til Grammy hele 47 ganger, og har vunnet 22 ganger. I Storbritannia har de vunnet Brit Awards 7 ganger og blitt nominert 20 ganger.

I starten framstod U2 som et irsk protestband, med anthem-låter om irsk frigjøring. Deretter lot de seg sjarmere av den amerikanske musikktradisjonen, før de på 90-tallet hentet inspirasjon fra alt fra disco, ambient, techno, til ren pop. I tillegg til det musikalske har bandet helt fra starten av fremstått som svært samfunnsbevisste. De har støttet den gode sak i mange sammenhenger, med Live Aid og Live8 som det mest markante. Dette har muligens bidratt til å gi budskapet i låtene en større troverdighet. Mange har likevel beskyldt Bono og U2 for å være skinnhellige i sin kritikk. At den har mer med image å gjøre enn reelt engasjement. Likefullt har de fått flere priser. Bl.a. av Det nasjonale borgerettighetsmuseet i Memphis i USA, som i 2004 ga Bono en frihetspris. De fleste vil nok huske da Bono ringte politikere fra hele verden fra scenen, og stilte dem kritiske spørsmål. Blant annet vår egen fiskeriminister Jan Henry T. Olsen.

Mens andre band som har holdt på en stund har gjennomgått hyppige endringer i besetningen, har U2 i alle år bestått av de fire medlemmene Bono Vox (Paul Hewson), The Edge (David Evans), Larry Mullen Jr. og Adam Clayton, noe som er imponerende når man vet hvilke sterke personligheter de er. Det forteller mye om respekt for hverandre, og om godt vennskap i over 40 år.

Bandets historie går tilbake til 1976, da den 14 år gamle Larry Mullen Jr. klistret opp en notis på oppslagstavla på Mount Temple Comprehensive School i Dublin, der han søkte etter musikere til et band han ønsket å starte.

Blant de håpefulle som møtte opp hjemme hos Mullen i Rosemount Avenue, var Paul Hewson, Adam Charles Clayton, David Evans, og Dick Evans (bror av David). Sin første øving hadde de samme dag på Adams kjøkken. Det første navnet de kom opp med var The Larry Mullen Band, men det ble raskt endret til Feedback, fordi det var et av få tekniske uttrykk de visste om. Også Mullens venner Ivan McCormick og Peter Martin var med på denne første øvingen, men etter noen uker var de begge ute av bandet.

Det var Larry som hadde ideen til bandet. Og i starten fungerte han som en leder av bandet, men det skulle ikke vare lenge.. Bono: "It was Larry's fault. he did start it." Larry: "Yes. And I was in charge for about three days."

Larry Mullen Jr. var født i Artane, Dublin, som ligger på nordsiden av byen. Her bodde de 500 meter fra sjøen. Foreldrene het Larry (senior) og Maureen. Faren skulle egentlig bli prest, og gikk i læra for det i 9 år. I stedet endte han opp som medarbeider i helse og miljøavdelingen i Dublin.

Larry hadde to søsken i Cecelia og Mary. Mary døde 6 år gammel i 1973. 5 år senere mistet han også moren i en trafikkulykke.

Foreldrene syntes det var en god ide at barna deres lærte å spille på et instrument, så for den 8 år gamle Larry ble det pianoøvinger. Men det tok ikke lang tid før han fattet mer interesse for trommene. Det var pianolæreren som fortalte Larry at han nok heller burde spille på et annet instrument. Larry: "The teacher was a really nice lady. One day she said 'Larry! your're not going to make it'. She suggested I try something else." I første omgang fungerte noen gummiplater som trommer for Larry.

Da Larry var 9 år i 1970 fikk han sine første trommer av søsteren Cecilia. Settet kostet ca. 200 kr. I 1971 tok han trommetimer hos Joe Bonnie, en av Irlands mest kjente trommeslagere på den tiden. Men selv om han lærte seg å spille piano og trommer mislikte han sterkt å gjøre øvinger og bli fortalt hva han skulle gjøre. Han var generelt imot regler.

De første bandene Larry spilte i var Post Office Workers Union Band og The Artane Boys Band. I sistnevnte band måtte han slutte fordi han nektet å klippe sitt lange hår kort. Han spilte også i paraden i O'Connell street i Dublin, i forbindelse med St. Patrick's day. Det var på denne tiden han tilegnet seg den 'miltære' måten å slå på trommene, slik man kjenner det fra bl.a. "Sunday bloody sunday". Skolegang fikk han på bl.a. Scoil Colmcille School of Music, Chatham Row og Mount Temple Comprehensive school. På sistnevnte skole hang han opp det etter hvert berømte oppslaget der han søkte etter musikere til et band. Det var også her han traff Ann Acheson, en jente som han har holdt sammen med i alle år etter (2019). Sammen fikk de etter hvert barna Aaron Elvis, og Ezra. Av en eller annen grunn er de to aldri blitt gift.

Larry het egentlig Larry Mullen uten Jr. endelsen. Men etter at hans far hadde fått et gigantisk restskattkrav på inntekt som var relatert til unge Larry, bestemte han seg for å legge jr. til navnet, mens faren la til Sr. For å slippe flere praktiske misforståelser.

Larry har alltid vært kjent som den stillfarne av de 4 U2 gutta, der han sjelden sier mye i intervjuer. Det er også han som må prøve å få Bono og de andre ned på jorda igjen når ideene deres blir for luftige og pompøse. Han er en dedikert fan av Elvis Presley, det irske fotballandslaget og Harley Davidson motorsykler. I tillegg liker han hunder.

Da bassist Adam Clayton så notisen på oppslagstavlen ble han nysgjerrig, men trodde først det bare var noe skolen hadde funnet på. Men da han skjønte at det ikke var tilfelle ble Adam interessert, og ikke lenge etter satt han på kjøkkenet hjemme hos Larry der han traff Bono og de andre.

Mens de andre medlemmene av U2 er irske og dypt religiøse, er Adam Clayton engelsk statsborger med et mer avslappet forhold til religion og synd. Noe som til tider har skapt splid innad i bandet.

Adam ble født i Oxfordshire, England i 1960. Foreldrene het Brian og Jo, der faren som jobbet som pilot i det britiske luftforsvaret var av irsk herkomst. Adam har en søster som heter Sindy og en bror som heter Sebastian. Da han var 5 år flyttet familien til Irland, nærmere bestemt Malahide ved Dublin. Årsaken var at faren hadde fått seg jobb i det private flyselskapet Aer Lingus, som ham han mente var et bedre alternativ for familien enn jobben i Forsvaret som betydde mye flytting.

I Dublin begynte Adam først på en kostskole. Her fikk han interesse for fugletitting og musikk, men lærte lite ellers. Da han sluttet på skolen fortalte han rektoren at han skulle bli komiker når han ble stor. Han fortsatte deretter skolegangen ved St. Columba's i Rathfarnham, men her mistrives han etter hvert som han ble eldre, da skolen hadde vanskelig for å akseptere hans avslappede stil inspirert av hippie-bevegelsen. Bl.a. ble han og to jenter tatt da de satt oppe på et fjell og røykte.

Han byttet derfor til Mount Temple Comprehensive. Mount temple var den første felleskirkelige skolen i Irland. Dvs. en skole som vektla både den katolske og protestantiske tro. Men Adam som generelt mislikte skolegang ble en enda større rebell på Mount temple. Han utmerket seg med afghan pels (som han hadde kjøpt under en måneds ferietur til Pakistan), glassperler og tykke briller. Han fant glede i musikk og ble etter hvert fast bestemt på at han skulle finne seg et band å spille i, slik at han kunne droppe skolen. Men i Max Quad band som var det eneste bandet han var innom før han ble med i Feedback, ble han sparket fordi han ikke kunne spille.

Han hadde kjøpt sin første bassgitar for 150 kroner, litt senere fikk han en bassgitar til 600 kroner av sin mor som var bedre å spille på.

Adam var først uinteressert i å bli med i Feedback, da han trodde Mullens oppslag dreide seg om noe som skulle foregå på en teit skoletilstelning. Men da han senere ble spurt direkte om han ville bli med i bandet, sa han ja. Årsaken til at han ble spurt, var at han hadde den tøffeste bassgitaren i området. Men det var fortsatt et problem, han kunne ikke spille på instrumentet. Og det kom for en dag da bandet skulle øve sammen. Bono: "There's something wrong, and we couldn't figure out what it was. Until suddenly we thought – it's Adam! Adam can't play." Heldigvis ble ting raskt bedre, og Adam ble etter hvert en god bassist.

Bono, eller Paul Hewson som han egentlig heter ble født på The Rotunda Hospital i Dublin, 4 dager etter at et amerikansk U-2 fly ble skutt ned over russisk territorium. I sine første måneder var Bono en skikkelig skrikerunge. Så ille var det at faren hans foretrakk å sitte i bilen da han kom hjem, for å kunne lese dagens avis i fred.

Foreldrene het Robert (Bobby) og Iris. I tillegg hadde han broren Norman som var 7 år eldre enn ham. Bono (Paul) vokste opp i Cearwood street i Ballymun, som ligger nord i Dublin. Her bodde de i en leilighet med 3 rom. Faren som var katolikk jobbet i postvesenet. Moren Iris var protestant, og på den tiden de to ble gift ble det ansett som uhørt at en katolikk og en protestant giftet seg. Bono: "Their love was illicit (ulovlig) at the time. But it didn't mean anything to them. They just faced the flak and got married."

Både Bono og Norman ble oppdratt som protestanter, slik at Bono allerede i ung alder kjente på kroppen hva religionskrigen på den irske øya handlet om. Han følte seg aldri velkommen verken i den katolske eller den protestantiske kirken i Dublin.

Som liten gutt var Bono et sjarmtroll som krevde mye oppmerksomhet. Han ønsket at alle rundt ham skulle ha oppmerksomheten rettet mot ham. Da han kom i skolealder begynte han på Dublins Glasnevin National Primary School. På sin første skoledag viste Bono 'handlekraft' da han slo hodet til en annen gutt inn i rekkverket på trapp, fordi vedkommende i forveien hadde bitt Bonos kamerat James Mann i øret. En annen gang utmerket han seg ved å kaste hundebæsj på den kvinnelige spansklæreren som han mislikte sterkt.

Senere gikk han over til Mount Temple High school, fordi skolen hadde større aksept for ulike religioner. På denne tiden hadde Bono en stor interesse for sjakk, og drømmen var å bli en stor sjakkspiller en dag. Bono: "I never knew what I wanted to be. One day I'd wake up and want to be a chess player -- the best. I'd read a book on it, and at twelve I studied the grandmasters, and I was fascinated."

Han likte også å male, men var mindre interessert i fotball, slik de andre guttene var.

Den 10. september 1974 døde moren Iris, noe som utløste stor sorg og savn hos den 14 år gamle Bono som var så glad i moren sin. Da han fikk beskjeden om morens bortgang, gikk han opp på rommet sitt og klimpret på gitaren, som for å bearbeide sorgen. Iris hadde noen dager tidligere kollapset i sin fars begravelse, og ble da tatt til sykehus. Der ble det avdekket en hjerneblødning som viste seg å bli dødelig.

Som en reaksjon på sitt savn ble Bono en utagerende gutt, som stadig vekk havnet i slåsskamper. Broren Norman hadde flyttet ut av hjemmet på den tiden moren døde, så Bono og faren måtte klare seg på egen hånd. Men de to hadde ikke kjemien, noe som ytterligere forverret situasjonen for Bono. En dag gikk det så ille at Bono slang kjøkkenkniven etter faren, slik at den ble stående fast i kjøkkendøra.

Ved siden av skolen ble Bono med i en gruppering kalt Lypton Village, eller bare The Village, som bestod av andre rebeller, bl.a. Gavin Friday (som Bono i 1993 kom til å lage musikk sammen med til filmen "In The Name Of The Father") og Derek Rowan (bror til gutten på coveret av "Boy" og "War" albumene, og senere sanger i The Virgin Prunes). Dette miljøet hadde en vane for å gi hverandre kallenavn, og Bono ble ikke noe unntak. Først ble han kalt "Steinvic von Huyseman", deretter "Huyseman", så ble det "Houseman" og "Bon Murray", før han endte opp som "Bono Vox of O'Connell Street". Foranledningen var at de pleide å gå forbi butikken Bonavox i nevnte gate som solgte høreapparat, og Gavin Friday mente Bon Vox passet bra siden han sang så høyt at det virket som om at han sang for de døve. Bono likte navnet da han leste at det på latin betydde noe sånt som "god stemme". Og siden har det hengt ved ham, også i familiesammenheng. Men Vox-navnet mislikte han etter hvert, slik at han idag kun kaller seg Bono.

Bonavox i Dublin som er blitt en turistattraksjon etter at Bono fikk kunstnernavnet sitt herfra.

Et vendepunkt for ham ble det da han som 15-åring ble med i en kristen forening ved skolen. Han fikk da øynene opp for andre verdier enn de han fant i gata. På den tiden fattet han også interesse for det andre kjønn, og interessen var gjensidig. Men det var en jente han allerede på et tidligere tidspunkt hadde blitt oppmerksom på, men som hadde vist ham det kalde kinn. Hun het Alison Stewart, eller Ali som kun ble kalt. Hun var en selvstendig og meget bestemt dame, som fikk Bono til å glemme alle de andre jentene. I november 1975 ble han kjæreste med henne. De to har til tross for de store omveltningene i livene deres klart å holde sammen. Og har med årene fått 4 barn i Jordan, Memphis Eve, Elijah Bob Patricius Guggi Q og John Abraham.

Paul Hewson og Alison Stewart ble tidlig kjærester og har holdt sammen siden.

Pga. Bonos dårlige forhold til faren tilbrakte han det meste av tiden hjemme hos Alison. Her fikk han mat, i tillegg til at Alison vasket og strøk klærne hans. Han ble nesten som en sønn i huset.

I 1976 ble Bono oppmerksom på oppslaget Mullen hadde satt opp. Selv om han på den tiden ikke hadde noen stemme å skryte av, og ikke kunne mer enn 3 grep på gitaren møtte han opp hjemme hos Larry Mullen. For selvtilliten var det ingenting i veien med, for i egne øyne var han en dyktig gitarist. Han følte også at han hadde det som skulle til for å bli popstjerne. På skolen markerte han seg som den første pønkeren, med den rette frisyren, lilla bukser, boots, og kjetting som hang fra nesen til øret.

Etter å ha fullført skolen tok Bono seg ulike strøjobber, blant annet på en bensinstasjon. Her var det til tider rolig, slik at Bono kunne bruke tiden til å skrive låter. Men under en bensinkrise i Irland stod det biler i en endeløs kø utenfor stasjonen, og det ble så hektisk der at Bono valgte å slutte..

I tillegg til Bono, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. var brødrene David Howell (The Edge) og Dick Evans de to andre som ble med i Feedback, etter møtet hjemme hos Larry.

De to hadde også en søster som het Gill. Foreldrene som het Garvin og Gwenda Evans var av walisisk herkomst. David Howell (The Edge) ble født i Øst-London i 1961. Da han var et år gammel satte familien kurs for Irland og St. Mary Park Road, Malahide, Dublin. Årsaken til at de flyttet til Irland, var at faren fikk seg jobb som ingeniør her. I Dublin ble faren raskt en leder i den Presbyterianske kirken i byen. Han dannet også koret Dublin Welsh Male Voice choir.

The Edge til høyre på bildet, sammen med broren Dick, moren Gwenda, og søsteren Gill.

I Dublin begynte David etter hvert på St. Andrew's National school. På skolen ble han kjent som en stille og innadvendt gutt som var flink i alle fag. Da David ble 11 år begynte han å ta pianotimer, men etter to år mistet han interessen for det. David: "I studiet it for two years, then packed it in at the ripe old age of 13." For på den tiden ble han mer interessert i å spille på gitar - en interesse han delte med broren Dick. Moren hadde skaffet David en gitar som hun kun hadde betalt 12 kroner for.

Etter å ha gjort seg ferdig på St. Andrews, begynte David på Mount Temple Comprehensive School, der han traff de andre i bandet. Gitarspillet hans var allerede på den tiden anerkjent. Hah hadde også utmerket seg ved å lage en gitar på egen hånd, sammen med broren.

Som medlem av Feedback fikk han etter hvert god kontakt med Bono. Og Bono introduserte The Edge for vennene sine i Lypton Village. Og for å være med i gjengen måtte 'selvfølgelig' David Howell ha et kallenavn. Det var Bono som kom opp med navnet The Edge pga. hans ansiktstrekk med skarp nese og hake. Navnet refererte seg også til hans skarpe hjerne og måten han spilte gitar på. Dessuten var han glad i å balansere på på kanten av høye hus og broer, totalt blottet for høydeskrekk. Ikke ulikt hovedpersonen i filmen "Million Dollar hotel" fra 2000, som Bono skrev manuset til.

Gitarspillet hans var inspirert av artister som Rory Gallagher, Tom Verlaine, The Sex Pistols og Moody Blues. Men siden han var så dårlig til å gjenskape gitarspillet i låtene til disse artistene ble han inspirert til heller å skrive egne låter.

The Edge og broren Dick var de første som meldte seg for Larry med ønske om å bli med i det nye bandet. The Edge kom raskt i et dilemma i forhold til framtidig skolegang. Han hadde gode karakterer, og hadde også et ønske om å utdanne seg til lege. Da han tilslutt måtte velge ble det musikken som vant. Til foreldrene fortalte han at han kun skulle ta et friår fra skolen før han fortsatte, men det ble det som kjent ingenting av.

På den tiden The Edge ble med i Feedback traff han også Aislinn O’Sullivan, en jente han kom til å bli gift med i 1983 og få 3 barn med. De to traff hverandre på en Buzzcocks-konsert. I årene etter har Aislann vært en viktig støttespiller for The Edge, som han setter stor pris på. The Edge: "She is the stabilising force in my life. The great thing about her is she's really not particulary impressed with rock'n roll."

Feedback profilerte seg raskt som et Beatles/Stones coverband. The Edge har i ettertid omtalt versjonene de gjorde som forferdelig. The Edge: "We were the worst cover-version band in the world".

I mars 1977 endret de navn til The Hype. De øvde i helgene og etter skoletid. Gjennom øvingen utviklet de også et veldig godt vennskap og en god kjemi i den kreative prosessen, noe de har holdt fast ved helt fram til i dag. Samme år oppdaget Bono pønkbandet The Clash, noe som ble en viktig inspirasjonskilde både for ham og bandet. Bono: "At 17 when I first heard The Clash they sounded like revolution to me".

Dick Evans som var eldre enn de andre, og som gikk på videregående, fant ikke helt tonen med Bono og co. Så det ble bestemt at han skulle 'fases' ut. Man mente også at 4 bandmedlemmer var bedre enn 5. Den siste opptredenen bandet gjorde sammen med Dick, var på St. Patricks day i Presbyterian Church Hall i Howth, mars 1978. Han markerte sin avgang ved å forlate scenen før konserten var ferdig. Resten av konserten spilte de selvkomponerte låter. Låter som Bono hadde skrevet, inspirert av bl.a. Bruce Springsteen.

Tidlig bilde av Bono, Adam Clayton (bak), Larry Mullen Jr. og The Edge (foran).

17. mars 1978 markerte starten på det som skulle bli U2, et av tidenes største rockeband. Med Bono (vokal), The Edge (gitar), Adam Clayton (bass) og Larry Mullen Jr. (trommer) som medlemmer av bandet.

Opphavet til selve navnet U2 er det delte meninger om. Det som er helt klart er at det først og fremst var inspirert av det amerikanske rekognoseringsflyet Lockheed U-2. En Steve Averill mener at Clayton og og han hadde laget en liste med 10 navn som kunne være aktuelle som nytt bandnavn, og at U2 var det de endte opp med. Bono har i et intervju mange år senere hevdet at han aldri likte navnet, og at det uansett aldri var meningen av navnet skulle tolkes som "you too" (deg også).

Dick Evans ble i stedet med i Dublin-bandet The Virgin Prunes. De spilte goth rock med en viss suksess, inntil Evans fikk nok av musikkbransjen og forlot bandet i 1984. Han valgte da å ta en akademisk utdannelse i stedet.

Dick Evans (midt på bildet) dannet The Virgin Prunes etter at han sluttet i Hype (U2).

Etter å ha øvd sammen en stund fikk U2 sitt lokale gjennombrudd etter en talentkonkurranse i Limerick i 1978. Premien var på 500 pund. I juryen satt Jackie Hayden som jobbet hos CBS records. Han tilbød dem deretter tid i Keystone studio, slik at de kunne få laget seg en demo. Bandet traff også The Stranglers' manager Paul McGuinness gjennom Hot press journalist Bill Graham, og fikk overtalt ham til å være manager også for dem.

Fram til da hadde Adam Clayton fungert som manager for bandet, der han tok seg av det praktiske. Clayton og McGuinness kom med årene til å utvikle et nært vennskap, blant annet basert på det faktum at ingen av dem er spesielt kristne. Når det har stormet som verst rundt Clayton til tider, har det vært McGuinness som har tatt ham i forsvar. McGuinness ble i alle år regnet som det 5. medlemmet av U2, og han stod i jobben helt fram til 2013.

Et ungt band som nettopp har tegnet kontrakt med Paul McGuiness (midt på bildet) i 1978.

De sluttet deretter på skolen for å kunne konsentrere seg om spillejobber og øvinger. I starten opptrådte i Dublin-området for å bli lagt merke til. I september 1979 ga de ut sin første EP kalt "Three" som var produsert av bandet selv sammen med en Chas de Walley.

Plata bestod av de tre låtene "Out of Control", "Stories for Boys", og "Boy/Girl". CBS som ga den ut, trykte den kun opp i 1000 eksemplarer. Men det var nok til at den nådde 19. plass på den irske singellisten. I dag er plata et svært populært samleobjekt. Den er blitt gitt ut pånytt 5 ganger i årene etter men er likefullt svært vanskelig å oppdrive. Låtene fra denne singelen ble presentert live for første gang i august 1979, og var endel av tracklista på konsertene deres til et stykke ut på 80-tallet. Deler av "Stories of boys" ble mikset sammen med 2004 hiten "Vertigo" på Vertigo-turneen de gjorde i 2005.

I juni 1979 opptrådte U2 på en julekonsert! (som muligens skulle sendes et halvt år senere). I den forbindelse skulle The Edge stille opp til radiointervju. Han ankom studioet iført nissedrakt, spisende på en is.

I desember 1979 dro de til London i et forsøk på å slå gjennom der også. Men de ble møtt med liten interesse fra publikum og kritikere. Men etter nok en singelhit i Irland med "Another Day", fikk de sin første internasjonale kontrakt med Island records i mars 1980.

16. mai var de ute med sin første singel på Island, kalt l "11 O'clock Tick Tock". Låta var produsert av legendariske Martin Hannett, som fram til da var mest kjent for å ha produsert Joy Division, Magazine og The Buzzcocks.

"11 O'clock Tick Tock" var i mange år en av U2s mest kjente låter, og en de opptrådte live med svært ofte. Den er fortsatt på topp 20 over låtene U2 har framført oftest live.

I oktober 1980 kom debutalbumet "Boy" ut. I stedet for Hannett var albumet produsert av Steve Lillywhite - en mann som allerede da hadde gjort seg bemerket gjennom produksjoner med XTC, Ultravox, Peter Gabriel og Siouxsie & The Banshees og Status Quo. Det var egentlig meningen at Hannett skulle produsere "Boy", men pga. misnøye hos U2 med Hannetts stil og fordi Joy Divisions Ian Curtis' død den 18. mai 1980, valgte Hannett å trekke seg tilbake i sorg. Lillywhite ble derfor bedt om å sette seg på flyet til Dublin for å fortsette arbeidet med U2s debutalbum.

Steve Lillywhite var en av de mest markante britiske produsentene på 80-tallet.

"Boy" var inspirert av pønken som hadde hatt sin storhetstid i årene i forveien. I så måte var U2 ganske så lik mange andre new wave band som slo gjennom rundt 1980. Men med et mer atmosfærisk lydbilde, blandet med Bonos tekster om tro, spirituelle opplevelser og om døden, skilte den seg likevel ut. Den handlet også om Bonos oppvekst, med identitetskrise, ukontrollerbart sinne og om sex. "I will follow" og "Out of control" handlet om savnet etter moren, noe også senere låter som "MoFo" og "Lemon" gjør.

Plata hadde en friskhet som fenget både kritikere og platekjøpere. Også gitarspillet til The Edge ble lagt merke til. Plata inneholdt låter de hadde spilt live i tiden før utgivelsen. Og "Out of control" hadde vært med på "Three" EPen.

Den alvorstunge gutten på forsiden av albumcoveret, kom til å bli et kjennemerke på bandet i første halvdel av 80-tallet. Han dukket også opp på coveret av 3. albumet "War", og en samleplate mange år senere, og ble brukt som bakgrunnsbilde på konsertene de holdt. Gutten heter Peter Rowan, og var broren til Guggi, en barndomskamerat av Bono (fra The Village). Bono så gutten da han var hjemme hos Guggi, og tenkte at han med uskyldige blikk og søte utseende ville være et fint blikkfang på platene deres. I første omgang på EPen "Three" fra 1979.

Energiske "I Will Follow" og "A Day Without Me" ble gitt ut som singler fra "Boy".

"Boy" har opp gjennom årene blitt presentert med to ulike cover. Et europeisk og et

nord-amerikansk. Til høyre et bilde av Peter Rowan slik han ser ut i voksen alder.

U2 dro så ut på en turne til Mellom-Europa og U.S.A., noe som gjorde at de raskt opparbeidet seg en fanbase også utenfor de britiske øyer. "Boy" klarte aldri å nå den britiske albumlisten da den ble gitt ut. Men i U.S.A. nådde den en fin 63. plass i 1981. I Irland ble det 13. plass, i Canada en sterk 4. plass, og i Australia 35. plass. Senere nådde den 52. plass i Storbritannia.

Under turneen i U.S.A. ble Bono frastjålet tekstene han hadde skrevet for det kommende "October" albumet.

Utover 80-tallet kom U2 til å fremstå som en motvekt i forhold til all den synthbaserte popmusikken som ellers dominerte listene.

Oktober året etter var de tilbake med et nytt album, kalt nettopp "October". En plate spilt inn på kun 6 uker i Windmill Lane Studios i Dublin. Igjen med Steve lillywhite som produsent. På den tiden rakk de også å skrive låtene til plata. På forhånd hadde de kun refrenget til "Gloria" sånn noenlunde klart.

"October" fulgte opp lydbildet fra debutplata med sitt energiske gitarspill. Men samtidig var den også mer lavmælt og ambisiøs. Bono ønsket her å markere sine synspunkt innen politikk og religion. Ikke minst i låta "Gloria", hvor Bono bruker salmevers i refrenget, som for å vise hvor gode kristne gutter de var. Noe endel syntes ble for skinnhellig.

Den flotte musikkvideoen til "Gloria" ble vist i populære Zikk Zakk på NRK TV, 2. mars 1982. Uten at det førte låta eller albumet "October" inn på VG-lista. I hjemlandet Irland ble det 10. plass for "Gloria".

Både Bono, The Edge og Larry Mullen Jr. hadde fra barnsben av et klart forhold til sin tro. Derimot var Adam Clayton en ikke-troende. Og i motsetning til de tre andre hadde han som nevnt heller ikke røttene sine i Irland. Han ble i årene etter kjent som "den slemme gutten" i bandet. Og en fyr som levde ut rock'n roll livet med alkohol og narkotika.

På tiden da "October" ble gitt ut gjennomgikk bandet en personlig krise. Med unntak av Clayton var alle de andre medlemmer av den katolske sekten Shalom. Og de var lenge svært tvilende til om livet som kristen var kompatibelt med deltakelsen i et rockeband. Man begynte å stille seg spørsmål om verdien av musikken. Bono: "We thought U2 might break up. I just lost interest. I thought rock'n roll was a bit of a waste of time." Det var manageren deres som fikk dem til å tenke gjennom saken litt mer, og ihvertfall gjennomføre turneen de hadde planlagt, før de tok en avgjørelse.

For Adam som ikke hadde det samme forholdet til Bibelen som de tre andre, ble dette en vanskelig periode. De tre satt og diskuterte ting som stod i Bibelen, mens Adam mer eller mindre ble ignorert. Adam Clayton: "I think it sent me a bit batty (gal) for probably a year or so." På den tiden var Adam mer fascinert av new-romantic bevegelsen som foregikk i London, og ønsket å bli endel av den. Men det var utenkelig for de tre andre. Adam: "I would have liked to have been part of the fashion scene that was going on in London then. Being the weakest member of the band emotionally, I wanted to do that, but I couldn't."

Larry, The Edge og Bono skjønte etter hvert at man gjennom musikken kunne hjelpe folk, og bringe ut et budskap på en måte man ellers ikke ville hatt mulighet til. Så de valgte å fortsette.

Deltakelsen i Shalom hadde startet med at noen av Bonos gamle venner i Lypton village hadde blitt med i foreningen, og like etter ble de tre U2 guttene med, der de deltok på møter to ganger i uken. Bono og The Edge ble til og med døpt ute i sjøen. Ingen av de tre er idag medlemmer av Shalom.

"October" fikk ikke den samme overstrømmende mottakelsen som "Boy" hadde gjort. Og i U.S.A. solgte den atskillig dårligere enn "Boy". Derimot ble de omsider oppdaget i Storbritannia. Først med singelen "Fire" som ble deres første plassering på britisk topp 40. Deretter med albumet som nådde en sterk 11. plass i oktober 1981. Selv om "Gloria" aldri nådde listene, ble videoen til låta spilt mye på MTV, Sky Channel m.m. Noe som gjorde at folk fikk et forhold til bandet. Også "I will follow" fra førsteplata ble hentet fram da bandet ble mer kjent, og spilt mye på musikkanalene på TV.

I mars 1982 ga U2 ut singelen "A Celebration". Låta var en vital rocker og en av de bedre låtene U2 spilte inn på første halvdel av 80-tallet, uten at singelen nådde så høyt noen steder. B-siden av singelen bestod av vakre "Trash, Trampoline and the Party Girl", eller "Party Girl" som den gjerne omtales som. Også det en populær låt på denne tiden, uten at verken den eller "A Celebration" ble å finne på noe U2 album. På enkelte singelutgaver bestod B-siden av "Fire".

Selv om de nå nærmet seg et større gjennombrudd, var inntektene fortsatt små. De bodde fortsatt hjemme hos foreldrene, og hadde ikke råd til egne biler.

I 1982 var økonomien blitt bedre, og de fikk råd til egne husvære. Blant annet benyttet Bono og Ali (Alison) anledningen til å gifte seg med hverandre den 21. august 1982 i The old Catholic Guinness Church, i Raheny. Noe som naturlig nok fikk en god del oppmerksomhet i pressen. Adam Clayton ble valgt som forlover til Bono, enda han og Adam i forveien hadde hatt en krangel som holdt på å gjøre slutt på bandet. Noen mente Bono med dette ønsket å sette strek på uenigheten mellom de to. Bryllupsreisen gikk til Jamaica, der Bono benyttet anledningen til å skrive tekster til det kommende albumet.

1. desember 1982 dro U2 ut på en mindre turne i Glasgow, Skottland. Og allerede 24. desember avsluttet de turneen i hjembyen Dublin, underveis hadde de også rukket å opptre i Norge (Oslo) for første gang, den 16. desember. De spilte kun tre låter fra det kommende albumet. Turneen har gjerne blitt omtalt som "pre-tour". Den offisielle "War Tour" startet først februar året etter.

Det store gjennombruddet for bandet kom i 1983, med utgivelsen av albumet "War". Plata debuterte på førsteplass på den britiske albumlisten. I U.S.A. ble det en sterk 12. plass. Og i Norge ble dette deres første plassering på VG-lista med en 15. plass.

Albumet ble en stor favoritt ikke bare hos platekjøperne. Kritikerne trykket også albumet til sitt bryst, og kalte den et mesterverk. I en tid med mye synthbasert musikk på listene var det ikke vanskelig å legge merke til U2. Med sine gitarer og protestsanger var de ifølge media ute på et korstog. I ettertid har albumet kommet høyt på kåringer over tidenes beste album. Rolling Stone magazine hadde den på 221. plass over tidenes beste album i 2003.

Albumtittelen "War", og den alvorlige gutten på forsiden av coveret fortalte mye om hva denne plata dreide seg om. Den startet med militært trommespill på anthem låta "Sunday bloody sunday", som handlet om den forferdelige søndagen i 1972 der 13 sivilister ble drept i en demonstrasjon i Londonderry, Nord-Irland.

Bono (til bladet Det Nye, i 1983): "Indirekte handler "Sunday bloody sunday" om konfliktene i Nord-Irland. Det var først da vi reiste hjemmefra at vi begynte å tenke på hjemstedet.. Men vi bryr oss ikke om hvilken side som har rett, i denne låten. Kanskje heller ikke om Irland, men mer dette at folk kan gjøre slikt mot hverandre - Hva er det som skjer? Det ligger dypt."

U2 ble tidlig kjent som et band som stod på barrikadene mot vold og urettferdighet i verden.

Den frustrasjonen og aggresjonen det britiske nærværet på den irske øya har medført, var hovedtemaet på denne plata. Selv om den også hentet temaer fra kristendommen, slik som i "40", hvor teksten er en gjengivelse av bibelverset Psalm 40. "Sunday bloody sunday" har helt fram til disse dager vært en av de mest populære låtene når bandet har opptrådt. Den ble også gitt ut som bandets 3. singel, men da kun i Tyskland og Nederland. På baksiden av singelen gjorde Adam Clayton en sjelden vokalprestasjon på "Endless deep". Også The Edge fikk prøve seg bak mikrofonen på denne plata, på "Seconds" som omhandlet faren for en atomkrig: "It takes a second to say goodbye. Push the button and pull the plug, say goodbye".

Den vakre "New Years Day" var første singel fra albumet i januar 1983. Og den ble deres første topp 10 plassering i Storbritannia. Også den rytmiske "Two hearts beat as one" ble gitt ut som singel fra plata med 18. plass i Storbritannia. I hjemlandet Irland nådde begge singlene 2. plass. Andre fine låter på plata var "Like a song", "Drowning man" og "Surrender".

"War" var i likhet med de to første platene produsert av Steve Lillywhite. Med unntak av "The Refugee" som var produsert av irske Bill Whelan - en mann som senere opplevde enorm suksess med sin "Riverdance". Et annen uventet gjesteopptreden ble gjort fra Kid Creoles backingband The Coconuts. Jentene koret på låtene "Red light" og "Surrender", noe som bidro til å skape en myk stemning i et ellers smådystert landskap. Bakgrunnen for at de ble med på innspillingen av plata var at man trengte noen kvinnelige sangere. Lillywhite kontaktet derfor Kid Creole ettersom begge bandene var på Island records. I utgangspunktet hadde Lillywhite vært negativ til å produsere "War", da han hadde en policy om å ikke produsere mer enn to album med et band. Men ettersom de ikke fant noen andre ledig som var kvalifisert for jobben overtalte de ham til å gjøre et 3. album med U2.

Og i likhet med de to andre albumene ble også "War" spilt inn i The Windmill Lane Studios i Dublin. Et studio som er blitt et valfartssted for U2 fans fra hele verden, til tross for at det ligger i et av Dublins slumområder.

Plata var mye røffere i lydbildet enn den mer ettertenksomme "October", en røffhet som stod i stil med budskapet i låtene. Det skulle gå 21 år ("How to dismantle an atomic bomb") før de laget et nytt album med samme råhet i seg.

I 1983 var de ute på "War Tour", med 29 konserter i Europa, og 48 i U.S.A. De gjorde også 5 festivaler i løpet av turneen. Bl.a. Kalvøyafestivalen den 21. august 1983.

Som oppvarmingsband på denne turneen hadde de valgte det walisiske bandet The Alarm. De fikk like etter sitt gjennombrudd i Storbritannia sammen med skotske Big Country. Og sammen med Simple Minds og U2 ble disse bandene plassert under kategorien kelt-rock, pga. sin keltiske bakgrunn og fellestrekk i lydbildet. Alle disse bandene kom etter kort tid til å bevege seg bort fra det soundet de hadde rundt 1983.

I forkant av turneen ansatte U2 en egen turnemanager, for å avlaste Paul McGuinness og bandet. Jobben ble gitt til irske Dennis Sheehan, som hadde lang erfaring fra musikkbransjen, der han tidligere hadde jobbet med band som Patti Smith, Lou Reed, Les Zeppelin og Iggy Pop. Sheehan kom til å følge U2 som turnemanager fram til sin død i 2015.

I et intervju med U2 Magazine i 1984 uttrykte Sheehan sin begeistring for medlemmene av U2, og hvor dedikerte de var. Dennis Sheehan: "There is something extremely special about U2... Whether it be in their social lives, which they are very particular about, or in their business life... they go for the best, and in turn the people that work for them give of their best."

21. november 1983 ble live-albumet "Under A Blood Red Sky" gitt ut, som en fin stemningsrapport fra turneen de nettopp hadde gjort unna. Mini-albumet bestod av 8 låter, der side 1 bestod av "Gloria", "11 O'Clock Tick Tock", "I Will Follow" og "Party Girl", mens side 2 bestod av låter fra "War".

Opptakene var gjort i Tyskland og U.S.A. med Jimmy Iovine som produsent. "Under A Blood Red Sky" mottok mye fin kritikk og den viste hvilket dyktig liveband U2 var blitt. Plata solgte også bra, med 2. plass i Storbritannia og Australia.

Tirsdag 12. juli 1983 var det The Edge sin tur til å gå opp kirkegulvet, sammen med barndomskjæresten Aislinn O'Sullivan. Begivenheten skjedde i vakre Enniskerry, sør i Dublin. Som forlover hadde han valgt Bono. Også produsent Steve Lillywhite var tilstede i bryllupet, noe også bandet The Virgin Prunes var. Bryllupsreisen gikk til Sri Lanka. I 1985 fikk paret sitt første barn i Hollie, senere fikk de også barna, Arun, og Blue Angel.

I 1984 roet U2 det litt ned med det stemningsfulle, ettertenksomme albumet "The Unforgettable Fire". Borte var rocke-produsent Steve Lillywhite. I stedet hadde de hentet inn Daniel Lanois og Brian Eno (David Bowie, Roxy Music, Ultravox, solo) som bidro med et mer syntetisk lydbilde, med utstrakt bruk av keyboards, noe man hører best i tittellåta "The Unforgettable Fire". Plata betydde en ny retning musikalsk, mot et mer ambient lydbilde. Dette var en retning bandet hadde ønsket å ta da de fryktet for å ende opp som et klisjefylt arena-rockeband. Kunstrock var et ord bandet brukte om musikken de nå ønsket å lage. Bono og co. ønsket også en forandring på produsentsiden for å komme i kontakt med andre dyktige folk som kunne gi dem nye impulser, noe Lanois og Eno gjorde.

Eno og Lanois hentet inn stjerner som Peter Gabriel og Chrissie Hynde (The Prenteders) til å kore på hver sin låt.

Det ble laget et svært vakkert cover til "The Unforgettable Fire", som for å uttrykke stemingen på plata.

De to ga plata et fyldigere, mer elektronisk preg, med orkestrale arrangement. Mange mener at bandets fascinasjon for Amerika begynte på denne plata, med låter som "MLK" (Martin Luther King), "Elvis Presley and America", og "4th of July" (USAs nasjonaldag). Under deres "War Tour" ble de kjent med dette kontrastfylte og storslåtte landet.

Selve albumtittelen "The Unforgettable fire" var hentet fra noen maleri de hadde sett på Fredsmuseet i Chicago, der overlevende etter Hiroshima- og Nagasaki-bombene hadde uttrykt sine opplevelser gjennom maleriene. Samme museum hadde en utstilling som var dedikert til Martin Luther King.

Plata ble spilt inn i Slane Castle i Meath county. Og på coveret av albumet er det bilde av et gammelt slott, men det er ikke Slane castle. Derimot er det Moydrum castle i Westmeath, Irland som ble bygd på 1700-tallet.

"Bad" ble til i studio etter litt jamming sammen med Eno. Låta var bandets kommentar til utviklingen i Dublin på den tiden, der alt for mange unge tok i bruk dette dødelige narkotiske stoffet heroin. Selv om "Bad" aldri ble gitt ut på singel har den vært en favoritt hos mange fans, ikke minst når de har opptrådt live.

Igjen klarte U2 å skape en storselger. "The Unforgettable fire" gikk til topps i Storbritannia, New Zealand og Australia, mens den nådde 6. plass i Norge og 12. plass i U.S.A. Mange har plata som en favoritt i U2s store diskografi.

Albumet ble lagt ut for salg 1. oktober 1984. Allerede 3. september ble "Pride (in the name of Love)" gitt ut som singel fra plata, og det ble bandets første store hit, med 3. plass i Storbritannia, 1. plass på New Zealand, 2. plass i Irland, 4. plass i Australia, 7. plass i Norge og 33. plass i U.S.A. Andre fine låter på plata var "A sort of Homecoming", "The Unforgettable fire", "Bad" og "MLK". Også tittellåta ble gitt ut som singel fra albumet (1. plass i Irland, 6. plass i Storbritannia).

25. november 1984 stilte Bono og Adam Clayton opp i Sarm West studios i London sammen med andre popstjerner for å spille inn veldedighetslåta "Do they know it's Christmas?". Bono fikk æren av å synge solo på strofene "Well, tonight, thank God it's them, instead of you". Singelen ble en gigantisk storselger, som den mest solgte i Storbritannia på 80-tallet. Det ble også starten på et langt og godt samarbeid mellom Bono og initiativtakeren til prosjektet, Bob Geldof.

Ved ankomst til innspillingen ble Adam Clayton og Bono overfalt av pressen. Adam benyttet da anledningen til å minne om behovet for hjelp til de sultende, og viktigheten av at media holdt fokus på sultkatastrofen. Adam Clayton: "The fact that hunger is a permanent thing, you give a bowl of rice in the morning, you need another later on in the day and the next day... So I think the important thing about the whole project is that it will help to keep public interest turned on this problem, and that can only be a good thing. Front page news changes daily and it'd be criminal if people forget about what's going on over there."

29. august 1984 dro bandet ut på en "The Unforgettable fire tour", med start i Christchurch, New Zealand. I Sydney, Australia solgte de hele 60.000 billetter. Deretter dro de tilbake til Europa der de gjorde 21 konserter, før de dro over til U.S.A. og gjorde 50 konserter. Også Norge ble besøkt på denne turneen, da de på del 2 av Europaturneen opptrådte i Drammenshallen 23. januar 1985. Til sammen gjorde de hele 123 konserter i løpet av turneen. Denne og andre turneer er det som har lagt mye av grunnlaget for den enorme suksessen U2 har opplevd gjennom årene, der de gang på gang er ute og besøker fansen enten de bor i New York eller Norge.

Etter turneen ble det gitt ut nok en liveplate (EP), kalt "Wide awake in America". Den bestod av to studiolåter og to livelåter. Bl.a. den svært populære "Bad", som varte i hele 8 minutter på plata. I forbindelse med utgivelsen av albumet ble U2 omtalt som "band of the eigthies" av Rolling Stone Magazine.

Høydepunktet for bandet i 1985 var opptredenen på Live Aid, Wembley den 13. juli, der U2 markerte seg som et av de mest populære bandene den kvelden. 17.20 gikk de på scenen, der de framførte "Sunday bloody sunday" og "Bad", samt utdrag av låter som "Satellite Of Love", "Walk On The Wild Side" (Lou Reed), og "Ruby Tuesday", "Sympathy for the Devil" (The Rolling Stones ).

Mange vil nok si at det definitive gjennombruddet for U2 kom med deres opptreden

på Live Aid sommeren 1985. Her gjorde Bono og co. et sterkt inntrykk på folk.

På albumet "The Unforgettable fire" hadde "Bad" vært en stemningsfull låt på 6 minutter. På Live Aid dannet låta bakteppe for Bonos sjarmoffensiv overfor publikum, i en versjon som varte i 12 minutter. Blant annet gikk han ned til publikum der han fant en jente som han danset med. Til vaktenes irritasjon. Pga. denne langvarige seansen ble det ikke tid til å framføre "Pride (in the name of love)", som det på forhånd var avtalt at de skulle spille.

Bono skapte rot i rekkene for vaktene da han gikk ned til publikum for å danse med ei jente.

Ikke lenge etter Live Aid dro Bono sammen med sin kone Ali til Etiopia for å følge opp pengene fra Live Aid-prosjektet. Ifølge Bono ble dette starten på hans sterke sosiale engasjement. Bono: "It opened my mind. On the last day at the orphanage a man handed me his baby and said please take him with you. He knew that in Ireland his son would live and in Ethiopia he would die. I turned him down. That was the rules. But in that moment I started the journey".

I januar 1986 sang Bono en vakker duett med det irske folkbandet Clannad, kalt "In a Lifetime". Dette er en låt som har blitt hentet fram på listene med jevne mellomrom i årene etter. U2 var fan av Clannad, og hadde deres "Theme from Harry the Game" som avslutningsnummer på mange av konsertene de gjorde på den tiden. Under innspillingen av videoen til låta, der Bono stilte med sin egen humber bil skrev Bono låta "The Poison Glen", inspirert av innspillingsstedet for videoen.

På samme tid dannet Bono også sitt eget plateselskap, kalt Mother. En av de første artistene Bono signerte på dette selskapet, var det irske bandet Hothouse Flowers. Utover 80 -, og 90-tallet ble også disse en stor eksportartikkel for Irland. Anført av hiten "Don't go".

I 1986 gikk U2 i studio for å spille inn sitt neste album, men underveis ble innspillingen avbrutt av at bandet takket ja til å stille opp for Amnesty International på deres A Conspiracy of hope tour i U.S.A. Der de sammen med artister som Peter Gabriel, Sting, Lou Reed og Bryan Adams opptrådte i 6 amerikanske byer. Konsertene ble en viktig inspirasjon for bandet i deres pågående plateinnspilling. Også en reise Bono gjorde til San Salvador og Nicaragua gjorde inntrykk. Her fikk han på nært hold se konsekvensene av amerikanernes innblanding i regionen, noe som inspirerte ham til å skrive den politiske "Bullet the Blue sky".

17. mai 1986 opptrådte U2 også på irenes veldedighetskonsert Self Aid. Sammen med artister som The Pogues, The Boomtown rats, Chris de Burgh, Thin Lizzy og Clannad stilte bandet opp gratis for å samle inn penger til de 250.000 arbeidsledige irene på den tiden. Konserten varte i hele 14 timer. Det ble også gitt ut en plate kalt "Live for Ireland", der pengene gikk til prosjekt for å få arbeidsledige tilbake i arbeid.

Bono på scenen under Self Aid, sammen med Mairè Brennan (Clannad), Bob Geldof, og Chris de Burgh.

Om U2s album fram til nå hadde vært store salgssuksesser, var det ingenting i forhold til hva de kom til å oppleve med "The Joshua Tree"som ble gitt ut i mars 1987.

Det lydbildet de skapte på "The Unforgettable Fire", ble videreutviklet på denne plata. Igjen med Eno/Lanois som produsenter. Også Steve Lillywhite bidro på plata. Men denne gang var låtmaterialet mye bedre. I et intervju i 1986 fortalte Bono at de ønsket å gå tilbake til et basic lydbilde på plata. Han ville ha det enkelt, og gjort på 'gammelmåten', da han mente at det fortsatt var best. Bono: "It's just got to be simple from now on. I know Trevor Horn is probably the best technical producer in the world, using every frequency there is, but all that doesn't really matter. It's either got that feeling or it hasn't. Charlie (Whisker, the hears driver) has got me into a lot of old blues records. I didn't realise but my vision as regards music has been so blinkered, there's so much out there. Some of those records are ancient and they're full of scratches and they're in mono and THEY SOUND GREAT!"

Før de gikk i studio for å spille inn plata øvde alle fire i bandet hjemme hos Larry, i hans hus i Dublin. En kassett-walkman og et soverom fungerte her som innspillingsstudio.

Temaet på den nye plata var bandets beundring for den amerikanske kulturen, med blues, country og gospel, som de nettopp hadde oppdaget. I forveien hadde de blitt kjent med Bob Dylan og Van Morrison, og de inspirerte bandet til å lete etter rockens røtter i Amerika. Det var også en hyllest til Amerikas storslåtte natur og frihetstanke.

Til Rolling Stone Magazine uttalte Bono: "America's the promised land to a lot of Irish people", som en forklaring på den litt overraskende 'hyllestplata' til Amerika. Albumet kan også sees på som en reise i etterdønningene av krigen i "War", der man prøver å finne fornuft og håp i desperasjonen.

Albumnavnet "The Joshua Tree" tok bandet fra det amerikanske treet ved samme navn, som på mange måter står som et symbol på amerikanernes standhaftighet. Treet vokser i ørkenlignende landskap i California, Utah, Arizona og Nevada. Det fins også en egen Joshua Tree nasjonalpark. Folk forbinder denne parken med Gram Parsons, countryrock-helten som etter sin død i 1973 ble brent her av kompisen Phil Kaufman. Også U2 var fascinert av Parsons og den merkelige historien rundt hans 'begravelse', noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at de valgte treet som tema for coveret og albumnavnet. Selve treet på coveret av plata ble tatt av bandets faste fotograf Anton Corbijn som hadde vært med dem siden "War" albumet. I ettertid ble treet et yndet valfartssted for bandets fans. Det døde visstnok i år 2000.

Mange år senere kom det fram at det var Steve Lillywhites kone Kirsty MacColl som bestemte rekkefølgen på låtene på "The Joshua Tree". Bono: "She actually sequenced The Joshua Tree believe it or not. When we finished making that album she was in the studio with Steve Lillywhite who produced the record with Brian Eno and Daniel Lanois and she was the one who said 'That should be track 1, that should be track 2 .....I have very special personal memories of her."

Plata oppnådde svært gode kritikker da det ble gitt ut, og ble umiddelbart betegnet som en klassiker. I årene som fulgte har den flere ganger kommet høyt opp på lister over tidenes beste album. I 2003 kom den på 26. plass over de 500 beste albumene noensinne i en kåring i Rolling Stone magazine. Samme magasin mente også at det var det 3. beste albumet som ble gitt ut på 80-tallet. Channel 4 hadde en kåring der albumet kom på 2. plass, mens det prestisjefylte musikkmagasinet NME hadde "The Joshua tree" på 11. plass i en tilsvarende kåring.

Salgmessig gikk det også svært bra, med topplassering for albumet i U.S.A, Storbritannia og 20 andre land. I Norge ble det 4. plass. Bare i U.S.A. solgte plata i hele 10 millioner eksemplarer, som det mest solgte albumet deres noensinne. I U.S.A . gikk i tillegg "With Or Without You" og "I Still Haven't Found What I'm Looking for" til topps på singellisten.

Deretter bar det ut på turne igjen, med start den 2. april 1987 i Arizona State University Activity Center i Tempe, Arizona. Det var også i Tempe at turneen ble avsluttet i desember samme år. Etter å ha gjort unna en rekke konserter i Europa i løpet av sommeren.

Under denne turneen spilte U2 fansen et lite pek, ved å opptre som country & western bandet The Dalton Brothers. Under konsertene de gjorde i Indianapolis (1. november), Los Angeles (18. november) og Hampton (12. desember), var de kledd ut som rednecks med langt hår. The Dalton Brothers var oppvarmingsband for U2, og Bono og The Edge hadde for anledningen lagt an en bred amerikansk aksent så ikke folk skulle skjønne hvem det var som egentlig stod på scenen.

Bono (Alton Dalton), Adam Clayton (Betty Dalton) og The Edge (Luke Dalton) lurte publikum i U.S.A.

Den amerikanske delen av turneen ble foreviget på film av Phil Joanou. Noe som i ettertid resulterte i filmen "Rattle & Hum" som ble satt opp på kino rundt om. Her får man innblikk i U2s verden bak scenen, deres møte med Amerika, og selvfølgelig mange live-opptredener. Underveis på turneen skrev de også mange nye låter.

I forbindelse med premieren på filmen "Rattle & Hum" i Dublin, gjorde U2 en spontan livekonsert for de 10.000 frammøtte utenfor Savoy Theatre, noe både de selv og fansen satte stor pris på. Blant låtene de spilte var "When Love Comes To Town" og "Stand By Me". I etterkant av konserten og premieren gjorde U2 et sjeldent intervju med det norske ungdomsmagasinet Det Nye, da de tilfeldigvis traff hverandre på flyet til London. Inntrykket av U2 som 4 hyggelige og høflige irer ble forsterket etter den flyturen.

Bono og U2 utenfor Savoy Theatre i Dublin, i forbindelse med premieren på filmen "Rattle & Hum".

I tillegg til filmen "Rattle & Hum" (som kan oversettes som: litt av hvert) ble det i 1988 gitt ut et dobbeltalbum ved samme navn. Og her var det virkelig fugl og fisk, med coverversjoner av både egne og andres låter. Noen live-låter og flere nye studiolåter. De mest markante var "When love comes to Town", "Angel of Harlem", "All I want is you" og "Desire", som alle ble gitt ut på singel. Salgsmessig gikk det veldig bra, med førsteplass for albumet i bl.a. U.S.A. og Storbritannia, og en lang rekke andre land. I Norge hvor de tidligere hadde hatt problemer med å hevde seg, toppet dobbeltalbumet VG-lista i 3 uker. Plata solgte hele 14 millioner eksemplarer.

I Storbritannia fikk de sin første topplassering på singellisten med "Desire". Også de tre andre singlene nådde topp 10 lista. På "When love comes to town" hadde de fått meg seg det amerikanske ikonet B.B.King i den blues-inspirerte låta. Vakre "Van Diemens land" som hørtes ut som en gammel folkesang var skrevet av The Edge. Det var også han som sang låta på plata.

"Silver And Gold" var skrevet allerede i 1985, av Bono, under et opphold i U.S.A. Innspillingen av låta ble gjort unna på første forsøk. Bono: "I did it in one take. I just went in with an acoustic guitar-which I'm useless at-and a steel cap on my boot, like the old blues men used to have to tapand keepe time, and i just did it. I'm really pleased with the way it turned out. It sounds really live."

I første omgang ble "Silver And Gold" å finne som B-side på "Where the streets have no name", og på Little Stevens' protestplate "Sun City" - da i en versjon spilt inn sammen med Ron Wood og Keith Richards fra The Rolling Stones. Den ble også framført live på "The Joshua Tree tour", og det er i en live-versjon den ble å finne på "Rattle & Hum".

U2 fråtset i amerikansk musikkultur på "The Joshua Tree" og "Rattle & Hum".

Til tross for de mange flotte låtene og det enorme salget ble "Rattle & Hum" bortimot slaktet av pressen da den ble gitt ut. Det var ikke måte på hvor mye som var galt med albumet. Om forgjengeren var inspirert av Amerika, var det nesegrus beundring av amerikansk musikk og kultur som møtte lytteren på "Rattle & Hum", noe mange kritikere og fans mislikte.

På samme tid deltok bandet på hyllest-albumet til de amerikanske folk-artistene Woody Guthrie og Leadbelly. To artister som hadde sin storhetstid på 20-tallet. Her sang U2 Guthries' "Jesus Christ". Noe som ytterligere forsterket inntrykket av at U2 ønsket å bli forbundet med de amerikanske musikkrøttene.

Etter dette tok bandet en liten pause. Albumet betydde også en avslutning på det lydbildet som startet med "The Unforgettable Fire".

6. desember 1988 døde musikklegenden Roy Orbison. To måneder etter hans død ble hans siste plate "Mystery Girl" gitt ut. En av høydepunktene på plata, og en singelhit rundtom, var balladen "She's A Mystery To Me". Låta var skrevet av Bono og The Edge.

Høsten 1989 deltok bandet på juleplata "A Very Special Christmas". Her sang de den Phil Spector skrevne låta "Christmas (Baby please come home)".

Nyttårsaften 1989 holdt U2 en konsert på Point Depot i Dublin, som ble kringkastet til hele verden. Bono uttalte da at det var på tide å: "go away and dream it all up again". Noe som ble tolket som at U2 skulle oppløses. Men dette viste seg heldigvis ikke å stemme.

Oppløst ble derimot ekteskapet mellom The Edge og Aislinn O'Sullivan, i 1990. Men pga. av strenge regler i forhold til skilsmisse i den katolske kirke ble de ikke offisielt skilt før i 1996. Heldigvis klarte de å fortsette å være venner i årene etter, og de samarbeider godt om de tre barna de har sammen. Likefullt ble dette en tøff tid for The Edge, der han slet med mørke tanker. Bono som stod ham nær var vitne til dette, og hans sorg på vegne av kameraten ble uttrykt i låter som "So Cruel", "Who's Gonna Ride Your Wild Horses" og "Love Is Blindness".

U2 ønsket nå å komme seg bort fra den Amerika-inspirerte rocken, og heller dra til Berlin for å bli inspirert av europeisk rock. En by hvor David Bowie, Iggy Pop og Brian Eno hadde laget noen av sine beste album.

Høsten 1990 møttes bandet og produsentene Eno/Lanois i Berlin, Tyskland for å produsere det neste U2 albumet. Og "Achung Baby" som kom ut i 1991 hadde klare referanser til David Bowies album "Low" og "Heroes". The Edges gitareffekter var lik de som hadde blitt brukt, ikke minst i låtene "Zoo station" og "Even better than the Real thing". Brian Eno hadde jo i sin tid produsert de to Bowie platene i samme studio som U2 nå var i.

Men mer viste albumet en helt ny side av U2. Borte var protestsangen og beundringen av amerikansk musikk og tradisjon. I stedet fikk fansen en plate som viste et band som var mer lekent enn noen gang før, uten ambisiøse budskap. Bandet hadde tydeligvis latt seg inspirere av club-musikken på denne tiden. Selv beskrev de lydbildet på plata som "four men chopping down the Joshua Tree". Noe som også markerte at de med denne plata ville si farvel til stilen fra 2. halvdel av 80-tallet.

Mens de på 80-tallet hadde vært en motvekt til den elektroniske musikken, var de på 90-tallet blitt endel av den, noe "Achtung Baby" viste med all tydelighet. "Achtung baby" var en viktig utgivelse for U2, da den i det nye tiåret viste at de fortsatt var nyskapende, og et band å regne med.

Både fansen og kritikerne likte den nye plata godt da den ble lagt ut for salg i november 1991. Sammen med "The Joshua Tree" har "Achung Baby" blitt stående som den beste plata i U2s diskografi. I 1998 kom den på 15. plass i en kåring Q magazine gjorde, TV kanalen VH1 hadde den på 65. plass i en tilsvarende kåring, mens NME hadde den på 40. plass.

Også salgsmessig gikk det bra med 1. plass i U.S.A., Australia, Canada, Nederland og Frankrike. I Storbritannia ble det 2. plass. I Norge ble det 'bare' 4. plass, men den har fortsatt å selge bra i årene etter, og var inne på VG-lista både i 1992, 1997, 2001, 2002 og 2005.

Også imagemessig fremstod U2 som et annet band enn tidligere. I videoen til "The Fly" var Bono iført store sorte bie-lignende solbriller, og svart lærdrakt, noe som ytterligere forsterket inntrykket av at Bono ikke tok seg selv like høytidelig lenger. Men det var også en praktisk side ved bruken av solbriller. I et intervju han gjorde med Rolling Stone forklarte Bono at han hadde svært sensitive øyne i forhold til blitslys. Bono: "I have very sensitive eyes to light. If somebody takes my photograph, I will see the flash for the rest of the day. My right eye swells up. I've a blockage there, so that my eyes go red a lot. So it's part vanity, it's part privacy, and part sensitivity."

"Even Better Than The Real Thing" var en av de mest markante låtene på "Achtung Baby", med sitt elektroniske soniske preg, som låta som muligens best uttrykte den nye musikalske retningen. Den ble også gitt ut som singel, og nådde topp 10 i mange land.

En låt som muligens ikke fikk den store oppmerksomheten da den kom ut, men som i ettertid er blitt stående som noen av det fineste U2 har laget, er balladen "One". Hvor The Edges gitar og Bonos sang skaper en stemning som går rett i hjerterota. "One" er senere blitt populær å bruke i bla. begravelser, fordi avdøde har hatt et så nært forhold til låta.

"One" ble til etter at The Edge hadde kommet opp med gitarriffet til låta. Deretter skrev Bono en passende melodi til gitarriffet. I forkant av dette hadde innspillingen av "Achtung baby" gått litt dårlig, da medlemmene var uenig om lydbildet på plata. Bono og The Edge ønsket et mer dance-basert sound, mens Mullen Jr. og Clayton ville ha mer rett fram rock'n roll. Men etter innspillingen av "One" ble alle tilstede veldig oppglødd over hva de hadde fått til, og resten av tiden i studio gikk greit uten større uenighet. Siste del av innspillingen ble gjort unna i Dublin. "One" har i ettertid fått klassikerstatus på linje med det beste fra The Beatles, og lever i dag sitt eget liv nesten uavhengig av bandet bak låta.

"One" ble også gitt ut som singel, og gikk til topps i Canada og Irland, og nådde topp 10 i Storbritannia og U.S.A.

Fra videoen til "One" med trabant bilen som bandet brukte som en visuell effekt på Zoo TV tour.

"Until the end of the World" fra albumet, ble brukt som tittelmelodi i Wim Wenders film "Until the end of the World".

I 1991 deltok også bandet på tributeplata til Cole Porter. En homofil låtskriver som hadde sin storhetstid på 40-50-tallet. De sang her hans "Night and Day". Overskuddet fra albumsalget gikk til AIDS-forskningen.

I 1992 dro U2 ut på en større turne, kalt Zoo TV. På turneen brukte bandet det som var av moderne utstyr innen multimedia. Bl.a. var scenen fylt med TV-skjermer. Turneen ble ellers husket for Bonos telefonoppringinger til kjente personer innen politikken. Bl.a. Bill Clinton, og vår egen Jan Henry T. Olsen. Om U2 fortsatt hadde ambisjoner om å redde verden, hadde de i det minste skjønt at de måtte gjøre det på en uhøytidelig, humoristisk måte for at det skulle fungere. Mange mener dette er den mest storslåtte turneen som noensinne har vært. Q magazine omtalte den i 2002 som "the most spectacular rock tour staged by any band".

Turneens første del ble gjennomført i U.S.A. med start i Lakeland, Florida, den 29. februar 1992. Den andre delen ble gjort i Europa, og her hadde de fått med seg danseren og koreografen Morleigh Steinberg. The Edge fikk under turneen et godt øye til den høye, mørke amerikanske damen. De to ble etter hvert et par, og i 1997 fikk de sitt første barn sammen (Sian), i 1999 fikk den nok et barn (Levi).

Sommeren 1992 stilte U2 opp på protestkonserten "Stop Sellafield" i Manchester, sammen med artister som Kraftwerk, Public Enemy og Big Ausio Dynamite II. Det var Greenpeace som stod bak konserten, og ønsket var at denne konserten og andre protestaksjoner skulle bidra til å få politikerne til å stenge atomkraftverket nord i England. Dessverre lyktes de ikke, og i 2005 hadde anlegget en større ulykke der 83 000 liter med radioaktivt materiale rant ut.

Zoo TV tour varte helt til desember 1993 da den ble avsluttet i Tokyo den 10. desember. Da hadde hele 5.4 millioner mennesker fått sjansen til å se dem opptre live. Underveis hadde turneen endret navn til Zoo TV – The Outside Broadcast (Amerika), Zooropa (Europa), og Zoomerang (Øst-Asia). Zooropa-navnet ble også brukt på deres neste album. Norge var så heldige å få besøk av Sirkus U2 da de holdt konsert på Valle Hovin 29. juli 1993. Det var denne kvelden Bono tok den berømte telefonen til fiskeriminister Jan Henry T. Olsen.

Før de tok fatt på den europeiske delen gikk de igjen i studio for å spille inn et album. "Zooropa" var i utgangspunktet kun tenkt som en EP, men endte opp som et fullverdig album. Plata ble spilt inn i Dublin mellom februar og mai 1993. Som produsenter hadde de denne gang valgt Brian Eno, The Edge og Flood. Flood var en sentral skikkelse på 80-tallet når det gjaldt elektronisk musikk, som produsent for bl.a. Depeche Mode, Erasure og Nick Cave. Flood hadde også deltatt som tekniker på "The Joshua Tree".

Den spilte videre på lydbildet fra "Achtung Baby", muligens med et enda sterkere preg av techno og dance musikk. Ikke minst i den europop-inspirerte "Lemon".

Førstesingel fra albumet var "Numb", hvor The Edge stod for hovedvokalen, Bono hører man bare i bakgrunnen. Men i stedet for sang, var det monoton tale The Edge hadde å by på, til lyden av en trommemaskin-rytme som var hentet fra Leni Riefenstahls film Olympia. Om det var sært, var det muligens enda mer sært at singelen ble gitt ut som videosingel i juni 1993, og ikke på CD-plate, noe som naurlig nok la en demper på interessen for å kjøpe låta. "Numb" nådde da heller ikke opp på listene i U.S.A. Storbritannia og Norge da den ble gitt ut. Likefullt har den vært en populær låt på konsertene i årene etter.

Som et avbrekk fra alt det hippe, ble plata avsluttet med den country-inspirerte låten "The Wanderer", der man hadde fått legenden Johnny Cash til å synge. Låta er kanskje platas flotteste spor, og muligens noe av det fineste Cash har lånt stemmen sin til.

"Zooropa" gikk til topps i både U.S.A.,Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada, Australia og de fleste land den ble gitt ut (3. plass i Norge) da plata ble lagt ut for salg 5. juli 1993. Med årene har plata solgt 7 millioner eksemplarer, noe som er svært bra, men dårligere enn de foregående platene.

Etter at albumet var gitt ut, fortsatte bandet på Zoo TV-turneen. Med den forskjellen at Bono skiftet alter ego fra The Fly til smådjevelen MacPhisto.

MacPhisto uttrykte en slemmere side av Bono, der han kunne være mer kritisk til personer og hendelser i samfunnet, og 'gjemme' seg bak sin teatralske framtoning. Karakteren ble populær blant fansen, og Bono hentet ham fram flere ganger senere i karrieren.

Deretter tok U2 pånytt en pause. Men selv om det skulle gå tre år før bandet ga ut et album igjen lå ikke medlemmene på latsiden i årene i mellom.

Allerede i desember 1993 var Bono klar med sitt første oppdrag utenom U2, da han sang duett med Frank Sinatra på Cole Porters gamle hit "I've Got You Under My Skin". Den nådde en fin 4. plass i Storbritannia, noe som skulle vise seg å bli den siste listeplasseringen Ole' Blue eyes oppnådde før han døde i 1998. En annen spesiell ting var at Bono aldri møtte Sinatra under innspillingen. Bono spilte inn sin del i Dublin, mens Sinatra spilte inn sin del av sangen i U.S.A. De møttes ikke før året etter, under en prisutdeling.

I 1995 spilte U2 inn låta "Hold me, Thrill Me, Kiss me, Kill Me" for filmen "Batman forever". Som produsent fikk de hjelp fra Nellee Hooper, som nettopp hadde bidratt på suksessutgivelser med Bjork og Madonna. Sammen skapte The Edge, Bono og Hooper en storslagen låt med fine studiotekniske detaljer og strykere. "Hold me, Thrill Me, Kiss me, Kill Me" ble også en stor hit med 1. plass i Australia, Irland, New Zealand, Norge og Skottland. I Storbritannia ble det 2. plass og i U.S.A. ble det 16. plass. I musikvideoen til låta var både The Fly og MacPhisto med, i animerte utgaver.

"Hold me, Thrill Me, Kiss me, Kill Me" fra 1995. Med MacPhisto som endel av musikkvideoen.

I 1995 deltok også de fire medlemmene av bandet på Brian Enos prosjekt The Passengers. Her laget de soundtrack-låter til filmer som ikke eksisterer, slik som "filmen" "Elvis ate America". I tillegg gjorde de en duett med operasangeren Luciano Pavarotti i hyllingslåta "Miss Sarajevo". Denne ble gitt ut på singel med stor suksess på listene. Men albumet, som ligger nært opp til å være et offisielt U2 album, floppet da det ble gitt ut, enda medlemmer fra U2 deltok på hele 6 av låtene på plata. Mye av årsaken var at det var preget av Brian Enos ønske om å lage eksperimentell musikk. Noe som i sin tur gjorde at Island records nektet å gi det ut under U2 navnet, i frykt for å 'skremme' bandets fans. Passengers ble da et navn som noen kom opp med i full fart før albumet "Original Soundtracks 1" ble gitt ut. Prosjektet ble avsluttet etter denne ene platen.

I 1995 fikk Bono og The Edge æren av å skrive tittellåta til James Bond-filmen "Golden Eye", med Tina Turner på vokal. "Golden Eye" - som låta het - hadde det pompøse og dramatiske i seg som en god James Bond-låt skal ha, og den ble en hit rundt om da den ble gitt ut som singel i november 1995.

I 1996 hadde de to mest anonyme medlemmene av U2, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. stor suksess med filmmusikken til Tom Cruise filmen "Mission: Impossible". Albumet ble gitt ut på Bonos selskap Mother. Singelen ved samme navn gjorde det bra på listene rundt om, med bl.a. en 7. plass i Storbritannia, og en 4. plass i Norge.

Våren 1996 dro U2 i studio for å spille inn et nytt studioalbum. Tanken var at den skulle bli gitt ut samme år, men det ble ikke ferdig før i mars 1997. I mellomtiden hadde materiale fra plata funnet veien til internett. Noe som gjorde at førstesingelen "Discotheque" for mange fans allerede var kjent da den kom ut. Likefullt gikk singelen til topps i Storbritannia, Norge, og Canada, for å nevne noen land.

Som navnet sa var "Discotheque" godt egnet for dansegulvet, med sitt lekne, elektroniske preg.

Albumet "Pop" gjorde det like bra da det ble lagt ut for salg 3. mars 1997, der den gikk til topps i hele 28 land, bl.a. Norge, Storbritannia, U.S.A. og Canada. Igjen hadde U2 laget et album som var inspirert av techno, dance og electronica. Selv ønsket bandet å fusjonere lydbildet til band som The Chemical Brothers og Underworld med deres egen gitarrock. Men ingen kunne hevde at plata var like nyskapende som det "Achtung Baby", og delvis "Zooropa" hadde vært. I stedet var det som navnet tilsa en ren popplate uten større dybde.

"Pop" var et album på det jevne, med fine spor som "Please", "If God will send his Angels", "Last night on Earth", og den Oasis-inspirerte "Staring at the Sun". Sistnevnte nådde en fin 3. plass i Storbritannia.

Denne gang hadde de droppet Eno/Lanois som produsenter til fordel for ukjente Howie B. (Swing out sister, Bjørk). Begge hadde samarbeidet med U2 tidligere, Howie B. på "Mission Impossible" låta, og Flood på "The Joshua tree"/"Zooropa".

Bandet selv var i ettertid misfornøyd med "Pop". De hadde i forkant booket en turne som startet før de var ferdig med å spille inn plata, noe som gjorde at plata etter deres syn hadde flere mangler da den ble sluppet ut på markedet. I tillegg lå Larry Mullen Jr. på sykehuset da innspillingen av plata startet, noe som tvang bandet til å bruke trommemaskiner.

Deretter bar det ut på turne igjen for U2, denne gang kalt "PopMart Tour". Bandet ønsket ikke å fremstå like politiske korrekte som de hadde gjort på de turneene på 80-tallet. Så denne gangen hadde den kun et mål for øyet, nemlig å underholde publikum. Og det gjorde de bl.a. med en 50 * 17 meter stor TV skjerm, en 12 meter høy "motorisert sitron", og mange andre spesialeffekter. Når turneen var ferdig hadde de opptrådt for over 2 millioner mennesker. Mange fans trodde turneen var sponset av de store kjedene K-Mart og McDonalds pga. den visuelle bruken. At det var ironisk ment var det mange som ikke forstod.

Også kledningen deres på denne tiden der de så ut som skuespillere i en dårlig actionfilm fra 70-tallet, var humoristisk ment. For The Edge medførte dette en endring i klesstil og image som varte lengre enn "Pop" æraen. Borte var cowboy hatten som han tidligere hadde gjort til sitt varemerke. Han hadde også lagt an en voksen mustasje, og klærne var Mexican retro.

I 1998 ga bandet ut sin første samleplate, kalt "The Best of 1980-1990". Låtene var fordelt på 2 CDer, der den ene bestod av de kjente albumlåtene fra denne perioden, mens den andre bestod av B-sider og andre rariteter. Slik som coverversjoner av "Unchained Melody" og "Everlasting Love".

"The Sweetest Thing" som tidligere hadde vært på B-siden av "Where the streets have no name" i 1987, ble i en ny versjon gitt ut som singel fra samleplaten. Singelen gikk til topps i Canada, og nådde 2. plass i Storbritannia. Opprinnelig var "The Sweetest thing" skrevet av Bono som en gave til kona Ali, da han pga. innspillingen av "The Joshua Tree" albumet ikke hadde mulighet til å være hjemme på fødselsdagen hennes. Ali deltok i musikkvideoen til låta, og fikk andel av platesalget. Penger hun senere ga til barneofre etter Tsjernobyl-ulykken. Samleplaten gikk til topps i Storbritannia og Canada, og nådde 2. plass i U.S.A. og Norge.

Tidlig i 1999 gikk bandet i studio for å spille inn nytt materiale. Med seg som produsenter hadde de igjen Brian Eno og Daniel Lanois .Mer eksklusivt var det at de fikk med seg Salman Rushdie - mannen bak boken "Sataniske vers" - til å skrive tekst til låta "The Ground beneath her feet".

Men i stedet for en ny U2 plate, spilte de inn enkeltlåter for soundtracket til "The Million Dollar Hotel", en film Bono hadde skrevet manuset til. (Bono deltar som bargjest i filmen). Den kom ut i mars 2000. Også dette kan regnes som et uoffisielt U2 album, da de sammen med Eno/Lanois har regien bak det meste av det som foregår på plata. Dessverre ble både albumet og filmen en fiasko.

Innimellom arbeidet med det neste studioalbumet, var Bono opptatt med å bidra til en bedre verden gjennom opptredener på G8 (verdens 8 rikeste land) møtet i Tyskland, hvor han oppfordret lederne til å slette gjelden til U-landene. Han var hjemme hos Paven. Han deltok på en AIDS konsert for Afrika, og han deltok på en Net Aid-konsert.

I oktober 2000 var albumet "All that you can't leave behind" klar for markedet. De hadde egentlig tenkt å kalle plata "U2000", som et ordspill på bandnavnet og det nye årtusenet. I tillegg til Eno/Lanois, hadde de hentet inn Mike Hedges (Marc Almond, The Cure, The Beautiful South) som produsent. Og etter flere oppfordringer fra fansen hadde de her valgt å gå tilbake et lydbilde som lå nærmere det de hadde på midten av 80-tallet, uten at de prøvde å være like politiske som de var den gangen. Etter den pop-inspirerte forgjengeren ønsket også bandet selv å gå tilbake til sitt 'egentlige' sound. Man skjønte at man burde holde seg til det man kunne best, nemlig å lage rett fram rock.

Selv om playa ble spilt inn i Dublin på 3 ulike studioer ble det meste av arbeidet gjort i Sør-Frankrike, der både Bono, The Edge, Adam og Larry hadde kjøpt seg hus.

"All that you can't leave behind" gikk til topps i 22 land, og hele 22 millioner solgte eksemplarer, noe som viste at fansen likte plata. Forut for utgivelsen var singelen "Beautiful Day" sendt ut på markedet, med bl.a. 1. plass i Storbritannia og Norge. Gitarlyden på "Beautiful Day" var den samme som The Edge hadde på 1983-albumet "War", noe som var et bevisst valg.

Låta "Elevation" ble valgt ut til å være med på soundtracket til filmen "Tomb Raider". I tillegg til "Beautiful Day" nådde hele 3 av singlene fra albumet topp 5 i Storbritannia. I Canada gikk tre av singlene til topps på singellisten. Mens i U.S.A. virket det som om man var iferd med å gå litt lei av U2.

Vakre "Stuck in a Moment You Can't Get Out Of" ble gitt ut som 2. singel fra "All that you can't leave behind", og det ble en stor hit med 2. plass i Storbritannia, 4. plass i Norge, og topplassering i flere land. Låta var dedisert til Bonos kamerat Michael Hutchence (sanger i Inxs) som tok livet sitt i 1997.

Albumet "All That You Can't Leave Behind" solgte hele 22 millioner eksemplarer.

I 2000 ga U2 ut liveplata "Hasta la Vista, Baby!: Live From Mexico City". En plate som kun var tilgjengelig gjennom hjemmesiden deres Propaganda Fan Club.

I 2001 dro bandet på en verdensturne de kalte "The Elevation Tour", med et mye enklere sceneshow enn det de hadde hatt i årene forut. Låtene var også mer rett fram rock'n roll enn de disco-inspirerte de hadde prioritert tidligere. Turneen startet i Fort Lauerdale, Florida den 24. mars 2001, og ble avsluttet 2. desember 2001 i Miami, Florida. Turneen var som på Zoo TV tour delt opp i tre deler, der del 2 av turneen foregikk i Europa. Dessverre ble ikke Norge besøkt denne gangen. I Nord-Amerika gjorde de 80 konserter. Til sammen ga turneen billettinntekter på hele 700 millioner kroner.

De som ikke var tilstede på en av disse konsertene fikk muligheten til å oppleve U2 gjennom DVDene "Elevation: Live from Boston" (2001) og "U2 Go Home: Live from Slane Castle" (2003).

21. august 2001 døde Bonos far av kreft. Selv om han og faren hadde hatt mange feider opp gjennom årene, og til tider ikke pratet med hverandre, ble tapet av ham en tøff opplevelse for Bono. I en bok som kom ut i 2015 fortalte Bono om sitt vanskelige forhold til faren, men at han likevel var veldig glad i ham og gir ham æren for det kunstneriske talentet. Bono: "All min kreativitet kommer fra ham. Han leste Shakespeare, han tegnet, han sang, han danset. Og når han ikke kranglet med menn, fikk han kvinner til å le."

Bono satt ved farens side til det siste, og de siste ordene faren sa var: "Dra til helvete! Jeg vil hjem. Jeg trenger å dra hjem."

I 2002 opptrådte U2 med tre låter i pausen på Super Bowl. Samme år ga de ut den doble samleplaten "Best of 1990-2000". Oppskriften var den samme som forrige gang, med en CD for A-sider, og en for B-sider. Og på mange måter var denne samlingen mer interessant enn den forrige, da den inneholdt singler som tidligere ikke hadde vært på noe U2 album, slik som "Miss Sarajevo", og "Hold me, Thrill me, Kiss me, Kill me".

I tillegg var det laget to helt ny låter til albumet. "Electrical Storm" ble gitt ut som singel og nådde 5. plass i Storbritannia, og 4. plass i Norge. Den andre het "The hands that built America", og var med i Martin Scorseses' film "The Gangs of New York" med Leonardo Di Caprio. En låt U2 vant en Golden Globe for. Albumet nådde 2. plass i Storbritannia og Norge, 3. plass i U.S.A. og 1. plass i Canada.

22. juni 2002 ble en svært hyggelig dag for The Edge, da han ble gift med sin kjæreste gjennom mange år, Morleigh Steinberg. The Edge var for anledningen ikledd sin karakteristiske svarte ull-lue. De hadde på dette tidspunktet allerede fått to barn. De to ble viet i en jødisk seremoni i Eze Village i Sør-Frankrike, og som sist var Bono forlover for The Edge.

29. november 2003 opptrådte Bono og The Edge på Nelson Mandelas veldedighetskonsert "46664" (tallet var nummeret Mandela hadde mens han satt i fengsel). Konserten ble holdt i Cape Town, Sør-Afrika, og i tillegg til de to opptrådte kjente navn som Eurythmics, Queen, Peter Gabriel og Robert Plant. Bono var også med å skrive låta "46664" for konserten.

Bono hadde vært en av de sentrale personene på innspillingen av "Do They Know It's Christmas?" i 1984, og i 2004 ble det gjort en ny innspilling av låta, med datidens popstjerner. Bono, Paul McCartney og George Michael var de eneste som hadde vært med i 1984 som fikk være med også denne gangen. Det ble uenighet i studio hvem som skulle synge de berømte ordene "Tonight thank God it's them, instead of you". Justin Hawkins fra Darkness hadde allerede spilt inn strofene da Bono ankom studio og krevde sin rett. Og slik ble det, naturlig nok. 2004-versjonen av "Do they know it's Christmas?" gikk til topps i Storbritannia, som den mest solgte singelen det året. Også i Norge gikk den til topps.

I november 2004 var U2 klar med et nytt studioalbum kalt "How to Dismantle an Atomic Bomb". Tittelen spilte på følelsen Bono hadde hatt noen år tidligere da faren hans døde. Personlig var det som å utløse en atombombe iflg. Bono.

I forkant av utgivelsen ble det store medieoppslag rundt det faktum at en kopi av nesten hele albumet forsvant mens de var i Sør Frankrike. Det var The Edge sin kopi som ble stjålet, noe som gikk tungt innpå ham. Media spekulerte i at de uferdige låtene nå ville bli spredt utover internett, men merkelig nok skjedde ikke det. Hvor demoen er idag er det ingen som vet. Noe lignende hadde skjedd under innspillingen av "All That You Can't Leave Behind" da en PC tilhørende Bono ble stjålet utenfor et hotell i Dublin. På PCen var alle tekstene til den kommende plata, og dusør ble utlyst til den som kunne skaffe den tilbake. Heldigvis for Bono og bandet havnet PCen hans i hendene på en som skjønte at den tilhørte Bono, utifra bildene på maskinen, og ga den tilbake til ham.

Førstesingelen "Vertigo" gikk umiddelbart til topps i Storbritannia da den kom ut i november 2004, og gikk også til topps i flere andre land. I Norge ble det 2. plass. Albumet fikk strålende kritikk av musikkjournalistene som mente at U2 her ytterligere hadde gått tilbake til sine røtter. Borte var alle danserytmer og synthesizere. I stedet leverte de et album med tett rock'n roll. Ikke ulikt det de i sin tid gjorde på "Boy" og "War".

Musikalsk inspirasjon hentet Bono ved å høre på platene han selv hadde blitt inspirert av på slutten av 70-tallet. Bono: "I wanted to check where I was to where I am. So I went back and listened to all the music that made me want to be in a band, right from The Buzzcocks, Siouxsie and the Banshees, Echo & The Bunnymen, all that stuff. And what was interesting is, that was what a lot of people in bands now are listening to anyway. So in a funny way, it made us completely contemporary."

For å få dette lydbildet børstet de støvet av sin gamle produsent Steve Lillywhite, i tillegg til Sex Pistols-produsent Chris Thomas.

Salgsmessig ble albumet en kjempesuksess med 1. plass i Storbritannia, U.S.A. Norge, og en lang rekke andre land. "How to dismantle an atomic bomb" debuterte på 1. plass i hele 32 land. Plata endte opp som den 4. mest solgte plata i 2004 med over 10 millioner eksemplarer.

I tillegg ble flere av de andre singelutgivelsene fra plata også storselgere. I Storbritannia gikk "Sometimes you can't make it on your own" til topps i februar 2005. Mens "City of blinding lights" (2. plass) og "All because of you" (4. plass) også nådde topp 10. "Sometimes you can't make it on your own" gikk også til topps i Canada, og en lang rekke andre land.

Etter snart 30 år sammen virket U2 å være mer vital enn noen gang. De fire etter hvert aldrende herrene fant fortsatt glede i å spille sammen. Og platekjøpere verden over var stadig like begeistret over hvert nytt album de kom med.

14. mars 2005 ble U2 udødeliggjort da de ble innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame, under en seremoni i museet som ligger i Cleveland, Ohio. Bruce Springsteen fikk æren av å holde tale for bandet: "The band has beaten the odds by continuing to do their finest work and remaining at the top of their game and the charts for 25 years."

Om man besøker museet er to Trabant-biler som henger ned fra taket i lobbyen noe av det første man vil se. Bilene var endel av sceneshowet på U2s Zoo Tv Tour.

2. juli 2005 var Bono og U2 sentrale i serien av konserter som ble kalt Live 8. Bonos kamp for rettferdig fordeling av verdens ressurser ble ekstra viktig denne dagen, da lederne av verdens 8 rikeste land skulle ha møte i Skottland. Sammen med Bob Geldof fikk han muligheten til å møte George Bush og de andre topplederne og diskutere fattigdomsproblematikken. Etter at lederne hadde gjort sine bindene vedtak kunne Bono og Geldof koste på seg et smil. De hadde oppnådd det de på forhånd hadde håpet på.

U2 holdt sin konsert i London, og til tross for at toppnavn som Madonna, Elton John, Paul McCartney, Coldplay og R.E.M. opptrådte, var det U2 som fikk størst oppmerksomhet da de entret scenen. Her oppfordret Bono folk til å engasjere seg i fattigdomsspørsmålet gjennom å påvirke politikerne i sine hjemland.

I et intervju med BBC Radio 4 en tid senere innrømmet Bono at de andre i bandet hadde vanskelig for å fordøye hans engasjement utenfor musikken. Bono: "De andre har hevet øyebrynene. Det kom til et punkt da jeg trodde jeg skulle bli kastet ut av bandet på grunn det jeg holdt på med".

Likefullt har The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. støttet ham åndelig og økonomisk i Bonos kamp for en mer rettferdig verden. Både Bono og bandet har opplevd å bli hånet åpenlyst pga. dette. Men at de nå hadde funnet en balanse mellom musikk og veldedighetsarbeid. Bono: "Vi har innsett at vi må være veldig forsiktige så jeg ikke beveger meg for langt vekk."

I juli 2005 fikk også Norge et besøk av rockegigantene fra Irland, i forbindelse med deres Vertigo-turne. Onsdag den 27. juli entret de scenen på Valle Hovin, Oslo foran 40.000 mennesker. Bono og bandet var i storslag, til publikums og pressens store glede. Konserten ble belønnet med en 6er i VG. U2 presenterte stoff fra en lang og suksessrik karriere, ispedd noen politiske opprop.


	Halden jenta Pernille Jørgensen fikk sitt livs opplevelse da hun ble innvitert opp på scenen av Bono.		Bono hadde publikum i sin hule hånd denne kvelden.

Interessen for U2 hadde aldri vært større i Norge enn det var på dette tidspunktet.

U2s Vertigo-turne fikk en brå slutt i mars 2006, pga. sykdom i et av medlemmenes nærmeste familie. Bandet ville ikke ut med hvem av medlemmene som hadde fått sykdom i familien. 10 opptredener ble droppet pga. dette, noe som gikk utover fans i New Zealand, Australia, Japan og Hawaii. U2s PR agent Arthur Fogel uttalte: "Enhver U2 tilhenger vil forstå at dette ikke har vært en enkel beslutning for bandet. Vi vil komme med nærmere detaljer så snart vi kan". I ettertid viste det seg at det dreide seg om sykdom hos The Edges datter Sian. Konsertene i Østen ble i stedet gjennomført i november og desember 2006.

I mars 2006 fikk U2 oppmerksomhet gjennom det faktum at de er verdens rikeste rockestjerner. I 2005 hadde de en inntekt på utrolige 1 milliard! kroner. Det meste av inntektene kom fra innbringende turneer, da det er der pengene ligger. Inntekter fra platesalg er for de fleste artister en synkende inntektskilde.

Mer penger inn på kontoen fikk Bono da han deltok på en duett med Mary J Blige, der de sammen tolket U2 låta "One". De presenterte den første gang under Grammy-utdelingen i 2006. Og i april var den blitt en stor hit over det meste av den vestlige verden, med bl.a. en 2. plass i Storbritannia. I Norge toppet den singellista i 6 uker, med hele 30 uker inne på topp 20. Ikke alle var like fornøyd med at Bono lånte bort "One" til noen andre. For mange er dette blitt en klassiker, med et nesten sakralt preg.

På nevnte Grammy-utdeling ble U2 også den store vinneren med hele 5 Grammy-Awards. De vant blant annet for årets album ("How To Dismantle An Atomic Bomb"), beste låt ("Sometimes You Can't Make It On Your Own") og beste rockealbum.

Også Adam Clayton hadde grunn til å glise, da han planla bryllup med sin kjæreste gjennom 10 år, kanadiske Susie Smith. Begivenheten skulle ifølge pressemeldinger finne sted en gang i 2007, men ettersom det ble slutt mellom dem i februar 2007 fikk ikke pressen den godbiten å se fram til.

Bono har i mange år likt å stå fram i media for å få fram budskapet sitt. Enten det dreide seg om en ny U2 plate, ny turne eller et veldedighetsprosjekt han var involvert i. I mai 2006 fikk han sjansen til å ta den 'helt ut'. Som redaktør av den engelske avisen The Independent fikk han bestemme hva som skulle stå på forsiden av avisen, tirsdag den 16. mai. Og ikke uventet rettet Bono søkelyset med Afrika og AIDS-katastrofen der. På forsiden stod det med stor skrift øverst: "Ingen nyheter idag". Lenger ned på siden stod det imidlertid med liten skrift "Bortsett fra at 6.500 afrikanere har mistet livet av hiv/aids". Bono hadde også gjort intervjuer med flere kjente politikere i den forbindelse.

I august 2006 bidro Bono med låta "Dying Sailor to His Shipmates" på albumet "Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys". Plata var ment som en forlengelse av filmsuksessen "Pirates of the Carribean". Og sammen med artister som Bryan Ferry, Sting og Nick Cave gjorde Bono tolkninger av gamle sjørøverviser. Under ledelse av produsent Hal Willner.

I oktober 2006 lot Bono seg avbilde sammen med TV stjernen Oprah Winfrey i en handlegate i Chicago for å promotere produktserien "Product Red", der overskuddet av salget av varene går til kampen mot AIDS. Mange av verdens mest kjente merker har laget spesielle produkter for å "Product red", bl.a. en rød Ipod Nano. Bono var blant initiativtagerne til organisasjonen.

I november 2006 kom U2 til manges overraskelse med nok en samleplate, kalt "18 singles" (4. plass i Storbritannia, 5. plass i Norge, 12. plass i U.S.A.). Kun 4 år etter den forrige (The Best of 1990-2000"). Plata inneholdt bandets største hits fra "Sunday bloody sunday" (1983) fram til "Vertigo" (2004).

I tillegg inneholdt plata bandets duett med Green Day på coverversjonen av The Skids gamle hit "The Saints are coming". En låt som ble framført sammen med Green Day på gjenåpningen av Velodromen i New Orleans 25. september 2006. Studioversjonen av låta ble spilt inn i Abbey Road studio i London allerede i februar (2. plass i Storbritannia). Også den anthem-lignende "Window In The Skies" som var ny på albumet, ble gitt ut på singel med en sterk 4. plass i Storbritannia (8. plass i Norge).

The Edge sammen med Billie Joe Armstrong under innspillingen av "The Saints are coming".

U2 benyttet anledningen til å kopiere The Beatles når de var i Abbey Road.

Det mange bet seg mest merke i forbindelse med samleplata, var at U2 hadde valgt å droppe Island records etter å ha samarbeidet med de i 27 år. I stedet hadde de inngått kontrakt med Mercury records (Universal).

I 2007 deltok Bono i Beatles-filmen "Across The Universe". Der han både hadde rollen som Dr. Robert, og som sanger på Beatles-låta "Lucy In The Sky With Diamonds" (sammen The Edge).

I juni 2007 fikk Bono mye oppmerksomhet i media verden over da han sammen med Bob Geldof hamret løs på verdens ledere i forbindelse med G8 møtet i Heiligendamm i Tyskland. Årsaken var at mange land, slik som Italia og U.S.A., ikke hadde fulgt opp løftene fra det forrige G8 møtet. Et møte som fikk mye oppmerksomhet gjennom G8-konsertene på samme tid. Ordbruken fra Geldof og Bono var til tider så sterk at TV-selskap som kringkastet uttalelsene deres direkte måtte beklage den overfor seerne. At President George Bush i forkant av møtet hadde vært full av lovord om Bono med uttalelser som: "Where's Bono? Bono for president", hjalp ikke på humøret.

Bono opptrådte også på konserten "Din stemme mot fattigdom", arrangert av det alternative toppmøtet. Foran 70.000 mennesker opptrådte Bono på scenen sammen med artister som Campino fra Die Toten Hosen, Herbert Grönemeyer, og Bob Geldof.

I juni 2007 bidro U2 på veldedighetsplata "Make some noise, save Darfur". Der kjente artister som Duran Duran, Green Day og a-ha gjorde tolkninger av John Lennons mange klassikere. Inntektene gikk til Amnesty og deres arbeid for ofrene etter krigen i Darfur, Sudan. U2 valgte å covre "Instant Karma".

Tidlig i 2007 ble det kjent at U2 planla et nytt studioalbum. Som produsent hadde de valgt et av de store navnene i bransjen, nemlig Rick Rubin. En mann som på 80-tallet produserte mange av de største utgivelsene innen hip hop. Senere har han hjulpet artister som Red Hot Chili Peppers, AC/DC, Tom Petty og System of a Down. Det var også han som stod bak "American"-serien til Johnny Cash. De hadde allerede rukket å samarbeide med Rubin, da det var han som produserte singlene "The Saints are coming" og "Window In The skies".

Valget av produsent var spennende, og Bono og de andre gledet seg til å samarbeide med Rubin igjen, men ganske tidlig i produksjonen viste det seg at Rubin og bandet jobbet på ulike måter i studio, noe som gjorde at samarbeidet ble avsluttet. Hovedproblemet var at Rubin forventet at bandet brakte med ferdige låter til studio, mens U2 var vant til kun å ha ideer til låter klare, og videreutvikle dem i studio, noe Rubin hadde liten sans for. Adam Clayton: "Once we have a song, we're interested in the atmospherics and the tones and the overdubs and the different stuff you can do with it... things that Rick was not in the slightest bit interested in. He was interested in getting it from embryonic stage to a song that could be mixed and put on a record."

U2 valgte da å henvende seg til sine 'faste produsenter' Daniel Lanois og Brian Eno med spørsmål om de kunne ta over. Noe de sa ja til.

Adam Clayton: "I'm excited about what's happening here because I feel that the strength Eno and Lanois bring to us has matured. Both as players and creative people there seems to be a great synchronicity between where we are at and where they are at."

I forbindelse med World Sacred Music Festival i, Marokko, i mai, dro bandet og de to produsentene nedover. Både for å delta på festivalen, men også for å jobbe med det nye albumet. Et album bandet ønsket skulle ha et futuristisk preg, men likefullt være et gitarbasert album.

Bono: "There's some trance influences. But there's some very hardcore guitar coming out of The Edge. Real molten metal. It's not like anything we've ever done before, and we don't think it sounds like anything anyone else has done either."

På festivalen ble de inspirert av jødisk, marokansk,og hinduistisk folkemusikk, noe de ønsket å inkorporere i den nye plata. I løpet av tiden de var der skrev de 40 låter. De fortsatte deretter i Èze i Sør-Frankrike, før de endte opp i Olympic studios i London. Blant låtene på plata var den gitardominerte "No Line On The Horizon".

Underveis i innspillingen ble hele 50 nye låter festet til tape. På et tidspunkt vurderte Bono og bandet å gi ut et 'søsteralbum', kalt "Songs of Ascent" med låter som ble til overs fra innspillingen. Slik de i sin tid hadde gjort med "Zooropa".

Både bandet og produsentene følte innspillingen var spennende, der de lot seg inspirere av musikk fra Østen og bruk av digital innspillingsteknikk.

Manager Paul McGuinness mente at den nye plata som vil bli U2s 12. studioalbum ville være ute i butikkene i oktober 2008. Nå viste det seg at dette ikke skulle holde stikk, da utgivelsen av albumet ble utsatt til 2009.

I mars 2008 inngikk U2 en avtale med selskapet Live Nation til en verdi av hele 500 millioner kroner. For det fikk selskapet rettighetene til inntektene fra U2s internettside, salg av effekter (skjorter m.m.), og sponsorinntekter. Inntektene fra platesalget ble imidlertid holdt utenfor avtalen. Madonna har inngått en lignende avtale med Live Nation.

27. februar 2009 ble albumet som fikk navnet "No Line On The Horizon" gitt ut i Irland. 3 dager senere ble den gitt ut i resten av Europa. Plata kom i en rekke formater, slik som vanlig CD, digipak, LP, magasin format, og CD- boks. I tillegg til at den var tilgjengelig for nedlasting via Itunes. U2 fans som skulle ha 'alt' av U2, måtte nok grave dypt i lommeboka.

Digipaken inneholdt kortfilmen "Silent" som Bono og fotograf Anton Corbijn hadde ideen til. Filmen var spilt inn i svart-hvitt.

Coveret til "No line on the Horizon" med himmelen som møter sjøen i et svart-hvitt bilde, var laget av den japanske fotografen Hiroshi Sugimoto.

"Get on your boots" ble gitt ut som første singel fra plata, 16. februar. Salgsmessig ble ikke låta den salgssuksessen U2 hadde håpet på, med en skuffende 12. plass i Storbritannia, 37. plass i U.S.A. og 5. plass i Norge. Til topps gikk den kun i Spania og Irland.

I februar 2009 opptrådte U2 på prestisjefylte Grammy Awards med "Get on your Boots". De mottok ikke noen pris denne gangen. Men med 19 Grammy Awards fra tidligere år er de uansett blant de mestvinnende her.

I mars kunne Bono og co. glede seg over at New York by endret navn på 53rd Street til U2 Way. Byens borgermester Michael Bloomberg var tilstede sammen med bandet i en seremoni i anledning navneendringen. Dessverre for U2 varte bare navnet en uke.

"No line on the Horizon" fikk stort sett hyggelig omtale i pressen da den ble gitt ut. De to store musikkmagasinene Mojo, Q og Uncut, ga plata henholdsvis 4, 4 og 5 stjerner, ut av 5 mulige. Låter som ble framhevet var "Breathe", "Stand up comedy", "Magnificent" og "White as snow".

Jeg vil framheve "No Line On The Horizon" som det beste U2 albumet på mange år, med mange gode enkeltlåter. Det er mer variert enn tidligere, og man fornemmer ikke at de ønsket seg i noen bestemt retning, da man kjenner igjen elementer fra flere av U2s tidligere plater, og stemningsfulle "White As Snow" er noe av det fineste U2 har gitt ut på plate (Webmaster).

Salgsmessig ble plata en stor suksess, med 1. plass i U.S.A., Canada, Norge, Storbritannia og 26 andre land. Som muligens den plata de har gitt ut som har gått til topps i flest land. Likefullt var ikke Bono fornøyd med salget av plata, som i den første tiden etter release var på hele 5 millioner eksemplarer. Forklaringen på det 'dårlige' salget var ifølge Bono mangel av en hitsingel ("Get on your boots" nådde kun 12. plass i Storbritannia), og at plata var for komplisert å komme under huden på, for folk som var vokst opp på en pop-diett.. Bono: "We felt that the 'album' is almost an extinct species, and we tried to create a mood and feeling, and a beginning, middle and an end. And I suppose we've made a work that is a bit challenging for people who have grown up on a diet of pop stars."

Også "Magnificent" og "I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight" ble gitt ut som singler fra "No line on the Horizon", uten å nå opp noe sted. Sistnevnte låt var skrevet sammen rapperen will.i.am fra Black Eyed Peas.

30. juni 2009 dro U2 ut på en verdensturne kalt "U2 360° Tour". Som navnet indikerer, valgte U2 å sette opp en scene som er 360 grader i bredde. Uten noen front eller bakvegg, med de utfordringene det ga i forhold til publikum. Turneen startet i Europa, og fortsatte i Nord- Amerika i september. 31. juli opptrådte de i Gøteborg, Sverige. Som arenaen som ligger nærmest Norge.

Parallelt med turneen jobbet U2 med innspillingen av 3 album, med tre ulike produsenter. Det ene var en rockeplate med Danger Mouse som produsent, den andre en dance-plate med RedOne og will.i.am som produsenter, og de jobbet videre med 'resteplata' "Songs of Ascent". Det siste prosjektet ble skrinlagt i 2011, da de følte at plata ikke ble slik de hadde håpet på.

U2s konsertscene i forbindelse med "360° Tour", der folk stod rundt dem i 360°sirkel.

18. oktober hadde norsk TV2 et oppslag om en prest i Ris kirke i Oslo som hadde byttet ut de kristne salmene med U2-låtene "Pride", "Beautiful Day", "Sunday Bloody Sunday" og "I Still Haven't Found What I'm Looking For". I et forsøk på å fornye den kristne Gudstjenesten. De fleste som var tilstede i kirken syntes det var morsomt med litt forandring, mens enkelte eldre kirkegjengere ikke var like begeistret.

25. oktober 2009 fikk U2 stor oppmerksomhet rundtom, da konserten de gjorde på Pasadena Rose Bowl i Los Angeles ble kringkastet live på Youtube. I 2 og en halv time opptrådte U2 foran 96.000 mennesker som var tilstede, og hele 900.000! mennesker som så konserten på Youtube.

Årsaken til U2 valgte å la folk se konserten gratis, var at de syntes det var hyggelig om flere fikk mulighet til å ta del i konsertopplevelsen. Paul McGuinness: "U2 har hatt lyst til å gjøre noe slikt veldig lenge. Fans reiser ofte langt for å se U2, nå kan U2 komme til fansen."

Bono og co. i forkant av - og under - konserten de gjorde den 25. oktober på Rose Bowl.

I januar 2010 begynte innspillingen av filmen "Killing Bono". En komedie basert på Neil McCormicks bok "Killing Bono: I Was Bono's Doppelgänger" fra 2004. Neil McCormick vokste opp sammen med Bono i Dublin på 70-tallet. De gikk også i samme klasse. og begge spilte i band som drømte om å bli verdenstjerner. Men der Bono faktisk oppnådde stjernestatus som rockemusiker, endte McCormick opp som en mislykket "wannabie" som brukte ti år av sitt liv på å følge drømmen om å bli rockestjerne. Boken handlet mer om McCormick enn om Bono, der forfatteren på en morsom måte forteller om sitt liv i "sex, drugs & rock'n roll".

Den merkelige boktittelen om å ta livet av Bono har bakgrunn i en samtale mellom Bono og kameraten McCormick, der McCormick beklager seg over at Bono har oppnådd alt det han selv drømte om å bli. Til dette svarer Bono at han egentlig er McCormicks dobbelgjenger. Og om han ønsket å ta livet sitt tilbake, måtte han drepe ham først. Bono: "I'm your doppelganger. If you want your life back, you'll have to kill me."

Nå har ikke livet til Neil McCormick vært helt håpløst. Han endte opp som en av de mest respekterte musikkritikerne i Storbritannia, med daglig virke i avisen The Daily Telegraph.

I 2010 fikk Bono og The Edge gleden av å lage musikken og tekstene til Broadway-musikalen "Spider-Man: Turn Off the Dark", noe som både var uvant og krevende. Det var en uttalelse fra musikal-spesialisten Andrew Lloyd Webber som inspirerte Bono til å forsøke å lage musikk til en musikal. Bono ønsket å gi Webber litt konkurranse. A. L. Webber: "I'd like to thank rock musicians for leaving me alone for 25 years – I've had the theater all to myself."

I november 2013 valgte manager Paul McGuinness å gi seg i jobben, etter å ha vært bandets høyre hånd i hele 34 år. I en alder av 64 år syntes han det var greit å la noen andre ta over. Valget falt på Madonnas manager Guy Oseary som var regnet som svært dyktig.

Paul McGuinness: "As I approach the musically relevant age of 64 I have resolved to take a less hands-on role as the band embarks on the next cycle of their extraordinary career. I have long regarded Guy Oseary as the best manager of his generation, and there is no one else I would have considered to take over the day-to-day running of our business."

Etter at "360° Tour" var over valgte U2 å bruke tiden til å jobbe videre med den nye platen sammen med Danger Mouse. Brian Joseph Burton som er hans egentlige navn hadde i mange år gjort seg bemerket i musikkbransjen. Både som medlem av Gnarls Barkley, for utgivelsen av hans eget album "The Grey Album", og som produsent på mange kjente plateutgivelser.

Plata ble spilt inn i 6 forskjellige studioer: Electric Lady Studios og Pull Studios (New York City), The Church Studios og Assault and Battery (London), og Shangri-La og The Woodshed (Los Angeles).

Tema for plata var Bono, The Edge, Larry og Adams oppvekst i Dublin på 70-tallet, med tekster om opplevelser i barndommen, kjærlighet og kjærlighetssorg, og hyllest av bandets musikalske inspirasjoner. Bono: "It's the most personal album we've written."

"Iris (Hold Me Close)" var en hyllest av Bonos mor Iris. "Raised By Wolves" handlet om en bilbombe i Dublin som en hvilken som helst annen dag ville tatt livet av en ung Bono. "Cedarwood Road" handlet om gata i Dublin som Bono vokste opp i. Mens "This Is Where You Can Reach Me Now" var en hyllest av Clash-konsert Bono var på i ungdommen.

Underveis i innspillingen ble også Paul Epworth, Ryan Tedder, Declan Gaffney og Flood hentet inn som produsenter. Også en rekke kjente musikere bidro på plata, slik som den svenske sangeren Lykke Li.

Parallelt med at de spilte inn ny plate ble U2 bedt om å skrive en låt til den kommende filmen "Mandela: Long Walk to Freedom", som handlet om frihetskjemperen Nelson Mandela - en mann medlemmene av U2 hadde stor respekt for. Resultatet ble "Ordinary Love" - en fengende og velprodusert låt som kunne minne om ting U2 tidligere hadde spilt inn. Særlig refrenget der Bono går opp i falsett er imponerende.

"Ordinary Love" ble gitt ut som singel 29. november 2013, bare noen dager før Nelson Mandela døde. Den kom inn på listene rundtom, gikk til topps i Italia og Portugal, og havnet et stykke ned på listene ellers. Til låta ble det laget en flott musikkvideo der teksten til "Ordinary Love" ble framhevet.

Litt senere ble "Ordinary Love" nominert til Oscar for beste nye originallåt til en film, noe Bono var svært stolt av. Bono: "Vi er beæret og føler ydmykhet over å bli nominert til en Oscar. Det var et privilegium å få lov til å skrive en sang til denne fantastiske filmen og bidra til denne fantastiske kjærlighetshistorien. Vi har jobbet for denne store mannen siden vi var tenåringer, og det er hinsides våre tenåringsdrømmer å bli anerkjent av Oscar-akademiet på denne måten."

I februar 2014 ble den Depeche Mode-aktige låta "Invisible" presentert i en reklame under selveste Super Bowl-finalen. Folk som likte låta kunne laste den ned gratis via iTunes. Bank Of America ga 1 dollar til Bonos veldedighetsorganisasjon Red Product for hver nedlasting som ble gjort.

Bono presenterte "Invisible" som en forsmak på den kommende plata, men da albumet "Songs of Innocence" ble lagt ut for salg 9. september 2014 var ikke "Invisible" blant sporene. Den dukket 'kun' opp som et skjult spor på Deluxe-utgaven av plata.

Lanseringen av "Songs of Innocence" ble blant de mest markante i hele rockehistorien, da U2 uten at media visste om det på forhånd, dukket opp på en produktlansering Apple holdt. Her framførte de "The Miracle (of Joey Ramone)" fra plata, og de fortalte media og fans at "Songs of Innocence" var tilgjengelig gratis for nedlasting via iTunes. Et tilbud som fikk hovedoppslag i medier verden over, og som førte til at albumet ble lastet ned hele 33 millioner ganger i den første uken, enten som nedlastet fil eller som stream. Etter en måned var tallet økt til 81 millioner streaminger og 26 millioner nedlastinger.

Veldig mange musikkinteresserte var svært fornøyd med å få tilgang til U2s nye album gratis, mens det naturlig nok var noen som ikke var fornøyd. Bl.a. de som ikke ønsket U2 nye album, men som likevel fikk det, da den automatisk ble lagt til iTunes-kontoen deres. Flere musikere, slik som Pink Floyds Nick Mason, reagerte på at U2 ga bort platen sin gratis. De mente at U2 med det sendte ut et signal om at musikk skal være gratis - og kanskje har de råd til å gi bort musikken sin, men de tusener av artister som sliter med å leve av musikken sin ikke har mulighet til å gjøre det samme.

U2 var ikke enig i at de hadde gitt bort albumet, ettersom de fikk et større pengebeløp fra Apple for å la plata bli tilgjengelig for gratis nedlasting. Apple brukte hele 800 millioner kroner på reklame og sponsing av "Songs of Innocence".

VG mente at det var 'U2rolig smart' av U2 å lansere "Songs of Innocence" på denne måten, da de dermed nådde ut til langt flere folk enn de ellers ville gjort. VG: "For U2 handler nok dette mest om å få ut musikken til bandets viktigste inntektskilde: konsertgjengere."

Først etter en måned måtte folk som ville ha "Songs of Innocence" betale på vanlig måte. Plata ble da også gitt ut i fysiske utgaver som CD og vinyl. Det ble også gitt ut en deluxe-utgave av plata, med en ekstra CD som bestod av 5 spor (6 med det skjulte sporet).

"Songs of Innocence" ble tilgjengelig for platekjøperne 9. september 2014 - helt gratis!

Selv om U2 'mistet' en måned med platesalg, som ikke ble registrert på salgslistene rundt om, solgte "Songs of Innocence" likevel bra i tiden etter 13. oktober 2014. Med 1. plass i land som Belgia, Kroatia, Tsjekkia, Nederland, Frankrike, Italia, Polen, Portugal og Spania. I Norge og Storbritannia ble det 6. plass, mens i U.S.A. ble det 9. plass.

Til tross for stor interesse for utgivelsen av "Songs of Innocence" og bra salg var ikke kritikerne og fansen helt fornøyd med plata. Mange mente den var sjarmløs og kjedelig, og på Rateyourmusic (der millioner har vært inne og vurdert ulike plater) har "Songs of Innocence" en score på 2.37, noe som er desidert dårligst av alle U2s utgivelser. VG ga plata karakter 3, og mente den var en forvirrende opplevelse, og at den brakte lite nytt.

"Songs of Innocence" har et sonisk, syntetisk preg, der det er vanskelig å få taket på detaljene da plata virker overprodusert. Låtene er heller ikke av samme kvalitet som tidligere, selv om "Cedarwood Road", "The Troubles" og "The Miracle (of Joey Ramone)" er unntak (webmaster).

Det ble gitt ut tre singler fra "Songs of Innocence", med "The Miracle (of Joey Ramone)", "Every Breaking Wave" og "Song For Someone", uten at noen av de hevdet seg på listene noe sted.

I forkant og etter 9. september besøkte The Edge og co. svært mange TV-show for å promotere albumet, slik som RAI TV' i Italia, Canal+'s Le Grand Journal i Paris, The Graham Norton Show, BBC Radio 2 in London,BBC Two's Later... with Jools Holland, og RTÉ One's The Late Late Show i Dublin. U2 opptrådte også på 2014 MTV Europe Music Awards med låta "Every Breaking Wave".

Promoteringsarbeidet ble satt tilbake da Bono krasjet med sykkelen sin i høy fart i Central Park i New York, den 16. november 2014. Skulderbladet og den ene hånda ble skadet i sammenstøtet, og det var i en periode usikkert om Bono ville være i stand til å spille gitar igjen.

Etter det ble det gjort sporadiske opptredener, og da U2 opptrådte på World AIDS Day 1. desember 2014 var det med Chris Martin fra Coldplay og Bruce Springsteen som vokalister.

Bono kom seg til hektene, og i mai 2015 dro U2 ut på en "Innocence + Experience Tour", med oppstart i Vancouver i Canada. Turneen fikk en dårlig start, da faren til Larry Mullen Jr døde bare noen få dager før turneen startet. Larry valgte å dra hjem for å være med på begravelsen og så reise tilbake til Vancouver, i tide før konserten der.

Etter 76 konserter avsluttet de turneen i Paris, 7. desember 2015. Dessverre var ikke Norge med på turnelista denne gangen heller, en turne som stort sett foregikk på større stadioner.

Sceneshowet var gigantisk, der bare utstyret som ble rigget opp veide hele 78.000 kilo. Og den ene videoskjermen var hele 29 meter lang. Tema for turneen var det samme som på "Songs of Innocence", med hendelser fra medlemmenes barndom.

Til sammen omsatte U2 for 1,3 milliarder kroner på turneen. Så det de evt tapte på å 'gi bort' sitt siste album tok de igjen på den store interessen som ble skapt for turneen, og det store antallet mennesker som kom for å se dem live.

Konsertene de gjorde i Paris på slutten av turneen, ble filmet og vist på HBO, i tillegg til at den ble gjort tilgjengelig på DVD og blu-ray.

Mens U2 var ute på turne fikk de den trist beskjeden om at deres turnemanager gjennom 33 år - Dennis Sheehan - var død, 68 år gammel. Sheehan døde av hjerteinfarkt på et hotellrom i West Hollywood, 27. mai 2015. Under konserten U2 gjorde på Los Angeles Forum noen dager senere uttrykte Bono sine følelser for Sheehan, og hva han hadde betydd for bandet.

Bono: "U2’s family – it’s a brotherhood, although there’s a lot of sisters in it, too, But the extended family is very important to us and we look after each other. It takes a lot to put on a show like tonight, and last night we lost a member of our family. He wasn't just a legend in the music business, he was a legend in our band. He is irreplaceable."

Etter å ha slappet av noen uker i desember møttes medlemmene av U2 tidlig i 2016 for å starte arbeidet med bandets neste album. Låter til plata var skrevet parallelt med låtene til "Songs of Innocence", noe som var et bevisst valg. Og på den tiden "Songs Of Innocence" ble lagt ut for salg postet Bono denne meldingen på U2s hjemmeside: "If you like 'Songs of Innocence', stay with us for 'Songs of Experience'. It should be ready soon enough... although I know I've said that before."

Denne koblingen mellom de to platene fikk "Songs Of Experience" til å minne om "Zooropa" fra 1993, som en slags "Achtung Baby Part II".

Mens "Songs of Innocence" omhandlet medlemmenes barndom, var brev Bono gjennom årene hadde skrevet til folk utgangspunkt for "Songs Of Experience".

Med seg på plata fikk U2 en rekke kjente musikere, slik som Haim, Kendrick Lamar, Julian Lennon og Lady Gaga. Tiden da U2 lot en produsent få ansvar for hele plata var definitivt over, for på "Songs Of Experience" fikk de hjelp fra dyktige produsenter som Jacknife Lee, Ryan Tedder, Steve Lillywhite, Andy Barlow, Jolyon Thomas, Brent Kutzle, Paul Epworth, Danger Mouse og Declan Gaffney.

Særlig Andy Barlow, som hadde bakgrunn fra den litt ukjente electronica duoen Lamb fikk en sentral plass på innspillingen, der han fulgte bandet i en to-års periode, både på turne og i studio. Barlow var i Moskva på turne med Lamb da han fikk en uventet telefon fra representanter for U2 med spørsmål om han kunne tenke seg å produsere deres neste album.

Andy Barlow fikk en sentral plass på "Songs Of Experience", som produsent på mange av låtene.

Arbeidet i studio gikk bra og allerede høsten 2016 hadde U2 planer om å gi ut "Songs Of Experience". Men pga. hendelser på den internasjonale arena, med Brexit i Storbritannia, og det amerikanske valget i 2016 der Donald Trump kom til makten, følte Bono og co. for å skrive nye låter og endre på lydbildet på noen av låtene de allerede hadde spilt inn. Utgivelsen ble utsatt ett år, til desember 2017, noe som ga dem god tid til å remikse låter, og prøve ut nye produksjonsteknikker.

I mangel av et album å gi ut valgte U2 å børste støvet av klassikeren "The Joshua Tree" og dra ut ut på en "The Joshua Tree Tour 2017", for å markere at det var gått 30 år siden plata ble gitt ut. På turneen framførte de plata i sin helhet, i tillegg til låter fra samme tid, slik som "Sunday Bloody Sunday", "New Years Day", "Bad" og "Pride". Dette var første gang noensinne at U2 dro ut på en turne uten å ha noen ny plate å promotere. Andre helter fra 80-tallet, slik som The Human League, Ultravox, ABC*, Blondie og Big Country hadde gjort lignende turneer i årene forut.

I likhet med "Innocence + Experience Tour" ble også denne turneen storslagen, med bruk av en enorm videoskjerm (61× 14 m) - den største som noensinne hadde vært brukt på en konsert. Til sammen gjorde U2 51 konserter i Nord-Amerika og Europa, med en omsetning på 2,6 milliarder, og hele 2,7 millioner solgte billetter. Som den mest suksessrike turneen i verden i 2017.

I tillegg til de enorme inntektene fra turneen kunne U2 glede seg over hyggelige tilbakemeldinger fra fans og kritikere etter konsertene de gjorde. De fikk mye skryt for det autentiske (80-talls) lydbildet og for et proft show.

Innimellom konsertene rakk U2 å delta på låta "XXX" med den amerikanske rapperen Kendrick Lamar. Låta ble å finne på suksessalbumet "Damn" fra april 2017 (1. plass i U.S.A., 2. plass i Storbritannia).

"The Joshua Tree Tour 2017" ble avsluttet 25. oktober 2017, i São Paulo, Brasil. Og 1. desember kunne de omsider slippe albumet "Songs Of Experience", til stor interesse blant platekjøpere og media.

Allerede 6. september 2017 var U2 ute med singelen "You're the Best Thing About Me" - en låt skrevet av Bono som en hyllest til folkene og stedene han hadde et særlig nært forhold til. Singelen som kun var tilgjengelig som digital nedlasting kom inn på listene i en lang rekke land uten å nå høyt i noen av de. På Deluxe-utgaven av "Songs Of Experience" var "You're the Best Thing About Me" å finne i en remix-versjon, skapt av den norske artisten Kygo.

Senere ble også "Get Out of Your Own Way" og "Love Is Bigger Than Anything in Its Way" gitt ut som singler uten å nå opp.

Til tross for litt lunken mottagelse av singlene og også lunken mottagelse av albumet i musikkpressen ble "Songs Of Experience" en salgssuksess, med 1. plass i USA, Canada, Belgia, Nederland, Portugal og Irland. I Storbritannia og Norge ble det 5. plass. Den nådde topp 10 i de flest land den ble gitt ut i.

Noe av årsaken til at "Songs Of Experience" gikk til topps i USA var at de hadde bundlet plata med en billett som ga kjøperen adgang til den kommende "Experience + Innocence Tour". U2 hadde dermed hatt 8 nr. 1 album i U.S.A., og minst ett nr. 1 album i 4 forskjellige tiår, som den første artisten til å oppnå det.

Kritikerne mente plata var lite interessant, til tross for en flott produksjon og dyktige musikere. Lydbildet var pregløst, og noe som kunne minne om Coldplay og andre dagsaktuelle artister. Likefullt var "Songs Of Experience" en vital plate der U2 virket å være i godt humør.

Låtene var heller ikke av samme kvalitet som tidligere, selv om "Lights Of Home", "You're The Best Thing About Me" og "13 (There Is a Light)" var minneverdige. Store musikkavise som Q Magazine, Rolling Stone Magazine og Mojo likte plata, og ga "Songs Of Experience" 4 ut av 5 stjerner.

"Experience + Innocence Tour" startet opp 2. mai 2018, i Tulsa, Oklahoma. Turneen var en fortsettelse av "Innocence + Experience Tour" fra 2015, både når det gjaldt det selvbiografiske temaet, og sceneshowet med de enorme videoskjermene, og det ekstra podiet som med sin lengde gjorde det mulig for Bono å bevege seg blant fansen.

Pga. den foregående "Joshua Tree" turneen valgte de å ikke framføre noen låter fra det albumet, i stedet fant de plass til den mer ukjente "Acrobat" fra "Achtung Baby" (1991), på oppfordring fra fansen. De fant også plass til Bonos alter ego fra den tiden, den småfrekke djevelen MacPhisto. Og ikke overraskende kom han med syrlige bemerkninger om president Donald Trump og nynazistene i Tyskland. Under konserten i Paris, 9. september kommenterte MacPhisto det pågående svenske valget, der Sverigedemokraterna gjorde det svært bra.

MacPhisto/Bono: "Jeg kommer akkurat fra Sverige. Jeg visste ikke hvor mye jeg likte svenskene, langt, blondt hår, blå øyne. Kjedelige, sier han innledningsvis. Men nå virker det som om svenskene begynner å oppdage sitt ariske potensial."

Meldingen ble fulgt opp med et blodrødt glis og nazihilsen - en handling som svært mange reagerte på, da de mente opptredenen var populistisk og at den viste en overfladisk tilnærming til problemene Sverige strir med.

"Experience + Innocence Tour" ble avsluttet 13. november i Berlin. U2 hadde da gjort unna 60 konserter Nord-Amerika og Europa, og opptrådt for nærmere en million mennesker.